Dere med litt store barn.

[Anonym bruker]

Dette er skikkelig dumt spørsmål.

Jeg er ikke så vant med barn og særlig ikke fra 8-9 års alderen.

Jeg har en niese på 9 år. Vi har ett godt forhold og vi er veldig glad i hverandre. Hun er åpen og pratsom og deler hemmeligheter med meg.

I det siste har hun begynt å ikke gidde å svare når jeg sier noe, driver med øyerulling om jeg feks sier hun var så fin i dag.

Moren sier hun begynner å få skikkelig attitude om dagen og er i perioder håpløs.

Mitt spørsmål er, skal jeg bare fortsette som før og si hun er fin når hun er det og kalle henne godjenta eller burde jeg gi henne litt space? Behandle henne mer voksent?

Som jeg sa. Jeg har null erfaring når de nærmer seg pubertet og jeg aner ikke hvordan jeg skal behandle henne.

Jeg ler selv av problemstillingen min og tenker selv jeg bør fortsette som før men synes det er interresant å høre hva dere synes.

 

Anonymous poster hash: 271d9...bbe

[Anonym bruker]

Vi har noen slike i huset her nå, og de er alle ulike og vi må behandle de forskjellig. Tante fikk bukt med hun værste hjemme hos seg, hun er like ille her. Tanten gjorde akkurat det samme som min datter gjorde når hun pratet til henne. Dette gjorde hun en hel helg, noe min datterr irriterte seg mer og mer over. Onkelen begynte vist med akkurat det samme han også, for han klaget på min søster og etter litt snakk på bakrommet begynte han. Gangen etter når hun var der gjorde ikke min datter noe slikt. Hun kom til meg og klaget på tante og onkel, og jeg svarte bare tørt tilbake at hun kanskje ikke syns det var så gøy å bli behandlet slik hun behandler oss andre omdagen. Litt snøfting og så gikk hun.

Jeg har prøvd på det samme her, men da har jeg bare fått latter tilbake. Hun er nr 3 i rekken av tennåringer, og det virker som hun får trippel dose. Men hun er den flinkeste til å hjelpe til og den som er mest grei å ha med å gjøre om dagen. Så har måtte begynne å lukke ører og prøve å ikke irritere meg så.

 

Hun ene her nåd vi ikke inn til, men hun ble "mobbet" på skolen pga dette, da skjønte hun det og gjorde noe med det. Vi hadde ingen sympati med henne, for vi hadde advart og vi hadde gjort mye for å prøve å få henne til å forandre seg på dette. Så siste dråpe for at hun skulle skjønne dette var nok det at vi ikke hadde noen sympati og at dette måtte hun ordne opp i selv. Hun var så stor at hun måtte stå for sine egene handlinger. Hun fikk beskjed om å gi de hun hadde såret og oppført seg lite fint mot en unnskyldning, og hun kunne bare håpe de ville gi henne en sjangse til å tilgi og fortsatt være vennen med henne. Hun mistet noen venner, men sånn er det. Vi kan ikke sy puter under armene og vi kan ikke redde de hele tiden, nå er de så store at de må ordne selv.

 

Hun siste trengte vi bare å ta noen alvorsprater med før hun forsto at slikt var ikke så hyggelig for de rundt seg. Nå har hun blitt 16år og vært minimalt med problemer. Skulle bare ha byttet durasellbatterier i henne, for alt går så himla treigt. Alltid gått treig med henne og hun gidder ikke gjøre stort, men nå kan det ta ett døgn før hun kommer seg ut av senga om vi ikke står og maser og maser.

 

Snakk med moren og hør om det er greit for henne om du snakker med henne, svarer henne med samme mynt ellerr noe annet. Slik at ikke datteren kommer og klager over hva du har gjort om du traff spikeren på hodet og moren blir sur. (Jeg skjønte hva tanten hadde gjort når min datterr klaga over tanten, men mannen min skjønte det ikke og lurte på hva hun hadde gjort som fikk vår datter så sint)

 

Anonymous poster hash: 2523f...8e8

[Kyllingbein]

Nei fortsett med det. Min erfaring er at de setter pris på det innerst inne selv om de himler med øynene. Det kan ha litt med usikkerhet og dårligere selvtillit å gjøre, noe man ofte går gjennom når man nærmer seg pubertet.

[Anonym bruker]

Her er huset ofte fylt med 9 årige gutter hærlige alder. Litt barn og litt voksen.

 

Jeg er veldig tydelig på at jeg ikke finner meg i frekk oppførsel.

 

De er humoristiske, fnisete og har veldig behov for å prate

Selv om de gjerne ikke svarer mye en dag, så viser jeg at jeg ser dem og sier at jeg liker å ha dem her.

Et klapp på ryggen eller å bli tiltalt med navn varmer godt

 

Anonymous poster hash: b9754...1b1

[Anonym bruker]

Synes ærlig talt det er litt vanskelig når de er mutte og taus. Samtidig er jeg voksen og burde klare å håndtere dette.

Hun er ikke frekk synes jeg, helt ok å ikke være pratsom en dag. Lurte bare på om det var best å gi henne space eller om det blir helt feil?

HI

 

Anonymous poster hash: 271d9...bbe

[Anonym bruker]

Du merker hva som er naturlig for dere. Ikke press deg på, vær deg selv det er det beste.

 

Vis at du er en trygg voksenperson som tåler å høre det meste på godt og vondt.

 

Med humor kommer man langt

 

Anonymous poster hash: b9754...1b1