Hvordan fortalte dere barnet/a om samlivsbruddet?

[Anonym bruker]

Her er bruddet et faktum, og vi holder på med fordeling og ordning av alt mulig som skal ordnes. Jeg gruer meg noe voldsomt til å fortelle gutten på 4 at mamma og pappa skal flytte fra hverandre. Hva gjør man? Hvordan går man frem? Hvordan tok deres barn nyheten? Har det gått bra i ettertid? 

 

Anonymous poster hash: b9995...b1a

[Anonym bruker]

 

Her er bruddet et faktum, og vi holder på med fordeling og ordning av alt mulig som skal ordnes. Jeg gruer meg noe voldsomt til å fortelle gutten på 4 at mamma og pappa skal flytte fra hverandre. Hva gjør man? Hvordan går man frem? Hvordan tok deres barn nyheten? Har det gått bra i ettertid? 

 

 

Anonymous poster hash: b9995...b1a

 

Vi gjorde det veldig enkelt. Jeg har ei jente på 5 og en gutt på 4. Jeg og barnefaren flyttet fra hverandre for ett år siden. Vi fortalte det en morgen på følgende vis: dere vet at noen barn i barnehagen har to hus? Det skal dere også få. Pappa skal bo i ett hus, og mamma i et annet. Dere skal  bo litt hos mamma og litt hos pappa. Sønnen på da 3 år svarte; kult, vi skal få to hus! Eldstemann spurte om hun kom til å få ny seng. Jeg svarte ja, hvorpå hun spurte om hun kunne få klistre klistremerker på den. Etter det, var alt greit. Jeg og barnefar er veldig gode venner, tilbragte 2 uker i syden sammen med ungene sammen i sommer. Feirer jul og bursdager sammen, sitter "barnevakt" for hverandre og spiser middag sammen en gang i blant. Alt som har med ungene å gjøre, stiller begge to opp på. Når ungene spør om vi er kjærester, svarer vi nei - vi er veldig gode venner;-)

 

Anonymous poster hash: a62cd...94b

[Anonym bruker]

 

 

Her er bruddet et faktum, og vi holder på med fordeling og ordning av alt mulig som skal ordnes. Jeg gruer meg noe voldsomt til å fortelle gutten på 4 at mamma og pappa skal flytte fra hverandre. Hva gjør man? Hvordan går man frem? Hvordan tok deres barn nyheten? Har det gått bra i ettertid? 

 

 

Anonymous poster hash: b9995...b1a

 

Vi gjorde det veldig enkelt. Jeg har ei jente på 5 og en gutt på 4. Jeg og barnefaren flyttet fra hverandre for ett år siden. Vi fortalte det en morgen på følgende vis: dere vet at noen barn i barnehagen har to hus? Det skal dere også få. Pappa skal bo i ett hus, og mamma i et annet. Dere skal  bo litt hos mamma og litt hos pappa. Sønnen på da 3 år svarte; kult, vi skal få to hus! Eldstemann spurte om hun kom til å få ny seng. Jeg svarte ja, hvorpå hun spurte om hun kunne få klistre klistremerker på den. Etter det, var alt greit. Jeg og barnefar er veldig gode venner, tilbragte 2 uker i syden sammen med ungene sammen i sommer. Feirer jul og bursdager sammen, sitter "barnevakt" for hverandre og spiser middag sammen en gang i blant. Alt som har med ungene å gjøre, stiller begge to opp på. Når ungene spør om vi er kjærester, svarer vi nei - vi er veldig gode venner;-)

 

Anonymous poster hash: a62cd...94b

 

 

 

Det høres fantastisk ut! Takk for godt innspill Utrolig godt å se at det KAN gå bra. Har det vært mye savn av den andre forelderen? Noen negative reaksjoner på bruddet?

 

HI

 

Anonymous poster hash: b9995...b1a

[Anonym bruker]

 

 

 

Her er bruddet et faktum, og vi holder på med fordeling og ordning av alt mulig som skal ordnes. Jeg gruer meg noe voldsomt til å fortelle gutten på 4 at mamma og pappa skal flytte fra hverandre. Hva gjør man? Hvordan går man frem? Hvordan tok deres barn nyheten? Har det gått bra i ettertid? 

 

 

Anonymous poster hash: b9995...b1a

 

Vi gjorde det veldig enkelt. Jeg har ei jente på 5 og en gutt på 4. Jeg og barnefaren flyttet fra hverandre for ett år siden. Vi fortalte det en morgen på følgende vis: dere vet at noen barn i barnehagen har to hus? Det skal dere også få. Pappa skal bo i ett hus, og mamma i et annet. Dere skal  bo litt hos mamma og litt hos pappa. Sønnen på da 3 år svarte; kult, vi skal få to hus! Eldstemann spurte om hun kom til å få ny seng. Jeg svarte ja, hvorpå hun spurte om hun kunne få klistre klistremerker på den. Etter det, var alt greit. Jeg og barnefar er veldig gode venner, tilbragte 2 uker i syden sammen med ungene sammen i sommer. Feirer jul og bursdager sammen, sitter "barnevakt" for hverandre og spiser middag sammen en gang i blant. Alt som har med ungene å gjøre, stiller begge to opp på. Når ungene spør om vi er kjærester, svarer vi nei - vi er veldig gode venner;-)

 

Anonymous poster hash: a62cd...94b

 

 

 

Det høres fantastisk ut! Takk for godt innspill Utrolig godt å se at det KAN gå bra. Har det vært mye savn av den andre forelderen? Noen negative reaksjoner på bruddet?

 

HI

 

Anonymous poster hash: b9995...b1a

 

Ingen av mine barn har snakket noe særlig om savn. Jeg tror det er mer hos oss foreldre. Barn lever ofte her og nå. Men jeg og pappa'n bor et par km fra hverandre. Savner jeg ungene, ringer jeg pappa og spør om jeg kan komme på besøk, eller om jeg skal hjelpe han med å hente i bhg osv. Vi har bodd fra hverandre ett år nå, og selv om vi har 50/50, går det aldri mer enn et par dager mellom hver gang jeg ser barna. Jeg har nøkkel til huset hans, og han har nøkkel til mitt. Savner barna leker/klær kan vi hente det hos hverandre hvis den andre ikke er hjemme. Jeg husker for en tid tilbake hvor jeg var på besøk. Pappa'n hentet noen klær på soverommet, og jeg satt på senga og pratet med han. Datteren min så at jeg satt på senga, og sa; mamma, du skal ikke sove her i natt. Nå har pappa vært noen dager alene, nå skal du være noen dager alene.

 

Nå til helgen skal pappa'n bort, og jeg skal ha barna i hans helg. I stedet for at barna da kommer til meg, sover jeg hos dem. Vi er veldig fleksible begge veier, og bedre venner nå enn da vi var sammen. Nå er det ingen av oss som har nye kjærester, men jeg håper at vi kan beholde vennskapet og fleksibiliteten den dagen det skjer.

 

Hvordan bruddet oppleves for barna, kommer helt an på deg og din ex. Klarer dere å svelge noen kameler og beholde vennskapet trenger ikke bruddet føles så sårt. Lykke til;-)

 

Anonymous poster hash: a62cd...94b

[Magia]

 

Ingen av mine barn har snakket noe særlig om savn. Jeg tror det er mer hos oss foreldre. Barn lever ofte her og nå. Men jeg og pappa'n bor et par km fra hverandre. Savner jeg ungene, ringer jeg pappa og spør om jeg kan komme på besøk, eller om jeg skal hjelpe han med å hente i bhg osv. Vi har bodd fra hverandre ett år nå, og selv om vi har 50/50, går det aldri mer enn et par dager mellom hver gang jeg ser barna. Jeg har nøkkel til huset hans, og han har nøkkel til mitt. Savner barna leker/klær kan vi hente det hos hverandre hvis den andre ikke er hjemme. Jeg husker for en tid tilbake hvor jeg var på besøk. Pappa'n hentet noen klær på soverommet, og jeg satt på senga og pratet med han. Datteren min så at jeg satt på senga, og sa; mamma, du skal ikke sove her i natt. Nå har pappa vært noen dager alene, nå skal du være noen dager alene.

 

 

Nå til helgen skal pappa'n bort, og jeg skal ha barna i hans helg. I stedet for at barna da kommer til meg, sover jeg hos dem. Vi er veldig fleksible begge veier, og bedre venner nå enn da vi var sammen. Nå er det ingen av oss som har nye kjærester, men jeg håper at vi kan beholde vennskapet og fleksibiliteten den dagen det skjer.

 

Hvordan bruddet oppleves for barna, kommer helt an på deg og din ex. Klarer dere å svelge noen kameler og beholde vennskapet trenger ikke bruddet føles så sårt. Lykke til;-)

 

Anonymous poster hash: a62cd...94b

 

 

 

Tusen takk for nok et beroligende svar!

 

Bruddet er veldig sivilisert. Vi er enige, samarbeider godt, krangler ikke, ønsker det beste for hverandre osv. Så alt ligger jo egentlig til rette for at det går bra. Men jeg bekymrer meg selvfølgelig for barnet. Hvordan han vil takle det osv. Det er godt å høre at det går fint for noen. Hører så mye om problemene forbundet med samlivsbrudd og samværsordninger, vrange fedre, vrange mødre og alt det der. 

 

HI

[Magia]

Oisann, der røk anonymiteten Jaja... 

[Anonym bruker]

Min sønn var 3,5 år da vi flyttet fra hverandre (det vil si, da far flyttet ut). Etter råd fra familivernkontoret ventet vi til det var en uke eller to til far skulle flytte, før vi sa at det var noe vi måtte snakke med vår sønn om. Da fortalte vi at mamma og pappa ikke var kjærester lenger, og at derfor skulle pappa flytte til en annen leilighet, og at sønnen vår også skulle få bo litt i den nye leiligheten, men mest i den gamle sammen med meg. Samme dag tok vi en sykkeltur forbi det nye stedet, slik at han kunne få se det. Det var ikke noe drama, ingen gråt, vi gjorde det ikke til noe trist, men bare var saklige. Sønnen vår reagerte med litt sånn javel og okei, før han fortsatte å snakke om dinosaurer eller noe annet mer spennende. Så da eksen flyttet ut var vi her og så på tingene som ble båret ut, også hadde vi picnic i stua (selv om jeg hadde det meste av nye møbler klart på loftet, så det ble ikke krise-tomt her). Det ble en eksotisk og rar og samtidig morsom kveld.

 

I ettertid har alt fungert bra, far bor under 1 km unna og har ca 35% samvær - sønnen vår uttrykker sjelden noe særlig savn, og når han gjør det, er det stort sett med et smil (han gleder seg til å se den av oss han ikke er hos akkurat da). Det skal sies at far og jeg er gode venner - kanskje ikke av typen som kan dra på ferie sammen, men vi feiret jul sammen og snakkes ofte på telefonen. Også spiser vi middag sammen annenhver uke. Funker kjempefint! Virkelig så lite drama som det går an, mye mindre enn da vi bodde sammen, selvom det ikke var så dramatisk da heller. Lykke til!

Anonymous poster hash: 124f2...3a2

[Anonym bruker]

 

 

Ingen av mine barn har snakket noe særlig om savn. Jeg tror det er mer hos oss foreldre. Barn lever ofte her og nå. Men jeg og pappa'n bor et par km fra hverandre. Savner jeg ungene, ringer jeg pappa og spør om jeg kan komme på besøk, eller om jeg skal hjelpe han med å hente i bhg osv. Vi har bodd fra hverandre ett år nå, og selv om vi har 50/50, går det aldri mer enn et par dager mellom hver gang jeg ser barna. Jeg har nøkkel til huset hans, og han har nøkkel til mitt. Savner barna leker/klær kan vi hente det hos hverandre hvis den andre ikke er hjemme. Jeg husker for en tid tilbake hvor jeg var på besøk. Pappa'n hentet noen klær på soverommet, og jeg satt på senga og pratet med han. Datteren min så at jeg satt på senga, og sa; mamma, du skal ikke sove her i natt. Nå har pappa vært noen dager alene, nå skal du være noen dager alene.

 

 

Nå til helgen skal pappa'n bort, og jeg skal ha barna i hans helg. I stedet for at barna da kommer til meg, sover jeg hos dem. Vi er veldig fleksible begge veier, og bedre venner nå enn da vi var sammen. Nå er det ingen av oss som har nye kjærester, men jeg håper at vi kan beholde vennskapet og fleksibiliteten den dagen det skjer.

 

Hvordan bruddet oppleves for barna, kommer helt an på deg og din ex. Klarer dere å svelge noen kameler og beholde vennskapet trenger ikke bruddet føles så sårt. Lykke til;-)

 

Anonymous poster hash: a62cd...94b

 

 

 

Tusen takk for nok et beroligende svar!

 

Bruddet er veldig sivilisert. Vi er enige, samarbeider godt, krangler ikke, ønsker det beste for hverandre osv. Så alt ligger jo egentlig til rette for at det går bra. Men jeg bekymrer meg selvfølgelig for barnet. Hvordan han vil takle det osv. Det er godt å høre at det går fint for noen. Hører så mye om problemene forbundet med samlivsbrudd og samværsordninger, vrange fedre, vrange mødre og alt det der. 

 

HI

 

Veldig mye her er opp til dere og hvordan dere velger å se på ting. Dere har et sivilisert brudd, ønsker det beste for hverandre - flott! Bygg videre på det. Fokuser på det positive. Ingen ønsker et brudd når det er barn inne i bildet, men ting går ikke alltid som man ønsker. Men når bruddet er et faktum, så gjør ditt for at barnet ditt ikke skal føle dette som noe trist. Hvis du legger det frem til at mamma og pappa skal flytte fra hverandre, og det er kjempetrist - da blir det trist. Jeg har troen på at dette fikser dere;-)

 

Anonymous poster hash: a62cd...94b

[Magia]

 

Min sønn var 3,5 år da vi flyttet fra hverandre (det vil si, da far flyttet ut). Etter råd fra familivernkontoret ventet vi til det var en uke eller to til far skulle flytte, før vi sa at det var noe vi måtte snakke med vår sønn om. Da fortalte vi at mamma og pappa ikke var kjærester lenger, og at derfor skulle pappa flytte til en annen leilighet, og at sønnen vår også skulle få bo litt i den nye leiligheten, men mest i den gamle sammen med meg. Samme dag tok vi en sykkeltur forbi det nye stedet, slik at han kunne få se det. Det var ikke noe drama, ingen gråt, vi gjorde det ikke til noe trist, men bare var saklige. Sønnen vår reagerte med litt sånn javel og okei, før han fortsatte å snakke om dinosaurer eller noe annet mer spennende. Så da eksen flyttet ut var vi her og så på tingene som ble båret ut, også hadde vi picnic i stua (selv om jeg hadde det meste av nye møbler klart på loftet, så det ble ikke krise-tomt her). Det ble en eksotisk og rar og samtidig morsom kveld.

 

I ettertid har alt fungert bra, far bor under 1 km unna og har ca 35% samvær - sønnen vår uttrykker sjelden noe særlig savn, og når han gjør det, er det stort sett med et smil (han gleder seg til å se den av oss han ikke er hos akkurat da). Det skal sies at far og jeg er gode venner - kanskje ikke av typen som kan dra på ferie sammen, men vi feiret jul sammen og snakkes ofte på telefonen. Også spiser vi middag sammen annenhver uke. Funker kjempefint! Virkelig så lite drama som det går an, mye mindre enn da vi bodde sammen, selvom det ikke var så dramatisk da heller. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 124f2...3a2

 

 

Tusen takk!

 

Dere gir meg håp Noen ganger er det godt å ha forumet kjenner jeg.. 

 

Her er ikke alt avklart mtp. hvor jeg skal bo, og om faren får beholde huset. Vi tenkte å vente med å fortelle det til poden til ting er mer avklart. Her blir det også ca 35% samvær for far. Ingen dramatikk når vi avtalte det heller. Det føles riktig, det er bare de fæle bekymringene for barnet. Jeg har troa på at det på sikt blir bra. 

 

Dere som har svart at det har gått så bra, vil dere anse barna deres som veldig følsomme? Sikkert litt rart spørsmål. Men jeg har en liten følsom filosof selv, og ser derfor med gru på å omrokkere alt i livet hans. Ser for meg at jeg knuser han ved å gjøre det her Ikke en god følelse. 

[Anonym bruker]

 

 

Min sønn var 3,5 år da vi flyttet fra hverandre (det vil si, da far flyttet ut). Etter råd fra familivernkontoret ventet vi til det var en uke eller to til far skulle flytte, før vi sa at det var noe vi måtte snakke med vår sønn om. Da fortalte vi at mamma og pappa ikke var kjærester lenger, og at derfor skulle pappa flytte til en annen leilighet, og at sønnen vår også skulle få bo litt i den nye leiligheten, men mest i den gamle sammen med meg. Samme dag tok vi en sykkeltur forbi det nye stedet, slik at han kunne få se det. Det var ikke noe drama, ingen gråt, vi gjorde det ikke til noe trist, men bare var saklige. Sønnen vår reagerte med litt sånn javel og okei, før han fortsatte å snakke om dinosaurer eller noe annet mer spennende. Så da eksen flyttet ut var vi her og så på tingene som ble båret ut, også hadde vi picnic i stua (selv om jeg hadde det meste av nye møbler klart på loftet, så det ble ikke krise-tomt her). Det ble en eksotisk og rar og samtidig morsom kveld.

 

I ettertid har alt fungert bra, far bor under 1 km unna og har ca 35% samvær - sønnen vår uttrykker sjelden noe særlig savn, og når han gjør det, er det stort sett med et smil (han gleder seg til å se den av oss han ikke er hos akkurat da). Det skal sies at far og jeg er gode venner - kanskje ikke av typen som kan dra på ferie sammen, men vi feiret jul sammen og snakkes ofte på telefonen. Også spiser vi middag sammen annenhver uke. Funker kjempefint! Virkelig så lite drama som det går an, mye mindre enn da vi bodde sammen, selvom det ikke var så dramatisk da heller. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 124f2...3a2

 

 

Tusen takk!

 

Dere gir meg håp Noen ganger er det godt å ha forumet kjenner jeg.. 

 

Her er ikke alt avklart mtp. hvor jeg skal bo, og om faren får beholde huset. Vi tenkte å vente med å fortelle det til poden til ting er mer avklart. Her blir det også ca 35% samvær for far. Ingen dramatikk når vi avtalte det heller. Det føles riktig, det er bare de fæle bekymringene for barnet. Jeg har troa på at det på sikt blir bra. 

 

Dere som har svart at det har gått så bra, vil dere anse barna deres som veldig følsomme? Sikkert litt rart spørsmål. Men jeg har en liten følsom filosof selv, og ser derfor med gru på å omrokkere alt i livet hans. Ser for meg at jeg knuser han ved å gjøre det her Ikke en god følelse. 

 

Minstemann her var veldig mammadalt før jeg flyttet, nå er han faktisk mer knyttet til pappa'n sin enn meg. Selv om det var sårt, må jeg ikke se på dette  som en konkurranse om hvem som er den "beste" forelderen. Noen ganger når jeg hentet han i barnehagen kunne han si: jeg vil ikke til deg! Jeg vil til pappa! Det var hans måte å straffe meg på, for at jeg ikke lenger var der hver dag. Jeg forteller han ofte at mamma er glad i deg uansett hva du gjør, og da ser han på meg med store øye og sier; uansett mamma? Dette med at han ikke ville til meg, gikk nok også litt på at faren fortsatt bodde "hjemme" og at alt hos meg var nytt. Det gikk fort over igjen, men slike reaksjoner er nok ikke uvanlige.

 

Anonymous poster hash: a62cd...94b

[Anonym bruker]

 

Her er ikke alt avklart mtp. hvor jeg skal bo, og om faren får beholde huset. Vi tenkte å vente med å fortelle det til poden til ting er mer avklart. Her blir det også ca 35% samvær for far. Ingen dramatikk når vi avtalte det heller. Det føles riktig, det er bare de fæle bekymringene for barnet. Jeg har troa på at det på sikt blir bra. 

 

Dere som har svart at det har gått så bra, vil dere anse barna deres som veldig følsomme? Sikkert litt rart spørsmål. Men jeg har en liten følsom filosof selv, og ser derfor med gru på å omrokkere alt i livet hans. Ser for meg at jeg knuser han ved å gjøre det her Ikke en god følelse. 

 

 

Jeg tror ikke min sønn er spesielt sensitiv, han virker veldig lik sin far sånn sett, altså en sånn type som tar ting litt som de kommer og ikke bekymrer seg noe særlig. Jeg er helt motsatt... Men jeg forsøker jo å holde øyne og ører åpne for negative reaksjoner, det gjelder jo å være litt musikalsk for hvorvidt barnet er slitent av f.eks. flytting frem og tilbake, eller at vi har altfor forskjellige foreldrestiler, eller hva vet jeg. Så langt virker han helt som før, men det er jo klart ting kan endre seg om det dukker opp nye kjærester eller den slags. Men ting kan endre seg for alle, i alle situasjoner, og en vil jo gjerne være oppmerksom på barna uansett hvilken situasjon en er i.

 

Jeg har forøvrig til gode å oppleve at sønnen min sier han ikke vil til meg, eller ikke til sin far. Noen spurte meg om jeg var bekymret for at det skulle være mye mer stas å være hos far og mye mer hverdag hos meg, og det er jeg ærlig talt ikke. Jeg vet at jeg er priviligert som får mest samvær. Og uansett tenker jeg at om det nå skulle være slik, så vil han forstå når han blir voksen, at hverdagen tross alt er det den er og at den nødvendigvis medfører mer jobb og stress, men at det har sin egen verdi.

 

Anonymous poster hash: 124f2...3a2