Blir så sint på mannen hele tiden:(

[Anonym bruker]

Når jeg er på jobb, er jeg i superhumør og gleder meg til å komme hjem til mannen og barnet mitt. Men når jeg kommer hjem, blir jeg sur med en gang. Det er ingen ordentlig grunn til det, jeg blir bare irritert og klarer ikke å ta meg sammen. Pappa var/er helt lik, og jeg og mamma har på en måte lidd under dette, og det ønsker jeg ikke at min familie skal. Det er som sagt ingen grunn i det hele tatt, jeg blir bare gretten. Mannen min er flink og omtenksom, og gjør alt for at jeg skal være fornøyd, så det er rett og slett meg det går på. Jeg tenker hele tiden at jeg skal ta meg sammen, men så glir det ut allikevel. Noen som har det på samme måte og har noen gode tips? Hvis det finnes en psykolog der ute som skjønner HVORFOR jeg gjør dette, blir jeg glad for innspill på det og

 

Anonymous poster hash: d49a7...fc6

[Anonym bruker]

Jeg foreslår at du gjør din stakkars mann en tjeneste og skiller deg fra han

 

Anonymous poster hash: 1505f...b42

[Anonym bruker]

Jeg foreslår at du gjør din stakkars mann en tjeneste og skiller deg fra han

 

Anonymous poster hash: 1505f...b42

Ja, for det denne svaret på alt?

 

Er du alltid så kort eller har du bare en ekstra svart dag i dag? Kanskje hinskal gjøre som deg å bruke dib som søppelkasse for oppgulpet sitt?

 

Anonymous poster hash: 54077...62f

[Anonym bruker]

 

Jeg foreslår at du gjør din stakkars mann en tjeneste og skiller deg fra han

 

Anonymous poster hash: 1505f...b42

Ja, for det denne svaret på alt?

 

Er du alltid så kort eller har du bare en ekstra svart dag i dag? Kanskje hinskal gjøre som deg å bruke dib som søppelkasse for oppgulpet sitt?

 

Anonymous poster hash: 54077...62f

*ja, for det er svaret på alt - skulle det stå.

 

Anonymous poster hash: 54077...62f

[PartyOfFour]

Har du det godt med deg selv sånn ellers? Er du fornøyd med livet ditt? Jeg merker at jeg blir sånn hvis jeg egentlig er missfornøyd med noe - det går jo alltid utover de man er mest glad i.

 

Evt om du er misfornøyd med hans innsats i forholdet/ huset/ hverdagen? Og at du blir minnet på det hjemme? At du er glad i fantasien om ham, men så får du "virkeligheten i tryne" når du kommer hjem?

[Anonym bruker]

Har du det godt med deg selv sånn ellers? Er du fornøyd med livet ditt? Jeg merker at jeg blir sånn hvis jeg egentlig er missfornøyd med noe - det går jo alltid utover de man er mest glad i.

 

Evt om du er misfornøyd med hans innsats i forholdet/ huset/ hverdagen? Og at du blir minnet på det hjemme? At du er glad i fantasien om ham, men så får du "virkeligheten i tryne" når du kommer hjem?

Hun skriver jo at han er flink. Det er hun det går på. Hun er en dårlig kone/samboer

 

Anonymous poster hash: 1505f...b42

[Anonym bruker]

 

Har du det godt med deg selv sånn ellers? Er du fornøyd med livet ditt? Jeg merker at jeg blir sånn hvis jeg egentlig er missfornøyd med noe - det går jo alltid utover de man er mest glad i.

Evt om du er misfornøyd med hans innsats i forholdet/ huset/ hverdagen? Og at du blir minnet på det hjemme? At du er glad i fantasien om ham, men så får du "virkeligheten i tryne" når du kommer hjem?

Hun skriver jo at han er flink. Det er hun det går på. Hun er en dårlig kone/samboerAnonymous poster hash: 1505f...b42

Og da skal man bare gi opp og la barna bli skilsmissebarn?

 

La meg tippe - du ha selv en del brutte forhold bak deg? Har man den holdningen du viser her orker man ikke å kjempe for et forhold når det butter litt imot.

 

Anonymous poster hash: 54077...62f

[Anonym bruker]

Har du det godt med deg selv sånn ellers? Er du fornøyd med livet ditt? Jeg merker at jeg blir sånn hvis jeg egentlig er missfornøyd med noe - det går jo alltid utover de man er mest glad i.

 

Evt om du er misfornøyd med hans innsats i forholdet/ huset/ hverdagen? Og at du blir minnet på det hjemme? At du er glad i fantasien om ham, men så får du "virkeligheten i tryne" når du kommer hjem?

Takk for konstruktivt svar jeg tror det er litt begge deler, jeg blir kanskje litt oppgitt når jeg kommer hjem og ser ting jeg må begynne med, som han kunne gjort før jeg kom. Når jeg er borte, tenker jeg ofte på de gode sidene hans, og tenker at jeg ikke kan skjønne hvorfor jeg skal være irritert. Så kommer jeg hjem, og får virkeligheten i ansiktet, som du sier. Men denne faktoren handler også litt om meg, for jeg har forventninger som han ikke kan vite(det er jo ikke mulig å vite om alt jeg syns han burde ha gjort ). Så selv om han har gjort noe, og gjort sitt beste, så ser jeg ting som jeg ville ha gjort hvis jeg hadde vært hjemme, og så blir jeg irritert for at jeg må gjøre det.

 

Anonymous poster hash: d49a7...fc6

[Anonym bruker]

Jeg har det på AKKURAT samme måte!!!

 

Er mannen din også sykemeldt eller på AAP?

 

Anonymous poster hash: 2b119...763

[Anonym bruker]

Han er i pappapermisjon, så han er hjemme på dagene ja! Hi.

 

Anonymous poster hash: d49a7...fc6

[Anonym bruker]

Min har vært sykemeldt i over et år, og likevel må jeg rydde frokosten av bordet når jeg kommer hjem fra jobb. Forelskelsen er erstattet av voldsom irritasjon, men håpet er der om at det skal bli bedre..

 

Anonymous poster hash: 2b119...763

[Lillababy]

kjære hi! så flott at du ser deg sjølv,då er du komt lenger enn mange,og det er ein kjempe-ressurs ift endring. er du flink å sei unnskyld til mannen,sei at du veit du har dette problemet, og skryta av han? det er nok god balsam.

 

du har sikkert tatt skade av ekteskapet til foreldra dine,det er sikkert ein stor faktor. kanskje de kan gå til rådgjeving? og så kan mannen din få hjelp til å orka å setja deg på plass? det kan jo vera det er vanskelig for han pga det sikkert" straffer" seg ift enda dårligare stemning-? han må sei båt du er urimeleg og at han ikkje finn seg i dette. dei grensene vil sikkert gjera godt for deg. det gjer vondt å føla at ein ikkje er snill,kan ikkje gjera godt for deg.

 

så kanskje du kan bestemma deg for å gjera to fine ting mot han i veka f eks? det vil gjera godt for begge to.

 

så må du vera raus med deg sjølv. du er ei god dame. du reagerer som du gjer av ein grunn og du ønsker forandring.

 

antideppr. og ville eg vurdert med lege. f eks fontex. tar dei verste svarte Følelsane.

 

masse masse lykke til! håpar de får det betre alle sammen.

[Anonym bruker]

Ta deg sammen. Lær deg å sette ord på følelsene dine, og snakk voksent og konstruktivt til han hvis det er noe du har på hjertet. Mannen din blir nok lei seg.. pass vertfall på å si hvor glad du er i ham innimellom. .. han fortjener ikke dette.

 

Anonymous poster hash: 763af...4db

[ærlig talt]

Er mannen din hjemme så og si hele tida?

Mannen min ble faktisk ganske irritabel mens jeg gikk i min første fødselspermisjon. Jeg var hjemme hele tida når han var hjemme, og dro vi ut på noe, dro vi sammen. Han var nok rett og slett litt lei av å se meg hele tida, han fikk ingen tid alene eller alene med barnet. Når jeg/vi skjønte det, dro jeg ut et en/to kvelder i uka, og han fikk alenetid. 

Kan det være noe sånt for din del?