Orker ikke dette mer! :( Ang samlivsbrudd...

[Anonym bruker]

Gikk fra samboeren for et halvt år siden pga manglende følelser fra min side. Kranglet altfor mye! Men han har siden jeg gikk fra han, tryglet om å få meg tilbake!

 

Jeg er skikkelig deprimert for tida, fordi jeg føler jeg går glipp av halve barndommen til barna når jeg bare ser de annenhver uke! Det er helt grusomt! De gråter hver kveld i telefonen, enten savner de meg når de er med pappaen, eller de savner pappa når de er med meg!

 

Så jeg har bestemt meg.. Jeg får bare leve med en mann jeg ikke elsker! Han vet jo hva jeg føler for han så kan ikke være så galt. Men sex kommer han ikke til å få av meg...

 

Noen andre som har det sånn og vil fortelle litt hvordan de har det? Må være helt sikker, gjør det bare verre ved å ta han tilbake for så å ombestemme meg, så det kan jeg ikke gjøre... Men er redd jeg kommer til å angre uansett hva jeg gjør! Men valget er jo å gå glipp av å finne en mann jeg elsker som elsker meg, eller gå glipp av halve barndommen til barna mine! Og når jeg skriver det sånn vet jeg at valget er enkelt!

 

Tenker litt høyt her ja! Takk for at du gadd å lese!

 

Anonymous poster hash: ae94a...f38

[mamma'n til 2 :)]

Må dere ha 50/50 da? Kan ikke far ha helgesamvær?

Ikke vær i et forhold med en du ikke har følelser for, et forhold med krangling... Det er ikke bra for hverken deg,pappaen eller barna.

Ønsker du å finne tilbake til han, følelsene du hadde og det gode som en gang var,så oppsøk hjelp og få parterapi.

Ønsker du å gå tilbake kun pga barna,så er mitt råd: IKKE!

 

I mine øyne virker det ikke som barna trives med 50/50. Prøv en periode at far har helgesamvær, og en ettermiddag/overnatting i uka og se om barna trives bedre da?

 

Hvor gamle er disse barna foresten?

[Anonym bruker]

Må dere ha 50/50 da? Kan ikke far ha helgesamvær?

Ikke vær i et forhold med en du ikke har følelser for, et forhold med krangling... Det er ikke bra for hverken deg,pappaen eller barna.

Ønsker du å finne tilbake til han, følelsene du hadde og det gode som en gang var,så oppsøk hjelp og få parterapi.

Ønsker du å gå tilbake kun pga barna,så er mitt råd: IKKE!

 

I mine øyne virker det ikke som barna trives med 50/50. Prøv en periode at far har helgesamvær, og en ettermiddag/overnatting i uka og se om barna trives bedre da?

 

Hvor gamle er disse barna foresten?

De er 4,8 og 10!

 

De kommer til å sitte hjemme hos meg og gråte fordi de savner pappaen sin da! De savner oss begge like mye... Og selv om vi begge har snakket om at vi skal alltid tenke på barnas beste, tror jeg han kommer til å lage et h..... om jeg prøver på å få til helgesamvær...

 

Hadde vært det beste om jeg hadde fått tilbake følelsene mine for han..

 

Anonymous poster hash: ae94a...f38

[Anonym bruker]

 

Må dere ha 50/50 da? Kan ikke far ha helgesamvær?

Ikke vær i et forhold med en du ikke har følelser for, et forhold med krangling... Det er ikke bra for hverken deg,pappaen eller barna.

Ønsker du å finne tilbake til han, følelsene du hadde og det gode som en gang var,så oppsøk hjelp og få parterapi.

Ønsker du å gå tilbake kun pga barna,så er mitt råd: IKKE!

 

I mine øyne virker det ikke som barna trives med 50/50. Prøv en periode at far har helgesamvær, og en ettermiddag/overnatting i uka og se om barna trives bedre da?

 

Hvor gamle er disse barna foresten?

De er 4,8 og 10!

 

De kommer til å sitte hjemme hos meg og gråte fordi de savner pappaen sin da! De savner oss begge like mye... Og selv om vi begge har snakket om at vi skal alltid tenke på barnas beste, tror jeg han kommer til å lage et h..... om jeg prøver på å få til helgesamvær...

 

Hadde vært det beste om jeg hadde fått tilbake følelsene mine for han..

 

Anonymous poster hash: ae94a...f38

Det er jo ikke sånn at jeg hater han! Er veldig glad i han! Kanskje det er håp... Kanskje vi bare trenger en liten pause?

 

Anonymous poster hash: ae94a...f38

[Anonym bruker]

Familieterapi???

Parterapi??

 

Anonymous poster hash: 9f5a4...116

[Anonym bruker]

Familieterapi???

Parterapi??

 

Anonymous poster hash: 9f5a4...116

Har tenkt noen ganger at jeg gikk for fort! Fikk bare nok! Hadde kranglet daglig i sikkert et halvt år, og det bare toppet seg en dag... :/ Skal foreslå det.. Han er nok gladelig med på det!

 

Noen som vet hva de gjør der? Sitter vi bare å snakker.. ?

 

Anonymous poster hash: ae94a...f38

[Anonym bruker]

Kanskje det går an å snakke med en familieterapeut eller annen som har god kompetanse på området alene? For å sortere litt og høre hvordan ting pleier å fungere ved samlivsbrudd. Kanskje få noen råd og tips og bare få prata litt? Kan jo høre med helsestasjonen kanskje? Jeg er på vei ut av et forhold med barn og jeg synes det høres helt forferdelig ut å se barnet mitt annenhver uke bare:( Så skjønner godt at du tenker som du gjør. Men jeg synes det er så fælt å være sammen med en jeg ikke har de riktige følelsene for. Det kommer bare til å bli vanskeligere og vanskeligere med årene tror jeg. Må leve et slags "falskt" litt hadde jeg følt. Men barnet mit er yngre så hvis jeg flytter blir det trolig med meg. Ikke vanlig med delt omsorg når barnet er så lite som mitt. Så det er jo i øyeblikket verre for deg:( Men snakk med noen profesjonelle!!

 

Anonymous poster hash: fad95...1d2

[mamma'n til 2 :)]

 

 

Må dere ha 50/50 da? Kan ikke far ha helgesamvær?

Ikke vær i et forhold med en du ikke har følelser for, et forhold med krangling... Det er ikke bra for hverken deg,pappaen eller barna.

Ønsker du å finne tilbake til han, følelsene du hadde og det gode som en gang var,så oppsøk hjelp og få parterapi.

Ønsker du å gå tilbake kun pga barna,så er mitt råd: IKKE!

 

I mine øyne virker det ikke som barna trives med 50/50. Prøv en periode at far har helgesamvær, og en ettermiddag/overnatting i uka og se om barna trives bedre da?

 

Hvor gamle er disse barna foresten?

De er 4,8 og 10!

 

De kommer til å sitte hjemme hos meg og gråte fordi de savner pappaen sin da! De savner oss begge like mye... Og selv om vi begge har snakket om at vi skal alltid tenke på barnas beste, tror jeg han kommer til å lage et h..... om jeg prøver på å få til helgesamvær...

 

Hadde vært det beste om jeg hadde fått tilbake følelsene mine for han..

 

Anonymous poster hash: ae94a...f38

Det er jo ikke sånn at jeg hater han! Er veldig glad i han! Kanskje det er håp... Kanskje vi bare trenger en liten pause?

 

Anonymous poster hash: ae94a...f38

Samlivbrudd er en overgang for barna også. Selvfølgelig savner de dere når de er hos den andre forelderen. Men med tid vil det bli bedre :-)

De to største kan du prate skikkelig med, den minste forstår en god del.

Prat med dem om hva det er de savner. Er det tryggheten av å ha begge der, er det ting dere gjorde sammen som ikke gjøres lenger? Hva er det de tenker og føler?

 

Høres jo ikke helt ut som du er over han heller. Kanskje du har rett i at dere bare trenger en pause?

Hva er det som er positivt og negativt ved han, og ved dere som par/familie? Hva veier tyngst?

Savner du han? Savner du å være en familie med han? Isåfall, hva er det du savner ved det?

Er årsaken til bruddet noe som kan jobbes med? Er han villig, og du villig til å jobbe?

 

Er det DINE følelser for HAN som sier at dere kanakje bare trenger en pause, eller er det følelsene du får av barnas reaksjoner og mannens ønsker som gir deg den følelsen/meningen?

Bruk litt tid til å tørre å kjenne på de innerste følelsene dine.

Prat med barna dine om hva de føler.

Ikke ta forhastede avgjørelser i noen retning.

Kanskje du kan spise middag en gang i uken hos far når barna er der, og omvent? Se hvordan barna reagerer på det, og kjenn etter hva det føles som for deg.

Det er lett å havne tilbake i den vonde sirkelen som var årsak til bruddet hvis man ikke er tålmodig og ærlig med sin egen avgjørelse.

 

Bare å sende pm om du vil ha en å prate ut med :-)

[mamma'n til 2 :)]

Du kan få samtaler på familievernkontoret, både alene og sammen med mannen :-)

Det er terapeuter der som har god erfaring med parforhold og dets utfordringer.

Terapeutene er der for å hjelpe dere å finne ut av ting,både med prating om følelser,problemer og hva som er/var bra, og også med oppgaver dere kan få som par.

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke, men er det "vanlig" at barn gråter daglig pga familiesplittelse?

Jeg spør ikke for å være ekkel, jeg lurer.

 

Kan det være at faren f.eks. "bruker" barna for å få deg tilbake?

Dette kan være bevisst, men det kan også være ubevisst!

Jeg vet min far stadig pratet med meg etter at han og mamma flyttet fra hverandre. Det var jo ikke han som ville skilles, det var så fælt, han hadde det så vondt...... dette sa han stort sett hver eneste gang vi var sammen - han mente aldri noe vondt med det, det var bare forferdelig ubetenksomt.

Det var med på å gjøre bruddet verre for meg følelsesmessig, tror jeg, enn det hadde trengt å bli.

 

Jeg kan se for meg et scenario hvor pappaen (uten å ville barna vondt) snakker om hvor mye han også savner at dere er en familie, at han savner deg masse også. Barna ser da at pappa har det vondt - så ringer de og snakker om hvor mye de savner deg. Og når de er hos deg så vet de hvor vondt pappa må ha det (han har det jo sååå vondt når de er hos ham, så da har han det sikkert enda verre når ingen er hos ham) og da må de snakke med ham daglig.

Jeg sier ikke at det er slik - men dette må du finne ut av, for barnas skyld! Jeg vet at det er mange som opplever lignende situasjoner, det er ikke bare selvopplevd fra min side.

 

Hadde jeg vært deg, HI, så ville jeg aboslutt ikke flyttet sammen med ham før dere evt har gått gjennom en lengre periode med parterapi. Å utsette barna for et evt nytt brudd vil nok gjøre det enda vanskeligere for dem. Bruk tid til å snakke sammen i parterapi og begynn evt etter hvert å prøve å date litt igjen.

 

Ikke noe har endret seg siden dere gikk fra hverandre, så går dere tilbake uten videre så sitter dere trolig i samme suppa igjen om ikke altfor lenge. Dere må finne ut av ting før dere evt flytter sammen igjen.

Anonymous poster hash: 72d46...0ff

[Anonym bruker]

 

 

 

Må dere ha 50/50 da? Kan ikke far ha helgesamvær?

Ikke vær i et forhold med en du ikke har følelser for, et forhold med krangling... Det er ikke bra for hverken deg,pappaen eller barna.

Ønsker du å finne tilbake til han, følelsene du hadde og det gode som en gang var,så oppsøk hjelp og få parterapi.

Ønsker du å gå tilbake kun pga barna,så er mitt råd: IKKE!

 

I mine øyne virker det ikke som barna trives med 50/50. Prøv en periode at far har helgesamvær, og en ettermiddag/overnatting i uka og se om barna trives bedre da?

 

Hvor gamle er disse barna foresten?

De er 4,8 og 10!

 

De kommer til å sitte hjemme hos meg og gråte fordi de savner pappaen sin da! De savner oss begge like mye... Og selv om vi begge har snakket om at vi skal alltid tenke på barnas beste, tror jeg han kommer til å lage et h..... om jeg prøver på å få til helgesamvær...

 

Hadde vært det beste om jeg hadde fått tilbake følelsene mine for han..

 

Anonymous poster hash: ae94a...f38

Det er jo ikke sånn at jeg hater han! Er veldig glad i han! Kanskje det er håp... Kanskje vi bare trenger en liten pause?

 

Anonymous poster hash: ae94a...f38

Samlivbrudd er en overgang for barna også. Selvfølgelig savner de dere når de er hos den andre forelderen. Men med tid vil det bli bedre :-)

De to største kan du prate skikkelig med, den minste forstår en god del.

Prat med dem om hva det er de savner. Er det tryggheten av å ha begge der, er det ting dere gjorde sammen som ikke gjøres lenger? Hva er det de tenker og føler?

 

Høres jo ikke helt ut som du er over han heller. Kanskje du har rett i at dere bare trenger en pause?

Hva er det som er positivt og negativt ved han, og ved dere som par/familie? Hva veier tyngst?

Savner du han? Savner du å være en familie med han? Isåfall, hva er det du savner ved det?

Er årsaken til bruddet noe som kan jobbes med? Er han villig, og du villig til å jobbe?

 

Er det DINE følelser for HAN som sier at dere kanakje bare trenger en pause, eller er det følelsene du får av barnas reaksjoner og mannens ønsker som gir deg den følelsen/meningen?

Bruk litt tid til å tørre å kjenne på de innerste følelsene dine.

Prat med barna dine om hva de føler.

Ikke ta forhastede avgjørelser i noen retning.

Kanskje du kan spise middag en gang i uken hos far når barna er der, og omvent? Se hvordan barna reagerer på det, og kjenn etter hva det føles som for deg.

Det er lett å havne tilbake i den vonde sirkelen som var årsak til bruddet hvis man ikke er tålmodig og ærlig med sin egen avgjørelse.

 

Bare å sende pm om du vil ha en å prate ut med :-)

Tusen takk for svar Til deg anonym over også!

 

Her var det mange ting jeg bør tenke over!

 

Jeg merker at jeg savner han! Av og til har jeg lyst å krype bort i armkroken hans hvis vi sitter sammen med barna og ser film feks.. Og så kommer jeg på all kranglingen... Vet han gjør hva som helst for å få det til å fungere! Jeg vet at han kommer til å bedre seg på de områdene jeg har klagd på, feks husarbeid og en del andre ting som er grunnen til mange av kranglene..

 

Fikk litt troen på at en god pause og familieterapi kan ordne det! Føler meg litt bedre! Tusen takk!

 

Anonymous poster hash: ae94a...f38

[Anonym bruker]

 

Jeg vet ikke, men er det "vanlig" at barn gråter daglig pga familiesplittelse?

Jeg spør ikke for å være ekkel, jeg lurer.

 

Kan det være at faren f.eks. "bruker" barna for å få deg tilbake?

Dette kan være bevisst, men det kan også være ubevisst!

Jeg vet min far stadig pratet med meg etter at han og mamma flyttet fra hverandre. Det var jo ikke han som ville skilles, det var så fælt, han hadde det så vondt...... dette sa han stort sett hver eneste gang vi var sammen - han mente aldri noe vondt med det, det var bare forferdelig ubetenksomt.

Det var med på å gjøre bruddet verre for meg følelsesmessig, tror jeg, enn det hadde trengt å bli.

 

Jeg kan se for meg et scenario hvor pappaen (uten å ville barna vondt) snakker om hvor mye han også savner at dere er en familie, at han savner deg masse også. Barna ser da at pappa har det vondt - så ringer de og snakker om hvor mye de savner deg. Og når de er hos deg så vet de hvor vondt pappa må ha det (han har det jo sååå vondt når de er hos ham, så da har han det sikkert enda verre når ingen er hos ham) og da må de snakke med ham daglig.

Jeg sier ikke at det er slik - men dette må du finne ut av, for barnas skyld! Jeg vet at det er mange som opplever lignende situasjoner, det er ikke bare selvopplevd fra min side.

 

Hadde jeg vært deg, HI, så ville jeg aboslutt ikke flyttet sammen med ham før dere evt har gått gjennom en lengre periode med parterapi. Å utsette barna for et evt nytt brudd vil nok gjøre det enda vanskeligere for dem. Bruk tid til å snakke sammen i parterapi og begynn evt etter hvert å prøve å date litt igjen.

 

Ikke noe har endret seg siden dere gikk fra hverandre, så går dere tilbake uten videre så sitter dere trolig i samme suppa igjen om ikke altfor lenge. Dere må finne ut av ting før dere evt flytter sammen igjen.

 

Anonymous poster hash: 72d46...0ff

 

 

Jeg mente... er det vanlig at de gråter daglig selv et halvt år etter bruddet?

 

Anonymous poster hash: 72d46...0ff

[Anonym bruker]

Må dere ha 50/50 da? Kan ikke far ha helgesamvær?

Ikke vær i et forhold med en du ikke har følelser for, et forhold med krangling... Det er ikke bra for hverken deg,pappaen eller barna.

Ønsker du å finne tilbake til han, følelsene du hadde og det gode som en gang var,så oppsøk hjelp og få parterapi.

Ønsker du å gå tilbake kun pga barna,så er mitt råd: IKKE!

 

I mine øyne virker det ikke som barna trives med 50/50. Prøv en periode at far har helgesamvær, og en ettermiddag/overnatting i uka og se om barna trives bedre da?

 

Hvor gamle er disse barna foresten?

Hvorfor skal far ha helgesamvær? Kan like gjerne være mor.

 

Anonymous poster hash: 84645...6a4

[SnekkerPelle]

Familievernkontoret. Vi fikk meget god hjelp der.

[Anonym bruker]

Gikk fra samboeren for et halvt år siden pga manglende følelser fra min side. Kranglet altfor mye! Men han har siden jeg gikk fra han, tryglet om å få meg tilbake!

 

Jeg er skikkelig deprimert for tida, fordi jeg føler jeg går glipp av halve barndommen til barna når jeg bare ser de annenhver uke! Det er helt grusomt! De gråter hver kveld i telefonen, enten savner de meg når de er med pappaen, eller de savner pappa når de er med meg!

 

Så jeg har bestemt meg.. Jeg får bare leve med en mann jeg ikke elsker! Han vet jo hva jeg føler for han så kan ikke være så galt. Men sex kommer han ikke til å få av meg...

 

Noen andre som har det sånn og vil fortelle litt hvordan de har det? Må være helt sikker, gjør det bare verre ved å ta han tilbake for så å ombestemme meg, så det kan jeg ikke gjøre... Men er redd jeg kommer til å angre uansett hva jeg gjør! Men valget er jo å gå glipp av å finne en mann jeg elsker som elsker meg, eller gå glipp av halve barndommen til barna mine! Og når jeg skriver det sånn vet jeg at valget er enkelt!

 

Tenker litt høyt her ja! Takk for at du gadd å lese!

 

Anonymous poster hash: ae94a...f38

Tenk på barna i første omgang. Deg selv kan du pleie underveis og senere. Så lenge dere har det fint sammen Kjærligheten er det aldri for sent for, barna dine vokser bare opp en gang og legger nå grunnlaget for voksenlivet.

Synes alt for mange gruser ungenes barndom fordi man selv skal leve livet. Satt på spissen og ikke ut fra ditt innlegg.

 

Anonymous poster hash: b9181...8b7

[mamma'n til 2 :)]

 

 

 

 

Må dere ha 50/50 da? Kan ikke far ha helgesamvær?

Ikke vær i et forhold med en du ikke har følelser for, et forhold med krangling... Det er ikke bra for hverken deg,pappaen eller barna.

Ønsker du å finne tilbake til han, følelsene du hadde og det gode som en gang var,så oppsøk hjelp og få parterapi.

Ønsker du å gå tilbake kun pga barna,så er mitt råd: IKKE!

 

I mine øyne virker det ikke som barna trives med 50/50. Prøv en periode at far har helgesamvær, og en ettermiddag/overnatting i uka og se om barna trives bedre da?

 

Hvor gamle er disse barna foresten?

De er 4,8 og 10!

 

De kommer til å sitte hjemme hos meg og gråte fordi de savner pappaen sin da! De savner oss begge like mye... Og selv om vi begge har snakket om at vi skal alltid tenke på barnas beste, tror jeg han kommer til å lage et h..... om jeg prøver på å få til helgesamvær...

 

Hadde vært det beste om jeg hadde fått tilbake følelsene mine for han..

 

Anonymous poster hash: ae94a...f38

Det er jo ikke sånn at jeg hater han! Er veldig glad i han! Kanskje det er håp... Kanskje vi bare trenger en liten pause?

 

Anonymous poster hash: ae94a...f38

Samlivbrudd er en overgang for barna også. Selvfølgelig savner de dere når de er hos den andre forelderen. Men med tid vil det bli bedre :-)

De to største kan du prate skikkelig med, den minste forstår en god del.

Prat med dem om hva det er de savner. Er det tryggheten av å ha begge der, er det ting dere gjorde sammen som ikke gjøres lenger? Hva er det de tenker og føler?

 

Høres jo ikke helt ut som du er over han heller. Kanskje du har rett i at dere bare trenger en pause?

Hva er det som er positivt og negativt ved han, og ved dere som par/familie? Hva veier tyngst?

Savner du han? Savner du å være en familie med han? Isåfall, hva er det du savner ved det?

Er årsaken til bruddet noe som kan jobbes med? Er han villig, og du villig til å jobbe?

 

Er det DINE følelser for HAN som sier at dere kanakje bare trenger en pause, eller er det følelsene du får av barnas reaksjoner og mannens ønsker som gir deg den følelsen/meningen?

Bruk litt tid til å tørre å kjenne på de innerste følelsene dine.

Prat med barna dine om hva de føler.

Ikke ta forhastede avgjørelser i noen retning.

Kanskje du kan spise middag en gang i uken hos far når barna er der, og omvent? Se hvordan barna reagerer på det, og kjenn etter hva det føles som for deg.

Det er lett å havne tilbake i den vonde sirkelen som var årsak til bruddet hvis man ikke er tålmodig og ærlig med sin egen avgjørelse.

 

Bare å sende pm om du vil ha en å prate ut med :-)

Tusen takk for svar Til deg anonym over også!

 

Her var det mange ting jeg bør tenke over!

 

Jeg merker at jeg savner han! Av og til har jeg lyst å krype bort i armkroken hans hvis vi sitter sammen med barna og ser film feks.. Og så kommer jeg på all kranglingen... Vet han gjør hva som helst for å få det til å fungere! Jeg vet at han kommer til å bedre seg på de områdene jeg har klagd på, feks husarbeid og en del andre ting som er grunnen til mange av kranglene..

 

Fikk litt troen på at en god pause og familieterapi kan ordne det! Føler meg litt bedre! Tusen takk!

 

Anonymous poster hash: ae94a...f38

Så fint at du føler deg litt bedre :-)

Savn kan gjøre underverker noen ganger.

Men tenk nøye og lenge igjennom hva du selv ønsker, og evt ikke gå tilbake før dere virkelig har ryddet opp i problemene dere hadde.

 

Hvis du går tilbake, og det endres det som skapte konflikt, så må du også prøve å legge alt det som har vært bak deg. Selvsagt etter dere har pratet skikkelig ut om alt. Familieterapi høres veldig lovende ut i deres tilfelle :-) Lykke til, uansett hvilken vei du velger :-)

[Anonym bruker]

Meg over igjen: Leste ikke alle de fine svarene du hadde fått.

Parterapi høres supert ut for dere. Samt veiledning i samspill i det daglige. Krangling kan ta gleden fra det meste.

Lykke lykke til, jeg heier på dere og familien!

Anonymous poster hash: b9181...8b7