Vennemønstre

[sug lut]

Jeg driver og tenker på mønstre i livet, i denne omgang vennelivet. Hva gjør mine venninner til mine venninner, bortsett fra at de er awesome, lizzom? Og hva er parameterne som gjør at de funker med meg?

 

Noe er klart. Vi er like på grunnleggende ting. Vi har i mindre grad fulgt mønsteret i vår familie. Vi har sterk følelse for familie, samtidig som 90% av oss var den i søskenflokkken som var mest ulik sine foreldre og derfor den som flytta langt og ikke bygde i hagan, hverken åndelig eller fysisk. Og kanskje alt annet henger sammen med det - faktisk. Vi ga mer faan. Vi var overlevelsesdyktige, vi var plagsomt sjølgående. Vi stilte flere spørsmål. Vi heia på Jolene og ikke jeg-figuren hos Dolly Parton, da blir man jo litt marginal men særs vanskelig å overse.

 

 

 

Nå skal jeg tenke på det til kroppen samarbeider nok til at jeg orker å  skrive - ligger på sofa og prøver å treffe taster med en finger med pc på puffen og det er liksom det beste jeg kan få til; med all fomling etter rettetast har dette tatt en evighet. Faans kropp.

 

[amandine]

<3

[LillaGorilla♥♥]

Du høres litt ut som om vi kunne vært venner.

Jeg er dog enebarn da, men har alltid vært veldig selvstendig og flytta til Australia som 20-åring. Kom hjem igjen, men har aldri hatt noe behov for å gå i ræva på foreldrene mine. Faktisk har jeg, på grunn av diverse hendelser som har gitt meg vissheten om at jeg en gang må klare meg uten dem, vært svært så bevisst på at jeg må kunne klare meg sjæl. På flere måter. 

Nå kom foreldra mine flyttende etter da, men det var nå for ungenes del, ikke min.

 

Jeg er forøvrig en sånn en som kan være venn med de fleste, og vennene mine trenger ikke være helt lik meg eller mene akkurat det samme som det jeg gjør. Jeg går overens med de fleste, hvis jeg vil. Men som du sier, det hjelper mye at man har noenlunde de samme grunnleggende verdiene. Brunspettede, homofobe mørkemenn er uansett ikke min greie, for å si det sånn. De gidder jeg ikke prøve å komme overens med.

 

Og jeg liker folk det er _tak_ i, folk som har substans, folk som står for den de er- selv om det kanskje kan avvike litt fra meg. Og det hjelper at de kan prate for seg- og tåler skravlinga mi. For jeg er en sånn som mener mye om mangt, og ikke er redd for å gjøre det klart. Dessuten prater jeg om alt mulig, uten filter. Så mine favorittmennesker er dem som tåler en trøkk og noen upassende ord her og der. 

 

Og så ser jeg jo at jeg gjerne ender opp med dem som ikke alltid har surfa gjennom livet, men som har sine historier. Men det har vel igjen med dybde og substans å gjøre, dem med litt livserfaring. Det er ofte mye mer spennende å snakke med dem.

[Gjest fjernet-medlem-1402]

Jeg er nok den hjemmekjære typen som har familien tett knyttet til meg. Jo eldre jeg blir, jo mer setter jeg pris på søndagsmiddag med foreldre og besteforeldre. Kan ikke bake en kake uten å be familien til å spise for eksempel

 

Ut over det så har jeg opplevd mer smerte og motgang enn andre opplever på et liv og jeg ser at de vennene jeg holder nærmest hjertet er mennesker som vet hva livet kan kaste i ansiktet på deg. Vi har alle også en tilnærming til dette som er ganske lik, vi har lov å kjenne på hvor tungt ting kan føles, men etter en stund så reiser vi oss opp igjen og går videre, litt mer mørbanket og med noen fler grå hår og rynker, men like fullt glad over livet og alle de små gleder som er i hverdagen. Vi lever en dag av gangen.

 

Dette ble langt, og sikkert dårlig skrevet... Men håper det var forståelig

[Iiiiik]

Jeg er usikker på om jeg har noe mønster. Er opptatt av at ulike venner kan fylle ulike behov, noen er morsomme å skravle med, noen har menn og barn som går overens med familien og noen er like meg når det gjelder verdier og interesser. Jeg har også noen venner som ikke duger når livet butter imot, dem har jeg ikke like nært meg følesesmessig, men de duger allikevel. 

 

Det som ikke funker er folk som er veldig opptatt av kropp, trening, sær mat og spesielle klær. Selvopptatt er ikke tiltalende synes jeg og alt dette blir selvsentrert. Veldig religiøst og misjonerende er heller ikke bra, det gjelder det meste. Og fra mine nærmeste venner forventer jeg at de skjønner at det som er rett for dem, ikke trenger å være rett for meg. "Kan du ikke bare...?" og "Er det ikke bare å...?" når jeg forteller om noe som er vanskelig for meg er ikke bra. Så sett og vis er jeg nokså A4, har lang utdannelse, hus og hage, barn, regninger og logistikklivet. Men jeg er langt vekke fra familien min allikevel, på mange måter. Likte aldri den musikken de andre likte og var aldri opptatt av å være med i gjengen. Venner må være fornøyde med seg selv og eget liv, det er nok viktigere enn at de er like meg i livsutvikling. 

 

Har en venninne jeg har hatt siden jeg var 2 år. Hun og jeg har ikke all verdens felles bortsett fra en veldig lang historie og den historien er utrolig verdifull i seg selv. Hun kjenner min familie, jeg kjenner hennes, vi skjønner hvorfor ting blir som de blir en del ganger når andre ikke skjønner en dritt. 

[sug lut]

Det er jo sånn at mine venner er forskjellige og til forskjellig bruk,  jeg er neimen ikke sikker på om de ville likt hverandre på et nivå som ville gjort dem til venner uavhengig av meg, og de møtes (nesten) aldri og da kun hos meg. Lette venner og tunge venner, gamle og nye, det er fantastisk å ha bredde og dybde. Likevel tenker jeg det er noe underliggende likt også.

[Mrs Smutt & Smilende]

Vennemønstre ja...

Fine søndagstanker.

Jeg vet jeg har to "move-a-body-friends". Altså venner du kan ringe til hvis du trenger noen til å hjelpe deg med å bære f.eks din overstadige berusede mor eller far, søster eller bror fra badet og inn i sengen for å sove ut rusen. Dette handler jo om noen som du ikke trenger å skjule noe for, som forstår deg, kjenner deg og ikke dømmer deg.

Resten av venninnene mine har det felles at jeg godt kunne ha ringt dem og fortalt dem om det etterpå. 

 

Mønsteret mitt er nok at jeg har mange forskjellige venninner som dekker ulike behov hos meg. Mønsteret deres er vel at ingen av dem er veldig A4. En gang har de vært samlet og det var en glede å se at de kom overens og i etterkant pratet om hverandre på en positiv måte.

 

Noen ganger føler jeg at jeg har for mange venninner siden tiden til å pleie forholdene så bra som jeg ønsker rett og slett ikke strekker til, men det fine er at man kan si det til dem også. 

[Ziva]

Jeg ser et klart mønster i mitt valg av venner og omgangskrets. Og på min egen lille rare måte så liker jeg mønstret mitt.

[Gjest Fru Banderas]

Jeg har venner i de fleste farger, former og aldre.

Felles for dem er at de er åpne i tankegangen. Ikke dømmende. Og de fleste er nok ganske uhøytidelige (med noen unntak..). De som står nærmest er de som ikke viker når jeg er på bunn pga. de mest patetiske årsaker. De som evner å se at jeg er mer enn *denne überteite situasjonen*, og som vet å si ting som løfter meg opp.

 

Noen forandrer seg, fordi de møter en partner som "plutselig bare er alt" også glemmer de alt de hadde med vennene før Mannen dukket opp. Hvis jeg er på byen og noe gøy skjer der, møtes man med skepsis og litt nedlatende blikk når man forteller om det. Sånn "Jasså ja, du henger fortsatt igjen DER du ja, Patetikum".

[Lektor Doppler med tillegg]

Venner? Det har jeg nesten ikke. Jeg har en. Og så har jeg to halvvenner. Jeg har mange bekjente, jeg har kolleger, og jeg er på ingen måte ensom. Men som lærer så bruker jeg meg så mye at det som er igjen av meg går til familien. Gir det mening?

[Iiiiik]

Venner? Det har jeg nesten ikke. Jeg har en. Og så har jeg to halvvenner. Jeg har mange bekjente, jeg har kolleger, og jeg er på ingen måte ensom. Men som lærer så bruker jeg meg så mye at det som er igjen av meg går til familien. Gir det mening?

Ja, det gir på en måte mening. Jeg har også en jobb der jeg selv er eneste redskap og med veldig mye mennesker hele tiden. Med tre barn i tillegg, blir det lite sosialt overskudd. Har allikevel en håndfull eller to som jeg vil kalle venner. Noen av dem ser jeg ytterst sjelden, men jeg har tro på at vi er der for hverandre allikevel og at når livet gir rom for det, vil mengden samvær ta seg opp.

[ellen-propellen]

Begge mine beste venninner , som er de eneste jeg er nært knyttet til, har drevet med både hund og hest. Ellers kommer vi fra 3 ulike søskenflokker og tildels

ulike samfunnslag. Vi har vært bestevenninner i snart 25 år

Endret 2. februar 2014 av ellen-propellen

[ms.Pond]

Mine oppvekstvenninner, vi var en gjeng på fem jenter, bor nå halve landet unna, og vi ses særs sjelden. Veldig trist, men må mange måter har vi vokst fra hverandre, både geografisk og mentalt. Likevel, det er som dere sier, grunnpilarene i venneforholdet er der fortsatt, og det er alltid like kos når vi møtes.

 

Min aller beste, nærmeste, to-sjeler-i-en venninne bor nå ni timer unna. Det er litt fælt innimellom, særlig når vi begge sitter med familie og jobb og ikke har mulighet til å ta spontane turer til hverandre. Men vi vet likevel fortsatt hva den andre tenker når vi snakkes, og selv om vi ringes relativt sjelden pga hektiske hverdager, så er det nesten alltid sånn at den ene rekker å ringe ca to sekunder før den andre hadde tenkt å gjøre det. 

 

Jeg stiller ingen kriterier til mine venninner annet enn at jeg kan være meg selv med de, uten at de dømmer meg. Jeg har ingen diagnose, men jeg har en "tilstand" (i mangel av bedre ord) som gjør at jeg er litt spesiell til tider, og det er jeg avhengig av at de forstår for at jeg skal kunne slappe av og kose meg sammen med de. 

På den måten har jeg hatt mange forskjellige typer venner, og det er utrolig spennende. Mange av de er perifere i dag, dessverre. 

 

Ønsker egentlig å være en som er venn med alle, men har funnet ut flere ganger at det i noen tilfeller ikke er verdt det, og at man bare må innse at visse mennesker er skapt for å være venner med alle andre enn hverandre. 

[amandine]

Vennemønstertanker var gode tanker. Denne tråden har jeg grublet litt på i helgen, har ikke hatt pc-tid, og har jobbet hele helgen men med mobilen i pauseunderholdningsmodus.. Jeg har en venn som er som en søster, vi er bare ikke i slekt. Vi har kjent hverandre alltid, og vi er der alltid. Hun er en del av hele livet mitt og vil alltid være det uansett. Jeg har en til som er en dyp venn, som jeg sjelden ser eller snakker med men som likefullt er en av grunnvannsvennene. Jeg har en som ikke er mer men som jeg stadig fører lange samtaler med inni meg. Jeg har en som er mannens barndomsvenninne, men som har vært gull for meg i over tyve år, den eneste som bor i mer eller minbdre nærheten. Utenom de fine nabo-dame-vennene, spesielt to nabodamevenner som er gull verdt. Som alltid stiller opp, både praktisk og mentalt. Og så har jeg en evig og god venn i mannen. Som kjenner og vet alt og som jeg har mye moro med også:-)

Jeg er rik. 

[LillaGorilla♥♥]

En annen ting- de aller, aller fleste av mine venner, iallefall de nære, har ett annet fellestrekk også. De har, har hatt, ønsker seg eller iallefall liker hunder.

 

Jeg er særs skeptisk til folk som ikke liker hunder, nemlig. Og det er ikke kødd engang.

[Iiiiik]

Jeg har forresten et mønster - jeg trives ikke med folk som ikke kjenner seg selv. Jeg tåler mange særheter, men liker dårlig når selvbildet ikke stemmer med hvordan de presenterer seg. "Jeg er en sånn som alltid stiller opp for alle andre" fra hun som ikke stiller noen spørsmål om hvordan jeg har det og som blir helt tyst når livet mitt butter imot, det går ikke for meg.