Jeg blir sprøøø av mammarollen.. 1

[Anonym bruker]

Dere som er hjemmeværende, at dere ORKER!! 

 

Jeg har de siste tre dagene hatt fri fra jobben og vært hjemme med sønnen vår, og nå klikker det snart for meg... 1 åringen vår er HELT vill, hyler, skriker, roter og styrer HELE dagen. Nekter og sove, spise, leke, kose.. Nei herlighet.. Jeg har absolutt ingen glede av å gå hjemme med han.. Føler jeg bare er irritert og sur hele dagen.. 1''

Anonymous poster hash: 230cd...b02

[Anonym bruker]

Denne baby-tiden er ikke for alle, nei. Skal innrømme at jeg ikke fikset den første tiden med min eldste, og hatet hele permisjonen. Men så fikk vi neste, og da var pappa hjemme hele tiden. Og det er først etter at de er fylt to år at jeg synes det er mye hyggeligere å ha barn.

 

Men hold ut, prøv å lær deg å bli konsekvent, lær deg å finne ut hvordan du ønsker at dere skal ha det sammen. Aksepter at han tester deg ut, aksepter at han skal gjøre dette leeeenge, og lev med hele deg med forståelsen av at det er du som er sjefen og bestemmer hvordan dere skal ha det. Pust dypt når han skriker, ikke bli sint, bare aksepter at det er irriterende, men prøv å se på det som en ringeklokke/alarm som forteller deg at du må endre taktikk eller kjøreregler. Du får igjen ganger tusen i kos og latter senere.

Anonymous poster hash: f7f37...94b

[Anonym bruker]

Sånn føler jeg også det. Blir tullete. Tror de som syns det er stas har meget rolige unger eller så er mammarollen det eneste de bryr seg om. Har ikke noe liv utenom

 

Anonymous poster hash: 1327a...152

[Anonym bruker]

Så hvis man trives i mammarollen og tiden med barna så har man ikke noe øiv utenom? Dummeste jeg har hørt

 

Anonymous poster hash: c32f1...3c1

[Anonym bruker]

Sånn føler jeg også det. Blir tullete. Tror de som syns det er stas har meget rolige unger eller så er mammarollen det eneste de bryr seg om. Har ikke noe liv utenom

 

Anonymous poster hash: 1327a...152

Helt enig. Altså, jeg skyr ikke ungen min, men han er så utrolig aktiv og energifull, at jeg klarer virkelig ikke holde følge med han. Han klarer ikke konsentrere seg, noe som resulterer i at han ikke kan spise selv, da går alt veggimellom, kan ikke sette seg ned å leke, bare løpe rundt og hyle og rote. Men, hadde han vært rolig, da hadde MYE vært annerledes.. 

 

Anonymous poster hash: 230cd...b02

[Anonym bruker]

 

Denne baby-tiden er ikke for alle, nei. Skal innrømme at jeg ikke fikset den første tiden med min eldste, og hatet hele permisjonen. Men så fikk vi neste, og da var pappa hjemme hele tiden. Og det er først etter at de er fylt to år at jeg synes det er mye hyggeligere å ha barn.

 

Men hold ut, prøv å lær deg å bli konsekvent, lær deg å finne ut hvordan du ønsker at dere skal ha det sammen. Aksepter at han tester deg ut, aksepter at han skal gjøre dette leeeenge, og lev med hele deg med forståelsen av at det er du som er sjefen og bestemmer hvordan dere skal ha det. Pust dypt når han skriker, ikke bli sint, bare aksepter at det er irriterende, men prøv å se på det som en ringeklokke/alarm som forteller deg at du må endre taktikk eller kjøreregler. Du får igjen ganger tusen i kos og latter senere.

 

Anonymous poster hash: f7f37...94b

 

 

Takk for svar, dette skal jeg ta med meg Noen ganger må jeg bare sette han i lekegrinden og gå i et annet rom. Da står han jo der å hyler, men enkelte ganger trenger jeg to-tre min på å få samlet tankene.. 

 

Anonymous poster hash: 230cd...b02

[Anonym bruker]

 

Sånn føler jeg også det. Blir tullete. Tror de som syns det er stas har meget rolige unger eller så er mammarollen det eneste de bryr seg om. Har ikke noe liv utenom

 

Anonymous poster hash: 1327a...152

Helt enig. Altså, jeg skyr ikke ungen min, men han er så utrolig aktiv og energifull, at jeg klarer virkelig ikke holde følge med han. Han klarer ikke konsentrere seg, noe som resulterer i at han ikke kan spise selv, da går alt veggimellom, kan ikke sette seg ned å leke, bare løpe rundt og hyle og rote. Men, hadde han vært rolig, da hadde MYE vært annerledes.. 

 

Anonymous poster hash: 230cd...b02

 

Har du fått han sjekket for Adhd eller add? 

 

Anonymous poster hash: 856e6...7de

[Anonym bruker]

 

 

Sånn føler jeg også det. Blir tullete. Tror de som syns det er stas har meget rolige unger eller så er mammarollen det eneste de bryr seg om. Har ikke noe liv utenom

 

Anonymous poster hash: 1327a...152

Helt enig. Altså, jeg skyr ikke ungen min, men han er så utrolig aktiv og energifull, at jeg klarer virkelig ikke holde følge med han. Han klarer ikke konsentrere seg, noe som resulterer i at han ikke kan spise selv, da går alt veggimellom, kan ikke sette seg ned å leke, bare løpe rundt og hyle og rote. Men, hadde han vært rolig, da hadde MYE vært annerledes.. 

 

Anonymous poster hash: 230cd...b02

 

Har du fått han sjekket for Adhd eller add? 

 

Anonymous poster hash: 856e6...7de

 

Nei, jeg har fått beskjed av helsesøster at dette er heeeelt normalt.. Men det mener du at det ikke er, eller? 

 

Anonymous poster hash: 230cd...b02

[samlex]

Er du aktiv med han da? Kan dere gå ut? Gå på lekeplassen, finne på noe nytt og spennende ?

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Barnet er 1 år, med ndre ord, fortsatt litt vims, og om de ikke fr bruke nok energi, blir de VELDIG vims

 

Har gått hjemme med ungene til de var 1,5 år og nå går jeg hjemme med de igjen, siden de ikke har fått bhg plass etter vi flyttet, de er snart 3 og 2 år.

Det ER slitsomt å gå hjemme med unger, det er ikke til å stikke under en stol, derfor hater jeg også påstanden "men du går jo bare hjemme, samboeren din jobber"... Joda, han jobber, han er borte 4-14 dager av gangen fast, han jobber 12 timer pr dag, og har resten av tiden til avslapping, venner, stikke på byen om han ønsker, en kino eller annet, og han kan sove hele natta. Jeg er hjemme, med unger som sover maks 7,5 timer på natt, ikke noe på dag, de har et aktivitetsnivå som er høyt og girer opp hverandre, med andre ord, vi er stort sett alltid i bevegelse, det må alltid hende noe, og når de leker uten meg ol, så er det jo husarbeid og matlaging å ta seg av. Etter ungene er lagt på kvelden, er det mer husarbeid, baking av brød osv osv, etter det er valget: litt alenetid, eller mest mulig søvn? Og ikke får jeg sove heller, siden kroppen hater meg om dagen, så enten om ungene våkner på natt eller ikke, så oppnår jeg maks 3 timer søvn pr natt.

 

Nå er det skrevet betydelig mye negativt her, så dette vil kanskje overraske de fleste her, men enda det er slitsomt, enda jeg kan se langt etter alenetid osv, så synes jeg det er koselig også, jeg får masse tid med ungene mine, som andre ikke setter tid til, vet mange nå vil reagere med "alle har ikke mulighet til det", men det har egentlig ikke vi heller, vi sliter godt for å holde oss på pluss i mnd, men når tingenes tilstand er som de er, så er det ingen andre muligheter, og vi MÅ få det til å fungere.

 

Hver dag som går, holder jeg fast ved det positive ved det å være hjemme med ungene, jeg prøver å holde de opptatt med ting de også ville gjort i bhg, har noen dager det hender faste ting osv, for at de ikke skal gli helt u av bhg livet nå. Bruker åpen bhg etter beste evne

 

I helgene i det siste, har svigermor vært gul verdt <3 Hun har tatt ungene en dag eller to, så mens samboeren hugger ved, så har jeg alenetid! Dette er første gang siden ungene kom til! Og det uten husarbeid opp eter ørene eller lignende, det er tid jeg kan bruke på meg selv, ene og alene. Så jeg får balansert det bedre nå, noe som har gitt nytt giv i hverdagen vår

 

Men jeg gleder meg til ungene får bhg igjen, og jeg kan komme meg i jobb, for det tar på å bare gå hjemme med unger og hus hele tiden.

Tror likevel dette er årene jeg vil se tilbake til og ha gode minner av, og savne

[Anonym bruker]

Er nok hva man er vant til. Har en gang gått hjemme med en 1 åring og vært gravid samtidig. Slitsomt, men gikk veldig greit. Gjør man dette i lengden lager man seg rutiner og man blir vant til det. Når man ikke hadde barnet hjemme en dag ble det plutselig veldig rolig, nesten alt for rolig. 

Anonymous poster hash: 88d1d...26d

[Fru vims]

 

 

Sånn føler jeg også det. Blir tullete. Tror de som syns det er stas har meget rolige unger eller så er mammarollen det eneste de bryr seg om. Har ikke noe liv utenom

 

Anonymous poster hash: 1327a...152

Helt enig. Altså, jeg skyr ikke ungen min, men han er så utrolig aktiv og energifull, at jeg klarer virkelig ikke holde følge med han. Han klarer ikke konsentrere seg, noe som resulterer i at han ikke kan spise selv, da går alt veggimellom, kan ikke sette seg ned å leke, bare løpe rundt og hyle og rote. Men, hadde han vært rolig, da hadde MYE vært annerledes.. 

 

Anonymous poster hash: 230cd...b02

 

Har du fått han sjekket for Adhd eller add? 

 

Anonymous poster hash: 856e6...7de

 

Er helt vanlig at en 1 åring er aktiv. Trenger da vel ikke å ha ADHD av den grunn. Min 1 åring bare løp og satt ikke stille et sekund. Er nå en rolig gutt. Men syntes du skal la han spise selv, så får du heller rydde opp etterpå. Dette er også vanlig

[Anonym bruker]

Hoho, velkommen til verden med aktive gutter! Jeg har en på 6 år som fortsatt er høyt og lavt, og en på 7 uker som så smått har begynt å vise tegn til å bli like aktiv 😉 De har ikke ADHD, det feiler dem ingenting! Men de er aktive 😊 Du må bare kle på deg og ungen og komme dere ut, gå turer på beina, leke på lekeplassen, ake i bakken osv osv, ikke sitte inne, da blir man sprø 😜

 

Min har aldri vært rolig inne, men kan leke som et uvær ute, og da kan han fint leke alene. Og hvis dere pakker med dere niste så kan dere spise ute også, mye lettere for min å spise ute siden det var stas og han var sliten etter å ha herjet ute lenge 😉

 

Så på med klærne og ut i trærne 😝

 

Anonymous poster hash: 8eaf3...708

[Anonym bruker]

Hehe, det er nok krevende for mange å ha små barn, spesielt når det er gutter det er snakk om.

 

Må innrømme at fra min fylte 1 år og helt til nå (nå er han 2 år 8 måneder) har vært en evig kamp.

Viljesterk og oppmerksomhetssyk gutt er det vi har. Trassalderen hos han begynte da han var 1 år, altså 1 år før normalen...

Men jeg setter pris på disse kvalitetene hos han, til tross for at det er slitsomt for oss foreldre. 

 

Så tendensen tidlig til at dette er en gutt som krever mye oppmerksomhet. Han har helt fra han var baby ikke villet være alene ett minutt en gang. Her snakker vi om en baby som verken lå under babygym eller satt i vippestol alene, han måtte opp og se verden, HELE tiden. Å ligge i vogna gjorde han heller aldri, bortsett fra når han sov da.... Så babytiden var intens den også.

 

Å være hjemmeværende med han etter fylte 1 år hadde gjort meg koko.. Må si jeg setter pris på det avbrekket jeg får når jeg går på jobb. Som flere sier, det må være folk med rolige unger som svever på en rosa sky av det å være hjemmeværende med barna sine.

 

Anonymous poster hash: 175c7...dc2

[Anonym bruker]

Du må jo ikke bare "gå hjemme" med 1 åringen.

 

Jeg mener man må ha en struktur på dagen som blant annet involverer å være mye ute.

Jeg ville lagt opp til ulike aktiviteter som også involverte andre barn som f.eks tur på lekeplass, besøk i åpen barnehage. Ellers er det jo gøy med aking, lek i snøen. 

Anonymous poster hash: d127b...ce0

[Anonym bruker]

Prøv å heller se på det som at du har et sunt, aktivt, nysgjerrig og utforskende barn. Husk også på at alt han gjør er noe han gjør for å lære og utvikle seg. Ingen 1-åringer gjør ting for å irritere andre, selv om vi kan oppleve det slik. De tenker og fungerer på en annen måte enn oss voksne, og dersom vi prøver å forstå dem, så tåler vi også mer fra dem. Noen "Forstå 1-åringen" bøker kan kanskje være til hjelp for å bli mer tålmodig

 

Og du, gutten din høres helt normal ut! For ordens skyld kan jeg si at jeg har en gutt med ADHD, og han var faktisk veldig rolig som barn De tre søsknene hans derimot var høyt og lavt. Du må i hvert fall ikke bli bekymret, 1-åringer skal være aktive og utforskende.

 

Men, jeg er helt enig med deg. All ære til de som orker å være hjemme. Jeg har aldri likt det selv, og har derfor ikke vært hjemmeværende mamma. Vi har heller tilrettelagt for korte dager i barnehagen fra 1-årsalder og vært i jobb begge vi voksne. Jeg er typen som trives best med eldre barn, og det er nok mange som meg (og deg?) der ute

Anonymous poster hash: 46ebf...a43

[Elsker livet]

Jeg elsker å være hjemmeværende. Men det er selvsagt fullstendig kaos og dårlig stemning til tider. Men når man er vant med det så lærer man seg noen triks. Spisestolen med sele, ipad med mikkes klubbhus, puffet ris e.l. ble brukt tatt inn på badet når jeg skulle dusje f.eks. Klarte jeg ikke å få de til å sove var det å kjøre en tur. Har hatt en regel at om ingen er for syke til det så skal vi ut på ett eller annet hver dag. "Å gå hjemme" som mange sier høres fryktelig kjedelig ut. Jeg går på veggene om vi er innen for huset ni vegger en hel dag.

[Anonym bruker]

Kan være tøffe dager, men i grunn er det mest positivt. Krever kreativitet, faste rutiner og en olan for dagen, jeg tror at for oss som er hjemneværende så får vi nok litt mer dreisen på den biten. Hvis ikke hadde vi blitt sprø.

 

Vi utforsker fjæra, skogen, byen, baker, tegner, maler, synger, går av og til i badeland, lekepark, finner på noe med andre med jevngamle barn.

Vi spuser og hviler til stort sett samme tid, står opp tidlg osv.

 

 

 

Anonymous poster hash: 80aa2...3d5

[Anonym bruker]

Jaaaa såååååånn har jeg det ogsååååååå

Anonymous poster hash: bcbc7...112