Jeg blir stresset og irritert på babyen :(

[Anonym bruker]

Har en baby på 3 mnd som har vært "vanskelig" på alle måter; kolikk, sover nesten ikke, tuller bare med brystet osv. Og må ha 100 % oppmerksomhet hele tiden, jeg får såvidt pusset tennene om morgenen.

Jeg vet at det ikke er babyen sin feil men jeg blir så irritert, hvorfor må alt være så vanskelig for oss?

Jeg som gledet meg sånn til å møte den lille babyen min mens han var i magen..

Jeg har ikke fått morsfølelse engang, føler meg helt forferdelig og gruer meg til hver dag

 

Anonymous poster hash: 4a836...e5f

[Anonym bruker]

Du er sliten, og trolig må alt annet som skulle ha vært gjort, vike. Dette påvirker deg og du får disse negative følelsene for babyen . Jeg ber om hjelp når jeg begynner å stresse/ bli irritert pga barnet. Jeg lar også alt annet være(rydde, vaske...) det vil bli tid til det senere. Sov når babyen sover, be om hjelp. Det hjalp for meg å være bevist at babyen ikke kan noe for dette, at babyen trengte meg.

 

Anonymous poster hash: 665e1...3a5

[Anonym bruker]

Har du en fødselsdepresjon? Ville snakket med legen om det. I tillegg vil jeg anbefale deg å be om hjelp/ pass. Det er utrolig hvor mye et par timer fri har å si. Kan noen trille babyen et par timer så du får sovet litt ? Utrolig hvor mye det hjelper. De første mnd er unntakstilstand, det blir bedre etterhvert. Kolikk og high need baby er usannsynlig slitsomt men det går over. Har du bæretøy? Om ikke så skaff deg det! Jeg har gått rundt med baby på magen til h*n sovnet godt før jeg snek h*n ut av selen og fikk sovet litt selv også. På det værste sov baby i sjalet på magen min mens jeg duppet i lenestolen. Mot kolikken, har du prøvd ulike dietter? Melkefritt kosthold eks?

 

Anonymous poster hash: a8925...2dc

[Anonym bruker]

Jeg har grått stort sett hver dag siden han ble født så det kan godt hende. Samboer jobber på sjøen og er borte en måned om gangen, det hjelper ikke akkurat på.

Jeg er helt sikker på at babyen merker stresset mitt og jeg er så redd for at han vil bli preget av det.

Kolikken har nesten gitt seg, nå er det mer sutring dagen lang..

Bæresjalet liker han ikke, eneste så hjelper er å bære han i "kolikk grepet" når han er vanskelig.

Håper ting bedrer seg snart, jeg er egentlig en veldig tålmodig person.

 

Anonymous poster hash: 4a836...e5f

[Anonym bruker]

Er dette første barnet?

Vi hadde det nokså likt her i huset. Hun hadde ikke kolikk,men gråt veldig mye, kavet ved brystet, sov lite og krevde mye. Er vår nr.2 og jeg sammenlignet alt med nr.1, merkelig nok. Så når denne babyen ble mer krevende enn nr.1 så gikk jeg helt i kjelleren. Fikk ingen morsfølelse og ønsket henne bort. Ønsket at det var oss 3 fortsatt og at hun aldri hadde blitt født. Samme hvor mye hun var ønsket i utgangspunktet. Endte med at jeg fikk sammenbrudd og samboer ble med meg til legen. Da hadde jeg grått hver dag, flere ganger og lange perioder hver dag i 2 uker. Samboer ble selvsagt oppgitt og følte seg nesten som alenepappa for våre to små. Jeg orka ingenting, jeg bare gråt og sov.

Jeg ble innlagt en uke på psyk.avd grunnet dyp fødselsdepresjon. Bare det å få "fri" denne uka hjalp meg veldig. Ble satt på antidepressive tab. og blir nå fulgt opp av helsestasjon,fastlege og jevnlige samtaler med psykolog. Babyen er nå 3,5 mnd og hun er blitt en mer fornøyd baby. Hun er enda en del mer krevende enn nr.1,men jeg har lært meg å takle det på en annen måte.

I tillegg har mannen overtatt min permisjon i denne perioden da jeg ble sykmeldt, og det har også hjulpet meg masse på veien til å bli bedre.

Jeg vil råde deg til å søke hjelp før det bikker over slik det gjorde for meg. Jeg skulle ønske at jeg søkte hjelp tidligere. Da hadde nok ikke veien opp fra "grøfta" vært så lang som den nå har vært/er.

Lykke til hvertfall,håper det ordner seg for deg/dere snart

 

 

Anonymous poster hash: 99225...0f1

[Anonym bruker]

Bæring tett inntil hjelper på produksjon av oxytocin, les mer på www.tettinntil.no. Jeg bar og bar og bar, samsov og ja - gjorde alt på "naturmåten", og vips så forsvant fødselsdepresjonen jeg opplevde etter fødsel av 2.-mann.

 

Mange varme tanker og kllemmer til deg

 

ps: mamma er noe man BLIR, være tålmodig og bruk tiden til hjelp

 

Anonymous poster hash: e6b8b...291

[Anonym bruker]

Hvordan går det?

 

Anonymous poster hash: e6b8b...291

[Blomstogbier]

Kjære deg, jeg hadde det likt. Grining og hyling, alt var vanskelig og slitsomt, men det BLIR bedre! Kanskje om to mnd, kanskje om 7 mnd, men gled deg til det.

 

Jeg vil også slå et slag for bæring, kjøp deg et bæresjal og føl deg fri! Da kan du gjøre masse, og babyen blir samtidig bysset hos trygge mamma.

 

Jeg husker jeg lo av ekstase da jeg kunne gå til vaskerommet! Hdde ikke vært noe annet sted enn bad, sofa og soverom på ukesvis i starten, måtte amme hele tida.

 

Man kan amme i bæresjal og

[Anonym bruker]

Du får ikke gjort så mye annet enn å ta deg av en så liten, de krever mye. De skal ha mye kontakt. Ville hvertfall tatt kontakt med lege og helsesøster for å få sjekket at alt er ok og fått noen tips for veien videre. Det blir bedre ettersom de vokser til.

 

Anonymous poster hash: 14ba1...316