Morfar ligger for døden - Hvordan kommunisere dette til små barn?

[Anonym bruker]

Faren min ligger for døden. Han har vært syk lenge, men såpass oppegående at vi ikke har involvert barna i dette, da man ikke har merket så mye på han. I løpet av få dager har han blitt veldig syk, og det er ikke lenge igjen... Er veldig trist og litt i sjokk, men tenker også mye på hvordan jeg skal involvere barna i dette. De er 2 og 4 år. Har fortalt dem nå at morfar er veldig syk og kommer til å dø snart. Fikk ikke noen stor reaksjon, men eldstemann er en tenker, og jeg vet dette kommer til å gå inn på han.

 

Lurer egentlig bare på om noen som har vært igjennom det, har gode tips til hvordan snakke med små barn om dette, på en forståelig og inkluderende måte?

Anonymous poster hash: 409ce...5d7

[Anonym bruker]

Dette var jeg gjennom for et halvt år siden. Jeg sa det rett ut, sånn som det var, uten å gå rundt grøten. Det enkle er ofte det beste.

Vi snakket mye om døden og hva døden er, så farmor er blitt til en engel og er sammen med hunden og oldefar. 

 

Anonymous poster hash: c9999...751

[Anonym bruker]

Vi går gjennom det samme med min mor nå, men mine barn har aldri sett henne frisk og de vet at hun kommer til å dø. De er 4 og 7 år. Man må nesten bare si det som det er rett og slett. Min barn tror at når man dør så komme man til et annet sted, ikke nødvendigvis himmelen, men et annet fint sted.

Les noen fine bøken om døden for de og svar ærlig på spørsmål (når min spør om himmelen, liv etter døden osv så sier jeg at det er det ingen som vet, men at det er mange som tro at man kommer til et fint sted etter at man er død).

Datteren min tror at man blir til en stjerne etter at man er død (vet ikke hvor hun har det i fra) og at stjernen titter ned på oss og passer på oss som er på jorden. En fin tanke syntes jeg.

 

Uansett, en god klem til deg. Det er vanskelig uansett og ingen fasit på hva man skal si eller gjøre. Bare svar på alle spørsmål som blir stilt.

 

 

Anonymous poster hash: 13836...c38

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Ja, jeg skal prøve å svare så rett fram som mulig, ofte er vel fantasien verre en virkeligheten for de små. Har også bestilt meg ei bok for barn om teamet på bibliotek.

Anonymous poster hash: 409ce...5d7

[Anonym bruker]

Vi har en fire-åring som mistet sin bestemor for ikke så lenge siden. Vi så faktisk "min bror bjørnen" sammen også snakket vi litt om hva som skjer etter vi er døde og at vi aldri blir helt borte. Nå er vi av den tro at reinkarnasjon er noe som skjer så for oss så var dette en ganske så grei film å se. Kanskje litt dumt å se en slik film for å få en forståelse av hva døden er, men den hjalp veldig. Selv om død er trist og man blir å savne dem, er det ikke over og de passer på oss fra himmelen og en dag så får vi møte dem igjen Hun har et veldig greit forhold til død. 

Anonymous poster hash: f82cc...121

[Anonym bruker]

Våre barn mistet sin bestefar for noen uker siden. Vi var hele tiden ærlige med de. Han ble plutselig syk, og da sa jeg rett ut at pappa måtte dra på sykehuset for bestefar var blitt veldig syk. Etter en dag skjønte vi hvilken vei det gikk, og da fortalte jeg de at bestefar var så syk at han kom til å dø. De tok det akkurat sånn som unger tar det. Noen spørsmål og mange tanker (spesielt på eldste) mens de var inn og ut av leken. Jeg var hele tiden helt ærlig på hva som skjedde, og de tok det veldig fint. Vi hadde noen fantastiske samtaler i løpet av de fire dagene som gikk før bestefar døde. Og selvsagt også etterpå. Begravelsen var faktisk en herlig opplevelse, med fantastiske vakre spørsmål og betraktninger. Til og med svigermor som var i dyp sorg sa hun måtte smile litt i kirka når hun hørte samtalene fra oss på benken bak.

 

Jeg har jobbet endel med barn som pårørende og anbefaler deg å være helt ærlig og fortelle det som skjer og det som skal skje. Barn har en herlig tilnærming til spørsmål om livet og døden, og det er helt vanlig at de går ut og inn av disse tankene. Pass på så du er tilgjengelig for å svare på spørsmål når de måtte dukke opp. Mange barn kan også reagere med frustrasjoner og sinne når de har det tungt, det viktigste er at du viser de ubetinget kjærlighet og trøst. Husk også å fortelle hva som skjer til de ansatte i barnehagen.

 

Anonymous poster hash: fb4eb...11a

[Anonym bruker]

4-åringen her mistet farfaren like før Jul i fjor. han var veldig knyttet til han, vi så svigers minst en gang i uken.

 

Vi valgte å være åpne om at farfar skulle død med en gang vi fant ut at han ikke ville bli frisk, selv om han var oppegående. Vi sa det slik at farfar var veldig syk og ikke kunne bli frisk, men ville død og da ville han være borte for alltid. At vi ikke kunne si når det ville skje, så det var viktig å tilbringe mye tid med farfar og kose masse med han så lenge det var mulig.

 

Han var heldig som var med svigerfars siste fisketur i august, det har han fått mange minner fra. Derfra ble svigerfar stadig sykere, og det ble en del pussige samtaler à la "er du ikke død enda farfar?" og "er det nå du skal dø?" mellom gutten og farfaren. Heldigvis tok svigerfaren det hele med fatning, han var lærer og kjente godt til barns undringsbehov.

 

Når farfaren dødde i desember var han med i begravelsen. Etterpå var vi alltid tilgjengelige for å snakke om farfar, døden og begravelser. Ble mye farfar rollespill der mannen min skulle være farfar, enten skulle han bli fikset og bli frisk, eller han skulle ligge der og bli begravd. Han fikk noe dødsangst (for seg selv og for oss) i en periode, men det gikk over med en del prat. En ting er at han leker fremdeles begravelse av og til, særlig når han har truffet farmor, men det er en del av hans måte å takle sorgen på.

 

Sammenlignet med en bår død synes jeg at det har vært en noenlunde harmonisk prosess.

Anonymous poster hash: 0999b...f17

[Anonym bruker]

Vær ærlig. Ta dem med så de får se han ofte. Ta dem med i begravelsen.

 

Anonymous poster hash: 9a417...1da

[Humla&mini]

Min bestefar døde i Mars ifjor, vi var mye sammen så gutten min hadde et godt forhold til han. Han var nesten 4 da. Han var litt dårlig lenge, men ble plutselig syk og lagt inn på lindrende avdeling. Vi var mye på besøk og snakket mye om at han var syk. Når han døde sa vi det som det var, snakket om himmelen og at vi ikke skulle se oldefar mer. Han var med i begravelsen, han skulle egentlig sitte sammen med farfaren sin men det ble naturlig at han satt med oss og det gikk kjemp bra. Han hhalp tilogmed til å bære kista. Det var en utrolig fin opplevelse og ikke noe jeg angrer på i etterkant. Men han vil ikke være med på at oldefar er i himmelen fordi oldefar ligger i bakken. Noen ganger kan han si at han er i himmelen, er en engel o.l. Men for han er det trygt og godt at oldefar ligger i graven sin og at vi besøker han der. Han har stener han tar med som ligger opp på gravsteinen. Er veldig søt.

Beklager så mye med pappaen din, kan ikke se for meg hvordan du har det. Kanskje greit å være ærlig med barnet og si han er syk. Men kanskje ikke noe poeng i å gjenta at han skal dø men ta det når det skjer?

[Meg og alle gutta]

gutten vår var 20 mnd når morfaren hans plutselig døde. Han var hans absolutte nr 1. morfar og bestevenn som han var mye sammen med.

 

Han var så liten da det skjedde så han forstod nok ikke så mye av at morfar plutselig var borte og mamma var lei seg.

 

Vi har sett på mange bilder av morfar og snakket mye om han etter at han døde. Jeg har prøvd å forklare så godt jeg kan, at kroppen til morfar ikke virker lenger og at han ikke er her mer. Jeg tok himmel versjonen.

 

Et år etter dødsfallet dro vi til Syden. Flyturen var veldig spennende for en gutt på 2, 5 år.

 

Noen uker etter at vi kom hjem igjen sier han plutselig ut av det blå:

 

Morfar sitter på flyet!

 

på flyet? sier jeg forundret.

 

Ja! høyt oppe i himmelen!

 

Han er nå 3, 5 år og jeg er usikker på hva han forstår. Det er jo ingen som vet hva som skjer med oss når vi dør.

 

Men han forstår ihvertfall at morfar ble syk og at kroppen hans ikke virker lenger og at han derfor ikke er her mer. (hjerteinfarkt)

 

Har hatt han med på graven når jeg er der å steller. Det skjønner han ikke noe av. morfar kan jo ikke være både nedi bakken der og i himmelen. Har bare sagt at det er skallet hans som ligger igjen der, mens han har reist til et fint sted som vi kaller himmelen. Ser at han egentlig ikke klarer å forstå det og det skjønner jeg godt for jeg vet jo heller ikke hva som skjer etter vi har dødd og hvor vi drar eller om d er noe mer i det heletatt.

 

Kunne jo bare sagt at kroppen hans ikke virker mer og at vi har gravd den

ned i bakken, men d syns jeg høres så trist og fælt ut.