Foreldrene mine skal skilles.. Hvordan takle dette

[Anonym bruker]

Jeg er i slutten av 20 årene, og fikk i dag vite at foreldrene mine skal skilles. De ar vel aldri hatt en supert forhold og jeg har siden jeg var liten fryktet at dette skulle skje. Men alikevel er det så vondt. Jeg føler meg så utrolig egoistisk for alt jeg vil er at de skal være sammen. Jeg vil jo at de skal være lykkelige! Men alikevel sammen. Plutselig føler jeg meg så liten, og kjenner på følelser som om jeg skulle vært et barn.

Foreldrene mine er våre nærmeste naboer. De var grunnen til at vi flyttet hut. Jeg kan praktisk talt stå i stua mi og vinke til mamma når hun stå i stua si. Å nå må de selge... Tanken på at noen andre skal bo der er også helt forferdeøig.

Min drøm var at mamma å pappa skulle bo der og bli gamle sammen og at jeg bodde rett her oppe og vi hadde daglig kontakt. Nå er alt knust.

Eg er egoistisk oppi dette jeg vet det. Alt jeg egentlig ønsker er at de skal få det bra.. Og om det er hver for seg er det ok. Men jeg syns det er så vondt at de ikke skal være sammen mer. Å tanken på å måtte velge den ene fremfor den andre er uutholdelig. Jul, nyttår. Å familiesammenkomster hvor min far ikke har annen familie og må sitte alene. Tanken på det ødelegger meg. Har bare grått i hele dag.

 

Anonymous poster hash: 76aa3...169

[LeTwinsA]

På tide å tenke på noen andre enn seg selv? 

[håperpåvinterbarn]

Det er kjipt, absolutt lov å sørge over en "tapt drøm". Men det går over, og det kan jo hende at det kommer mye godt ut sv skilsmissen også. Er selv skilsmissebarn og det går greit det.

[Anonym bruker]

Skjønner godt at du er lei deg! helt normal reaksjon, vil jeg tro.

ønsker begge dette?

isåfall kommer du til å innse at de begge vil bli lykkeligere nå.

og det går an å feire høytider sammen selv om man er skilt!

 

Anonymous poster hash: 5c75b...e3a

[Anonym bruker]

Tror det er ekstra vanskelig, siden dere er naboer nå. Det er lov å være lei seg, selv om man jo ønsker det beste for foreldrene.

Anonymous poster hash: 5c13b...d5b

[Anonym bruker]

Når det skjer en forandring på den måten er det klart det er trist. Livet ble ikke helt som tenkt og sånn er livet.

 

Ta imot de følelsene du får så de får lov å passere.

 

Du kommer over dette. Man kommer over det meste livet og dette er ikke det verste som kan skje. Livet går videre og ting vil etterhvert normalisere seg. Det er mest kjipt i det forandringen skjer.

 

Anonymous poster hash: 34e8b...0d1

[Anonym bruker]

Takk..

 

Anonymous poster hash: 76aa3...169

[Anonym bruker]

Takk..

 

Anonymous poster hash: 76aa3...169

[Anonym bruker]

Jeg kan forstå hva du mener, det er sårt uansett hvor gammel du er vil jeg tro.

Er selv 23 år, og mine foreldre skilte seg i sommer. Jeg kjenner selv at jeg har følt meg veldig sårbar og som ei lita jente som du sier etter dette. Spesielt pappa, jeg har alltid snakket mye med faren min. Han har flyttet et stykke unna og har ikke tid til meg da han er hjemme.

Og kjenner selv at det kansje er egoistisk av meg, men samtidig så har vi som voksene også lov til å føle oss små og sårbare iblandt. Jeg savner pappaen min, sånn er det bare. Og det hadde jeg nok gjort om jeg var 23 eller 63.

 

Anonymous poster hash: 6f959...541

[Anonym bruker]

På tide å tenke på noen andre enn seg selv?

Jøss. Hva med å la vær å si noe hvis du bare skal være frekk i kjeften?

 

Anonymous poster hash: 80a2c...a49

[Anonym bruker]

Slapp av, det er ikke så ille. De er voksne og har sikkert funnet ut at de vil leve bedre liv alene på hver sin kant. Mine foreldre blomstret opp når de ble sin gle og jeg liker dem besdre hver for seg en sammen. Vær glad på deres veiene. Det er jo ikke som om du kommer til å miste de fra livet ditt. De vil jo fremdeles være der for deg, bare på hver sin kant.

Du defineres ikke som menneske ettersom hva slags forhold forledrene dine har.

Anonymous poster hash: 6a947...59e

[Anonym bruker]

Naturlig at du føler på dette, følelser er lov. For egen del bør du rett og slett akseptere situasjonen og ikke krisemaksimere fremtiden ifh til feiringer osv. Alt kan løses, selv om de skiller seg betyr ikke det at pappan din må være alene i høytider, dere kan invitere til dere, så får de klare å omgås- noe de fleste oppegående voksene klarer i slike feiringer. Så sant det ikke er noe super drama bak, men selv med evt.nye partnere vil dere finne en løsning på praktiske ting! Livet er uforutsigbart, om du klarer så tenk på det som er bra selv oppi dette her. De lever og er friske. Du er heldigvis voksen og bor ikke hjemme. Hos deg er det ikke bare sorgen over at de skilles, men også dine forventninger som ødelegges. Prøv å omstill forventningene- det her får du til;-)

 

Anonymous poster hash: 5e3a4...8c8

[Anonym bruker]

kanskje prøve å støtte dine foreldre, og forstå deres valg, før du tenker på deg selv, er faktisk ganske enig med #2 her....det er ikke deg dette gjelder, og dine foreldre har det sikkert ikke bedre....det at de ødelegger dine drømmer kan de ikke ta skylda for.....

Anonymous poster hash: 92377...496

[Anonym bruker]

Oi så mange krasse svar her da? Ikke bry deg om det Hi.

 

Er tungt når foreldrene skiller seg uavhengig av alder. Og du har faktisk gjort et aktivt valg om å flytte nært foreldrene dine, noe de nå drar fra, siden de skal selge huset. Sånne "småting" er faktisk tungt. Blir jo litt som om de forlater deg og, siden de faktisk fysisk gjør det.

 

Det er ikke bare, bare å ha skilte foreldre. Det er selvsagt godt at de selvrealiserer seg, og at de nå forhåpentligvis blir lykkeligere. Men iallfall i mitt tilfelle så var det å plutselig måtte velge hvordan foreldre en skulle besøke jul især tungt. Blir noe annet hvis de er to. Mange voksne (som du jo er fordet om du føler deg litt som et barn nå) drar jo ikke til foreldrene i jula, men det er lettere hvis en vet at de e to. Men det er et valg foreldrene dine nå har gjort ved å skille seg. Hvis en eller begge nå vil sitte alene fordi du ikke kan dra dit, så er det IKKE din feil. Og en konsekvens av å skille seg. Et ansvar de værsågod må ta selv.

Da mine foreldre skilte seg, så følte jeg veldig på følelsen av å være i midten av en krig. Der de til tider hatet hverandre. Virker ikke som dine har det sånn heldigvis. Men jul. Det å måtte velge bort den ene til fordel til den andre siden jeg faktisk ikke kan være to stedet på en gang. Det var tungt. For meg ble valget det å velge den ene (faren min ) hver jul siden han forble i mitt barndomshjem. Men føltes tungt å være så klar mot min mor som da ble sittende der alene.

 

Så er ikke så lett. Og IKKE rart du er lei deg nå. Det er en sorg uansett om du er voksen.

 

 

Anonymous poster hash: b0c6d...9dd

[LeTwinsA]

 

På tide å tenke på noen andre enn seg selv?

Jøss. Hva med å la vær å si noe hvis du bare skal være frekk i kjeften?

 

Anonymous poster hash: 80a2c...a49

 

 

Hæ? Frekk? 

 

HI skriver at foreldrene aldri har hatt det supert sammen, og at hun har vært redd for dette siden hun var liten.

jeg konkluderer da med at foreldrene har "holdt sammen" for barnas skyld, og at det kanskje er på tide for dem å gå hver sin vei - for å finne lykken!

 

Og HI bør kanskje begynne å tenke på hva som er best for foreldrene sine, og ikke kun tenke på seg selv - for jeg tror nemlig at dersom hun tenker på hva som er best for dem, vil hun innse at dette er bra. Ikke bare dårlig.....