Mannen var bølle mot sønnen i dag

[Anonym bruker]

Vi har 3 barn. Han skulle hjelpe 5 åringen å få kledd seg. Når t-skjorte og genser er på så tar han det av igjen for å ta det på. Han trodde nok han hadde tatt på t-skjorta feil vei. Når han kler seg igjen tuller han og tar begge hender i samme hull.

 

Far blir sint og lurer på hvorfor. Ikke noe svar fra gutten.

Far: er du en baby? Svar meg, er du en baby? Bare babyer som ikke klarer å kle seg.

Gutten begynner å gråte.

Far klikker, blir då sint at han skjelver, tar hodet til gutten hardt i begge hendene og holder han tett inntil sitt eget ansikt mens han kjefter/roper -DU ER EN BABY! Du er en BABY!!!!

Det hele skjedde så fort, jeg løp fra kjøkkenet og dyttet ham unna gutten og gav klar beskjed at sånn oppførte man seg ikke mot barn. Vi hadde en høylytt krangel foran barna-

Far: ja, men han oppfører seg som en baby. Klarer ikke å kle seg en gang, og i tillegg kledde han av seg det han hadde tatt på.

Jeg: har du spurt hvorfor?

Far: nei, han har bare med å høre etter. Bøyer seg mot gutten og roper igjen DU ER EN BABY!!

Jeg: nå går du. Du er en bølle mot din egen sønn.

Far: han må skjerpe seg!

Jeg: hold deg unna. Dette er maktmusbruk!

 

Far ble helt stille og stirret bare sint på meg til vi forsvant ut døra 15 min senere.

 

Jeg gråt hele veien fra barnehGrn til jobb. Føler meg som en grusom mor som ikke rakk å stanse ham før han tok tak i ham. Som har gitt gutten en så dårlig far.

 

Nå skjer ikke sånt så ofte, 2-4 ganger i året kanskje, men bare 1 gang er for mye.

 

Nå tør jeg ikke la ham være alene med ungene

 

 

Anonymous poster hash: 0c7a7...03f

[Anonym bruker]

Siden det ikke er første gangen det skjer og mannen din ikke akkurat virker som om han forstår hva han gjør med gutten så ville jeg krevd sinnemestringskurs, og at ved gjentakelse så får han flytte ut.

Jeg ville notert dato og hva som har skjedd i tilfelle du får bruk for det senere.

 

 

Jeg ville aldri ha akseptert en sånn oppførsel mot barna.

 

Denne episoden kommer trolig 5-åringen til å huske resten av livet.

 

 

Det positive er at du forsøkte å stoppe ham med det samme du oppdaget det. Selv om man sier at man ikke skal krangle foran barna så synes jeg faktisk i et slikt tilfelle at det er det eneste riktige å gjøre. Siden du tok konfrontasjonen med mannen foran sønnen så forstår sønnen at dette ikke er akseptabel oppførsel av faren. Gutten din vil huske at du forsvarte ham.

 

Still krav til mannen om sinnemestringskurs umiddelbart!

Anonymous poster hash: 1017a...86b

[magica fra tryll]

Sånne opplevelser setter varige spor, bare spør sønnen min på 22. Jeg skilte meg,-for barnas skyld!

[Anonym bruker]

Faren var nok fryktelig sliten og trassen til gutten fikk nok begeret til å renne over. Men likevel sånt skal ikke skje.  Det bekymringsfulle er at det ikke er første gang det skjedde.

Anonymous poster hash: ddb75...973

[Anonym bruker]

 

Siden det ikke er første gangen det skjer og mannen din ikke akkurat virker som om han forstår hva han gjør med gutten så ville jeg krevd sinnemestringskurs, og at ved gjentakelse så får han flytte ut.

Jeg ville notert dato og hva som har skjedd i tilfelle du får bruk for det senere.

 

 

Jeg ville aldri ha akseptert en sånn oppførsel mot barna.

 

Denne episoden kommer trolig 5-åringen til å huske resten av livet.

 

 

Det positive er at du forsøkte å stoppe ham med det samme du oppdaget det. Selv om man sier at man ikke skal krangle foran barna så synes jeg faktisk i et slikt tilfelle at det er det eneste riktige å gjøre. Siden du tok konfrontasjonen med mannen foran sønnen så forstår sønnen at dette ikke er akseptabel oppførsel av faren. Gutten din vil huske at du forsvarte ham.

 

Still krav til mannen om sinnemestringskurs umiddelbart!

 

Anonymous poster hash: 1017a...86b

Òg gutten forstod nok at det ikke var han som hadde gjort noe feil fordi dere kranglet høylytt foran han, og faren fikk "straffen" sin for å ha gjort noe galt. Var nok veldig betryggende i dette tilfellet her å gjøre som du gjorde, så forstår gutten at han hadde en grunn til å bli lei seg.

Jeg også syntes at det faktisk var riktig i dette tilfelle å krangle høylytt

Jeg ville også tatt tak i dette. Ta han til side en dag dere begge er venner og i godt humør, og nevn det for han, at det ødelegger barna ved å oppføre seg sånn. Hvis ikke du merker bedring- så må han melde seg på noe hjelp, sinnemestringskurs eller noe(og dette sier du til han), ellers så må ta du til med større evt værre tiltak(altså at han må flytte ut, familievernkontoret osv)

 

Anonymous poster hash: 87e29...ac1

[Anonym bruker]

Sånne opplevelser setter varige spor, bare spør sønnen min på 22. Jeg skilte meg,-for barnas skyld!

Det gjør det ja, jeg selv er snart 22 og hadde en sånn far, bare at det skjedde oftere. Jeg ble redd for han! Jeg kjente han helt ærlig ikke ordentlig før han og mamma skilte seg når jeg var 12 år, for da måtte jeg bo hos han annenhver uke. DA ble jeg kjent med pappa.

Har fortsatt vært like redd for han da. Nervevrak ble jeg også, følte jeg gjorde ALT feil, både alle de gangene han kjeftet, og når jeg selv følte jeg gjorde noe feil uten at pappa var der. Ble redd for å prøve ut ting, har alltid vært sånn at enten så spør jeg veldig mye- eller så tørr jeg ikke å gjøre det i det hele tatt/trekker meg unna/tar ikke initiativ, dette pga disse situasjonene med pappa.

Mistet altså evnen til å være meg selv, vise meg fram, ta utfordringer, beslutninger, prøve nye ting osv osv.

Dette må tas tak i FORT! Og enda bedre er det at gutten ser at moren forsvarer han, noe mamma sjeldent gjorde, for da har han i hvertfall mor, og han vet at det ikke er han som gjør noe feil- og dermed er det nok mye lettere for han å være seg selv og ta nye utfordringer enn det ble for meg

Så du er en viktig rolle her, HI!

 

Anonymous poster hash: 87e29...ac1

[SnekkerPelle]

Det der hadde jeg aldri godtatt!

[SnekkerPelle]

Jeg håper inderlig at han har pratet med sin sønn og bedt om unnskyldning!

[Anonym bruker]

Fy faen. Hadde jeg aldri akseptert.

Anonymous poster hash: b163b...62b

[Anonym bruker]

 

Sånne opplevelser setter varige spor, bare spør sønnen min på 22. Jeg skilte meg,-for barnas skyld!

Det gjør det ja, jeg selv er snart 22 og hadde en sånn far, bare at det skjedde oftere. Jeg ble redd for han! Jeg kjente han helt ærlig ikke ordentlig før han og mamma skilte seg når jeg var 12 år, for da måtte jeg bo hos han annenhver uke. DA ble jeg kjent med pappa.

Har fortsatt vært like redd for han da. Nervevrak ble jeg også, følte jeg gjorde ALT feil, både alle de gangene han kjeftet, og når jeg selv følte jeg gjorde noe feil uten at pappa var der. Ble redd for å prøve ut ting, har alltid vært sånn at enten så spør jeg veldig mye- eller så tørr jeg ikke å gjøre det i det hele tatt/trekker meg unna/tar ikke initiativ, dette pga disse situasjonene med pappa.

Mistet altså evnen til å være meg selv, vise meg fram, ta utfordringer, beslutninger, prøve nye ting osv osv.

Dette må tas tak i FORT! Og enda bedre er det at gutten ser at moren forsvarer han, noe mamma sjeldent gjorde, for da har han i hvertfall mor, og han vet at det ikke er han som gjør noe feil- og dermed er det nok mye lettere for han å være seg selv og ta nye utfordringer enn det ble for meg

Så du er en viktig rolle her, HI!

 

Anonymous poster hash: 87e29...ac1

 

Sånn var faren min også, bare at det ble verre etter at de ble skilt (skilsmissen var av helt andre grunner, for mamma så aldri at han var sånn mot oss barna!). Var hos han annenhver helg, og søsteren min og jeg gikk rundt på nåler hele helgen. Turte nesten ikke snakke til han. Han var så uberegnelig, kunne være verdens mest tålmodige eller klikke for at noen veltet et glass ved bordet. Var utrolig ubehagelig, skrek og kjeftet og øynene bulte!  en gang slo han også søsteren min vi fortalte ingenting til mamma før vi var nesten voksne desverre, så hun visste ingenting. Jeg følte også at jeg ikke kjente pappa, og føler det enda. Vi har dårlig kontakt i dag.

 

Anonymous poster hash: b1f96...0e3

[Anonym bruker]

Fy faen for en drittsekk av en mann, hvis man i det hele tatt kan kalle han en mann! Sånt gjør man bare ikke, tror jeg hadde blitt så forbanna at jeg hadde kastet han ut for en stund!

Stakkars sønnen din, må være helt jævlig å vokse opp med en slik far:(

 

Anonymous poster hash: 2de75...f65

[Anonym bruker]

Prøvde å prate med ham- ingen unnskyldning- han sa bare at han innså at jeg hadde rett, så var han ferdig med den saken :0 blir gæren av den mannen. Skal liksom alt være i orden må da?!?

 

Ingen svar på hvorfor og hva han tenkte. Bare at jeg hadde rett...

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 0c7a7...03f

[Anonym bruker]

Hoff stakkars lille gutt. Du gjorde det rette. Hadde en episode med min mann her forleden, guttungen er 2, sitter å spiser kveldsmat, far går å henter seg noe godteri, gutten begynner selvfølgelig å hyle og vil også ha godteri, jeg dpør hvor i verden han mente dette var greit (gutten fikk ikke). Fikk bare til svar at jeg måtte tåle at ungen skrek litt!!!!!?!?!?

 

Anonymous poster hash: c3bb1...9cc

[unforgettable]

Fy faen, hvis ikke du får ifra den mannen håper jeg du kan leve med at gutten din kommer til å bli psykisk ødelagt og få problemer senere i livet! Jeg har vært der selv og sier som de andre, det setter spor!!en mor setter alltid barnet før seg selv og mannen, uansett hvor høyt du elsker han. Jeg har fortsatt problemer med å knytte meg til min mor og tilgi henne for at hun lot meg være i den situasjonen. Til de som sier at han sikkert ikke orket traseen, har.dere selv gjort sånn med deres barn? Nei det tror.jeg ikke,for dere vet det er.galt. Det finnes ingen unnskyldning for sånn oppførsel mot et barn. Stakkars gutt, håper håper inderlig at du ser hva som er best for gutten din. Dette er ikke ment som et personangrep selv om det kan virke sånn, vil bare du skal forstå hva sånt kan gjøre med et lite barn.

.

[Anonym bruker]

Prøvde å prate med ham- ingen unnskyldning- han sa bare at han innså at jeg hadde rett, så var han ferdig med den saken :0 blir gæren av den mannen. Skal liksom alt være i orden må da?!?

 

Ingen svar på hvorfor og hva han tenkte. Bare at jeg hadde rett...

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 0c7a7...03f

 

Det at han avfeier det så enkelt, det er grunn til enda større bekymring!

 

Det er så enkelt å si til deg "du har rett, kjære" og så fortsette å se på tv som om ingenting har skjedd...

 

Han burde selv ha satt seg ned med sønnen og unnskyldt seg til sønnen, men det virker det ikke som om han kommer til å gjøre på eget initiativ. At han gjør det fordi du presser ham til det er egentlig ingen vits.

 

Jeg ville krevd sinnemestringskurs umiddelbart. Enten det eller så er det ut.

 

Dette fordi det trolig er eneste grunn til at en slik man kan komme til å forstå hva han egentlig gjør med sønnen. Men også fordi du vil kunne vise til dette hvis han ikke blir bedre, og kunne bruke det ved et evt oppbrudd.

 

Du kan ikke på noen måte fortsette å godta at han gjør dette noen ganger i året, og så bare sier du har rett når du forteller ham at det er feil. Han viser ingen tegn til anger, han viser ingen tegn til at han forstår hvor alvorlig skade han gjør med barna sine.

 

Du sier at han gjør dette 2-4 ganger pr år... dvs at femåringen trolighar opplevd dette 8-16 ganger allerede. Hvor mange ganger skal ungene dine oppleve dette før du setter hardt mot hardt mot mannen?

 

Familievernkontor sammen og sinnemestringskurs for ham!

 

 

Anonymous poster hash: 1017a...86b

[Anonym bruker]

Må bare si en ting til:

 

mannen bruker så mange hersketeknikker overfor et lite barn at jeg blir kvalm ved tanken:

 

- han bruker fysisk kraft

- han utnytter at han selv er så mye større

- han holder gutten fast

- han skriker til gutten

- han ydmyker gutten

 

Pappaen forteller med dette til gutten at gutten er dum og lite verdt. Samtidig er det en truende adferd fordi guttens hode blir holdt fast samtidig som han blir skreket til.

 

Dette kan du ikke fortsette å godta, HI.

 

Det virker som om du er litt handlingslammet nå. Det er ikke helt det jeg mener, for du har jo tatt dette opp med mannen igjen, og du gikk mellom far og sønn i morges. Der gjorde du bare riktig.

Men du virker handlingslammet ift mannen på en måte. Er dette en måte han reagerer på andre ting også, det å bare avfeie ting som er galt med å si "du har rett"... men uten å egentlig gjøre noe med det? Jeg får litt det inntrykket av måten du reagerer på ham i kveld.

 

Jeg forstår frustrasjonen din og er helt på din side, men tenk over om dette kanskje er et mønster mannen bruker overfor deg og resten av familien i flere situasjoner.

 

Bli en løvemamma nå, HI, og beskytt ungene dine slik at de slipper å vokse opp til å bli usikre og utrygge personer som tror de ikke er noe verdt. Du kan utgjøre den forskjellen, men da må du begynne å stille krav.

Anonymous poster hash: 1017a...86b

[Lillababy]

flott at du greip inn. men var nok ikkje enkelt for gutten å gå i barnehagen etter ein slik opplevelse? eg hadde aldri akseptert at far fekk vera med gutten igjen utan å sei ordentleg unnskyld. og ville ikkje latt dei vera aleine sammen igjen på lenge.

[StavangerJuniBaby]

Ville søkt help - fått helsesøster eller noe til å forklare han hvorfor dette er så feil.

[SnekkerPelle]

Greit nok at han innrømmer at du har rett, HI, men han skal be om unnskyldning til sønnen og endre mønsteret sitt.

Du er MAMMA,vern om dine barn!

[Anonym bruker]

Jeg har det litt likt som deg, og føler meg i grunnen handlingslammet. Vi har også 3 barn hvor 5 åringen er eldst. Det er kun han som får høylydt kjeft (enda, de 2 minste er forsatt små). Neon ganger er det rett at 5 åringen skal bli korrigert eller få kjeft. Det er måten det blir gjort på som jeg reagerer på og da må gå imellom dem. Mannen min liker heller ikke å si unnskyld og gjør det dermed ikke... Han kan vise på andre måter at han angrer men sier det ikke rett ut.

 

Men, å gå fra han... Vi har som sagt 3 barn, om jeg hadde gått så skulle jo barna vært hos han vertfall hver annen helg, hadde det vært bedre? Da har jeg jo null kontroll? Og dette har skjedd 3 ganger totalt, første gang når gutten nettopp hadde blitt 5 år, så på 1 år har det skjedd 3 ganger, litt "mildere" hver gang. Så jeg blir, forsetter å prøve å veilede. Være der for dem begge, først og fremst gutten, men også mannen min da han trenger hjelp ang dette.

 

Jeg vet jo også at faren til mannen min, alle onklene hans og andre i familien var slik mot han å brødrene. Det unnskylder det ikke, men det er lett og gjøre det som er mest kjent om man mister fatningen/kontrollen. 

 

Vet ikke helt hva jeg vil med det jeg skriver, har ikke noen råd. Men, jeg forstår. Å det er en kjip situasjon!!

Anonymous poster hash: 18ee5...4ae

[SnekkerPelle]

Jeg kjefter på mine barn, hvem gjør ikke det?! Men det er en grense og den skal vi aldri trå over!

Maktdemonstrasjon og psykisk terror er faen ikke greit.

[Anonym bruker]

Han sier nå at han sa unnskyld da han la gutten i kveld og sa det var uakseptabelt av ham selv å være slik mot ham.

 

Kanskje jeg er litt handlingslammet? Han kommer med motargumenter der han sier at jeg til og med bærer hylende unger ut i bilen. Ja, når de har fått nok sjanser må jeg faktisk bære dem ut, for jeg skal da gjerne på jobb. Ja, jeg har satt barn i bilen ute yttertøy når de har nektet å ha klær på.

Jeg kan sikkert løse det på en annen måte, jeg er heller ikke perfekt. Men jeg bruker ikke makt for å være slem...

 

Han var også sur for at jeg degraderte hans posisjon i familien når jeg kjeftet på ham foran ungene.

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 0c7a7...03f

[Anonym bruker]

Har du tenkt på hva du vil gjøre om dette skjer en gang til?

 

Må ærlig innrømme begeret renner over for meg og... i "form av : Hvis du ikke gjør sånn og sånn, så blir det leggetid tidlig i dag". Gjerne med hevet stemme. 

Årrrr, jeg kjenner det i magen med en gang det er sagt! Men det kan ta litt tid før jeg sier unskyld.... desverre. 

 

Men til slutt sier jeg unskyld, og forklarer hvorfor jeg ble sint! Jeg er bare et menneske, så jeg gjør feil. Eneste jeg kan gjøre er å skjerpe meg. 

 

Men de din mann gjorde... huff - han er NØDT til  å be om unskylding!!!! FORT!!!!!!!

Anonymous poster hash: f5497...70d

[SnekkerPelle]

Det er heldigvis ingen som er perfekte.

Å degradere noen... Jeg kjenner ingen som tenker i de baner.

Kanskje han ville ha godt av en time hos fvk og veiledning? Hvis han ikke vet om noe annet?!

Stå på for barna dine og ikke gi deg på dette! Jeg heier på deg

[Anonym bruker]

Prøvde å prate med ham- ingen unnskyldning- han sa bare at han innså at jeg hadde rett, så var han ferdig med den saken :0 blir gæren av den mannen. Skal liksom alt være i orden må da?!?

 

Ingen svar på hvorfor og hva han tenkte. Bare at jeg hadde rett...

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 0c7a7...03f

Så trist!!! Når man har gjort noe galt må man jo prøve å rette opp. Det minste han kan gjøre er jo å ta en prat ned gutten og fortelle at det han gjorde var helt feil og at han aldri skal gjøre det igjen Klarer han ikke det så må han kose selv at gan skader og flytte ut for å verne gutten og deg mot seg selv. Men dessverre er det sjelden man har selvinnsikt og blitt som han som voksen... Det beste du kan gjøre er å flytte. Et barn blir nok varig redd av sånt. Om han ikke gjør STOR innsats for å få gutten trygg igjen da. Ellers må du skåne gutten fra å leve et liv med angst og frykt i sitt eget hjem. Som skulle være det tryggeste stedet.

 

Anonymous poster hash: 7df8e...544