Er jeg helt på trynet eller? Fortvila...

[Anonym bruker]

Jeg skal forsøke å gjøre innlegget kort, men kan ikke love noe;-)

 

Det hele handler egentlig om følelsen av å stå på "stedet hvil" ift min samboer. Vi har bodd sammen i 5 år og har en datter på 3. Fra tidligere har jeg en sønn som er en del eldre og jeg har faktisk vært samboer og mor over halvparten av mitt liv. Vi er begge samtstemte på at det er oss for alltid og vi har en fin tone og kommunikasjon. Derfor føler jeg at det er på tide å ta skrittet videre å forlove seg, da jeg føler veldig på at dette vil gjøre det vi har til det lille ekstra som vi aldri har hatt, i den grad at vi blir en fullstendig helhet, samme etternavn osv. Vi har alltid snakket om at en evnt forlovelse er noe vi kan spare fordi vi har vært i etableringsfasen, fått barn osv, men jeg hadde ikke sett for meg at det skulle ta årevis. Jeg har selvsagt snakket med han om dette og han mener fortsatt at det godt kan vente en stund til, at vi skal ha den og den leiligetsstørrelsen, den og den jobben på plass osv. Jeg har gitt motargument om at vi godt kan være forlovet i mange år før vi faktisk gifter oss, det ville uansett føles som å ta et skritt videre. På den annen side føler jeg at det er trist at årene løper fra oss på en måte, det ville være så fint å ha anledningen til å feire bryllupsjubileer og være gift i mange flere år enn om vi venter for lenge. Dette ble rotete, men det virrer så mange tanker rundt i hodet på meg at jeg blir sprø. På en måte føler jeg det er urimelig å mase på han, men jeg klarer ikke helt la være heller fordi dette er så viktig for meg. Føler liksom nå at hvis han frir om noen år så vil reaksjonen min være noe sånt som "ahaja, så nå kommer den ja..." I stedet for å bli glad og lykkelig. Noen som har noen råd? Det hører med til historien at det også settes på vent med barn nr 2(3 for min del), alt fra hans side. Jeg er ikke i tvil om at han vil bli hos meg, men føler liksom for å komme videre også, ikke "bare" være samboere og la dagene gå uten å føle at noe utvikler seg ift både bytte av leilighet, flere barn og giftemål...

 

Anonymous poster hash: 4414e...bb9

[samlex]

Jeg skjønner godt du har lyst på ring på fingeren og alt som hører til, vi giftet oss i fjor og det var en helt utrolig fin opplevelse. Men man må være to om det. Jeg viftet litt i ny og ned med den tomme ringefingeren min og gjorde det med humor, og helt uventet , plutselig en dag kom det et fint frieri. Om dere har det fint sammen , synes jeg du skal prøve å kose deg med det. Kanskje fortell kjæresten at du veldig gjerne vil gifte deg, men har forståelse for at han ikke vil, enda. Ikke bli sur og lei, hvis du klarer å la være. Og når han en dag frir, da blir du glad, uansett.

[Anonym bruker]

Jeg synes at å si at det er "skummelt" å gifte seg når man har barn, hus og liv sammen er noe forbanna tull. Er du ikke klar for forpliktelser til partneren din, så la være å flytte sammen med ham/henne og få felles barn. Barna trenger trygg plattform, og liker man ikke store bryllupsseremonier så kan man gå til sorenskriveren, gifte seg og ha en middag med forlovere til toppen 2000 kroner. At man må først kjøpe så og så stor leilighet, tjene så og så mye er bare unnskyldninger. Spør ham om han er redd for å forplikte seg, og eventuelt hvorfor.

Anonymous poster hash: fb874...f18

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke damer som får barn og bygger hus, men så maser de senere at de vil gifte seg. Hvorfor plutselig det? Jeg syns man kan godt være samboere en stund for å se om det fungerer og om man vil satse på et menneske, så gifter man seg og stifter familie.

 

Har man gjort alt som hører til en familie syns jeg det er idiotisk å gifte seg etter 10 år samliv.

 

Jeg skjønner menn som ikke ønsker det, det er ikke noe poeng i det bortsett fra flere titusen kroner til et bryllup man ikke har behov for.

 

 

Anonymous poster hash: a397d...b64

[Anonym bruker]

Jeg skjønner følelsen. Har hatt det litt sånn selv, min samboer vil heller ikkegifte seg uten at jeg får helt tak i hhvorfor. Vi har to barn sammen og jeg tviler ikke på at det er oss for alltid. Jeg har valgt å ikke mase, egentlig ikke nevne det i det hele tatt. Det som hjalp litt for min del var at vi tok en gjennomgang av formaliteter som å begunstige hverandre på livsforsikring og skrive gjensidig testamente. På den måten kan vi ivareta noen juridiske forpliktelser som går automatisk når man er gift. Etter det har jeg faktisk slappet av. Hvis dere ikke har sånne ting på stell vil jeg uansett anbefale det så fort som mulig. Kanskje ikke veldig romantisk men veldig viktig og det tvinger din samboer til å tenke gjennom ting. Ønsker deg masse lykke til.

 

Anonymous poster hash: 6ecbe...006

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar alle sammen

 

Når det gjelder det formelle som med testamenter og samboerkontrakt og sånt, så er vi begge enige om å utforme dette. Det er liksom ikke det som er problemet, jeg skjønner bare ikke hvorfor han ikke vil gjøre litt stas på oss og ta skrittet videre med forlovelse, når han allikevel sier at han ønsker det en gang (siden). Jeg er også litt av den oppfatningen som hun ene skriver her at det nesten blir litt tullete å vente til man har vært sammen i 10 år. Er jo NÅ jeg synes det er stas! Det sårer egentlig mest at han ikke har lyst enda, han har jo hele tiden bedyret at det er meg han vil ha og dele resten av livet med, men sier også at vi kan ta ting litt etter hvert (forlovelse, flere barn - hallo, min eldste er 10, jeg vil bli ferdig en gang..., større leilighet osv) når det føles naturlig. Det føles veldig naturlig for meg å gjøre alt dette innenfor en viss tid, ikke sitte og ruge og vente på at han skal synes tiden er inne. Det høres nok litt egoistisk ut alt dette, men det handler jo om å gi og ta i et forhold, og når jeg føler dette er så viktig og han at det er riktig å "ha noe å se frem til" som han så fint kaller det, er det ikke rimelig å kunne ønske seg at man møtes på halvveien da? Jeg kjenner det er veldig sårt og det går faktisk utover forholdet. Jeg klarer ikke vise den samme nærheten eller se like lyst på fremtiden fordi jeg føler at er satt på vent og at vi ikke kommer noe videre...

 

Anonymous poster hash: 4414e...bb9

[Anonym bruker]

Kan jo legge til at jeg faktisk trodde han skulle fri i julen fordi han var så "lur" og hemmelighetsfull lenge før. Viste seg at det var fordi han ga meg katt i julegave(noe jeg har ønsket meg lenge!), og selv om jeg selvsagt ble veldig glad, så sved skuffelsen så enormt. Og oppå dette med at flere barn er satt på vent, og at jeg føler vi "sitter litt fast" og jeg går rundt og er skuffet og tverr, så føler jeg hele situasjonen blir håpløs... Han sier vi må bruke tiden fremover til å liksom finne litt tilbake til oss som et par og sørge for at vi har de grunnleggende tingene på plass (som å vise omsorg og kjærlighet osv), men jeg greier jo ikke det når ting er som de er! Jeg er så skuffet! Sorry for all klagingen, men jeg må få ut dette et sted...

 

HI

 

Anonymous poster hash: 4414e...bb9

[Anonym bruker]

Jeg ble lei av å vente på et frieri etter nesten 10 år. Så jeg tok temaet opp ved en god middag. Og vi bestemte oss der og da for å forlove oss Ikke så veldig romantisk sånn sett. Kvelden vi forlova oss (når vi fikk ringene) gikk vi ut å spiste en bedre middag og gikk på kino.

Det kan godt være at min kommende mann, føler seg snytt for et frieri. Men vi gleder oss begge til å gifte oss. Og jeg tror ikke han tenker (lengre?) at han gjerne skulle ha fridd.

Vi har snakket om å gifte oss i mange år. Men tidspunktet for et frieri passet liksom aldri. Jeg tror noen menn, sliter litt med å ta steget. Kanskje de ikke tenker så mye på det?  

Anonymous poster hash: 19950...ed0

[Anonym bruker]

 

Jeg ble lei av å vente på et frieri etter nesten 10 år. Så jeg tok temaet opp ved en god middag. Og vi bestemte oss der og da for å forlove oss Ikke så veldig romantisk sånn sett. Kvelden vi forlova oss (når vi fikk ringene) gikk vi ut å spiste en bedre middag og gikk på kino.

 

Det kan godt være at min kommende mann, føler seg snytt for et frieri. Men vi gleder oss begge til å gifte oss. Og jeg tror ikke han tenker (lengre?) at han gjerne skulle ha fridd.

 

Vi har snakket om å gifte oss i mange år. Men tidspunktet for et frieri passet liksom aldri. Jeg tror noen menn, sliter litt med å ta steget. Kanskje de ikke tenker så mye på det?

 

Anonymous poster hash: 19950...ed0

HI her: Hehe, høres ut som en grei løsning! Jeg hadde tatt til takke med et praktisk frieri og et minibryllup til noen få tusen jeg. Problemet er bare at noe sånt funker tydelgvis ikke her. Har til og med spurt om jeg kan skifte til hans etternavn i det minste for å føle meg litt mer tilknyttet og å ha samme navn som datteren vår (hun har begges etternavn, men likevel...) fikk da bare til svar at hvis det ble noe navnebytte så skulle det skje på "den riktige måten". "

 

Det er jo også andre ting som gjør dette viktig, det er han som tjener brorparten av inntekten her i huset (jeg tjener godt, men han nesten det dobbelte), og han begynner å få ganske så høye stillinger, studerer også ved siden av jobb for å få mer kompetanse. I situasjonen vi er i (jeg mistet også hele mitt vennenettverk da jeg gikk fra eksen så jeg har liksom bare samboeren min), så er det ekstra viktig for meg å føle denne tilhørigheten til han. Men så lenge ting er som nå så glir vi bare vekk fra hverandre. Han prøver faktisk å vise meg at han er glad i meg, har alltid tatt sin del av arbeidet hjemme og med ungene (også min sønn fra tidligere forhold!), så alt annet er på plass liksom. Men nå er det vanskelig å sette pris på alt dette fordi han ikke vil ta steget videre.

 

Anonymous poster hash: 4414e...bb9

[Anonym bruker]

Men har du sagt alt dette til han? Jeg mener, ikke bare sagt at du vil gifte deg, men på en rolig og ordentlig måte forklart han alt dette som du nå skriver her?

Du kan ikke forvente at han skal være tankeleser og automatisk innse hvor mye dette betyr for deg hvis du ikke har sagt det rett ut. Og om han ikke tar noe mer initiativ, så får du fri du da. Da må han enten si ja, eller si nei. Og da vet du jo hva du har å forholde deg til.

 

Men hvis dette er noe du "maser" mye om, så kan det også lønne seg å ikke gjøre det på en stund. En kompis av meg går med planer om å fri til dama, men han vil gjerne overraske henne med et romantisk frieri. Og når hun snakker så mye om det, så finner han liksom aldri en anledning til å overraske føler han

 

Anonymous poster hash: 55721...e6c

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar alle sammen

 

Når det gjelder det formelle som med testamenter og samboerkontrakt og sånt, så er vi begge enige om å utforme dette. Det er liksom ikke det som er problemet, jeg skjønner bare ikke hvorfor han ikke vil gjøre litt stas på oss og ta skrittet videre med forlovelse, når han allikevel sier at han ønsker det en gang (siden). Jeg er også litt av den oppfatningen som hun ene skriver her at det nesten blir litt tullete å vente til man har vært sammen i 10 år. Er jo NÅ jeg synes det er stas! Det sårer egentlig mest at han ikke har lyst enda, han har jo hele tiden bedyret at det er meg han vil ha og dele resten av livet med, men sier også at vi kan ta ting litt etter hvert (forlovelse, flere barn - hallo, min eldste er 10, jeg vil bli ferdig en gang..., større leilighet osv) når det føles naturlig. Det føles veldig naturlig for meg å gjøre alt dette innenfor en viss tid, ikke sitte og ruge og vente på at han skal synes tiden er inne. Det høres nok litt egoistisk ut alt dette, men det handler jo om å gi og ta i et forhold, og når jeg føler dette er så viktig og han at det er riktig å "ha noe å se frem til" som han så fint kaller det, er det ikke rimelig å kunne ønske seg at man møtes på halvveien da? Jeg kjenner det er veldig sårt og det går faktisk utover forholdet. Jeg klarer ikke vise den samme nærheten eller se like lyst på fremtiden fordi jeg føler at er satt på vent og at vi ikke kommer noe videre...

 

Anonymous poster hash: 4414e...bb9

Jeg ser hva du mener, og skjønner deg faktisk veldig godt. Min var også slik, bortsett fra at vi da ikke hadde barn på det tidspunktet. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg spurte hvorfor han ikke ønsket å gifte seg, hvis han uansett var sikker på at det var meg han ville ha? Og spesielt siden jeg ønsket det veldig sterkt. Det var overhodet ikke snakk om et bryllup til en formue heller, var veldig rund i kantene til hvordan det skulle være. Men jeg ønsket meg bare ring på fingeren. Ha en ramme rundt det liksom. Vi hadde jo gjeld og sånt sammen, så formalitetene var jo likevel der.

 

Han fridde etterhvert, men det gikk lang tid syns jeg. Og i løpet av den "ventetiden" så går man liksom litt tom.......

 

Ønsker deg lykke til, det er ikke noe greit å ha det slik.

 

Anonymous poster hash: 953bd...8c4

[Anonym bruker]

Men har du sagt alt dette til han? Jeg mener, ikke bare sagt at du vil gifte deg, men på en rolig og ordentlig måte forklart han alt dette som du nå skriver her?

Du kan ikke forvente at han skal være tankeleser og automatisk innse hvor mye dette betyr for deg hvis du ikke har sagt det rett ut. Og om han ikke tar noe mer initiativ, så får du fri du da. Da må han enten si ja, eller si nei. Og da vet du jo hva du har å forholde deg til.

 

Men hvis dette er noe du "maser" mye om, så kan det også lønne seg å ikke gjøre det på en stund. En kompis av meg går med planer om å fri til dama, men han vil gjerne overraske henne med et romantisk frieri. Og når hun snakker så mye om det, så finner han liksom aldri en anledning til å overraske føler han

 

Anonymous poster hash: 55721...e6c

Ja jeg har nok mast (eller hintet) en stund, litt over to år. Og forklart nå i ettertid, etter at situasjonen tilspisset seg, noe tilsvarende som jeg har skrevet. Jeg har også sagt at jeg føler på det av hensyn til at jeg ønsker at pappa kan delta i bryllupet, da han har dårlig hjerte. I tillegg gikk nylig tanten min bort av kreft og hun var den eneste andre "nære" i familien bortsett fra foreldre og søsken jeg virkelig ønsket å dele dagen med. Dette har jeg også forklart.

 

Hverken jeg eller han har noe ønske om at det er jeg som frir, da føler jeg det hele blir litt ødelagt på en måte, da tvinger jeg det jo i hvert fall på han, og jeg har et inderlig ønske om at han skal ønske å fri, og å fri fordi han så gjerne vil.

 

Anonymous poster hash: 4414e...bb9

[Anonym bruker]

 

Jeg skjønner ikke damer som får barn og bygger hus, men så maser de senere at de vil gifte seg. Hvorfor plutselig det? Jeg syns man kan godt være samboere en stund for å se om det fungerer og om man vil satse på et menneske, så gifter man seg og stifter familie.

 

Har man gjort alt som hører til en familie syns jeg det er idiotisk å gifte seg etter 10 år samliv.

 

Jeg skjønner menn som ikke ønsker det, det er ikke noe poeng i det bortsett fra flere titusen kroner til et bryllup man ikke har behov for.

 

 

 

Anonymous poster hash: a397d...b64

Saken er at vi VAR sikre på alt dette før det ble oss og barn og hele pakka. Som sagt så var jeg innstilt på å ta bryllup etter en tid, men ikke at det skulle ta mange år liksom:-p

 

Anonymous poster hash: 4414e...bb9

[Anonym bruker]

 

 

Tusen takk for svar alle sammen

 

Når det gjelder det formelle som med testamenter og samboerkontrakt og sånt, så er vi begge enige om å utforme dette. Det er liksom ikke det som er problemet, jeg skjønner bare ikke hvorfor han ikke vil gjøre litt stas på oss og ta skrittet videre med forlovelse, når han allikevel sier at han ønsker det en gang (siden). Jeg er også litt av den oppfatningen som hun ene skriver her at det nesten blir litt tullete å vente til man har vært sammen i 10 år. Er jo NÅ jeg synes det er stas! Det sårer egentlig mest at han ikke har lyst enda, han har jo hele tiden bedyret at det er meg han vil ha og dele resten av livet med, men sier også at vi kan ta ting litt etter hvert (forlovelse, flere barn - hallo, min eldste er 10, jeg vil bli ferdig en gang..., større leilighet osv) når det føles naturlig. Det føles veldig naturlig for meg å gjøre alt dette innenfor en viss tid, ikke sitte og ruge og vente på at han skal synes tiden er inne. Det høres nok litt egoistisk ut alt dette, men det handler jo om å gi og ta i et forhold, og når jeg føler dette er så viktig og han at det er riktig å "ha noe å se frem til" som han så fint kaller det, er det ikke rimelig å kunne ønske seg at man møtes på halvveien da? Jeg kjenner det er veldig sårt og det går faktisk utover forholdet. Jeg klarer ikke vise den samme nærheten eller se like lyst på fremtiden fordi jeg føler at er satt på vent og at vi ikke kommer noe videre...

 

Anonymous poster hash: 4414e...bb9

Jeg ser hva du mener, og skjønner deg faktisk veldig godt. Min var også slik, bortsett fra at vi da ikke hadde barn på det tidspunktet. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg spurte hvorfor han ikke ønsket å gifte seg, hvis han uansett var sikker på at det var meg han ville ha? Og spesielt siden jeg ønsket det veldig sterkt. Det var overhodet ikke snakk om et bryllup til en formue heller, var veldig rund i kantene til hvordan det skulle være. Men jeg ønsket meg bare ring på fingeren. Ha en ramme rundt det liksom. Vi hadde jo gjeld og sånt sammen, så formalitetene var jo likevel der.

 

Han fridde etterhvert, men det gikk lang tid syns jeg. Og i løpet av den "ventetiden" så går man liksom litt tom.......

 

Ønsker deg lykke til, det er ikke noe greit å ha det slik.

 

Anonymous poster hash: 953bd...8c4

Tusen takk for lykkeønskninger:-)

Synes du beskrev følelsen godt der, at man blir litt tom liksom. Har jo ønske om å få unna bryllup og slikt nå som vi er unge og enda feirer kjærligheten(;-)), ikke når vi er i 40åra og har vært samboere i mange,mange år...

 

Anonymous poster hash: 4414e...bb9

[Anonym bruker]

 

Jeg skjønner ikke damer som får barn og bygger hus, men så maser de senere at de vil gifte seg. Hvorfor plutselig det? Jeg syns man kan godt være samboere en stund for å se om det fungerer og om man vil satse på et menneske, så gifter man seg og stifter familie.

 

Har man gjort alt som hører til en familie syns jeg det er idiotisk å gifte seg etter 10 år samliv.

 

Jeg skjønner menn som ikke ønsker det, det er ikke noe poeng i det bortsett fra flere titusen kroner til et bryllup man ikke har behov for.

 

 

 

Anonymous poster hash: a397d...b64

 

Og jeg synes det er idiotisk å nekte å gifte seg, hvis det er et veldig høyt ønske hos den ene. Spesielt om man uansett har tenkt å dele livet sammen. Det trenger ikke koste titusenvis av kroner. Man kan gå til byfogden og ut og spise med forlovere, til et par tusen. Det er hva man gjør det til selv.

 

Anonymous poster hash: 953bd...8c4

[Anonym bruker]

Enig der (HI her). Men hva med om man gifter seg fordi den ene ønsker det sterkt og det ikke er så viktig for den andre, vil det ikke bli litt antiklimaks i ettertid da? Følelsen at ikke ønsket var gjensidig osv? Noen med erfaring?

 

Anonymous poster hash: 4414e...bb9

[Anonym bruker]

Jeg svarte lengre oppe. Vi som tok praten.

 

Jeg føler nok på et vis at jeg presset på at vi skulle forlove oss, og snart skal gifte oss. Han tenker nok ikke noe på det. Men jeg gjør.

Jeg tenker på hva andre mener om at vi ble enig om å gifte oss. Jeg har inntrykk av at de fleste mener, at mannen er den som skal fri.

 

Jeg tenker også på at jeg tok fra han gleden av å fri. Jeg kunne ønske jeg hadde vært mer tålmodig. Men hvor lenge skal man vente? Og hvorfor er det mannen som skal fri, når begge er klare for ekteskap?

 

 

Anonymous poster hash: 19950...ed0

[Anonym bruker]

Kinkig. Jeg var i samme situasjon (vi hadde ikke barn, men hadde forsøkt å få i et par år). Han syntes ikke det var noe hastverk med gifting, og etter hvert skjønte jeg at noe frieri kom aldri til å komme. Forstår at det kan bli en stor greie i forholdet etter hvert. Ønsket om å gifte seg var veldig stort fra min side, og jeg var ikke villig til å la årene gå uten noen avklaring.

 

Måtte ta flere alvorsprater med ham, og forklare veldig, veldig bokstavelig og detaljert hvorfor det betød mye for meg og at jeg ikke aksepterte noe annet enn en klar beskjed fra ham (altså, hvis du på død og liv til vente; hva helt konkret er det som skal på plass først, evt. hvor lang tid vil du vente; og ikke minst - hvorfor?). Det tvang ham til å tenke mer på saken, og det kokte vel egentlig ned til at mannen hadde litt sceneskrekk. Ville ikke være hovedpersonen i et bryllup. Enden på visa ble at vi ble enige om å gifte oss, men i en ramme han syntes var overkommelig. Hadde et lite, men fantastisk hyggelig bryllup med de aller nærmeste. Fikk en nydelig tale av ham til bryllupsmiddagen. I etterkant hoverer han noe voldsomt overfor ugifte, men samboende kamerater. Nå forstår han ikke hva det var han var så redd for. Det som i alle fall var tydelig, var at det var bryllupet han ikke likte tanken på; ikke ekteskapet! 

 

Tror at dette kan være en veldig lang modningsprosess hos enkelte. Men dersom det er veldig viktig for den ene å gifte seg synes jeg man skal ta steget av kjærlighet til sin partner her i livet. 

 

Vi tuller litt med at mannen min ble tvangsgiftet, men jeg vet at han nå faktisk setter stor pris på både minnet om den store dagen og det at vi er gift. Var forresten samme greia da vi skulle ha barn. Måtte bruke laaang tid på å bli klar for det, jeg var utrolig utålmodig. Og da det skulle ta årevis å få et barn i tillegg fikk han jo se at man ikke kan planlegge og styre alt her i livet. 

 

Etter hvert fikk vi heldigvis barn

Anonymous poster hash: 71f3c...10f

[Anonym bruker]

Tusen takk for at dere deler erfaringene med meg, alle sammen. Og tusen takk for konstruktive svar!

 

Uansett hva det blir til her i huset så er det usigelig godt å høre at flere har vært/er i samme situasjon, og jeg trenger ikke føle fullt så mye på at jeg er urimelig. Alt handler til syvende og sist om kommunikasjon, og evnen til å møte hverandres behov. Så får vi bare se, jeg har egentlig lyst til å ta dette opp med han nok en gang, ellers føler jeg vi bare seiler videre på det som føles rimelig halvveis akkurat nå.

 

-HI

 

Anonymous poster hash: 4414e...bb9