Noen som opplever tafatthet fra de rundt seg...

[Anonym bruker]

Altså, jeg har det ofte sånn at når jeg snakker om et emne som for meg er viktig og som jeg mener mange burde engasjere seg i, så deler jeg mine meninger med de rundt meg. Det kan være seg om mobbing, likestilling, jobbutfordringer osv. Altså helt normale samfunns"problemer" som det er viktig å snakke om.

 

Men veldig ofte så opplever jeg at folk er SÅ FORBANNA likegyldige og tafatte og bare står og jatter med uten noen som helst mening. Jeg er lei av å stå å snakke om vær og vind hele tiden, eller om moter og de siste skoene som er blitt kjøpt inn. Jeg er lei skryteinnlegg på direkten og diverse egotripper. Mulig jeg har overfladiske venner..det er derfor jeg spør her inne.

 

Kanskje folk stort sett er overfladiske...eller kanskje de bare gir f...? Hva synes dere?

Anonymous poster hash: 3edd8...9ee

[Anonym bruker]

Jeg prater mye om samfunnet med mannen min, foreldre og søsken. Noen venner er samfunnsinteresserte, men ikke alle. Er litt forsiktig med meninger i omgangskretsen, vil ikke trå noen på tærne. (Har venner i helsevesenet, skole, politi, oljebransjen, primærnæring, offentlig ansatte, private bedrifter, forskning mm, det er klart det er lett å fornærme noen uten å ønske det.)

 

Anonymous poster hash: 582a8...3a8

[Anonym bruker]

Jeg har i noens øyne kontroversielle meninger (les: jeg er altså ikke politisk korrekt) , og velger å holde disse for meg selv av frykt for å bli hundset.

 

( er for reservasjonsrett, jobber for at aborttallene skal ned, imot aktiv dødshjelp)

 

Anonymous poster hash: 70ab2...076

[Anonym bruker]

Jeg kan sikkert fremstå som likegyldig, ikke tafatt. Skal jeg mene noe om en sak må jeg vite nok om det. Hater folk som MENER ut fra overskrifter i media feks.

Jeg liker å gå i dybden. Og har jeg ikke det uttaler jeg meg sjelden.

Ta aktiv dødshjelp. Det har vært litt i media i det siste. Etisk er jeg både for og i mot. Jeg kjenner ingen dette er aktuelt for, jeg vet for lite etc. Men det er en i interessant diskusjon.

 

Anonymous poster hash: a5a83...9ad

[Anonym bruker]

 

Altså, jeg har det ofte sånn at når jeg snakker om et emne som for meg er viktig og som jeg mener mange burde engasjere seg i, så deler jeg mine meninger med de rundt meg. Det kan være seg om mobbing, likestilling, jobbutfordringer osv. Altså helt normale samfunns"problemer" som det er viktig å snakke om.

 

Men veldig ofte så opplever jeg at folk er SÅ FORBANNA likegyldige og tafatte og bare står og jatter med uten noen som helst mening. Jeg er lei av å stå å snakke om vær og vind hele tiden, eller om moter og de siste skoene som er blitt kjøpt inn. Jeg er lei skryteinnlegg på direkten og diverse egotripper. Mulig jeg har overfladiske venner..det er derfor jeg spør her inne.

 

Kanskje folk stort sett er overfladiske...eller kanskje de bare gir f...? Hva synes dere?

 

Anonymous poster hash: 3edd8...9ee

 

ja

 

Anonymous poster hash: 4bae1...fc7

[Anonym bruker]

HI

Takk for svar. Jeg mente mer samfunnsproblemer på et nærmiljøplan; slik som skolemiljø, jobbrelaterte, holdninger m.m

 

Jeg forstår at man ikke nødvendigvis skal være nødt til å diskutere hele samfunnsproblematikken på skrå og tvers, men det er ofte i forhold til temaer som opptar oss alle, men som folk ikke gidder å ta tak i = derav min oppfattelse av folk som tafatte. 

 

Merker at mange liker og lukke øynene og late som om problemet ikke finnes...selv om de innser at det er et problem. 

 

 

Anonymous poster hash: 3edd8...9ee

[Anonym bruker]

 

HI

Takk for svar. Jeg mente mer samfunnsproblemer på et nærmiljøplan; slik som skolemiljø, jobbrelaterte, holdninger m.m

 

Jeg forstår at man ikke nødvendigvis skal være nødt til å diskutere hele samfunnsproblematikken på skrå og tvers, men det er ofte i forhold til temaer som opptar oss alle, men som folk ikke gidder å ta tak i = derav min oppfattelse av folk som tafatte.

 

Merker at mange liker og lukke øynene og late som om problemet ikke finnes...selv om de innser at det er et problem.

 

 

 

Anonymous poster hash: 3edd8...9ee

Tar man opp problemer i skolemiljø ender man opp som prosjektleder i en eller annen gruppe. Jeg har lært å lukke min munn på det området.

Korps, fotball, ridning, ski og full jobb. Jeg har ikke tid til å sitte i flere grupper.

Det er DER skoen trykker for min del. :-)

 

Anonymous poster hash: a5a83...9ad

[Anonym bruker]

Kanskje du bare er jævlig kjeeeedelig å snakke med.

Anonymous poster hash: 1f3b8...7cc

[Anonym bruker]

 

Kanskje du bare er jævlig kjeeeedelig å snakke med.

 

Anonymous poster hash: 1f3b8...7cc

 

HI

Ja, jeg har også sett på det alternativet

 

Anonymous poster hash: 3edd8...9ee

[Anonym bruker]

 

Kanskje du bare er jævlig kjeeeedelig å snakke med.

 

Anonymous poster hash: 1f3b8...7cc

Humrer.... Den satt nok.

 

Anonymous poster hash: a5a83...9ad

[Himmel og hav]

Kanskje det ikke er temaene du tar opp som får folk til å være tafatte, kanskje det er deg, eller måten du tar ting opp på? Jeg har venner, kolleger og slektninger som enten er veldig problemfokuserte, veldig selvsentrerte eller som mangler antenner, som stadig tar opp sine hjertesaker/klagesanger ved enhver mulighet. Noen av dem enser ikke at folk allerede holder på å snakke om noe annet,eller at folk noen ganger foretrekker å høre på den morsomme historien til Anne istedenfor å snakke om noe alvorlig med Berit, og noen er så evinnelig kjedelige å diskutere med at man for alt i verden prøver å unngå å havne i en diskusjon med dem.

 

Jeg har en bekjent som jeg ikke diskuterer med. Om vedkommende prøver å dra igang noe, så svarer jeg mest "jasså", "hmm" og annet likegyldig pjatt, mens jeg leter etter nærmeste fluktrute. Hvorfor? Fordi hun aaaaaldri blir ferdig, og fordi hun aldri åpner ørene lenge nok til å høre på andres synspunkter. Hun liker best å snakke, og tar ikke til seg noe andre måtte si, selv når hun har direkte feil. Altså ingen diskusjon, sånn jeg ser det, men hun opplever nok meg og mange andre som tafatte og uten meninger. Meninger har jeg. Jeg bare diskuterer ikke med henne.

 

Du definerer også disse problemene som "viktige å snakke om". Det kan være at "jatterne" også synes det, men ikke i den sammenhengen dere er akkurat da, eller med akkurat de menneskene som de er sammen med. At du mener at det er viktige temaer, er heller ikke det samme som at alle synes det er viktige temaer. Med andre ord. det kan være et hav av grunner til at folk ikke biter på dine forsøk på diskusjoner eller forslag til samtaleemner. At de ikke bryr seg, er bare et alternativ.

[Anonym bruker]

Skjønner hva du mener. Opplever det særlig med moren min. Hun engasjerer seg lite i ting rundt seg og leser vel kun overskrifter.. Får hun med seg noe og det er noe som engasjerer henne så har hun misforstått totalt.Og hun tror på alt som står i media. Så om jeg forklarer henne noe eller vi diskuterer så detter hun helt ut av samtalen og plutselig ikke hører på meg. Men har heldigvis andre jeg kan diskutere med som jeg føler er på samme bølgelengde. Trenger ikke mene det samme som meg men forstår hva jeg prater om. Enkelte folk er nok bare sånn.

Anonymous poster hash: e5313...54b

[Anonym bruker]

Jeg kan godt ha meninger om forskjellig, men snakker ikke nødvendigvis høyt om dem til alle. Dessuten MÅ man ikke ha meninger om alt mulig, føler at noen er slik at de må mene veldig om noe, og lager dermed problemer som ikke trenger å lages. For eksempel barnehage: Så lenge mitt barn trives og har det bra, lærer nye ting og har venner, er jeg fornøyd, selv om kanskje ikke alt gjøres slik jeg mener er best. Alle kan ikke få gjennom sine ting. Har en nabo som er hjemme hele dagen, uføretrygdet og vet ALT best og snakker kjempehøyt om det og er veldig påståelig. Det er så slitsomt. Jeg sier ikke så mye, ikke vits å prøve å diskutere med henne. Hun tenker kanskje jeg ikke engasjerer meg…. jeg gidder bare ikke. Du vet, jo mer man lærer her i verden, jo mer ydmyk blir man, og ser verden mindre svart hvitt. Kan godt prate og utveksle meninger med venner og familie, men deilig og snakke om ikke viktige ting også. Slitsomt når alt skal være så dypt og gjennomtenkt hele tiden. 

Anonymous poster hash: 7c4e4...7ac

[Anonym bruker]

HI

Takk for mange svar. Jeg har forholdsvis god selvinnsikt (hehe...det sier vel alle) og tror ikke det er direkte måten jeg snakker om ting, eller at jeg snakker/klager for mye. 

 

Dette har kommet fram under samtaler og/eller jeg har tatt initiativ til å fortelle om noe. Jeg skjønner at folk ikke nødvendigvis kan være interessert i det samme som jeg hele tiden og det krever jeg heller ikke.

 

Og ja, det er ikke sånn at jeg MÅ diskutere alvorlige temaer hele tiden, langt derifra. 

 

MEN, jeg synes noen kanskje er litt tafatte når det kommer til å gjøre en innsats for et problem som finnes. F.eks. mitt siste eksempel går på at vi har en litt vanskelig jente i klassen. Hun får seg ikke venner og ingen av jentene liker henne. Hun har nok en væremåte som er litt røff, men hun er en liten jente akkurat som de andre. Hun har bare ikke klart å knekke den sosiale koden som trengtes for å slippe inn i jentejengen. 

 

Derfor tok jeg opp med noen foreldre og fortalte at jeg syntes dette var dumt og at jeg visste at det var mange ikke inviterte henne til bursdagen. Jeg har snakket masse med jenta mi om dette men det er ikke lett for henne å ta tak i denne jenta helt på egen hånd. Derfor oppfordret jeg både lærere og noen av mødrene til å snakke med sine barn - og DER stoppet det. Nja, nei, tja....men datteren min liker henne ikke, og jeg kan jo ikke tvinge henne heller...osv.

 

Sånn tafatthet mener jeg. De er enig i problemet, ser hvor dumt/ille dette er - men å ta tak i dette på egen hånd - nei, det var uaktuelt. 

Anonymous poster hash: 3edd8...9ee

[Anonym bruker]

 

HI

Takk for mange svar. Jeg har forholdsvis god selvinnsikt (hehe...det sier vel alle) og tror ikke det er direkte måten jeg snakker om ting, eller at jeg snakker/klager for mye. 

 

Dette har kommet fram under samtaler og/eller jeg har tatt initiativ til å fortelle om noe. Jeg skjønner at folk ikke nødvendigvis kan være interessert i det samme som jeg hele tiden og det krever jeg heller ikke.

 

Og ja, det er ikke sånn at jeg MÅ diskutere alvorlige temaer hele tiden, langt derifra. 

 

MEN, jeg synes noen kanskje er litt tafatte når det kommer til å gjøre en innsats for et problem som finnes. F.eks. mitt siste eksempel går på at vi har en litt vanskelig jente i klassen. Hun får seg ikke venner og ingen av jentene liker henne. Hun har nok en væremåte som er litt røff, men hun er en liten jente akkurat som de andre. Hun har bare ikke klart å knekke den sosiale koden som trengtes for å slippe inn i jentejengen. 

 

Derfor tok jeg opp med noen foreldre og fortalte at jeg syntes dette var dumt og at jeg visste at det var mange ikke inviterte henne til bursdagen. Jeg har snakket masse med jenta mi om dette men det er ikke lett for henne å ta tak i denne jenta helt på egen hånd. Derfor oppfordret jeg både lærere og noen av mødrene til å snakke med sine barn - og DER stoppet det. Nja, nei, tja....men datteren min liker henne ikke, og jeg kan jo ikke tvinge henne heller...osv.

 

Sånn tafatthet mener jeg. De er enig i problemet, ser hvor dumt/ille dette er - men å ta tak i dette på egen hånd - nei, det var uaktuelt. 

 

Anonymous poster hash: 3edd8...9ee

 

 

Jeg er (heldigvis, gruer meg...) ikke kommet til det punktet hvor denne problemstillingen er aktuell enda. Jeg har både vært den jenta som var litt utenfor og som ikke skjønte sosiale koder helt, og den jenta som ble "tvunget" til å inkludere/leke med folk jeg ikke likte. Det jeg husker best nå? Det siste. Derfor får jeg ståpels og motvilje hver gang jeg hører noen mene at alle skal inkluderes for en hver pris. 

 

Tafatt? Tja. Jeg ELSKER å diskutere samfunnsaktuelle ting. MEN, mange av dem som er mest interessert i å snakke (lenge og høyt og engasjert) om slikt er mennesker jeg synes er forferdelig lite interessante å diskutere slikt med - rett og slett fordi de ikke har innsikt. De har så sterke meninger, at de er lite mottakelige for en diskusjon om for og imot, og de har så sterke bias i en eller annen retning at det ikke blir diskusjon, det ender opp med at jeg må forsvare mine synspunkt mot deres kjepphester. Ofte har de lite argumenter for utenom de "moralske". 

 

For å ta et eksempel, jeg deltok litt i en Canada Goose-tråd her for ei stund siden. Himmel og hav, folk har liten evne til å se forbi dyremishandling. Det å prøve å få frem bruk av avfallsprodukter av en nødvendig populasjonsreduksjon av bl.a. helseårsaker og hensyn til annen fauna, det var helt umulig. Bare på grunn av bilder, video og "kilder" publisert av ukjente og av organisasjoner med et klart bias, gikk det helt i lås. Dyrevelferden trumfet ALT. Det som er interessant for meg innenfor et slikt tema er opiniondannelse, bias, kildekritikk, dyrevelferd vs fauna vs populasjonskontroll, bærekraftig natur"bruk", og eventuelt hvordan man kan gjøre dette mer humant - og diskusjon av kilder som sier at dette har blitt mer humant enn det som de mest ekstreme kildene vil ha det til. Gikk det? Nei. 

 

Dette er ikke et forsøk på å ta opp CG-debatten igjen for dem som tenker det, men jeg synes den illustrerer veldig godt noen av de mer overordnede problemene som finnes når man prøver å diskutere ting seriøst....

 

Nå fikk du forøvrig en av mine kjepphester uttrykt med alt for mange ord Dvs, jeg liker å diskutere, men for meg er en diskusjon preget av seriøse argumenter for og imot, vekting av argumenter, rasjonalitet, kildekritikk og kunnskap, og ikke den degenereringen til "jeg er så moralsk mye mer flink og riktig og flott enn det du er, og dine argumenter krever tenking utover overskriftene i dagbladet, og det er jo bare teit". 

Generalisering det siste der, men overraskende ofte sklir det ut i de baner....

 

 

 

Anonymous poster hash: a1b80...cd1

[Anonym bruker]

Jeg har en veldig samfunnsengasjert onkel. Han elsker å provosere og er egentlig ikke ute etter å høre andres mening om en sak. Når han setter i gang begynner hele familien slik du beskriver. Det blir rett og slett veldig dårlig stemning i selskaper av det og ikke kommer det noe konstruktivt ut av det heller. Vi er flere som er politisk engasjerte og møter vi ham i den sammenhengen blir det noe annet. Da kan vi diskutere sak på en skikkelig måte og finne konstruktive løsninger, men i det private blir det bare irritasjon og uthenging hvis vi ikke får dempet ham ned.

 

Anonymous poster hash: 4dd5a...178

[Roheryn]

Jeg kan godt være inderlig engasjert i en sak, og allikevel bare svare ja og ha hvis noen skal trekke opp til diskusjon. Som regel er det da sånn at jeg synes vedkommende gneldrer om det samme i tide og utide, snakker om ting han/hun opplagt ikke har peiling på, eller at jeg er uenig og vet det er bortkasta energi å diskutere med vedkommende.

[Hjertefru]

Jeg har i noens øyne kontroversielle meninger (les: jeg er altså ikke politisk korrekt) , og velger å holde disse for meg selv av frykt for å bli hundset.

( er for reservasjonsrett, jobber for at aborttallene skal ned, imot aktiv dødshjelp) Anonymous poster hash: 70ab2...076

Når ble det kontroversielt å være mot aktiv dødshjelp?