Føler du at mannen er der for deg uansett?

[Anonym bruker]

..det gjør ikke jeg..

 

Han liker å tro det selv, og sier at han alltid vil være der for meg. Uansett hva jeg trenger.

Når jeg kjenner etter og er ærlig med meg selv så opplever at han ikke respekterer meg som en partner skal..

 

Anonymous poster hash: ab3cb...46e

[Anonym bruker]

Jeg kan stole på at han er der hvis det er noe spesielt og jeg trenger hans hjelp. Hvis jeg bare trenger at han er der, så skygger han gjerne unna så fort han kan finne på et påskudd. Han blir litt hjelpeløs om det ikke er noe konkret han kan gjøre.

Anonymous poster hash: a93a7...7cd

[Brennheite Badeand]

Ja, det føler jeg. Når det er sagt er jeg stor jente og kan klare meg selv. Så det viktigste for meg er at jeg stoler 100 % på at han er der for ungene våre uansett.

[Anonym bruker]

Ja, det føler jeg. Han står støtt som et fjell de gangen jeg eller vi har problemer. 

Til tross for at vi begge ofte er sterke personligheter og like sta og egen begge to og derfor krangler/diskuterer mye, så husker jeg alltid på at han alltid har vært der for meg i tunge stunder eller når jeg bare er litt nedfor.. 

Han klarer alltid å snu det negative til noe positivt.

 

Han  stiller maks opp for barna sine også.

Anonymous poster hash: 0f2ef...f33

[Anonym bruker]

Jepp! Har allerede stått stødig som en påle i ganske så kritiske situasjoner over lang tid.

Anonymous poster hash: 221d7...b03

[Anonym bruker]

Ja, han er super <3

 

Anonymous poster hash: fe14f...54c

[Anonym bruker]

Nei, jeg er nok nr 5 på lista hans.

 

Anonymous poster hash: c3cc6...d5a

[Anonym bruker]

ja,han er der alltid og jeg velger å tro at han alltid vil være der,både for meg og barna våre.

Anonymous poster hash: ec347...5a1

[moota m storebror&lillebror]

Jeg vet ikke om jeg tør eller vil svare på dette.. Jeg vil si ja, men må nok si at jeg ikke vil vedde på det.

[Anonym bruker]

Jeg trodde det, inntil jeg i graviditeten ble lagt inn p.g.a sterke smerter i magen, fikk beskjed om at jeg kun var til overvåking for en natt og at han kunne hente meg neste morgen tidlig. Han skulle ringe om morningen. 

Sov ikke hele den natten, var urolig for den lille i magen og ville bare hjem. 

Dagen derpå trodde jeg at uroen for barnet i magen var gjensidig. Men nei, han syntes det var fint at jeg var borte. Han tok ikke telefonen når jeg ringte, han brydde seg ikke om hva legene sa, heldigvis gikk det bra med barnet. Samme skjedde da jeg spontanaborterte, brydde seg ikke, bare gikk og sa åja, som om det kun var min ting å håndere siden det var i min kropp det skjedde. Nei, har gravd i ettertid på parterapi. Han brydde seg rett å slett ikke. 

Overraskelse; vi har gjort det slutt og ja, jeg dumpet han selv. 

Anonymous poster hash: 73650...522