Jeg og samboeren har så forskjellig syn på oppdragelse.

[Anonym bruker]

Han synes ungene mine er bortskjemte og til tider ufordragelige og prøver å oppdra dem sånn som han mener er best. Jeg vet barna mine ikke er perfekte, men er likevel uenig i den måten han oppdrar på og dette skaper konflikter.

Hans barn får ikke trøst om de slår seg under lek for eksempel, hvis de løper rundt og han har sagt at de skal ta det med ro og de ikke hører etter, får de ikke komme til han om de slår seg. Jeg er uenig i dette, da det har hent at de har slått seg sikkelig hardt og gråt masse men får bare beskjed om å gå på rommet sitt om de kommer gråtende til han.

De får aldri komme opp i senga vår med mindre de er sikkelig syke. Mine barn er vant til at kommer de på tidligmorgene får de lov til å ligge sammen med meg om de ligger i ro og jeg synes det er koselig. Våkner minstemann og sier han er redd får han også lov å komme...det skjer ikke så ofte, men samboern liker det ikke.

Samboern er mye borte og når han første er hjemme skal han liksom ta igjen for det han mener jeg ikke gjør bra nok når han er borte. Det fører til at den tiden han er med mine barn blir det oppdragelse av dem fra hans side..og lite lek og morro..

På ettermiddagene spiser vi middag sammen så sitter han stort sett på kontoret på pc`n frem til etter at barna har lagt seg, da kommer han..

Jeg mener han ikke bare kan komme å skal oppdra dem den tiden han er her og bestemme alt hvordan ting skal være, irretsette dem, kreve ting..og aldri finne på oe koselig om ettermiddagene med dem for eksempel. Hva synes dere er rimelig?

Anonymous poster hash: 04c1f...1ab

[Elsker livet]

Dere har ikke snakket om dette før dere ble samboere? Han er ikke barnas far? Her bør far være enig med mor i det store og det hele. Ellers passer dere rett og slett ikke sammen.

 

Mannen min og jeg er heller ikke helt like i hvordan vi oppdrar barna, men vi er i det store og hele enige. Jeg er nok mer soft og slækker lettere, mens han er strengere og konsekvent. Men vi utfyller hverandre, og rammen rundt oppdragelsen er vi samstemte om. 

 

Jeg hadde på en måte følt det var min oppgave som mor å beskytte barna mine mot en slik oppførsel som din samboer har. Barna våre skal bli behandlet kjærlig, men bestemt, og slik høres ikke det ut som samboeren din gjør det.

[Collette]

Jeg synes at du har helt rett og at han tar helt feil. Kanskje dere kan ha en samtale om hva han vet om barneoppdragelse og hvor han har lært det han praktiserer? Mest sannsynlig er det fra hans egne foreldre og såkalt "sunn fornuft". Deretter må du spørre om hvordan han vil at barna skal bli som voksne og om han tror at hans metoder vil føre dem dit. Så er det kanskje lurt å ha noen ess i ermet som beviser at dine metoder er riktige. Trekk frem litt anerkjent litteratur (Jesper Juul o.l). Spør han så om han ville kjøpt en ny "dings" uten å lese bruksanvisningen? Deretter må du gjøre ham bevisst på det ansvaret dere har for at barna skal bli gode og trygge mennesker. og at du derfor krever at han leser seg opp/blir med på kurs eller godtar at du legger føringene for oppdragelsen.

 

Stakkars barn! Nr 1 for god psykisk helse er at barna lærer seg å forstå og takle sine egne følelser. De voksne må være de trygge som takler de vonde vonde følelsene (eller de gode) bedre enn dem og som viser hvordan man gjør det. Det lærer de IKKE ved å bli sendt opp på rommet når de gråter.

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal tenke deg godt om - vil du at barna dine skal dele bolig med en mann som tilsynelatende ikke liker dem?

 

Ingen er perfekte, og kanskje samboeren din har gode sider du ikke har nevnt her, men jeg forstår teksten din som at han aldri bidrar positivt, bare kjefter eller unngår dem?  Du må forklare for samboeren din hva du forventer av ham.  Kanskje endrer han oppførselen hvis du veileder ham, kanskje har han faktisk ikke lyst til å omgås ungene dine.  Da må du i så fall skjerme dem fra ham, så kan dere heller være særboende kjærester eller gjøre det slutt. 

Anonymous poster hash: fed03...43e

[Anonym bruker]

Faren min var akkurat sånn som du beskriver samboeren din. Han ukependlet, og skulle kompensere for mammas manglende oppdragelse av oss i helgene.

 

For oss ble han et forstyrrende element som kom inn av og til og "tok seg til rette" og ødela det familielivet vi hadde og som vi syntes fungerte bra når han ikke var der. Han hørte ikke til der i våre øyne. Ingen av oss har noe godt forhold til ham i dag...

Anonymous poster hash: ba3e9...040

[magica fra tryll]

Sånn hadde jeg det med min eks(det var våre felles barn). -En av grunnene til at han ble en eks for å si det sånn.... Masse kjærlighet er faktisk det viktigste i barneveiledning.

[Gjest Antarctica]

Han risikerer bare at ungene mister totalt respekten for ham. Han blir en irrelevant person som bare dukker opp her og der for å spre skrekk og uhygge. Hvis han ikke endrer holdning, syns jeg ikke han skal få lov til å ha samvær med ungene dine i det hele tatt.

Og at han er så lite empatisk mot sine egne, f eks at de ikke får trøst når de slår seg, syns jeg nesten er litt psykopat-tendenser. Å innbille seg at man kan be unger "ta det med ro" når de løper rundt, og så late som om de selv er skyld i det når de slår seg - herregud. Når var han selv barn, egentlig? Å løpe rundt er jo essensielt i oppveksten! Det er jo det små unger lever for: bevegelse og lek!!