Jeg er verdens dårligste mor:(

[Anonym bruker]

Jeg er livredd for å treffe ny mennesker, begynner å svette bare av tanken. Og nå er min 2 år gamle datter bedt i bursdag. Det er INGEN jeg kjenner der, det knyter seg i magen min, jeg vil ikke. Men jeg føler jeg MÅ for datteren min sin skyld. Blæææh, jeg kommer sikkert til å backe ut i siste liten

 

Anonymous poster hash: c68a7...b82

[Anonym bruker]

Å være voksen og mamma innebærer å også gjøre ting man ikke har lyst til og å stille opp for ungene sine

Anonymous poster hash: 44991...ce5

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg godt... Er sånn selv.

Eneste jeg kan si er: gå i bursdagen, så du får oppleve at det ikke er så ille som du føler.

Og så er det greit om du får litt hjelp med angsten din :-)

Lykke til :-)

 

Anonymous poster hash: 644f8...666

[Anonym bruker]

kjære deg,

 

du er ingen dårlig mor selvom du føler det sånn. mange jeg kjenner sliter med det samme (desverre), men du er jo klar over at du sliter og da er du tvert om en riktig så god mamma:)

 

det som er deilig med barn i sånne situasjoner er jo at du kan fullt ut fokusere på barnet ditt (og de andre barna) i selskapet, være moro-mamma uten at noen reagerer med annet enn et smil:) med barn på slep kan man ungå voksenkontakt så mye man vil:) hvis det er det du er engstelig for vel å merke:)

 

 

Anonymous poster hash: f1bf0...c2b

[Anonym bruker]

Kan ingen andre ta datteren din med istedenfor da?

Jeg vet hvordan du har det! :S

Anonymous poster hash: 7da23...650

[Anonym bruker]

Verdens dårligste mor er nok å overdrive, men skal du være en god mor for barnet må du lære deg å gjøre slike ting. Sossialt omgang med andre foreldre er faktisk en nødvendighet for å gi barn en god oppvekst med egne venner.

 

Anonymous poster hash: b0a3f...bcd

[Anonym bruker]

Kvinn deg opp og gå i bursdag. Å ha barn krever en viss sosial omgang med andre voksne. Alle må innimellom gjøre ting som føles ukomfortabelt, og du er intet unntak.

Anonymous poster hash: eb5bc...f43

[Anonym bruker]

Har du angst? I såfall, kanskje du kan få legen din til å skrive ut noe angstdempende til å bruke i sånne situasjoner?

 

Det har jeg fått, og som regel så trenger jeg bare å bruke det når jeg skal i en ukjent situasjon for første gang. Neste gang så vet jeg sånn omtrent hva jeg går til, og da er det ofte mer overkommelig.

Anonymous poster hash: f5b16...d29

[Anonym bruker]

Prøv å tenke at du har ei lita jente på to år som trenger å øve seg ute i verden. Og du trenger også å øve deg. Så tenker du at dere er sammen i situasjonen og øver dere begge to - hun med ungene, du mer resten.

 

Hopp i det, så tenker jeg det blir bedre enn du tror.

Anonymous poster hash: 41c3b...3b5

[SnekkerPelle]

Ta deg en Sobril og senk skuldrene.

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg.

Har fått beskjed om å bare "hoppe i det" i mange år nå. Føler meg dårlig før jeg skal noe (kroppen reagerer fysisk), er helt ekkel under situasjonen og analyserer waaaay to much etterpå. Hva skal man si. Håper det bedrer seg for deg :-) og alle andre som sliter "litt" med dette...

 

Kommer nok til å gå maaange runder med meg selv når det er min tur. Og ja, jeg skal HOPPE I DET, men vet av erfaring at det ikke blir noe bedre neste gang.

Lyspunktet er jo at barnet får glede seg over noe, ha det morsomt, skape minner <3

Da må svetten og rødmingen til a mor bare leve gjennom det..

 

Anonymous poster hash: 75755...abc