Flere som har blitt bedratt fra dag èn?

[Anonym bruker]

Jeg har nylig gått fra mannen. Elskerinnen han hadde hatt fra før vi møttes og til inntil for et år siden fortalte meg hva som hadde skjedd. jeg har aldri tvilt på beslutningen jeg har tatt. Mannen vil absolutt prøve igjen, noe jeg aldri kommer til å gå med på. Et så stort svik går ikke å tilgi etter min mening. Jeg vil rett og slett ikke prøve en gang.

Men jeg greier ikke helt å komme meg videre... Alt er bare vondt og tomt.....

 

Er det noen andre her som har opplevd mangeårig utroskap? Hvordan klarte dere å komme dere videre, enten med mannen eller alene?

Anonymous poster hash: 85bfa...d74

[Anonym bruker]

Jeg har ikke hatt en slik erfaring, men jeg husker innlegget du hadde tidligere godt (regner med at du er den samme som hadde innlegg her for litt tid tilbake).

 

Det er foreløpig veldig tidlig etter det sjokket du fikk, du har sikkert måttet gjøre mange endringer i hverdagen din, du skal forholde deg til barnet, og på toppen av alt er du gravid med de hormoner og plager det gir.

 

Hadde jeg vært deg ville jeg prøvd å få en fagperson å snakke med, i tillegg til gode venner/familie. Det du har opplevd er traumatisk og er ikke noe man lett greier å komme seg over. Kanskje spesielt siden du er gravid.

 

Vil bare sende deg en stor og varm klem <3

Anonymous poster hash: 1a318...ca9

[Anonym bruker]

Takk!

 

Ja jeg vet det er tidlig ennå, men klarer liksom ikke å tenke på noe annet. Tankene kretser rundt dette hele tiden, klarer ikke å konsentrere meg ordentlig og føler at jeg ikke får gjort det jeg skal verken hjemme eller på jobben.... Jeg snakker mye med både familie og venner, men kanskje det kan være smart å treffe en fagperson i tillegg. Jeg vil bare komme meg videre!!  

 

Ingen med erfaring her??

 

Anonymous poster hash: 85bfa...d74

[Anonym bruker]

Har du greid å gå på jobb hele denne tiden?

Føler du det er bedre å gjøre noe enn å gå og tenke, eller trenger du egentlig litt ro nå?

 

Jeg vet ikke, men kanskje det blir lettere hvis du "aksepterer" at det sikkert blir kaotisk inntil flytting er i orden, at du har født og kommet i rutiner etter fødselen? Vet ikke om jeg greier å forklare det jeg mener. Men jeg tenker at kanskje noe av den uroen du har nå - som forøvrig er helt normal etter det sjokket du har fått - skyldes at en del av deg ikke vil akseptere den nye situasjonen. Du vet det er slik, og du ønsker ikke å gå tilbake til mannen etter det han har gjort. Likevel er det naturlig å bare ønske seg tilbake til en tilværelse hvor familien tilsynelatende var lykkelig uten utroskap. Du aksepterer situasjonen og har handlet riktig ift hva du føler - og så møter du kanskje deg selv i døren følelsesmessig fordi det var jo ikke slik det skulle bli.

Kanskje trenger du litt ro for å "sette deg" i den nye situasjonen, ha tid og overskudd til å gjøre det som må gjøres på hjemmebane, ikke bare være "flink pike" og tilsynelatende greie alt.

 

Jeg synes du har taklet hele det som har skjedd fantastisk, at du møtte hun som mannen din var utro med, du fikk ting bekreftet, du gikk ikke rundt og lurte på ting - du handlet og du fulgte de verdiene som du følte var riktig for deg.

Men kanskje trenger du mer tid til bare å være deg og finne ut av nye rutiner, kjenne på hvordan det er å stå for deg selv.

 

Det er så lett å si for meg, men kanskje er det rette å gjøre akkurat nå å akseptere at ting er som de er nå, ting kommer til å ta tid. Du kan ikke gå raskere videre enn det du er klar over, og da må du nok kjenne på alle følelsene rundt sviket du har opplevd.

 

Men du kommer til å komme deg videre! Du gjør det!

Det blir lettere etter hvert - selv om det er en klisje, så er den også sann.

 

Se om du kan få snakke med en fagperson. Det du går gjennom nå som gravid er ganske umenneskelig å måtte gå gjennom. Ikke bare et så stort svik, men også at det har vart så lenge. Jeg tror en fagperson kan hjelpe deg til å sortere tanker og følelser slik at det blir lettere å gå videre.

 

Og selv om du ikke føler det slik, så er hver dag ett skritt videre!

 

Klem

Anonymous poster hash: 1a318...ca9

[Sol-regn-latter]

Jeg har også tenkt mye på deg. Husker innleggene dine godt. Vil bare sende degen klem.

[Anonym bruker]

Jeg ble utsatt for mange års utroskap av mannen -som også er far til felles barn. Et helvete. Et rent skjært helvete. I tillegg fikk jeg vite at hele vårt samliv var tuftet på tvil hos ham. Han hadde egentlig aldri trodd på oss. Et luftslott med gjeld, barn og halve livet brukt opp på en mann som egentlig ikke mente noe med det..

 

Jeg knakk. Fullstendig. Ble sykemeldt en lengre periode. Rett i kjelleren, altså. 

 

Jeg pratet såvidt med fagfolk, men jeg var ikke der at jeg var i posisjon til å klare å motta hjelp. Deres konstruktive råd ble bare oppfattet som kritikk, som angrep, som provokasjoner. Alt var feil, alt var grusomt, alt var hinsides hva jeg hadde trodd om den verden jeg levde i. Jeg hørte jorden lagde hull i bakken under meg, jeg hørte at min opplevelse av verden raknet. Og jeg stod på kanten av et stup lenge.. Jeg spiste ikke, sov ikke, tenkte eller følte ikke på noe annet.. Jeg klarte ikke å fokusere. Alt var som du sier det -vondt og tomt. 

 

..så går dagene og du prøver å leve livet  ditt igjen. Men det er så sabla vanskelig etter et slikt svik. Hele verden er på en måte forvridd. Den er ikke den samme, du er ikke den samme. Men du har ikke noe annet valg enn å fortsette å leve dagene. For med tiden blir det litt lettere. Litt. Det kommer helt an på deg. Jeg gjorde det ikke lettere for meg selv.. Jeg oppsøkte sorgen. Jeg lot den ikke bare fly over hodet mitt, men jeg lot den bygge rede i mitt hår. Jeg kom meg ikke over sviket, over eksen, over flere situasjoner han satt meg i. Jeg var sorgfull, jeg var redd, jeg var sint, jeg var sviktet. 

 

Jeg opprettholdt kontakt med ham. Vi tilbragte tid sammen. Var på dagsturer og lignende. Vi må ha kontakt med hverandre på grunn av felles barn, men jeg ville mer. Jeg ville ikke være sammen med ham, men jeg var ute etter en slags bekreftelse på meg selv. Jeg ville så gjerne se at han angret, jeg ville se at familien vår faktisk betydde noe for ham, jeg ville se at han ikke bare kunne gå videre etter dette. Jeg ville på en måte ha en slags oppreisning. Det fikk jeg ikke. Ikke i det hele tatt. Og det var et slag i fjeset. Han gikk ufortrødent videre med livet sitt. Han fortsatte der han slapp. Det gjorde noe med meg.. Det var ikke det jeg trengte..

 

Så til slutt måtte jeg si 'Stopp!' Jeg måtte stoppe denne karusellen. Jeg måtte av -jeg kunne ikke bli med mer. Det er det eneste som funket for meg. Jeg måtte ha ham så fullstendig ut av livet mitt som over hodet mulig dersom jeg ikke skulle ødelegge meg selv mer. Jeg måtte finne løsninger så jeg slapp å forholde meg til ham mer enn et absolutt minimum. Jeg 'barrikaderte' hjemmet mitt -han får ikke trå over dørstokken her. Jeg blokket ham på telefonen -kontakt meg per mail om det er noe. Jeg fant et nøytralt sted for levering/henting av barn slik at vi ikke skulle være hos hverandre og dermed begynne å prate. Jeg sluttet å snakke med ham. For alt han sa ble bare til mer mat for tankekverna mi. Alt skulle tenkes gjennom ,analyseres. Hva mente han med det? Hvorfor sa han det? Hvorfor tok han på meg? Er det sant det han forteller eller er det mer løgn? Hvorfor? Hva? Konstant. Man blir så sliten og utmattet av å leve på den måten.. 

 

Finn styrken i deg selv, HI: Tro på at du kan klare deg 'like forbanna fint' uten ham. Ikke la ham være en del av livet ditt fremover -og enda viktigere; ikke tillat deg selv til å være en del av hans. Jeg har erfart det selv -ved å la ham være en del av livet ditt, så går ditt eget liv fullstendig i stå. Nå er jo denne nyheten veldig fersk i ditt liv. Min er 1,5 år gammel omtrent. Men jeg jobber fremdeles med saken. Frem til nå har hver dag vært en kamp. Noen dager er bedre enn andre nå -men fremdeles filtreres alle følelser gjennom et sorgfilter. Jeg kan ikke ha en eneste pur lykkelig følelse ennå uten at det legges et slør av sorg over følelsen. Den følelsen av at faren mangler når barna gjør noe morsomt, når de gjør noe de er stolte av, høytider.. Jeg er like stolt av barna mine, jeg ler like godt når de er morsomme, men følelsene er dempet. De har med seg en hemsko av sorg og tap.. Jeg vet ikke om den følelsen noen gang vil gå over. Jeg håper det.. Det er slitsomt å gå med et stein i magen. 

 

Siden dette fremdeles er så ferskt for deg, så har du mulighet til å handle annerledes enn meg allerede nå. Ikke gjør som meg -ikke la sorgens fugler bygge rede i ditt hår. Ikke bruk all tid på å kjenne etter hvor trist, hvor bedratt og sveket du føler deg. Bekjenn for deg selv at det er sånn, men ikke grav deg ned i det.. Unngå situasjoner som du kjenner trigger tristheten. Og innse at dette ikke er noe man kommer over i løpet av en måned eller to. For det gjør ikke det.. Det må ta sin tid og det tar den tiden det tar.. Dersom du ikke er like ødelagt som det jeg var, så vil du nok dra nytte av å snakke med fagpersoner -for eksempel ved Familievernkontoret. Men da må du selv ønske en forandring. Du må selv ha et ønske om å tenke annerledes.. Tenke nytt, være åpen for andre måter å takle sorgen på.. For meg har situasjonen, sinnet, frustrasjonen satt seg så fast i mitt system at jeg ennå ikke er der at jeg drar nytte av det. Jeg er for lite klar for å tenke annerledes. Det er en situasjon jeg ikke ønsker for deg. Det stjeler så mye krefter og overskudd. Det tar fra deg livsgnist, styrke og vilje. 

 

Så finn din styrke, din evne, din motivasjon til å holde ut denne situasjonen du nå står i. Vil du videre, så må du søke de tankeganger, de situasjoner som gir deg lyst til å fortsette. Unngå samtidig opplevelser som setter deg et skritt tilbake. Du erfarer raskt hvilke situasjoner som er positive for deg og hvilke som ikke er det. Gjør positive ting for deg selv. Ta kontroll over de delene av livet ditt som du kan kontrollere. Kjenn etter at du er sjefen over ditt eget liv. Han har ødelagt så mye, men ikke legg opp til at han skal få ødelegge mer for deg og ditt liv. Det er det bare du som kan bestemme om han skal få lov til eller ikke. Situasjonen er som den er -han er ussel-, men du må velge å se fremover. Du må. 

 

Vit at med tiden så blir ting bedre. Sorgen og tomheten kan være med, men de tar plass litt lenger bak i tankene dine. Du skal ikke ha det slik som dette resten av livet. Etterhvert vil du få plass til andre ting. Men det tar tid.. og tiden har nettopp begynt for deg..

 

Jeg ønsker deg lykke til. Jeg vet du kan klare det.. Stor klem.

Anonymous poster hash: e841a...638

[Anonym bruker]

TUUUUUUUUUUUUUUSEN KLEMMER til deg !!

 

Har tenkt mye på deg

Anonymous poster hash: b2a5e...d51

[Anonym bruker]

Tusen takk for så fine svar!

 

Ja jeg har gått på jobb alle dager siden dette kom frem. Jeg føler jeg må, det hjelper meg i alle fall for en liten stund til å få tankene over på noe annet. At jobben blir perfekt utført, skal jeg vel ikke akkurat skryte av...! Men jeg vet at om jeg blir sittende hjemme, så kommer jeg meg aldri opp igjen. Og det er faktisk godt å treffe andre og snakke om andre ting, ikke at alt bare handler om meg og mitt.

 

Jeg forstår jo at dette er noe som vil ta tid å komme over, men jeg ønsker bare å være litt mer opplagt når barnet kommer. Energien strekker knapt nok til nå, så er litt engstelig for hvordan det vil bli når det blir to å ta hånd om. Jeg vet jeg kommer til å få hjelp fra de rundt meg, men vil jo helst klare selv! Og det er jo mest med tanke på barna at jeg vil komme meg videre fortest mulig. Jeg er kanskje ikke så tålmodig av meg når det kommer til meg selv. Men jeg vet hva jeg vil. Så jeg er ikke redd for at barnas far skal ødelegge meg eller livet mitt mer enn han allerede har gjort. Nå gjør han alt jeg ber han om og mer til. Jeg vet han håper jeg vil endre mening, selv om jeg har sagt klart i fra om at det aldri kommer til å skje. Naiv har jeg kanskje vært, føler meg i hvert fall ganske blåøyd, men dum er jeg faktisk ikke!!

 

Lurer på om jeg skal prøve å snakke med noen. Det finnes kanskje noen som kan hjelpe meg med å endre måten å tenke på eller noe, jeg vet ikke. Men det er sikkert verdt et forsøk. Ellers setter jeg veldig pris på gode råd fra dere!

Anonymous poster hash: 85bfa...d74

[Anonym bruker]

Synes du er kjempe flink

Tusen takk for så fine svar!

 

Ja jeg har gått på jobb alle dager siden dette kom frem. Jeg føler jeg må, det hjelper meg i alle fall for en liten stund til å få tankene over på noe annet. At jobben blir perfekt utført, skal jeg vel ikke akkurat skryte av...! Men jeg vet at om jeg blir sittende hjemme, så kommer jeg meg aldri opp igjen. Og det er faktisk godt å treffe andre og snakke om andre ting, ikke at alt bare handler om meg og mitt.

 

Jeg forstår jo at dette er noe som vil ta tid å komme over, men jeg ønsker bare å være litt mer opplagt når barnet kommer. Energien strekker knapt nok til nå, så er litt engstelig for hvordan det vil bli når det blir to å ta hånd om. Jeg vet jeg kommer til å få hjelp fra de rundt meg, men vil jo helst klare selv! Og det er jo mest med tanke på barna at jeg vil komme meg videre fortest mulig. Jeg er kanskje ikke så tålmodig av meg når det kommer til meg selv. Men jeg vet hva jeg vil. Så jeg er ikke redd for at barnas far skal ødelegge meg eller livet mitt mer enn han allerede har gjort. Nå gjør han alt jeg ber han om og mer til. Jeg vet han håper jeg vil endre mening, selv om jeg har sagt klart i fra om at det aldri kommer til å skje. Naiv har jeg kanskje vært, føler meg i hvert fall ganske blåøyd, men dum er jeg faktisk ikke!!

 

Lurer på om jeg skal prøve å snakke med noen. Det finnes kanskje noen som kan hjelpe meg med å endre måten å tenke på eller noe, jeg vet ikke. Men det er sikkert verdt et forsøk. Ellers setter jeg veldig pris på gode råd fra dere!

 

Anonymous poster hash: 85bfa...d74

Anonymous poster hash: e5b26...9fb

[Anonym bruker]

 

Tusen takk for så fine svar!

 

Ja jeg har gått på jobb alle dager siden dette kom frem. Jeg føler jeg må, det hjelper meg i alle fall for en liten stund til å få tankene over på noe annet. At jobben blir perfekt utført, skal jeg vel ikke akkurat skryte av...! Men jeg vet at om jeg blir sittende hjemme, så kommer jeg meg aldri opp igjen. Og det er faktisk godt å treffe andre og snakke om andre ting, ikke at alt bare handler om meg og mitt.

 

Jeg forstår jo at dette er noe som vil ta tid å komme over, men jeg ønsker bare å være litt mer opplagt når barnet kommer. Energien strekker knapt nok til nå, så er litt engstelig for hvordan det vil bli når det blir to å ta hånd om. Jeg vet jeg kommer til å få hjelp fra de rundt meg, men vil jo helst klare selv! Og det er jo mest med tanke på barna at jeg vil komme meg videre fortest mulig. Jeg er kanskje ikke så tålmodig av meg når det kommer til meg selv. Men jeg vet hva jeg vil. Så jeg er ikke redd for at barnas far skal ødelegge meg eller livet mitt mer enn han allerede har gjort. Nå gjør han alt jeg ber han om og mer til. Jeg vet han håper jeg vil endre mening, selv om jeg har sagt klart i fra om at det aldri kommer til å skje. Naiv har jeg kanskje vært, føler meg i hvert fall ganske blåøyd, men dum er jeg faktisk ikke!!

 

Lurer på om jeg skal prøve å snakke med noen. Det finnes kanskje noen som kan hjelpe meg med å endre måten å tenke på eller noe, jeg vet ikke. Men det er sikkert verdt et forsøk. Ellers setter jeg veldig pris på gode råd fra dere!

 

Anonymous poster hash: 85bfa...d74

 

 

 

IMPONERT OVER DEG !!! Sterke jente!!

Sender deg enda en klem :-)

 

 

 

Anonymous poster hash: b2a5e...d51

[Anonym bruker]

 

Synes du er kjempe flink

Tusen takk for så fine svar!

 

Ja jeg har gått på jobb alle dager siden dette kom frem. Jeg føler jeg må, det hjelper meg i alle fall for en liten stund til å få tankene over på noe annet. At jobben blir perfekt utført, skal jeg vel ikke akkurat skryte av...! Men jeg vet at om jeg blir sittende hjemme, så kommer jeg meg aldri opp igjen. Og det er faktisk godt å treffe andre og snakke om andre ting, ikke at alt bare handler om meg og mitt.

 

Jeg forstår jo at dette er noe som vil ta tid å komme over, men jeg ønsker bare å være litt mer opplagt når barnet kommer. Energien strekker knapt nok til nå, så er litt engstelig for hvordan det vil bli når det blir to å ta hånd om. Jeg vet jeg kommer til å få hjelp fra de rundt meg, men vil jo helst klare selv! Og det er jo mest med tanke på barna at jeg vil komme meg videre fortest mulig. Jeg er kanskje ikke så tålmodig av meg når det kommer til meg selv. Men jeg vet hva jeg vil. Så jeg er ikke redd for at barnas far skal ødelegge meg eller livet mitt mer enn han allerede har gjort. Nå gjør han alt jeg ber han om og mer til. Jeg vet han håper jeg vil endre mening, selv om jeg har sagt klart i fra om at det aldri kommer til å skje. Naiv har jeg kanskje vært, føler meg i hvert fall ganske blåøyd, men dum er jeg faktisk ikke!!

 

Lurer på om jeg skal prøve å snakke med noen. Det finnes kanskje noen som kan hjelpe meg med å endre måten å tenke på eller noe, jeg vet ikke. Men det er sikkert verdt et forsøk. Ellers setter jeg veldig pris på gode råd fra dere!

 

Anonymous poster hash: 85bfa...d74

Anonymous poster hash: e5b26...9fb

Oi, ser jeg svarte på litt feil sted i kommentaren! Skriver det på nytt:

Synes du er flink jeg!

 

Anonymous poster hash: e5b26...9fb

[Anonym bruker]

Ja. 12,5år med utroskap. For meg var det viktig å bryte heilt. Utan å gjere det hadde eg ikkje klart det.

 

Syns du e utrulig sterk! Du imponere meg veldig! Trur dei fleste hadde vore innom tankeboksen mange ganger for om dei skulle gått tilbake eller ikkje. Særlig med barn på vei.

Dette er ein mann som aldri har hatt respekt for deg eller tosomheten det å vere i eit forhold med deg innebærer. Bare det at du er så bestemt gjer at du er komt mykje lenger enn mange som oppdager utroskap!

 

Trur du kommer til å klare deg fint! Men eg råder deg til ein ting. Ikkje tenk at dette skal eg klare sjøl! La familie og venner støtte deg. Trur eigentleg at du absolutt kunne klart det sjøl, men er det nødvendig? Bruk den støtta og hjelpa du får til å skape og opprettholde et overskudd. Takker du nei til hjelp nå kan det hende dei rundt deg trekker seg litt meir fordi du tilsynelatande klarer deg sjøl. Dessuten vil du trenge vaksne rundt deg slik at du kan lufte tankar og følelsar. Nokon som kan gi deg feedback som bekrefter at du er normal. Og voksenkontakt generelt. Det er når ein først kjem i underskudd ein er i fare for å ta dei mindre gode valga.

 

 

 

Anonymous poster hash: 85c51...97a

[Anonym bruker]

Dette er jo egentlig ikke et valg jeg har tatt. Han tok det valget alt da vi ble sammen. Så for meg har det ikke vært noe alternativ å prøve å få dette til å fungere. Med en sånn historie, er det vel heller ingen andre som velger å bli?? Det han har gjort beviser jo bare at han aldri har hatt det minste respekt for meg. Hvilke følelser han har hatt for meg, aner jeg ikke. Han har løyet så mye at jeg ikke vet hva jeg kan tro på. Og det er bare usigelig vondt.... Men jeg prøver å holde meg opptatt for å få tankene over på noe annet. det er ikke alltid så lett, men jeg kan rett og slett ikke bare legge meg ned. Jeg må jo fungere så godt jeg kan pga barnet, og for barnet som kommer. Jeg vil ikke at barna mine skal ha en deprimert mor som synes synd på seg selv.

 

Jeg har tenkt til å prøve å snakke med noen profesjonelle av noe slag, men så langt har jeg ikke kommet ennå. Tror jeg trenger hjelp til å sortere tankene litt og til å endre tankemåten min. Og ja, jeg bruker de rundt meg, får tømt meg litt når jeg trenger det og de hjelper med praktiske ting. Men jeg ønsker jo å greie å ta meg av barna mine selv.... Jeg føler meg nok ydmyket fra før av.... 

 

Takker igjen for gode tilbakemeldinger

Anonymous poster hash: 85bfa...d74

[Anonym bruker]

Først vil jeg bare få si at du høres ut til å være en veldig fornuftig og sterk jente!

Jeg er helt enig i hva du sier; dette er et valg mannen din tok da han fortsatte å ha forhold til både deg og andre. Jeg mener du har gjort det eneste rette! De som forblir i et forhold der partneren har vært utro fra aller første dag og i flere år, er etter min mening svake, feige og rett og slett dumme, barn eller ei. Jeg er stolt av deg som har klart dette uten anger og tvil. Stå på jente, dette kommer du til å klare fint! Men ikke vær redd for å be om hjelp fra andre, jeg er sikker på at de vil støtte deg både nå og fremover om du lar de få lov!

God klem til deg

Anonymous poster hash: 3460a...c92