Fornuft eller følelser/ide/tanke???

[Gjest Helle_Høygir]

Nå har jeg et slags dilemma inni hodet mitt - jeg strides mellom å være fornuftig, ikke gape over for mye og være realistisk om hva man evner. Men så er det en del av meg som sier dette kan du få til, dette er bra og endelig har du funnet noe du har blitt gira på.

 

Essensen er slik:

Når jeg gikk på vgs så fikk jeg aldri noe klart syn på hva jeg ville bli - jeg var totalt uinspirert og det var vel et rimelig dårlig utgangspunkt for å begynne på universetetet.

Det gikk litt, men etterhvert gav jeg opp fordi jeg ikke gjorde noe jeg ville. Jeg begynte fordi alle andre begynte og det var det man skulle gjøre.

 

Jeg har jobbet og kommet meg opp og litt frem - er fornøyd med jobben jeg har. Trygg jobb og ikke altfor dårlig betalt. Men det har alltid gnagd meg at jeg ikke har noe bedre utdanning enn vgs på papiret. Samtidig er jeg stålklar på at studier tar jeg ikke med mindre jeg vil.

 

Og nå da så ser jeg et 2årig deltidsstudium som er innenfor mitt område nå som frister. Det ser gøy ut, det er et område jeg vil jobbe i og det kan ikke slå negativt ut jobbmessig.

 

Men nå har jeg 2 unger hvorav den ene er under året og har sine helseproblemer (ikke voldsomt, men nok til at vi voksne og minsten sover langt under akseptabelt nivå per natt). Er under faglig hjelp på hospitalet og håper jo dette løser seg.

I tillegg så skal hverdagen ikke kimses av- unger skal følges opp, et hus skal fungere, klær skal vaskes osv osv.

 

Jeg bør og må lese litt hver dag, men vil dette funke? Kaster jeg meg ut i noe som bare vil ende i et studielån og tårer fordi jeg går på en smell?

 

Mannen sier at hvis jeg vil så skal vi få det til - han har gjort det samme selv og som han sa "du lot meg få muligheten og så klart skal du det også, men da hadde vi 1 unge og han var eldre". Mannen er mer sindig og fornuftig enn meg, så jeg kimser ikke av hans ord. Jeg vet han vil backe meg opp og støtte det han kan uansett.

 

Det er en intern kamp inni hodet og kroppen nå føler jeg..

[Gjest Fru Banderas]

Naive meg, som sa opp alt og bare reiste - bokstavelig talt (og det gikk kjempebra) sier: GJØR DET!

[Gjest Helle_Høygir]

Så bra det gikk kjempebra sånt liker jeg å høre!

 

Jeg har bare erkjent (tok noen og tredve år det) at jeg ikke alltid er realistisk nok - det kan være at jeg ikke beregner god nok tid og kommer for sent (noe jeg ikke liker), at jeg tar på meg for mye og har for høye forventninger eller forhåpninger.

 

Så derfor føler jeg allerede nå for å klappe meg selv litt på skuldra for å i det hele tatt tenke 2 ganger om dette

[Gjest Fru Banderas]

Men så smeller igjen naive Patetica til og påpeker at det er snakk om TO år her.

Ikke førti.

[Gjest Fru Banderas]

(men vil også nevne at man ikke skal kimse av kombinasjonen jobb, studier og familie - all den tid jeg er der selv, det krever sin kvinne)

[Gjest xxxxxxxxx1]

Jeg tenker at man alltid skal følge sine lyster - særlig hvis de betyr selvutvikling. Har kombinert barn og studier siden jeg ble mamma og det er selvsagt tyngre enn å være fri og frank (eller, hva vet jeg, kjenner ikke til en annen virkelighet) - men det aller meste går med motivasjon og god planlegging. Jeg holder på med studier fortsatt, litt sånn på si, og jeg bevarer motet til tross for enda flere forpliktelser og snart baby - så lenge viljen er der, pleier ting å ordne seg!

[Iiiiik]

Tror du ikke at du kommer til å angre senere hvis du ikke gir det en sjanse? Særlig siden du nokså lenge har tenkt at du burde hatt mer utdanning. For meg funker det bra å ta avgjørelser ved å tenke "Hva er det verste som kan skje?" Hvis du ikke gjør det, er vel det verste som kan skje at du angrer og kanskje også at du kommer til å mistrives mer med livet som det er nå. Hvis du gjør det, er det verste som kan skje enten at det blir for mye (da kan du kanskje ta det over litt lengre tid?) eller at det blir fryktelig slitsomt hjemme hos dere. Så lenge mannen din støtter deg og du er innstilt på at det blir krevende, ville ikke jeg vært i tvil. Gjør det!

[sug lut]

Kunnskap er lett å bære, men kan være tungt å få løftet opp på ryggen. Du skal jo få det til å gå opp på alle plan, og realisme er bra.  Men det høres ut som dette er noe som vil gavne deg så voldsomt på alle felt, og du har en mann som er med - så jeg vil definitivt anbefale det. De av mine studenter som har barn og ektefelle som støtter opp, og som selv er motivert og strukturert, scorer blant de beste - selv hun m kronisk syk datter der de har klippekort hos lege på alle døgnets tider. Og tenk på følgende: krangledamer har garantert den største heiagjengen!

[ms.Pond]

Jeg sier go, go, go girl! 

Jeg sitter med samme planer selv. Fjorårets studieplaner gikk i vasken fordi jeg ikke hadde samvittighet til å forlate jobben min. Men når jeg nå søker for andre gang, og satser på at jeg kommer inn i år også, så kommer jeg til å dra. Utdanning (og dertil påfølgende jobbmuligheter og økonomisk sikring) er noe jeg VIL ha. Og jeg ser for meg at det er lettere på mange måter nå, når barna er små og hverdagen er strukturert uten hundre aktiviteter som skal planlegges og gjennomføres på ettermiddagene. 

 

Det er tre års heltidsstudium det er snakk om for min del, men jeg synes det er verdt det for å få en jobb jeg kan stortrives i, og bortimot 100% lønnsøkning i forhold til i dag. Så jeg ser heller på det som en investering i framtiden. 

Mannen er med på laget og forberedt på å stille opp der det trengs. Og uten det ville jeg heller ikke bestemt meg for å gå på med krum hals. Gamla tilbake på skolebenken, det må gå når jeg har familien som heier i bakgrunnen  

 

Og det vil gå veldig bra for deg også! Som Iiiik sier, det er som regel det vi ikke gjør vi angrer på. Nå har du muligheten, du har støtten og du har motivasjonen, da sier det for meg at det ikke blir noen bedre tid å gjøre det på! 

[Gjest Helle_Høygir]

Her logger man seg på en mandags morgen etter tur i snøføyk og vind og hva ser man? Jo fineste krangledamene har kommet med visdom!!

 

Når mannen gjorde dette så var det litt annerledes; hans opplegg var mye mer matematisk rettet og det driver ikke jeg med (mulig det er en direkte link mellom mitt mattehat og min lærer som sa : du er dum,du vil aldri få noe bedre en nåååågen, så jeg gidder ikke hjelpe deg???) og han hadde dagseksamener. Her er det eksamen hjemme over 2 uker enten i gruppe eller alene - føler det er noe mer overkommelig.

 

Pluss jeg mistenker at jeg vil få noe "gratis" via jobb - jeg har sett på studielisten og mye av dette er det jeg jobber med til daglig og som jeg kan bruke. Pluss har du vært gjennom bombe på jobben så veit du litt om å jobbe i en krise eller 2.. så jeg føler jo jeg er litt bedre rustet til dette på et vis.

[Gjest fjernet-medlem-1402]

Jeg lever i min naive tro at alt går, bare ønsket er der. Og går det ikke? Neivel, da går man på trynet, reiser seg opp og går videre. Du taper ingenting på å prøve, men du får ufattelig mye igjen hvis du våger

[bIomstre]

Jeg blir med i heiagjengen! Har man overlevd bomber, greier man alt (og enda litt)!

[Mrs Smutt & Smilende]

Gjør det!

Jeg tenker det kan være en tung tanke å bære om noen år hvis du angrer på at du ikke gjorde det.

Gjør det!

Planlegg det som planlegges kan og forsøk å se hverdagen fra en annen vinkel. Vi har alle en tendens til å bli litt fanget av den. Noe som kanskje gjør at vi tror vi er mindre fleksible enn vi er.

Gjør det!

[Lektor Doppler med tillegg]

Kjør på. Du angrer om du ikke gjør det. 

[Ziva]

Kjør på, du kommer ikke til å angre når du er ferdig.

[frk Nilsen]

Kan ikke annet enn å henge meg på de andre kloke damene her, kjør på!

[amandine]

Dessuten, frk Høygir - vi er flere i samme båt. Det blir rene støttegruppen! Heia heia!

[Gjest Helle_Høygir]

Woho sånt liker vi og jeg stemmer i - heia heia til deg!