Datteren min hater meg.

[Anonym bruker]

Vet ikke hva jeg vil med dette, men jeg er så lei meg.. Jeg tror min 11år gamle datter hater meg, eller holder på å utvikle et hat mot meg..

Hun er så sint på meg, lille jenta mi.

Jeg tror hun synest det er min feil at hun ikke får se pappan mer enn hun nå gjør. Som er annen hver helg. Hun er vant til å se han så mye mer.

Saken er at han bruker narkotika. Derfor kan hun ikke være mer med ham. Dette har jeg ikke hjerte til å fortelle henne, så jeg har holdt meg til forklaringen om at han jobber mye, og er sliten.

Jeg vil ikke knuse hjertet hennes med sannheten. Så jeg knuser mitt eget istedet.

Nå er hun kun frekk og spydig mot meg. Ser på meg med svarte øyne. Hun vet at jeg blir lei meg, men som hun sier, hun bryr seg ikke.

Jeg prøver å være sterk, prøver å ikke la det gå inn på meg, fordi jeg vet hun er lei seg og savner pappan. Forteller henne at jeg er glad i henne daglig, flere ganger.

Inni meg blir det svarte hullet bare større, klumpen i magen vokser hele tiden.

Hater han for han ikke kan fortelle henne det, samme med familien hans. Neida, det er så viktig å skåne henne. Ja, det er det. Men for enhver pris? Når det ødelegger det gode forholdet hun og jeg hadde bygd opp etter jeg gikk fra han pga rusen? (Flere år siden)

Hvorfor er vårt forhold mindre verdt enn deres? Hvorfor kan ikke han ta ansvar for sine egne handlinger?

 

Beklager, jeg syter, men er helt ute nå..

 

Anonymous poster hash: 5fc5a...734

[Anonym bruker]

Kommer til å bli slaktet nå....

Men hva med å si at pappa er syk? At han har et problem som han må få hjelp til. det er synd om deres forhold blir dårlig, når hun ikke kan etablere det forholdet til far.

 

 

Anonymous poster hash: 52ec5...e16

[Anonym bruker]

Har også ei på 11 og vet hvordan det kan være. Ikke langt mellom hat og elsk.

Tror kanskje det er på tide å fortelle jenta sannheten om faren. Hun vil sikkert ta det hardt, men det vil kanskje gi henne en større forståelse. Og da slipper du å lyger, noe som hun sikkert også vil reagere på.

 

Anonymous poster hash: 79b0e...3f1

[Anonym bruker]

Jeg syns også det går ann å si at pappa er syk. Og at han må få litt hjelp før han kan ha henne mer.

Anonymous poster hash: 93970...ecb

[♥Nemi♥]

Ring helsestasjonen og rådfør deg der med hva du kan si til henne. De kan nok hjelpe deg der.

[Isola&Lille+julegave]

Du bør si sannheten. Hun er stor nok til å vite. Og hun fortjener en ærlig forklaring. Sinnet skyldes jo at hun skjønner at mye jobbing og sliten ikke er en god nok forklaring. Hun prøver derfor å fylle hullene i forklaringen selv, og derfor skylder hun på deg. Du må fortelle.

[Anonym bruker]

Ja, si at han er syk. Også må du ikke glemme at puberteten er igang. Det har nok noe å si det også.

 

Men ikke aksepter at hun er ufin selv om du har dårlig samvittighet. Da gjør du henne en bjørnetjeneste. Sett grenser, vær tydelig og vis at du bryr deg.

 

Men er du en dørmatte for hennes sinne mister hun respekten for deg og hun mister tryggheten sin. Overøs med kjærlighet, tid og forståelse, men vær beine tydelig på hvor grensa for dårlig oppførsel går.

 

Anonymous poster hash: e8e11...3bd

[Anonym bruker]

SIgnerer de andre over her.. tror det beste er å fortelle at pappaen er syk. Jeg ville ikke ofret mitt gode forhold til mitt barn, pga en uskikket far ...ALDRI og jeg kan ikke skjønne hvorfor du gjør det ??

Anonymous poster hash: efd15...61a

[Anonym bruker]

Martyrtendenser - dette kommer bare til å ødelegge ditt forhold til datteren. Og for hva da? En narkis? Nei, våkn opp og innse hva som er det beste her. Si sannheten!

Anonymous poster hash: 59d7e...c27

[Anonym bruker]

Jeg ville også ha fortalt henne sannheten.

 

Jenta sliter som det er, og med en far som rusproblemer så trenger hun en stabil person i livet sitt. Hun trenger å ha det gode forholdet til deg.

 

Kan det være en ide å spørre fagpersoner hva som er beste fremgangsmåte?

 

Det er jo en grunn til at mannen har utviklet rusproblemer - og litt av svaret ligger gjerne i det at familien hans heller ikke vil snakke om det eller innrømme det.

Jenta bør uansett få vite det etter hvert slik at hun kan vite at hun har høyere risiko for selv å utvikle avhengighet til russtimuli av ulike slag.

 

Hvis du ikke lar henne få vite sannheten så risikerer du at du snart sitter med en veldig, veldig ensom jente - som har en narkoman far og en mor hun har distansert seg fra fordi hun skulle "beskyttes".

 

Sannheten kan gjøre forferdelig vondt - men som regel er det bedre å vite og forstå enn å gå rundt og ikke forstå hva som skjer.

Anonymous poster hash: bf6aa...528

[Anonym bruker]

Jeg er vel egentlig også enig i at du bør si sannheten for hun forstår det nå. Kanskje blir hun helt ifra seg, men tror det er bedre at hun blir ifra seg nå enn om noen år. Kanskje blir hun enda mer hatsk mot deg hvis hun oppdager at du har holdt det skjult for henne.

 

Dessuten så hater hun deg overhode ikke. Det er normalt å reagere med raseri ovenfor foreldrene og ta alt ut på dem. Hun gjør det mot deg fordi hun vet at du er der for henne uansett. Hun er trygg nok på deg til å vise sitt raseri. Hun føler seg stor nok til å få en skikkelig forklaring. Jeg syns egentlig alle barn bør få høre sannheten når de er store nok til å forstå det.

De vil finne ut av det før eller senere og det kan utarte seg verre.

 

Anonymous poster hash: e8e11...3bd

[E.E.E.]

Nå har ikke jeg minste anelse om hva som er rett å gjøre.... men jeg synes ikke det å juge for noen, er å skåne noen. Å utelate å fortelle en stund når det passer seg, er en ting. Men her mener jeg eneste rette er å fortelle sannheten. Kansje sammen med helsesøster, rådgiver, psykolog eller lignende.

Klart jente vil ta dette tungt og vil ha behov for hjelp og støtte etterpå. Men da har hun iallfall ikke blitt lyvd for i tillegg! Sannheten kommer jo fram uansett.

Og du, det er ikke han eller han's familie som bestemmer det. Det er du, som har hovedomsorgen som bestemmer det.

Og jenta di vet det er noe som ikke stemmer, ho hater ikke deg, men løgnen som er mellom dere. Fortell henne sannheten og vær der for henne på godt og vondt etterpå, så gir du henne mammaen hennes tilbake!

Men husk å fortell på rett måte, det kan du få hjelp til. Det er viktig at hun lærer mer om dette, slik at ingen får "skylda".

[Anonym bruker]

Hva om noen andre forteller henne det? For eksempel tante/onkel eller besteforeldre?

Jeg tenker at det kanskje kan gå ut over deg hvis det er du som forteller henne det; plutselig er dét også din feil..?

 

Du kan også tenke at hun er slik mot deg fordi hun tør. Hun er trygg på deg og tør dermed teste din kjærlighet til henne. Hun er forlatt av faren (i hennes hode i alle fall) og sliter nok med følelsen av å være avvist.

Kanskje hun vil føle seg mindre avvist om hun aksepterer sin far som syk?

 

Noe av det må vel skyldes hormoner og begynnende pubertet, men sett ditt legokasse til henne høyere enn hennes forhold til sin fraværende far.

 

Anonymous poster hash: d3d31...821

[Anonym bruker]

Vet ikke hva jeg vil med dette, men jeg er så lei meg.. Jeg tror min 11år gamle datter hater meg, eller holder på å utvikle et hat mot meg..

Hun er så sint på meg, lille jenta mi.

Jeg tror hun synest det er min feil at hun ikke får se pappan mer enn hun nå gjør. Som er annen hver helg. Hun er vant til å se han så mye mer.

Saken er at han bruker narkotika. Derfor kan hun ikke være mer med ham. Dette har jeg ikke hjerte til å fortelle henne, så jeg har holdt meg til forklaringen om at han jobber mye, og er sliten.

Jeg vil ikke knuse hjertet hennes med sannheten. Så jeg knuser mitt eget istedet.

Nå er hun kun frekk og spydig mot meg. Ser på meg med svarte øyne. Hun vet at jeg blir lei meg, men som hun sier, hun bryr seg ikke.

Jeg prøver å være sterk, prøver å ikke la det gå inn på meg, fordi jeg vet hun er lei seg og savner pappan. Forteller henne at jeg er glad i henne daglig, flere ganger.

Inni meg blir det svarte hullet bare større, klumpen i magen vokser hele tiden.

Hater han for han ikke kan fortelle henne det, samme med familien hans. Neida, det er så viktig å skåne henne. Ja, det er det. Men for enhver pris? Når det ødelegger det gode forholdet hun og jeg hadde bygd opp etter jeg gikk fra han pga rusen? (Flere år siden)

Hvorfor er vårt forhold mindre verdt enn deres? Hvorfor kan ikke han ta ansvar for sine egne handlinger?

 

Beklager, jeg syter, men er helt ute nå..

 

Anonymous poster hash: 5fc5a...734

Dette er jo ikke å skåne henne, det er å skåne ham! Fortell henne at pappa har gjort noen bevisste valg, der hun desverre er nedprioritert. Ja, det blir tøft for henne, men han fortjener å sitte med råtten samvittighet for de valgene han har tatt..

 

Anonymous poster hash: 2044d...82f

[Himmel og hav]

Hun aner vel at du ikke forteller sannheten, at pappa'n ikke snakker sant til henne, og det  er da ikke rart at man blir sint når de som man skulle kunne stole mest på i verden ljuger for deg. Hun er 11. Det er langt igjen til voksen, men hun er ikke et lite barn lenger, og hun er sikkert ikke dum. Dessuten ville jeg blitt mye mer lei meg av å ha en pappa som heller ville jobbe så mye at han var for sliten til å se meg, og altså valgte meg bort bevisst, enn å få vite at han har et problem som han strever med, men er like glad i meg.

 

Slutt å ta støyten for han. Forhør deg gjerne med noen som kan gi deg og henne hjelp, og gi henne en aldersadekvat forklaring, rom til å reagere, og slutt å lyve for henne.

[Anonym bruker]

Jeg forstår godt at du lurer på hvorfor du skal måtte ofre ditt gode forhold til henne for å opprettholde farens. Og jeg er enig med de som sier at hun er stor nok til å takle sannheten (kanskje litt sensurert versjon) slik at hun klarer å forstå hva som egentlig skjer.

 

Men det er en ting du ikke skriver så mye om, og det er at hun sikkert er i puberteten nå. Det er jo ikke unormalt av vi foreldre er sååååååå teite og forstår iiiiiiingen ting. Og jeg HATER deg! og slamrer med dører og blir frekke i munnen. Det er ikke sikkert dette KUN går på faren og hennes forhold, men at naturens gang også har en finger med i spillet. 

 

Jeg har en tenåring selv og jeg husker jeg sa til henne engang hun brølte at hun hatet meg: "Så bra! Da vet jeg at jeg gjør noe riktig med deg. At jeg setter de riktige grensene"..." Dette har vi ledd masse av i ettertid for hun er i dag veldig glad for at jeg nektet henne å gjøre eller få ting, at hun i dag forstår at dette var naturlig reaksjon grunnet hormoner kombinert med alder osv.. Barna "skal" hate oss litt i den alderen, da vet vi at vi er tilstedeværende foreldre som setter grenser og ivaretar deres beste

Anonymous poster hash: 7a20b...9b3

[Anonym bruker]

Hva om noen andre forteller henne det? For eksempel tante/onkel eller besteforeldre?

Jeg tenker at det kanskje kan gå ut over deg hvis det er du som forteller henne det; plutselig er dét også din feil..?

 

Du kan også tenke at hun er slik mot deg fordi hun tør. Hun er trygg på deg og tør dermed teste din kjærlighet til henne. Hun er forlatt av faren (i hennes hode i alle fall) og sliter nok med følelsen av å være avvist.

Kanskje hun vil føle seg mindre avvist om hun aksepterer sin far som syk?

 

Noe av det må vel skyldes hormoner og begynnende pubertet, men sett ditt legokasse til henne høyere enn hennes forhold til sin fraværende far.

 

Anonymous poster hash: d3d31...821

Legokasse?? Det skulle være forhold. Aner ikke hvor den autocorrect'en kom fra..! Djiises, altså!

 

Anonymous poster hash: d3d31...821

[Anonym bruker]

 

Hva om noen andre forteller henne det? For eksempel tante/onkel eller besteforeldre?

Jeg tenker at det kanskje kan gå ut over deg hvis det er du som forteller henne det; plutselig er dét også din feil..?

 

Du kan også tenke at hun er slik mot deg fordi hun tør. Hun er trygg på deg og tør dermed teste din kjærlighet til henne. Hun er forlatt av faren (i hennes hode i alle fall) og sliter nok med følelsen av å være avvist.

Kanskje hun vil føle seg mindre avvist om hun aksepterer sin far som syk?

 

Noe av det må vel skyldes hormoner og begynnende pubertet, men sett ditt legokasse til henne høyere enn hennes forhold til sin fraværende far.

 

Anonymous poster hash: d3d31...821

Legokasse?? Det skulle være forhold. Aner ikke hvor den autocorrect'en kom fra..! Djiises, altså!

 

Anonymous poster hash: d3d31...821

Hahaha, nå lo jeg godt :-D

 

Anonymous poster hash: e8e11...3bd

[Anonym bruker]

Fikk ikke lest alle svarene her. Men om du sier faren er syk må du jo bare begynne å forklare hvordan syk han er... Og hu kommer til å lure veldig.. Du kan jo ikke gi hu noensvar på det. Veldig viktig å fortelle sannheten spør du meg:) Viktig for dere alle. Hu har jo masse tanker om hvordan ting er og det er jo viktig at disse stemmer litt med virkeligheten. Barn må involveres mye mer syns jeg. Det ble ikke jeg da jeg var yngre og jeg gikk rundt med veldig mange tanker om hvordan ting var fordi hele sannheten ikke ble fortalt. Hele sannheten so passer for et barn altså Kan sikkert få hjelp på helsestasjonen i forhold til hva du bør si som noen andre nevner:) Kanskje hu kan få noen å prate med også...?

 

Anonymous poster hash: 57ad0...15e

[Iiiiik]

Akkurat dette temaet var oppe for noen uker (?) siden og sist kom det også forslag om å få noen andre til å fortelle barnet at pappa har (rus)problemer. Jeg synes det er en dårlig løsning. Jenta trenger at en av foreldrene hennes er der og tåler å se henne i øynene og ta imot smerten. Hun trenger at du er tilgjengelig for alle spørsmål, all smerte og alt sinne. Jeg ville satt meg ned med henne og sagt det du sier her - at du tror hun er sint fordi hun ikke treffer faren sin for tiden og at du skjønner at det er vanskelig for henne å skjønne hvorfor. Si at pappa har problemer for tiden som gjør at han ikke kan ta godt nok vare på henne, men at han er veldig glad i henne (hvis du føler deg sikker på at det er sant) og at de skal være mer sammen når han får det bedre. Om du trenger å utdype hva problemene består i, er avhengig av hva hun spør om. Jeg ville ikke sagt syk, for det skaper sikkert redsel for at han skal dø. Vær ærlig, gi henne så mye informasjon som hun etterspør. 

 

Så vil nok ikke dette dempe sinnet hennes sånn automatisk. Hun er i en overgangsfase i kroppen sin, mange 11-12-årige jenter er rasende på moren sin og hun har i tillegg lidd et tap hun ikke skjønner så mye av. Hold ut, det blir bedre, men ikke hvis du bevisst lyver for henne over tid. 

[Anonym bruker]

 

Vet ikke hva jeg vil med dette, men jeg er så lei meg.. Jeg tror min 11år gamle datter hater meg, eller holder på å utvikle et hat mot meg..

Hun er så sint på meg, lille jenta mi.

Jeg tror hun synest det er min feil at hun ikke får se pappan mer enn hun nå gjør. Som er annen hver helg. Hun er vant til å se han så mye mer.

Saken er at han bruker narkotika. Derfor kan hun ikke være mer med ham. Dette har jeg ikke hjerte til å fortelle henne, så jeg har holdt meg til forklaringen om at han jobber mye, og er sliten.

Jeg vil ikke knuse hjertet hennes med sannheten. Så jeg knuser mitt eget istedet.

Nå er hun kun frekk og spydig mot meg. Ser på meg med svarte øyne. Hun vet at jeg blir lei meg, men som hun sier, hun bryr seg ikke.

Jeg prøver å være sterk, prøver å ikke la det gå inn på meg, fordi jeg vet hun er lei seg og savner pappan. Forteller henne at jeg er glad i henne daglig, flere ganger.

Inni meg blir det svarte hullet bare større, klumpen i magen vokser hele tiden.

Hater han for han ikke kan fortelle henne det, samme med familien hans. Neida, det er så viktig å skåne henne. Ja, det er det. Men for enhver pris? Når det ødelegger det gode forholdet hun og jeg hadde bygd opp etter jeg gikk fra han pga rusen? (Flere år siden)

Hvorfor er vårt forhold mindre verdt enn deres? Hvorfor kan ikke han ta ansvar for sine egne handlinger?

Beklager, jeg syter, men er helt ute nå.. Anonymous poster hash: 5fc5a...734

Dette er jo ikke å skåne henne, det er å skåne ham! Fortell henne at pappa har gjort noen bevisste valg, der hun desverre er nedprioritert. Ja, det blir tøft for henne, men han fortjener å sitte med råtten samvittighet for de valgene han har tatt..Anonymous poster hash: 2044d...82f

Jeg likte ikke det siste rådet der.

 

Anonymous poster hash: 57ad0...15e