Jeg er en raring og vil ikke være det.

[Anonym bruker]

Jeg er en utadvendt og pratsom person. Blid og får lett kontakt med folk. Jeg har masse empati og hvis noen gråter begynner jeg ofte å gråte selv. Men jeg er så skeptisk til mennesker og stoler nesten ikke på noen. Noen ganger tenker jeg at jeg er på grensen til paranoid.

 

Jeg har en ekstremt snål familie med mye krangel mellom flere av dem. De prater ikke med de, og de liker ikke de osv.

Har mange venner men jeg orker ikke ha for mange nære venner.

De sliter meg helt ut når det blir for mye venneting.

 

Jeg snakker nesten aldri om følelser med venner og sier aldri fra hvis noen sårer meg.

På jobb klarer jeg si klart i fra når det er noe som plager meg men med familie og venner trekker jeg meg bare tilbake om jeg blir såret. Skjer det for ofte så kutter jeg bare ut folk. Det er jeg kjempe flink til, jeg bare lukker den døren liksom.

 

Jeg elsker å være alene og bryr meg ikke om å feire bursdag etc. Men noen ganger føler jeg meg likevel ensom?!

 

Hvis venner og familie venter for mye av meg blir jeg ekstremt utilpass.

Jeg er hjelpsom med praktiske ting og stiller alltid opp når noen trenger hjelp men når folk TRENGER meg føler jeg meg kvalt.

 

Jeg brukte lang tid på å slippe opp med mannen. Han er den jeg stoler mest på men jeg er ikke 100% åpen med han heller. Det fine med mannen er at han forstår meg selvom jeg ikke sier noe og han er flink å gi meg en klem og nærheten jeg trenger.

 

Jeg hører kollegaer og bekjente prate om gode venner som de kan prate med alt om og jeg synes det høres så fint ut og føler jeg trenger det selv men så låser det seg helt. I vennegjengen er jeg ofte psykologen og megleren og jeg er flink til å lytte. Til et punkt, har folk for mye problemer og prater for mye om det trekker jeg meg også unna. Da blir hodet mitt overbelastet.

Jeg er ikke høysensitiv jeg er bare rar og har ikke lyst å være det.

Er det håp for meg egentlig?

 

Anonymous poster hash: cb993...31f

[Anonym bruker]

Wow, hørtes ut som beskrivelsen av meg! :S

 

Anonymous poster hash: 4fdad...604

[Anonym bruker]

Jaja. Da er jeg ikke alene i verden da. :-/

 

Anonymous poster hash: cb993...31f

[Anonym bruker]

meg og, kanskje vi skal danne en klubb... :-P

 

Anonymous poster hash: 78914...75b

[Anonym bruker]

Meg og! Jeg kjenner meg igjen i det du skriver.

Anonymous poster hash: d291c...df6

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke du høres rar ut!

Er dette noe som plager deg? Skulle du ønske at du var annerledes, at du klarte å åpne deg mer og lytte mer til andre?

Om du har bagasje fra oppveksten, kan det være vanskelig å stole ordentlig på noen. Har du vært åpen tidligere og det har blitt brukt mot deg, er det helt naturlig å være skeptisk.

Å lytte til andre med massevis av problemer er ufattelig slitsomt! Det høres ut som om du trekker deg unna for å verne om deg selv?!

 

Jeg er egentlig ganske lik beskrivelsen du gir av deg selv. Jeg er ganske åpen ovenfor 2 venninner, og de har jeg kjent i over 17 år. I oppveksten har moren min er ustabil, utrygg og overhodet ikke til å stole på. Den personen jeg i teorien skulle stole mest på, viste seg å plapre rundt om mine innerste følelser. Et svik jeg ikke kommer over. Jeg vet at det er moren min jeg ikke kan stole på, men allikevel er jeg veldig på vakt på at "kanskje alle er sånn?". 

I en alder av noen-og-tredve er jeg for så vidt komfortabel med å være litt lukket. Det er slik jeg er som person. Jeg er utadvendt, men det er ikke lett for meg å snakke om følelser. Om noen sårer meg veldig, lukker jeg også igjen døra. Det er vel en måte for meg å passe på meg selv. Flere skulle nok hatt litt av den egenskapen, tror jeg, så hadde de sluppet å bli såret om igjen og om igjen.

Anonymous poster hash: 6c8a5...8ca

[Heihånåerdetjuligjen]

Jeg tror det kan være lurt å være litt selektiv med hensyn til hva man ønsker å dele med andre. Man skal være forsiktig med å utlevere seg selv til "alle". Det kan fort slå tilbake, og en skal kjenne folk VELDIG godt før en deler veldig personlige ting. Det er iallefall min erfaring.

 

Ellers kjenner jeg meg veldig igjen i endel av det du beskriver. Jeg er også en utadvendt person, og får lett "nye" venner. Jeg har ikke overskudd eller behov for flere venner, så når noen krever mer av meg enn det jeg selv ønsker å gi, så har nok jeg også lett for å bare lukke dører. Orker ikke forholde meg til mennesker som forventer all verdens av meg, og som bruker meg som psykolog. Det tapper meg for krefter. Derfor har jeg blitt utrolig selektiv i forhold til hvem jeg helst ønsker å ha kontakt med, og hvem jeg ønsker å bruke fritiden min på!

 

Jovisst blir enkelte sure og fornærmet. Men jeg er kommet dithen at jeg er for gammel til å bry meg om det. De menneskene som blir det, og som jeg har kuttet ut, har jeg ikke EN eneste dag savnet. Og det sier jo litt........

 

Du må begynne å tenke mer på deg selv, og ikke hva alle andre forventer av deg. Først da vil du få det bedre med deg selv :-)

[Anonym bruker]

 

Jeg synes ikke du høres rar ut!

Er dette noe som plager deg? Skulle du ønske at du var annerledes, at du klarte å åpne deg mer og lytte mer til andre?

Om du har bagasje fra oppveksten, kan det være vanskelig å stole ordentlig på noen. Har du vært åpen tidligere og det har blitt brukt mot deg, er det helt naturlig å være skeptisk.

Å lytte til andre med massevis av problemer er ufattelig slitsomt! Det høres ut som om du trekker deg unna for å verne om deg selv?!

 

Jeg er egentlig ganske lik beskrivelsen du gir av deg selv. Jeg er ganske åpen ovenfor 2 venninner, og de har jeg kjent i over 17 år. I oppveksten har moren min er ustabil, utrygg og overhodet ikke til å stole på. Den personen jeg i teorien skulle stole mest på, viste seg å plapre rundt om mine innerste følelser. Et svik jeg ikke kommer over. Jeg vet at det er moren min jeg ikke kan stole på, men allikevel er jeg veldig på vakt på at "kanskje alle er sånn?". 

I en alder av noen-og-tredve er jeg for så vidt komfortabel med å være litt lukket. Det er slik jeg er som person. Jeg er utadvendt, men det er ikke lett for meg å snakke om følelser. Om noen sårer meg veldig, lukker jeg også igjen døra. Det er vel en måte for meg å passe på meg selv. Flere skulle nok hatt litt av den egenskapen, tror jeg, så hadde de sluppet å bli såret om igjen og om igjen.

 

Anonymous poster hash: 6c8a5...8ca

 

 

Jeg likner nok noe på deg, men er nok mer åpen tross at jeg i perioder har lukket meg mer når jeg har opplevd svik. Men man skal aldri selv ta "skylden" om man opplever svik fra venner, tenke at man har vært naiv eller liknende. Det er den som ikke er til å stole på og behandler andre respektløst som burde skamme seg i en slik situasjon.

 

Anonymous poster hash: 56aab...118

[Anonym bruker]

Så godt vi er flere. :-)

Jeg savner å kunne åpne meg og fortelle ting, men ja jeg har opplevd at folk har snakket videre og blitt så skuffet.

 

Jeg har hatt en fin oppvekst men det var en person i min krets som ikke var snill så jeg har blitt litt skvetten pga dette.

 

Jeg har to veldig gode venninner og de få tingene jeg har fortalt de har aldri gått videre så jeg har mennesker jeg kan stole på. Likevel holder jeg igjen.

Siste gang var for to måneder og jeg var gjennom sykehus og undersøkelser fordi de trodde jeg var alvorlig syk. Det gikk bra altså. Jeg fortalte ingen dette, bortsett fra mannen. Mamma, pappa og venner fikk ikke vite det fordi jeg ikke ville gjøre de redde. På jobben visste de ingenting fordi jeg hater å bli pratet om.

Jeg kjenner at jeg burde ha pratet om dette med noen for jeg slet veldig da.

 

HI

 

Anonymous poster hash: cb993...31f

[Anonym bruker]

Så godt vi er flere. :-)

Jeg savner å kunne åpne meg og fortelle ting, men ja jeg har opplevd at folk har snakket videre og blitt så skuffet.

 

Jeg har hatt en fin oppvekst men det var en person i min krets som ikke var snill så jeg har blitt litt skvetten pga dette.

 

Jeg har to veldig gode venninner og de få tingene jeg har fortalt de har aldri gått videre så jeg har mennesker jeg kan stole på. Likevel holder jeg igjen.

Siste gang var for to måneder og jeg var gjennom sykehus og undersøkelser fordi de trodde jeg var alvorlig syk. Det gikk bra altså. Jeg fortalte ingen dette, bortsett fra mannen. Mamma, pappa og venner fikk ikke vite det fordi jeg ikke ville gjøre de redde. På jobben visste de ingenting fordi jeg hater å bli pratet om.

Jeg kjenner at jeg burde ha pratet om dette med noen for jeg slet veldig da.

 

HI

 

Anonymous poster hash: cb993...31f

 

Prøv å tenke at dine nærmeste hovedsakelig vil deg godt og ønsker å være der for dem. Tenk deg at det gjaldt en av dem, og hvordan du selv hadde følt det da.

 

Anonymous poster hash: 56aab...118

[Anonym bruker]

Du er da ikke rar! Du har deriimot brukt litt tid på å analysere deg selv og å sette ord på det, og jeg er sikker på at ganske mange hadde brukt de samme ordene om seg selv om de hadde tatt seg bryet med å reflektere over seg selv på samme måten.

Anonymous poster hash: a8d29...cff

[Anonym bruker]

Så godt vi er flere. :-)

Jeg savner å kunne åpne meg og fortelle ting, men ja jeg har opplevd at folk har snakket videre og blitt så skuffet.

 

Jeg har hatt en fin oppvekst men det var en person i min krets som ikke var snill så jeg har blitt litt skvetten pga dette.

 

Jeg har to veldig gode venninner og de få tingene jeg har fortalt de har aldri gått videre så jeg har mennesker jeg kan stole på. Likevel holder jeg igjen.

Siste gang var for to måneder og jeg var gjennom sykehus og undersøkelser fordi de trodde jeg var alvorlig syk. Det gikk bra altså. Jeg fortalte ingen dette, bortsett fra mannen. Mamma, pappa og venner fikk ikke vite det fordi jeg ikke ville gjøre de redde. På jobben visste de ingenting fordi jeg hater å bli pratet om.

Jeg kjenner at jeg burde ha pratet om dette med noen for jeg slet veldig da.

 

HI

 

Anonymous poster hash: cb993...31f

Føler du selv at du _burde_ være mer åpen? Fordi andre er åpne?

For min del holder det å åpne meg for en person, jeg har ikke behov for å snakke med flere om det. Selv om jeg sliter aldri så mye. På jobben skravler jeg i vei, men ikke om personlige ting. Jeg er nok rarere enn deg

Det jeg synes er slitsomt, er at mange(!) har fryktelig sterke meninger om det aller meste. De kan være gode lyttere altså, men de skal synse og mene veldig mye om det jeg forteller dem, når jeg egentlig har mest behov for å lufte tankene. Mannen min og mine to nærmeste venninner er gode slik, og da har jeg ikke behov for å snakke med flere om det.

 

Anonymous poster hash: 6c8a5...8ca

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg også igjen i det du skriver.

 

Anonymous poster hash: eddbc...2b1

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg også igjen i det du skriver.

 

Anonymous poster hash: eddbc...2b1

[Anonym bruker]

Høres ut som meg også. Det gjør meg så trist noen ganger og synes det er vanskelig å passe inn i mange situasjoner selvom det ikke synes utenpå. Trekker meg mye unna ting, men har opplevd så mye baksnakking og slemme ord at jeg ikke orker å ha venninner engang. Er ellers er sterk kvinne, men føler meg likevel så annderledes enn alle andre.

Anonymous poster hash: da4ca...98b