Å flytte til ny by, mannen motvillig.

[Love my kidz]

Jeg har i flere år ville tatt med mann og barn og flytte tilbake til der jeg kommer fra og har hele min familie. Mannen har ikke vært villig til det fordi han trivdes så godt i jobben sin. Nå nylig gikk denne bedriften konkurs og han sto uten jobb. Jeg var snar og snakket igjen frampå om flytting. Han kunne jo like godt lete etter jobb der som her. Men finner jo på andre argument mot det nå da...

 

Jeg har satt hardt mot hardt og foreslått at gutten og jeg drar og så kommer han etter dersom han ønsker det. Han vil ikke vi skal dra uten han, så han har dermed sagt da blir han med. Tenker at det er fint å flytte i juni når skoleungen går ut i ferie. Da får vi god tid til å finne jobber, leilighet og ordne bytte av skole.

 

Jeg har sltså startet "jakten" på ting, men føler mannen bare vil bremse meg. Han vil ikke gjøre noe aktivt selv for å finne jobb der. Han har funnet en midlertidig en her da, og bra er det. Han skjønner ikke at vi må starte å gjøre klart for salg av hus heller. Men vi må jo selge snart så vi vet hva vi får i overskudd til EK ved nytt boliglån.

 

Han vil nesten ikke snakke om det engang, så føler jo motviljen lyser lang vei. Akkurat som om han venter på at jeg gir opp..

 

Gi opp eller kjempe videre, eller rett og slett dra alene? Hvilke av de tre valgene er "best"? *sukk*

[Optatium]

Men kjære deg, mannen din vil ikke flytte! Hvem er du til å tvinge han?

Min mann ble med meg hjem til mitt hjemsted, men det var frivillig. Vesentlig forskjell!

Er du villig til å gå fra mannen din for å flytte hjem?

[Love my kidz]

Men kjære deg, mannen din vil ikke flytte! Hvem er du til å tvinge han?

Min mann ble med meg hjem til mitt hjemsted, men det var frivillig. Vesentlig forskjell!

Er du villig til å gå fra mannen din for å flytte hjem?

Jeg har vel kommet dithen at det er så viktig at jeg i verste fall flytter uten han ja. Jeg har ofret mange år her pga ham, nå føler jeg at han også kan gjøre det. Endret 3. februar 2014 av Love my son

[Anonym bruker]

Har dere hatt en avtale om å flytte til din hjemby etterhvert?

 

 

Anonymous poster hash: 28ea7...c02

[Love my kidz]

 

Har dere hatt en avtale om å flytte til din hjemby etterhvert?

 

 

 

Anonymous poster hash: 28ea7...c02

Nei, men i et langt liv kan man jo få nye behov. Hvorfor ikke strekke seg litt for at jeg også kan bli mer lykkelig. Mulig jeg virker egoistisk, men det er jo han også

[Anonym bruker]

Nå må du slutte .... Skjerp deg.. Fordi at mannen ikke vil flytte, så vurderer du å flytte fra han ??

Det hørtes logisk ut.

Om han ikke vil flytte , fint lite å gjøre med det.

 

Anonymous poster hash: 12c0d...db5

[<3 mine søte små<3]

I et forhold er det gi og ta.

Han vil ikke flytte fra der dere har valgt å ha deres hjem.

Det er da ikke egoistisk å si nei, fordi han ikke vil.

Men det er egoistisk å gi han et ultimatum.

Hva med at du flytter da.. Så kan han og ungen være igjen.???

 

Du vil ivertfall ikke få en lykkelig mann on du tvinger han.

[Anonym bruker]

Med andre ord er det viktigere for deg å flytte enn å bevare forholdet? Og du er klar til å frata sønnen din muligheten til å leve med faren sin i hverdagen? Tenk deg godt om, ikke gjør noe om du ikke er klar til å leve med konsekvensene. Og snakk gjerne rolig og rasjonelt med mannen din, slik at dere kan finne den beste løsningen, ikke for han, ikke for deg, men for familien som helhet.

 

Opprinnelig skulle vi bo i Norge i 2 år mens mannen gjorde seg ferdig med cand.mag. og deretter flytte til hjemlandet mitt. Dette var i slutten av 90-tallet. Det er klart jeg av og til tenker at livet mitt kunne vært annerledes, jeg kunne vært nærmere familien min og min gamle venner, men gitt retningen livet vårt har tatt ville det vært uten han. Og det ønsker jeg ikke. Og nå som vi har barn virker det utenkelig at jeg skal la min hjemlengsel gå foran min sønns rett til å vokse opp med en far tilstede i hverdagen.

 

Anonymous poster hash: f647d...cfb

[Anonym bruker]

 

Har dere hatt en avtale om å flytte til din hjemby etterhvert?

 

 

 

Anonymous poster hash: 28ea7...c02

Nei, men i et langt liv kan man jo få nye behov. Hvorfor ikke strekke seg litt for at jeg også kan bli mer lykkelig. Mulig jeg virker egoistisk, men det er jo han også

 

 

Det er klart at man kan Men det er litt dårlig gjort å presse sånn på når dere ikke har eller hadde en avtale om å flytte

 

Anonymous poster hash: 28ea7...c02

[Love my kidz]

Ok, skjønner at det er jeg som må gi meg. Grunnen til at jeg lufter saken her er jo at det gnager i meg av dårlig samvittighet og frustrasjon samtidig. Både gutten og jeg ønsker å flytte, kun mannen som ikke vil.

 

Så da må jeg klistre på meg et smil da og leve "ulykkelig" her siden mine følelser ikke betyr noen ting. Greit det Bitter? Ja.. men sånn er det jo bare.

[Superdolly]

Jeg forstår deg faktisk. Du har ønsket, tenkt, drømt og gledet deg.

 

Men nå er det altså sånn at mannen din vil slett ikke. Da har du tre valg:

 

Du kan tvinge gjennom flytting. Hva vinner du og hva risikerer du ved det? Du risikerer at mannen overhodet ikke vil gjøre en innsats for å trives. Kanskje ikke for å få seg jobb engang. Kanskje han vil bli deprimert, eller sur og sint og bruke det mot deg ved enhver anledning.

 

Du kan gi deg, og bli der dere er. Da risikerer du jo at det er du som blir den triste, eller sure og sinte. At du vil bruke det mot mannen din at han tvang deg til å gi opp drømmen. At du alltid vil gå og lengte etter noe som er bedre, nemlig ditt hjemsted.

 

Du kan flytte uten ham, med eller uten barn. Ditt (dine?) barn vil bli skilsmissebarn, alltid på reisefot og skysset hit og dit i høytidene.

 

Alle valgene har betydelige ulemper som du må ta i betraktning. Og det er du som må ta valget.

 

Jeg lurer på om du har snakket skikkelig ut med mannen din om dette. Ikke i angrepsposisjon, ikke slik at han får piggene ut og vil forsvare sitt ønske om å bli der dere er. Men virkelig, grundig og lettfattelig, forklart ham hva dette betyr for deg. Hvor viktig det er. Hvor dårlig du trives der dere må bor. Forklar ham at du føler st du har ofret x antall år av livet ditt på et sted du egentlig ikke vil være, for hans del.

 

Og spør ham åpent hva han tenker om dette. Hvordan synes han at dere skal løse denne situasjonen? For jeg tror at uansett hva du/dere velger nå, så vil ikke problemene være over. Den eneste løsningen på dette er kommunikasjon. Og da må du formidle til ham hva du savner der dere nå bor, og hva duh åper at dere kan vinne ved å flytte. Så må han på sin side kunne formidle noe om hva han har nå, som han er redd han vil miste ved flytting. Og så må dere sammen jobbe dere gjennom dette og finne en løsning begge kan leve med.

 

For jeg har ikke noe særlig tro på at dette forholdet vil bli godt framover dersom en av dere må "ofre seg".

[Anonym bruker]

Hva med å tenke litt kreativt, kanskje dere kan flyte til et helt annet sted? Eller dere kan snakke om hvorfor den ene ikke vil flytte mens den andre vil flytte. Hva er det som holder mannen igjen, er det selve stedet eller at han har nettverk som han ikke vil forlate?

 

Cluet er ikke å ofre seg eller tvinge flyttingen gjennom, men å snakke med hverandre, prøve å forstå hverandres posisjon og finne ut hva som er den beste løsningen for alle partene, eller som vi sier i forhandlingskurs, løsningen der alle er omtrent like happy. For løsninger der den ene vinner og den andre taper er sjeldent gode løsninger over tid.

 

Som sagt, jeg flyttet til Norge for å være med mannen min, og kunne lett følt med fanget der. Det ville vært vanskelig for han å flytte der jeg kommer fra, han jobber i oljebransjen og jeg er fra et sted der det er mye, men ikke olje. Samtidig vet han at jeg fort blir litt klaustrofobisk i Norge. Løsningen vår er at vi ordne det slik at vi bor noen år i utlandet med jevne mellom, er i Norge 2-4 år og reiser igjen. Han kunne godt tenke seg å bo i hjembyen sin for all fremtid, men vi har funnet en mellomløsning som passer begge. Pensjonstiden vet han også at jeg ikke kommer å tilbringe i Norge 100%, så vi sparer for å kjøpe bolig nr 2 i utlandet på sikt. Poenget er at vi snakker med hverandre og jobber sammen for å finne en løsning; jeg sier ikke at det er lett, men det er i hvert fall muøig og absolutt verdt et forsøk.

 

Anonymous poster hash: f647d...cfb

[Anonym bruker]

Om det er hans hjemplass, så skjønner man jo at han ikke vil flytte fra familie, venner, og det som er kjent og kjært. Eller så kan det være at han ikke orker husprosjekt igjen, med oppussing og restaurering. Kanskje vil han ta vare på foreldrene, ikke flytte bort med barnebarnet osv.

 

Men skjønner jo deg også. Kommer an på avtalen  dere hadde.

 

 

Anonymous poster hash: 524ea...aee

[Love my kidz]

Jeg forstår deg faktisk. Du har ønsket, tenkt, drømt og gledet deg.

 

Men nå er det altså sånn at mannen din vil slett ikke. Da har du tre valg:

 

Du kan tvinge gjennom flytting. Hva vinner du og hva risikerer du ved det? Du risikerer at mannen overhodet ikke vil gjøre en innsats for å trives. Kanskje ikke for å få seg jobb engang. Kanskje han vil bli deprimert, eller sur og sint og bruke det mot deg ved enhver anledning.

 

Du kan gi deg, og bli der dere er. Da risikerer du jo at det er du som blir den triste, eller sure og sinte. At du vil bruke det mot mannen din at han tvang deg til å gi opp drømmen. At du alltid vil gå og lengte etter noe som er bedre, nemlig ditt hjemsted.

 

Du kan flytte uten ham, med eller uten barn. Ditt (dine?) barn vil bli skilsmissebarn, alltid på reisefot og skysset hit og dit i høytidene.

 

Alle valgene har betydelige ulemper som du må ta i betraktning. Og det er du som må ta valget.

 

Jeg lurer på om du har snakket skikkelig ut med mannen din om dette. Ikke i angrepsposisjon, ikke slik at han får piggene ut og vil forsvare sitt ønske om å bli der dere er. Men virkelig, grundig og lettfattelig, forklart ham hva dette betyr for deg. Hvor viktig det er. Hvor dårlig du trives der dere må bor. Forklar ham at du føler st du har ofret x antall år av livet ditt på et sted du egentlig ikke vil være, for hans del.

 

Og spør ham åpent hva han tenker om dette. Hvordan synes han at dere skal løse denne situasjonen? For jeg tror at uansett hva du/dere velger nå, så vil ikke problemene være over. Den eneste løsningen på dette er kommunikasjon. Og da må du formidle til ham hva du savner der dere nå bor, og hva duh åper at dere kan vinne ved å flytte. Så må han på sin side kunne formidle noe om hva han har nå, som han er redd han vil miste ved flytting. Og så må dere sammen jobbe dere gjennom dette og finne en løsning begge kan leve med.

 

For jeg har ikke noe særlig tro på at dette forholdet vil bli godt framover dersom en av dere må "ofre seg".

Takk for forståelsen Du har så rett i alt egentlig. Vi må nok bli bedre på kommunikasjon, vi må ha en mer ordentlig samtale. Og dessverre så blir jo en av oss skuffet uansett hva valget blir. Jeg blir oppriktig deprimert over å bli her. Men samtidig vil jeg ikke ha en deprimert mann, og heller ikke bli nødt til å la sønnen vår bli skilsmissebarn.

 

Så dette er ikke enkelt. Er derfor det gnager. Men noe har jeg skjønt med denne tråden, er at jeg må trekke ultimatet.

[Anonym bruker]

Er i akkurat samme situasjon selv. Har ikke gitt han et ultimatum, men har tenkt tanken..

Jeg vil flytte hjem til mitt hjemsted. Han vil ikke. Eneste som holder han igjen her, er jobben hans.

Jeg vet at jeg kommer til å ende opp som ei bitter og sur bitch om jeg må bo her resten av livet mitt. Men jeg kan jo ikke tvinge han. Holder derfor på å få han med på ei prøveordning. Leie ut huset her og flytte hjem for f eks 2 år. Om det viser seg at han overhode ikke trives så kan vi flytte tilbake igjen.

Det er ikke en mulighet hos dere?

 

Anonymous poster hash: e7f53...bae

[Anonym bruker]

Altså, du har ingen rett til å ta med deg barnet og bare flytte, hvor tar du det fra??

Noe så arrogant!

 

For all del, jeg forstår ønsket ditt, men det der vil bare ende i bitterhet og uvennskap, altså.

 

Du går nok lurt i å være litt mer varsom og fintfølende. Du kan godt beklage at du truet med å flytte uten ham med barnet, og heller gå inn i en dialog over litt tid.

Slik det er nå vil det kjapt skjære seg - ingen liker et ultimatum!

 

Anonymous poster hash: 40456...584

[Anonym bruker]

Kan det være et alternativ å skaffe seg den fritidsbolig på et av stedene og bo det andre stedet eller å finne et sted begge kan trives med?

Kansje mannen vil synes det blir litt overveldende å jo veldig tett på din familie slik at det kunne fungere bedre å ikke bosette seg fult så nærme. Har mannen din noen hobbyer? Finnes det et miljø for dette dit du vil flytte?

 

Anonymous poster hash: 7f6d6...396

[Anonym bruker]

Er i akkurat samme situasjon selv. Har ikke gitt han et ultimatum, men har tenkt tanken..

Jeg vil flytte hjem til mitt hjemsted. Han vil ikke. Eneste som holder han igjen her, er jobben hans.

Jeg vet at jeg kommer til å ende opp som ei bitter og sur bitch om jeg må bo her resten av livet mitt. Men jeg kan jo ikke tvinge han. Holder derfor på å få han med på ei prøveordning. Leie ut huset her og flytte hjem for f eks 2 år. Om det viser seg at han overhode ikke trives så kan vi flytte tilbake igjen.

Det er ikke en mulighet hos dere?

 

Anonymous poster hash: e7f53...bae

 

Jeg hadde ikke gått med på det. Prøveordning my ass. Etter 2 år kommer det frem at han ikke trives og vil tilbake, du som endelig kom til hjemstedet er storfornyøyd og gir blaffen, pluss at du har trumfkortet: barna. I en konfliktsituasjon blir deres sosiale miljø vektlagt mye og det skal mye til for en foreldre å få hovedomsorgen når det innebærer at de må flytte bort. Så ooops, plutselig har han ikke reell mulighet å flytte med mindre han vil bli samværsforeldre.

 

Anonymous poster hash: 239ee...e3e

[Anonym bruker]

Jeg forstår godt savnet å flytte hjem, men vet du hva - det kan du ikke gjøre når du valgt å skaffe barn på et annet sted. Jeg flyttet til Oslo, fra Sverige. Møtte en mann og fikk barn. Vi gikk ifra hverandre etter 3 år og tro meg, savnet hjem var så stort at jeg gråt hver kveld. Jeg hadde nesten ingen venner, da alle jeg blitt kjent med var i hans omgangskrets. Han hadde datteren vår såvidt annenhver helg, og jeg sto uten hjelp til barnevakt for å jobbe ekstra under min studietid. Tanken slo meg mangen gang å bare flytte hjem, men jeg tok ansvar av nettopp den grunn at jeg valgte å få barn med en mann i Oslo. Man kan rett å slett i lure et menneske på den måten og så ta barnet å stikke. Da må du nesten la barnet bo igjen hos mannen din og føle på om det er verdt det.

Anonymous poster hash: aafd4...1b2