Hvorfor knekker jeg ikke sammen?

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg står i en ganske tøff situasjon.. psykologen min sier jeg står i limbo. Hun er redd for hvor lenge jeg skal makte dette. Selv holder jeg meg oppe, og føler meg nesten følelsesløs.. jeg skjønner ikke meg selv.

Det handler (selvfølgelig) om mannen.. han er psykisk ustabil, dvs han har 3 diagnoser og går på to ulike medisiner. Forholdet vårt har vært vanskelig lenge, og det var egentlig ikke meningen å bli gravid, men jeg klarte ikke å ta abort. 

Han begynte på medisiner våren 2012. Hadde da lenge prøvd å få han innlagt (frivillig) fordi han trenger hjelp, jeg kunne ikke bære han lengre. Han ble feilmedisinert og -diagnosert og ble som en zombie. På sommeren ble jeg gravid og ble i desember sykemeldt pga lavt jern osv..klarte knapt å stå på bena. Men det var fortsatt jeg som gikk tur med hunden vår osv.. han sov bare. Noen mnder før barnet kom ble han satt på riktige medisner. Det ble noe bedre.

Gjennom hele graviditeten spurte mine nærmeste om hvordan dette skulle gå.. jeg sa bare at "vi får se.." Føler det er det jeg har sagt hele vårt forhold, gitt han sjanse på sjanse og sagt "vi får se hvordan det blir når han begynner å jobbe, vi får se hvordan det blir når barnet kommer," osv..

Da barnet kom var han ganske flink i begynnelsen. Det dabbet mer og mer av, vi var mye uenige og han "straffet" meg ved å ta barnet vårt mindre slik at jeg skulle få gjennomgå mer. Jeg er relativt sliten for å si det sånn. Jeg føler meg til tider så psykisk misbrukt at jeg har blitt såpass hjernevasket at jeg f.eks ofte tar hans side når nære venner/familie sier at jeg må gå fra ham.

Flere ganger har det toppet seg, og jeg har tenkt, NÅ, nå er det nok! Dette går ikke. Men etter endt krangel kommer han til meg og forklarer seg, han er så lei seg og han ser hva han gjør og føler seg fæl, men hadde ikke jeg gjort sånn og sånn, da ville han jo ikke reagert sånn og sånn. Og sakte men sikkert vrir han skylden over på meg. Jeg er ikke dum, jeg ser dette. Men jeg orker ikke ta flere kamper med han. Jeg trykker da ned følelsene mine og sitter der kald og stum. Han kan gjerne bli veldig følelsesladet og ta til tårene, mens jeg føler bare ingenting.

Har sagt til ham noen ganger at vi må gå fra hverandre. Men han blir så såret, helt knust. Jeg får så dårlig samvittighet. Så snakker vi litt, han gråter, jeg sitter der, og ting blir "glemt". Jeg har så store problemer med å gå fordi han ikke har noe familie i Norge, ei heller noe venner han kunne ha flyttet til. Kaster jeg han ut, ville det vært på gata. Og hva gjør man da? Man kaster ikke pappan til barnet sitt på gaten!? Jeg vet at vi alle i bunn og grunn kun har oss selv å ta vare på når vi har blitt voksne (og evt våre barn), alle voksne bør kunne klare seg selv. Men han vil ikke klare det. Jeg føler jeg har to barn, en på ett år og en på sånn 12-13. Det er så slitsomt!

Det toppet seg her i helgen. Jeg fikk litt følelser i kroppen igjen. Han skulle stå opp med barnet. Men hadde selvfølgelig lagt seg sent. Jeg hadde vært på jobb, da jeg kom hjem tok jeg hunden på tur med èn gang. Da jeg så kom tilbake lå han på sofaen og snorket og barnet så på tv i lekegrinden. Jeg spurte han om han ikke skulle lage grøt? Han mumlet at han hadde glemt det. Jeg laget grøten og satt barnet ved bordet. Han reiser seg for å gå til soverommet. Jeg sa at dette var dårlig gjort, jeg trenger å hvile nå. Han sa at ja, men det trengte han også, så sånn var det med den saken. Jeg mumlet at han var en dårlig pappa (ja jeg vet, dette sier man IKKE foran barna, jeg har aldri gjort det, men jeg var så trøtt og oppgitt). Han kommer stormende tilbake, han kommer bakfra, og jeg følte hånden hans på bakhodet mitt og følte at nå kommer han til å smelle ansiktet mitt ned i grøten. Heldigvis tok han seg i det og skjelte meg heller ut med en pekefinger opp i ansiktet mitt. Så gikk han å la seg og sov i 5 timer. 
Jeg ble sittende og skjelve i kroppen. Måtte virkelig ta meg sammen foran barnet, prøvde å smile og le. Barnet ble selvfølgelig usikker av oppførselen hans. Gråt ikke, men jeg kunne se redsel i øynene. Dette er ikke akseptabelt for fremtiden, mitt barn skal ikke vokse opp med en slik frykt. Jeg tenkte at nå må jeg komme meg vekk. Hvor kan jeg gå, hvem kan jeg ringe?
Men jeg ble bare sittende, svimmel og maktesløs. Skjøv det hele vekk igjen etter en stund. Fikk sovet tre timer den dagen. Da jeg senere skulle ut og på jobb igjen hadde jeg hele tiden følelsen av at noen skulle komme å angripe meg bakfra. Måtte sjekke ofte. 

Hvis noen har orket å lese helt ned hit.. hva tenker du?
Jeg har utelatt mye her, du blir nesten nødt til å lese litt mellom linjene med tanke på diagnoser og alvorlighetsgrad av episoder og psykisk mishandling. Vet jo ikke om jeg kan kalle det det, men føles slik noen ganger. Han klarte forresten å fraskrive seg alt ansvar og legge skylden over på meg etter episoden over. Jeg hadde visst i følge ham nemlig tidligere sagt at jeg skulle ta barnet når jeg kom hjem fra jobb. Dette var ikke tilfellet, og uansett burde han vise hensyn når jeg kommer hjem fra jobb og forteller at jeg er veldig sliten og gjerne skulle ha lagt meg så fort som mulig. Dette er snakk om nattevakter forresten.

Håper noen orket å lese!
Spørsmålet mitt er vel hvordan dette høres ut og ville det vært normalt å knekke sammen i en slik situasjon etterhvert, når det har foregått over såpass lang tid? Og hvorfor har jeg ingen følelser? (Har selvfølgelig følelser for barnet mitt og andre mennesker/situasjoner, er bare helt kald når jeg og han snakker sammen.)

Og hvordan i huleste kan jeg formidle til denne mannen at jeg ikke ønsker å fortsette? På en ok måte. Virker ikke som om han skjønner hvor alvorlig det er. Jeg vet jeg ikke har vært alt for tydelig, men.. nei jeg vet ikke. Jeg må bli flinkere der..
 

Anonymous poster hash: fb590...b8e

[Anonym bruker]

Been there done that :/

 

Levde slik i 18 år. Jeg var en levende zoombi tilslutt.

Da flyttet vi fra hverandre og jeg kollapset sammen. Går i behandling nå.

 

Du klarer ikke leve slik ut og ut. Tilslutt knekker du og hvem skal da ta barnet?

 

Anonymous poster hash: 39bcf...498

[Anonym bruker]

Du knekker nok ikke før du er ute av forholdet. Og knekken virker å bli stor. Ofte lager man seg et skjold for å beskytte seg selv og når man er trygg og ikke trenger skjolet kan man bryte sammen.

 

Du bor en mann som behandler deg dårlig og som potensielt kan mishandle deg fysisk så vel som det paykiske han allerede driver med. Er bare snakk om tid. Anbefaler deg å reise vekk fra han. Ikke bør han ha samvær heller.

 

 

Anonymous poster hash: 31687...354

[Anonym bruker]

Du vet det selv. At du må dra fra han. Jeg forstår egentlig ikke hvordan du skal kunne fortelle han du vil gå i fra han når han kan reagere slik du beskriver, med å nesten slå til eg og skjelle deg ut. En tikkende bombe! For din og barnets skyld håper jeg du klarer dra, bare dra! Legg et brev igjen, det virker jo uansett at detikke går an å snakke til denne mannen...  

Anonymous poster hash: 186b7...14c

[Anonym bruker]

Du spør hvorfor du ikke føler noe? Fordi du ikke har råd til å føle noe så lenge du holder sammen med denne mannen. Begynner du å føle på hvor ille det faktisk er så risikerer du å bryte sammen, og det tør du ikke, fordi det er du som holder dere alle tre oppe..... tror jeg...

 

Så spør du hvordan du skal formidle til ham at du vil ut av forholdet.

Slik du skriver det så virker det på meg som om du ikke føler deg trygg ift hva han gjør hvis du avslutter forholdet. Er du redd for at han kan skade deg? I så fall så trenger du hjelp!

 

Snakk med et krisesenter - de kan også bare gi deg råd.

 

Du kan fortelle de som står for hans behandling/medisinering at du ønsker ut av forholdet, og at de kanskje bør være obs. Jeg vet ikke om de kan gi deg noen "sikkerhetsvurdering", det er kanskje vanskelig pga taushetsplikten. Samtidig åpner den nok til at de kan si noe, hvis det er snakk om at andres liv eller helse står i fare.

 

Jeg ville også kontaktet familievernkontoret slik at du har opprettet en kontakt der.

 

Hvis det er slik at du ikke føler deg trygg på at han kan komme til å skade deg hvis du går, da ville jeg også ha snakket med politiet for å få råd.

 

Les gjennom det du har skrevet en gang til - da tror jeg du ser det. Hva ville du rådet enhver annen kvinne til å gjøre? Komme seg unna før hun blir enda mer nedbrutt. Komme seg unna før hun blir skadet!

Hvis du blir og han en dag skader deg, hvem skal da ta seg av barnet?

For din - men minst like mye for barnets skyld - så må du bryte forholdet fra denne mannen.

 

Men ikke gjør det før du har en sikker og god plan og støttespillere.

Denne mannen er ustabil og han vil garantert forsøke å manipulere deg. Du trenger noen som kan støtte deg den dagen du går!

 

Jeg ville faktisk rådet deg til å søke krisesenteret først om råd!

 

Gjør det du vet du må gjøre.

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: edcff...6de

[GeeGee]

Kjære deg, sånn kan du virkelig ikke ha det!!! Dette er psykisk misbruk over lang tid, og det er IKKE greit at han behandler deg sånn, selv om han er syk selv. Det er klart at mange ville knekt under et sånn press for lenge siden. Og som du sier, selv om barnet ikke er så gammel ennå, merker det sikkert at stemningen ikke er som den burde være. Og ikke minst, hvorfor skal dette endre seg i fremtiden, når han ikke klarer å "skjerpe" seg ift et lite barn? Jeg hører at du vet det, men du må virkelig gå ut fra dette forholdet. Nå! Både for din del, og for barnets del.

 

Hva hvis det hadde skjedd noe med barnet mens far sov? Kastet opp, for eksempel? Eller fått tak i en liten gjenstand? I teorien skje noe når barnet sover i sengen også, men det er ikke greit at far sover når et så lite barn er våkent!

 

Foreslår at du ber om hjelp fra Familievernkontoret. Snakk med dem alene i første omgang, få hjelp til å sorter tanker. Og til å planlegge hvordan du skoleår frem herfra. Senere må dere vel til mekling sammen ift samvær.

 

Dokumentér hvordan han behandler deg hvis mulig, og hvordan han er med barnet. Ta vare å all skriftlig dokumentasjon. Fortell noen rundt deg hvordan du har det. Har du familie og venner og støtt deg på? Bruk dem som samtalepartnere, og praktisk hjelp når du kommer så langt som å flytte.

 

Lykke til! Håper du finner en løsning på dette. Stor klem til deg!

[mamma'n til 2 :)]

Kjære HI.

Du må komme deg vekk fra han med barnet. Dette er overhodet ikke bra, og det ser jeg du vet selv også.

I første omgang er det viktigste at du og barnet kommer deg vekk! Så dra til familie,venner eller kontakt krisesenteret. Du kan komme hit også, jeg har plass og her er du trygg.

Få deg en sykmelding, for du trenger å hente inn krefter, du er psykisk nedbrutt, men som flere over her sier, kommer ikke knekken før du er trygg.

Du bør også anmelde han. Dokumenter gjerne alt du kan, ta opp samtaler/krangler om det er noe mer før du får dratt fra han. Om han sover i 5 timer på dagtid, er det mer enn nok tid til å pakke det mest nødvendige og bare komme deg bort.

Hva du skal gjøre videre, får du ta når du og barnet er i trygghet!

Du skylder han overhodet INGENTING, så ikke tenk at du ikke _kan_ kaste han ut, for det kan du.

Men du bør først og fremst tenke på tryggheten til deg og barnet.

Ikke vent med dette, ring noen nå!

Hvis du sier hvor i landet du bor, kan jeg kanskje hjelpe deg, eller noen andre her inne kanskje kan!

[BareMas]

Her må du bare ta grep, kom deg ut av dette forholdet. Hans psykiske helse skader din. Ta en lang prat med psykologen din, legg en plan for hvordan dere skal håndtere den kommende knekken. Ikke prat mer med mannen om å gå ifra hverandre, det virker som at han bare snakker deg ut av det og trykker deg lengre ned i gjørma. Du må bare gå. Om du synes det er vanskelig å vite hvordan du skal gjennomføre det, ringer du et krisesenter og ber om råd og hjelp.

 

Husk at det er du som er ansvarlig for din mentale helse, og han for sin, men ettersom du er den stabile og ikke han, er du også alene om ansvaret for deres barns mentale helse. Ta grep før du ikke lenger kan ha ansvar for mer enn deg selv!!

Masse lykke til, dette går bra!

[Anonym bruker]

Been there, done that... Du knekker ikke fordi det ikke fins rom for det. Kroppen er i konstant alarmberedskap, du er en pliktoppfyllende og ansvarsfull person, og hjernen din vet at du kan enkelt og greit ikke knekke, for det vil gå ut over omsorgen til barnet ditt. Jeg har vært der. Psykisk mishandlet på det groveste over mange år. En dag oppdaget jeg at det eneste jeg følte noe rundt var barna mine. Ellers var jeg som en følelsesløs maskin som gikk på autopilot, og var i konstant beredskap. Jeg forsvarte ham og dekket over tingenes tilstand overfor venner og familie. Ikke klarte jeg å kaste ham på gata heller, for hvor skulle han dra? 

 

Jeg kontaktet politiet til slutt. De kastet ham på gata for meg, og han fikk besøksforbud. Og jeg fikk rom til å åpne meg for familie og venner. At jeg snakket om det som hadde skjedd, og all støtten jeg fikk fra nettverket mitt sparte meg for den store smellen. Det har nå gått tre år siden bruddet, og følelsene er igjen tilbake. Jeg kan igjen kjenne oppriktig glede av banale småting, slik som jeg kunne før jeg ble fanget. 

 

Mitt eneste råd til deg er å ta med deg barnet og løp. Løp så fort du klarer. Bruk familie og venner, du vil aldri trenge dem så mye som du gjør akkurat nå. Ikke undervurder deres evne til forståelse, det gjorde jeg i altfor mange år.

Anonymous poster hash: d4305...fd5

[Anonym bruker]

Han angriper deg foran barnet ditt,nesten slår deg ned og slenger dritt til deg. Hvordan tror du det vil virke inn på ungen? Barn får med seg MYE mer enn det vi er klar over. Vi tror vi beskytter barna godt nok mot sånne idioter som vi bor sammen med, men sånn er det dessverre ikke.

Snart er det ikke bare du som trenger psykologhjelp, men barnet ditt vil også snart trenge det.

Dette VET jeg , for jeg har vært i din situasjon.. tok tid før jeg kom meg bort, men da jeg endelig gjorde det, så måtte både barnet på 4 og jeg ha hjelp av profesjonelle..

Barnet ble utrygt og redd barnefar og har etter bruddet hatt samvær med tilsyn.. Men det tok tid, det første året etter bruddet, var barnet så redd for far , selv om han bare hadde vært stygg mot meg, at noe samvær med tilsyn heller ikke var aktuelt.

Du skulle nesten fått en time på familievernkontoret, helsestasjonen kan henvise deg, siden det er barn med i bildet, vil du raskt få time. Der legger du fram problemene på enetimer, senere tar du barnefar med deg.. Siden han ikke ser at han er problemet, så vil han raskt avsløre seg på disse timene og du har da noen som bevitner hvor gal han egentlig er.

Dette kan komme godt med til senere, f.eks ved barnefordeling.. Jeg ville så absolutt ikke latt en sånn mann få ansvar for barnet alene hvis det skulle bli slutt..

 For å redde deg selv og barnet, så ville jeg kommet meg bort fra denne mannen så fort som mulig,

 

Du får ha lykke til hva enn du velger

 

Anonymous poster hash: fb55c...2ec

[Anonym bruker]

Du vil innse hvor godt du har av å gå ut av dette forholdet når du faktisk går.

 

Du vet det selv, men tør ikke ta steget fordi du er jo glad i han. Men han fungerer ikke, dere fungerer ikke. Ingen av dere bringer frem det beste i hverandre.

 

Du vil kanskje ha det tungt en stund etterpå men så vil du nok få det mye bedre.

 

Ingen tvil om at dette ikke er bra. Hadde han fått skikkelig behandling og det hadde vist fremskritt...greit. Men ikke vær med han fordi du syns synd i ham.

 

 

Ta vare på deg selv. Håper du tar riktig valg. Bare du vet hva det er :-)

 

 

 

Anonymous poster hash: 71c9a...9cf

[Anonym bruker]

HI her.

Tusen takk for svar alle dere!
Setter enormt pris på det - trenger så sårt å få sett dette litt utenifra. Når jeg står oppi det slik som nå, tenker jeg at, det er vel ikke så ille. Det går seg til.
Men det gjør kanskje ikke det?

Jeg er selvfølgelig bekymret for barnet vårt, og vet at det må skje en endring til før barnet er senest 2 år. Det er heldigvis fortsatt en stund til. 
Psykologen og jeg har gitt meg et tidsperspektiv til frem til sommeren ca for å klare å gjøre dette. Men det haster kanskje noe mer? Jeg prøver å være så ærlig med henne som jeg bare klarer, men jeg har ikke maktet å fortelle henne om de voldelige episodene. De er det ingen som vet om, selv ikke mine aller nærmeste. Jeg skammer meg sånn. 

Han spiller forresten mye data til langt på natt. Det er vel klassisk føler jeg. 

Til deg over som fortalte om at politiet hjalp deg å kaste ham ut - hvor dro han? dersom han ikke hadde noe sted. 

Til mamma'n til 2 - tusen takk for at du er så varm og tilbyr meg å komme til deg! heldigvis har jeg familie rundt meg her jeg bor, og de er til dels klar over situasjonen. De vet bare ikke hvor ille det egentlig er.

Hver gang noen nå spør hvordan det går - selv min mor (vi er nære) - snakker jeg det vekk og unnviker samtalen så godt jeg kan. Hvorfor gjør jeg dette? Jeg har pleid å diskutere forholdet med henne og søkt støtte.

kanskje et krisesenter ville vært en idè, for å få støtte og hjelp. Jeg synes det er vanskelig å snakke med folk jeg kjenner om dette, det blir for nært. 

Vi har hatt en samtale på FVK, vi var der begge to. Vi skal tilbake neste uke. Det var ok, men vet ikke helt hvor mye jeg kan forvente ut av det. Føler jeg kom litt gjennom til mannen der. Men så har det også blitt skjøvet vekk og "glemt".

Kan man bare ringe til et krisesenter for å få råd? Må man si hvem man er?
 

Anonymous poster hash: fb590...b8e

[Turtelduen]

Jeg tenker at du må bort fort. Om ikke for din egen samvittighet så for barnets skyld.

Du må slutte å tenke på hva som skjer med han og heller fokusere på barnet.

Og deg.

 

Det er absolutt ikke rett oppførsel av en pappa og kjæreste.

 

Rett oppførsel er: oppofrelse for sin familie. Gjøre det beste for deg. For barnet. Vise kjærlighet. Omsorg. Passe på at dere begge har det bra, trygt. Hjelpe, trøste.

Min mann er et godt eksempel, vi kommer før alt annet.

Sånn skal det være. Og følelsene skal være gjensidig.

 

Du må ikke si noe, du må bare passe på å komme deg trygt unna...

[Anonym bruker]

Kanskje du kan ta utskrift av denne tråden og gi til psykologen din, HI?

Da forteller du henne alt, uten at du må gjøre det selv. Da vil hun vite hvordan dere kan gå frem videre.

Ta utskrift av tråden og marker dine egne innlegg.

Jeg tror det kan være lettere for deg

 

Det at du har fortalt oss det her er jo et langt steg i riktig retning, selv om du ikke kjenner oss!

Bare bestem deg - fortell psykologen dette, eller lever en kopi av denne tråden til neste time. Ikke tenk for mye over det, bare gjør det.

Og så kan du oppdatere oss underveis Du kan alltid dele tanker og blåse ut her, vet du

 

Det som er viktig for det å forstå og akseptere, det er at mannen din - selv om han er syk - er ansvarlig for seg selv. Når han skader deg og barnet deres fysisk og psykisk, så er ikke du lenger ansvarlig for ham på noen måte. Han må søke hjelp selv om han skal bli en mann det går an å leve med. Vil han ikke det så er det enten et valg, eller en del av sykdommen.

Men ingen kan forvente at du skal leve i et voldelig forhold med en syk mann! Ikke en gang du selv kan forvente det av deg selv!

 

Du kan ikke fortsette slik. Du og psykologen har en tidsramme og det er flott. Men hadde jeg vært deg så ville jeg ha vist henne det du har skrevet her - da tror jeg hun blir enig med oss i at den tidsrammen er for lang. Du kan ikke risikere at du blir skadet av mannen din, HI - da har ikke datteren deres noen. Du er den eneste trygge i hennes liv, og derfor er det ditt ansvar å holde både deg selv og henne trygg!

 

Det at du går fra mannen betyr ikke at du ikke elsket ham da du gjorde det. Men du elsket den mannen han var før han endret seg, før han begynte å manipulere deg psykisk og før han begynte å bli voldelig. Han er ikke den samme mannen nå!

 

Du sier at du ikke lenger greier å prate med din mor om dette, selv om du gjorde det før. Kanskje det er fordi du vet at når du først innrømmer den fulle og hele sannheten så vil du selv se at du må komme deg bort? Kanskje du ved å ikke snakke med din mor og psykologen om hvor ille det faktisk er prøver å utsette det du vet må komme? Eller kanskje du er redd for å knekke sammen før du har kommet deg bort?

 

Gi psykologen en utskrift av tråden her. Du trenger bare å si "les dette". Det er alt du trenger å gjøre. Se om du greier å gjøre det i neste time hos henne.

 

Legger ved en link med oversikt over krisesentrene i landet. Jeg vet ikke om du kan være anonym når du ringer, men jeg antar du kan det. Uansett så har de taushetsplikt!

 

http://www.krisesenter.com/sekretariatet/kontaktliste.html

Anonymous poster hash: edcff...6de

[Anonym bruker]

 

HI her.

 

Tusen takk for svar alle dere!

Setter enormt pris på det - trenger så sårt å få sett dette litt utenifra. Når jeg står oppi det slik som nå, tenker jeg at, det er vel ikke så ille. Det går seg til.

Men det gjør kanskje ikke det?

 

Jeg er selvfølgelig bekymret for barnet vårt, og vet at det må skje en endring til før barnet er senest 2 år. Det er heldigvis fortsatt en stund til. 

Psykologen og jeg har gitt meg et tidsperspektiv til frem til sommeren ca for å klare å gjøre dette. Men det haster kanskje noe mer? Jeg prøver å være så ærlig med henne som jeg bare klarer, men jeg har ikke maktet å fortelle henne om de voldelige episodene. De er det ingen som vet om, selv ikke mine aller nærmeste. Jeg skammer meg sånn. 

Han spiller forresten mye data til langt på natt. Det er vel klassisk føler jeg. 

 

Til deg over som fortalte om at politiet hjalp deg å kaste ham ut - hvor dro han? dersom han ikke hadde noe sted. 

 

Til mamma'n til 2 - tusen takk for at du er så varm og tilbyr meg å komme til deg! heldigvis har jeg familie rundt meg her jeg bor, og de er til dels klar over situasjonen. De vet bare ikke hvor ille det egentlig er.

 

Hver gang noen nå spør hvordan det går - selv min mor (vi er nære) - snakker jeg det vekk og unnviker samtalen så godt jeg kan. Hvorfor gjør jeg dette? Jeg har pleid å diskutere forholdet med henne og søkt støtte.

 

kanskje et krisesenter ville vært en idè, for å få støtte og hjelp. Jeg synes det er vanskelig å snakke med folk jeg kjenner om dette, det blir for nært. 

 

Vi har hatt en samtale på FVK, vi var der begge to. Vi skal tilbake neste uke. Det var ok, men vet ikke helt hvor mye jeg kan forvente ut av det. Føler jeg kom litt gjennom til mannen der. Men så har det også blitt skjøvet vekk og "glemt".

 

Kan man bare ringe til et krisesenter for å få råd? Må man si hvem man er?

 

 

Anonymous poster hash: fb590...b8e

 

Nei, fanden vet hvor han dro etter politiet tok affære. Som politiet sa, hvor han dro eller ikke dro var overhodet ikke mitt problem eller ansvar. Alt jeg skulle konsentrere meg om var å ta vare på meg selv og barna.Jeg fikk så utrolig mye støtte og hjelp fra politiet, uten dem tror jeg ikke jeg hadde klart å komme meg unna.

 

Databruken du nevner var også en klassiker hos oss. Og tildekkingen. Jeg løy for legen min, jeg. Å skulle fortelle om alt det grusomme ble for tøft for meg. Du sier familievernkontoret er kontaktet. Vet de hele sannheten? Er du som meg, så vet de ikke. Og de kan ikke hjelpe før alle kortene ligger på bordet. Kanskje en enesamtale der, der du er totalt ærlig ville vært en ide? Da vil jeg tro du får andre råd og svar enn du fikk når dere var der sammen. Lykke til, kom deg bort og skap et lykkelig liv for deg og barnet ditt. Klem

 

Anonymous poster hash: d4305...fd5