Noen med angst her som får null forståelse?

[Anonym bruker]

Har det sånn, ingen skjønner det... Begynt å gå til psykolog 1 gang i uken, og kan nesten ikke vente. For første gang er det noen som faktisk hører på meg! Som ikke nikker, og sier ja, uten å høre etter i det hele tatt.

Samboeren er vel den som får høre mest fra meg naturligvis, men merker han faller av litt når jeg sier noe. Han kan også komme med "teite" kommentarer; Skal du bare sitte inne i helga du eller? Du vet at det finnes en verden utenfor døra også.. Og så ler han.. Han mener jo ikke noe stygt sikkert, men slike kommentarer er det jeg føler jeg blir møtt med hele tiden.

 

Sykemeldt fra jobb, klarer ikke snakke i telefon med noen, og iallefall ikke møte noen. Sjefen har sendt et par mld om jeg kan komme å ha et møte for å finne ut hvor lenge jeg blir sykemeldt osv! Enda jeg svarte så pent jeg kunne at jeg har tunge dager, så orker ingenting.

 

Har siste dagene vært helt utilgjengelig, dvs slått av mobilen, døren er låst.

 

Og det har vært fantastisk...

 

Skal til psykologen igjen over helga, og kan nesten ikke vente.............

 

 

 

Anonymous poster hash: 20f02...a13

[Anonym bruker]

Har det sånn, ingen skjønner det... Begynt å gå til psykolog 1 gang i uken, og kan nesten ikke vente. For første gang er det noen som faktisk hører på meg! Som ikke nikker, og sier ja, uten å høre etter i det hele tatt.

Samboeren er vel den som får høre mest fra meg naturligvis, men merker han faller av litt når jeg sier noe. Han kan også komme med "teite" kommentarer; Skal du bare sitte inne i helga du eller? Du vet at det finnes en verden utenfor døra også.. Og så ler han.. Han mener jo ikke noe stygt sikkert, men slike kommentarer er det jeg føler jeg blir møtt med hele tiden.

 

Sykemeldt fra jobb, klarer ikke snakke i telefon med noen, og iallefall ikke møte noen. Sjefen har sendt et par mld om jeg kan komme å ha et møte for å finne ut hvor lenge jeg blir sykemeldt osv! Enda jeg svarte så pent jeg kunne at jeg har tunge dager, så orker ingenting.

 

Har siste dagene vært helt utilgjengelig, dvs slått av mobilen, døren er låst.

 

Og det har vært fantastisk...

 

Skal til psykologen igjen over helga, og kan nesten ikke vente.............

 

 

 

Anonymous poster hash: 20f02...a13

Jeg har (dessverre for deg i denne sammenhengen) bare fått gode reaksjoner på angsten når jeg har fortalt om det. Jeg takker høyere makter hver dag for hvor fantastisk og støttende samboeren min er. Har du snakket ordentlig med din? Kanskje han prøver å spøke det bort fordi han ikke vet hvordan han skal forholde seg til det? Kanskje vet han helt ærlig ikke hvor ille det er for deg? Jeg sier omtrent like mye til samboeren som til psykologen og det hjelper meg/oss veldig å vite hvor vi står, legge felles planer for bedring osv. Du sier det er fantastisk å låse seg inne og skru av tlf-pass deg litt for det. Det kan bli enda vanskeligere å komme seg ut igjen hvis du faller for isoleringstaktikken...det vet jeg litt for godt...

 

Prøv å snakke med kjæresten din så han ser dybden av problemene dine :-)

 

Anonymous poster hash: a549a...d28