Klikker for meg nå!!!!!!!

[Anonym bruker]

Jeg har så kjærlighetssorg. Ble slutt for noen dager siden med samboeren min gjennom noen år. Har et barn sammen.

 

Jeg klarer ikke denne sorgen mer! Min feil at forholdet tok slutt og han gikk fra meg, til tross for at det var tungt i forholdet for meg og. Han er faktisk en så flott og unik mann og jeg VET jeg aldri finner noen som han. klarer ikke tanken på å ikke skulle dele flere minner med barnet vårt sammen, sove, klemme og kjenne huden hans. Alle de små tingene som gjør HAN til han, jeg savner de så fælt. Forholdet er helt over og jeg klarer ikke akseptere det!

 

Jeg ser han overalt i huset i tankene mind. Klarer ikke sove i sengen. Må legge meg på sofaen. Klarer ikke spise eller sove. Knekker fullstendig sammen når jeg ser han. Når jeg ikke tror kroppen klarer mer så puster jeg enda et minutt! Går det virkelig ann å ha det så vondt???

Ligger bare å rister og skjelver av sorg og savn. Hele kroppen krymper seg og jeg veksler mellom å hyle, gråte, panikk, skjelve og er kvalm. Jeg klarer ikke dette mer!!! Det er så ufattelig vondt. Hjelp

 

Anonymous poster hash: f4d48...c30

[Nullstress;)]

så trist

 

du sier det er din feil at han dro, er dette ikke noe dere kan snakke om? få det til å fungere tross alt??

[Anonym bruker]

Nei. Det er helt over. Han har flyttet ut. Megling nå

 

Anonymous poster hash: f4d48...c30

[Anonym bruker]

Au.. Kjærlighetssorg unner jeg ingen, det gjør så vondt.. Sender deg en klem, det ordner seg med tiden, men det er vanskelig å se for seg det akkurat nå

 

Anonymous poster hash: 54da8...42d

[Anonym bruker]

Grusomt

 

Anonymous poster hash: ddf80...62a

[Anonym bruker]

Hva var det som gjorde at han flytta ut da?

Anonymous poster hash: dc9b4...d27

[Anonym bruker]

En av de verste sorgene man kan ha

 

Sender deg en god klem, og trøster deg med at det vil bli bedre. Men først må du gi deg selv tid til å sørge og å kjenne på disse følelsene.

Du må jobbe deg igjennom smerten og sorgen..men det kan du gjøre litt senere... akkurat nå skal du bare gråte, sørge, rope og rase.. Snakk med de rundt deg, du kan finne en uvurderlig styrke i sikkerhetsnettet ditt..

 

 

Sender deg en 

Anonymous poster hash: ed3f1...2ca

[Anonym bruker]

Uutholdelig i dag ig

 

Anonymous poster hash: f4d48...c30

[Anonym bruker]

sender deg en varm klem kjærlighetssorg er grusomt vondt og alt ser bare mørkt ut. Hold ut. Sakte men sikkert vil det bli lettere og lettere. Det hjelper å ha en god venn i disse tider .

Anonymous poster hash: aea75...27f

[SnekkerPelle]

Det hjelper ikke en dritt, men "det blir bedre"

[Anonym bruker]

Hvordan blir det bedre? Hvordan glemme? Hvordan skal noen kunne erstatte han? Hvordan finne noen som er like bra? Ser det ikke nå og tror alle tar feil. Noen ord jeg kan klamre meg fast til når det står på som værst?

 

Anonymous poster hash: f4d48...c30

[SnekkerPelle]

Jeg hadde kjærlighetssorg en gang, jeg ville bare dø.Så svart på ALT!

Men tiden leger alle sår. Tro det eller ei.

Det ordner seg alltid for kjekke jenter. Lover deg 💜

 

Gi deg selv lov til å sørge, gråte, lengte. Prat deg ihjel med gode venner, få det ut.

[Gjest Hercule Poirot]

Det går over, men det tar tid. For noen tar det noen uker, for andre tar det år.

 

Men jo, det går over, og de fleste som virkelig har prøvd en hard kjærlighetssorg, kommer styrket ut av sorgprosessen.

[SnekkerPelle]

bjorgt.no har mye verdifullt. Bilder og tekst som gir trøst i alle livsfaser.

[Anonym bruker]

Først: hvorfor er det din feil at det er over?

 

Jeg har vært gjennom det du er gjennom nå og det var helt forferdelig! Jeg trodde at livet var over og at jeg aldri ville smile eller le igjen.

 

Jeg gråt og gråt og gråt.

 

Det tok 2 år før jeg var over det, men da var jeg over det, har aldri sett meg tilbake.

 

Du kommer også over det!!!!!

 

Anonymous poster hash: 7ea09...2af

[Anonym bruker]

Kjære deg! Tro meg, du kommer over det, men det vil ta tid. De første dagene er verst. Helt forferdelig faktisk! Etter et par uker så er det fremdeles ille, men da begynner man så smått å tenke på å få hverdagen til å fungere. Man MÅ fungere! Har ikke noe valg siden man har ansvar for barn. Kjære deg, du må tro meg når jeg sier at det blir bedre. Jeg har vært der

 

Anonymous poster hash: d7934...40f

[Anonym bruker]

Åå jeg kjenner meg sånn igjen. Du får nesten ikke puste. Det gjør fysisk vondt i hjertet. Magen vrenger seg.. og en er konstant kvalm. Vrenges av tanken på at det er slutt og klikker av å se han for seg med andre. Enda mer kvalm av tanken på å finne en anne selv... men vet du hva? Du kommer ikke til å føle det sånn for alltid. Det er sååååååå vondt nå, jeg vet. Men du klarer dette. Du vil smile igjen... være glad igjen. Føle deg hel igjen.... du har mange gode år med ditt kjære barn igjen. Og hvem vet, kanskje dagen kommer da du finner din store kjærlighet. Da vil du være glad deg er slutt. Vet ikke hva du gjorde, men det meste skjer for en grunn.... du må tilgi deg selv. Han gikk.... nå må du finne en måte og godta det på. For deg selv, og for barnet ditt. Barnet sitt trenger deg og elsker deg. Tilgi deg selv. Du er bare et menneske. Vi gjør alle feil. Vil han ikke tilgi... nei da får det være. Livet er tøfft til tider. Du kommer styrket ut av dette. Jeg føler sånn med deg. Jeg har vert i dine sko.. klarte ikke spise, tok av 10 kg på få uker.... bruk venner♡ send gjerne pm. Dette går over... stor klemmmmm

 

Anonymous poster hash: 54c8c...1cf

[Anonym bruker]

Jeg skrev dette innlegget for noen år siden (husker så godt at jeg skrev det, og klarte å google meg tilbake til det)

Husker da jeg skrev det, da trodde jeg virkelig at det ALDRI kom til å bli bra igjen. Har aldri hatt det så vondt i hele mitt liv. Men vet du hva, det blir bedre, og jeg ble faktisk overrasket over hvor raskt det ble bedre.

Endte med at vi flyttet sammen igjen da, og vi er sammen enda. Det hadde jeg aldri trodd da vi også hadde bestilt megling og var i gang med å avslutte livet vårt sammen.

 

http://www.klikk.no/forum/dinbaby/index.php/topic/136956473-helt-knust/

 

Anonymous poster hash: 792a2...75a

[Anonym bruker]

Takk for alle svar. jeg kladrer meg fast til håpet i det dere skriver.

Jeg finner trøst i ordene deres, selv om jeg også blir sint fordi jeg er overbevist om at dere tar feil og smerten og savnet aldri vil forsvinne. Jeg har ikke familie og vennene mine bor helt andre steder i landet. Bortsett fra barnet vårt så er han den enste jeg elsker og har hatt i livet mitt de siste årene. Det var oss to. Vi vokste opp sammen, gikk gjennom alt og fikk et barn. Jeg har aldri vært selvstendig alene på den måten før. Aldri bodd alene.

 

Nå har han enda ikle hentet alle tingene sine, så det luktet fremdeles av han i senga, sokkene hans må vaskes og ellers er han i hele leiligheten. Alt er minner av han. Hver eneste ting. Gangen er tom av sko og jakker.

 

Føler livet mitt har mistet mening. Han var alt jeg hadde. Smerten gjør så vondt at jeg tror at når jeg ikke klarer mere så gjør det enda vondere.

 

Jeg vet jeg må høres patetisk ut, men det gjør rett og slett så vondt at jeg knapt klarer se glede. Alt er mørkt. Jeg har ingen andre enn meg og barnet nå. Ingen å bruke tiden på. Klarer ikke komme meg ut å bli kjent med andre fordi jeg ikke klarer være sosial og smile.

 

Tanken om at han en dag skal elske noen andre enn meg føles grusomt. At han ikke er glad i meg lengre. Jeg vil være jente hans.

 

Alt jeg ønsker er at han skal komme inn døren og smile til meg. Holde rundt meg. Lage seg kaffe og dette seg i sofaen. Være her.. Nå er alt tomt. Bare stillhet. Han er ikke her lengre og det er uutholdelig.

 

Jeg tror ikke jeg kommer til å finne noen som han igjen. Vi matchet. Det skulle være oss 3. Faen!! Jeg angrer så fælt. Jeg vil bare ha en dag til med han. En dag med trygghet og følelsen av å være elsket Jeg vil være en del V livet hans.. Og nå når vi må forholde oss til hverandre pga barn så knuses hjertet mitt i savn hver hang jeg ser han og prater med han. Alle de tingene jeg elsket med han. Og når jeg ser på han ser jeg at det er som om han ikke kjenner meg. Den magien som er mellom kjærester er borte. Jeg klarer ikke akseptere det.

 

Hjelp meg noen?

 

 

 

Anonymous poster hash: f4d48...c30

[Anonym bruker]

Var å handlet noen nye ting til huset i dag. Følte jeg trengte forandring. I to sekunder var jeg glad mens jeg satte tingene på plass. Ble stående å se utover stuen for å se hvordan det ble. Da knakk jeg fullstendig sammen. Jeg hater det. Det hjalp ikke og jeg lurte meg selv. Så dum jeg er. Ingenting eller noen kan erstatte han. Det finnes ingen glede nå.

Når jeg er med barnet prøver jeg å finne på ting med han og passe på at han har det bra og ikke merker noe. Må ofte springe inn på et rom fordi tårene sprenger på før jeg går ut og tar meg sammen.

 

Anonymous poster hash: f4d48...c30

[Anonym bruker]

Kjære deg.. Jeg vet så altfor, altfor godt hvordan du har det.. Her mistet også livet mening, jeg mistet fotfestet, jeg mistet meg selv i kjærlighetssorgen. Jeg vet ikke hva du har gjort, men det at det er flere elementer enn 'kun kjærlighet som går over' gjør ofte situasjonen enda vanskeligere og mer innviklet.. 

 

Mitt/vårt brudd var ekstremt tøft og hardt -det var dype hemmeligheter som plutselig så dagens lys. Jeg gråt og gråt og gråt. Kun det faktum at jeg hadde ansvar for barn fikk meg til å holde ut. Jeg skjerpet meg for barna, men det jeg gikk ut porten etter at jeg hadde levert dem i barnehagen, så flommet det over. Jeg klarte ikke anstrenge meg lenge nok til at jeg rakk å sette meg inn i bilen en gang. Jeg raste ned i vekt og søvnmangelen var et faktum.. Jeg ble deprimert. Jeg prøvde som best jeg kunne å skjule den sterkeste smerten, men barna ser, barna føler, så en dag fikk jeg spørsmålet 'Hvorfor smiler du ikke mer, mamma..?' Da er det greit å sette ord på noen av følelsene sine også overfor barna. 'Jeg er lei meg fordi pappa ikke er kjæresten min mer'. Da blir verden et litt mer oversiktlig sted også for dem.

 

Jeg kjenner meg igjen i så mye av det du skriver. Man prøver, men ting føles så bortkastet. Som om man lurer seg selv. Hvorfor skal jeg stelle hjemme? Hvorfor skal jeg dusje i dag? Hvorfor skal jeg..? Det er jo ingen som bryr seg. Ingen som lenger setter pris på det jeg gjør. Det finnes ikke lenger et 'vi'. Fundamentet i livet, institusjonen 'oss' er revet opp med rota. Det er så vondt at man føler sjela vrenger seg.

 

Det er lov å skrike, hyle og være lei seg, men det er ikke alltid det har effekt, Jeg merket iallefall ikke noen bedring selv om jeg gråt konstant i flere måneder, hylte og skrek. Smerten var der like like forbannet. Og jeg reagerte på samme måte som deg da folk sa det kom til å bli bedre. Jeg trodde ikke på dem. De tok feil. Og jeg kunne klikke på et eneste ord feil -hvordan kunne de tro at dette ble bedre? Hvordan kunne de finne på å i det hele tatt si det? Sorgen var altoppslukende.. Slik jeg leser at du har det nå.

 

Jeg beskriver min egen situasjon for at du skal se at jeg har vært der selv. Jeg har vært i dine sko og vet derfor at smerten spiser en med hud og hår. Og derfor håper jeg også du tror meg når jeg sier at det BLIR bedre. Kanskje vil du alltid sørge over denne mannen -slik som jeg sørger over tapet av min. Du vil kanskje alltid ha med deg en sorg over at familielivet ikke ble som du drømte om -slik som jeg daglig kjenner på den sorgen. Men den akutte smerten, den som du tror skal ta livet av deg, den blir gradvis mildere. Selv om den er med deg, blir en del av deg og ditt liv en god stund fremover, så vil den blekne. Jeg sier ikke at livet blir en dans på roser og at du kommer til å få det sååå bra om en stund -for det vet ingen. Men jeg forteller deg med hånda på hjertet at du vil få det bedre etterhvert. Når det verste sjokket har lagt seg, så vil følelsene dine stabiliseres. Mulig vil de stabiliseres på et jevnt over tristere nivå enn det de var før du ble alene, før du opplevde denne enorme livskrisen, men 'stabilt tristere humør' er også bedre enn å stå i en akutt krise. For det er vondt. 

 

Da jeg stod i mitt brudd, så var det mange som mente at 'Bare kom deg gjennom det første året. Det første året er verst'. Jeg kan signere på det. Det første året var helt forferdelig. Og jeg ble skuffa da det første året var omme og jeg ikke hadde det bra. Men jeg ser at de rundt meg hadde rett i noe; det første året ER verst. Uten tvil -men de sa heller aldri at etter det første året blir ting bra. ..men det var det jeg hørte. For jeg ville at livet skulle svinge tryllestaven over meg og at ting endret seg etter det første året. Det skjedde ikke.

 

Dette tar tid. Masse tid. Folk trenger ulik tid og bruker ulike strategier for å komme seg gjennom et vondt brudd. Akkurat nå er du i den mest akutte fasen, hvor sjokket tar hele plassen. Det er ikke rom for strategier og planlegging ennå, men etterhvert erfarer du hva som er godt for deg i denne situasjonen. Gjør mer av det og gjør mindre av det som fortsetter å bryte deg ned. 

 

Når du har kommet til det punktet hvor du våger å tro at det kanskje er en mulighet for at du faktisk kommer til å overleve dette også -for det gjør du-, så vurder muligheten for å snakke med noen profesjonelle. Mennesker som har god erfaring med mennesker i kriser som dette. Mennesker som kan gi deg gode råd, profesjonelle mennesker som kan gi deg muligheten til å fortelle alt uten at du skal være redd for at det fortelles videre, mennesker som kan lytte på deg med et profesjonelt øre.. Den dagen hvor ikke alle råd lenger føles bare feil, så er du på god vei til å klare deg selv igjen..

 

Jeg ønsker deg lykke til på ferden. Stor klem. 

 

 

Anonymous poster hash: 111aa...f19