Trenger veldig et råd...

[Anonym bruker]

Min mann er steril og vil må bruke donor. Vi er ikke åpne om dette, kun mine foreldre og svigermor som vet dette + leger og jordmor.. Vil at et evt. barn skal få vite dette først, så tar vi det der i fra evt.. Bor på en liten plass, og nå har det kommet meg for øre at svigermor går rundt og forteller at min mann, altså hennes sønn ikke kan få barn og at vi derfor må ha hjelp o.s.v. Kjenner jeg blir fryktelig skuffet og irritert, hvordan skal jeg fortelle dette til min mann, jeg er redd for hvordan han vil reagere.. Må jo også ta det opp med svigermor, faders kjerring!! Ps! Hun er stort sett oppdatt av seg selv og sitt, virker/viser ikke at hun bryr seg så mye om oss, men vi har nå hatt et greitt forhold til nå.. Noen som kan komme med råd?

 

Anonymous poster hash: e2559...7fc

[ærlig talt]

Dette hadde jeg utvilsomt fortalt mannen min! Sånn informasjon går man ikke rundt å forteller folk, og mannen din burde få vite om "ryktet som går". Etter det ville jeg sammen med mannen min snakket med svigermor!

[PrinsesseHengepupp]

Vi er i samme situasjon, vi må også benytte donor. Men ikke fordi mannen ikke kan lage barn (han er det ingenting i veien med), men fordi jeg har antistoffer som gjør oss ute av stand til å produsere barn sammen. Men begrunnelsen er jo uviktig, sånn sett. 

 

Det vi gjorde, som føltes rett for oss, var å bli enige med hverandre, før prosessen startet om alle skulle hvite, eller ingen. For å la noen vite vil aldri fungere godt. VI har valgt å være hundre prosent åpne for å unngå nettopp slike situasjoner som den dere er i nå. Men kanskje aller mest; for å la dette bli en naturlig del av barnet som eventuelt vil komme. For jeg vil ikke stå ansvarlig for det tillitsbruddet et barn vil oppleve den dagen "man tar den store samtalen", enten barnet er 4, 8, 12 eller 18 år. Det er gjort en del studier, og det fremkommer nokså tydelig at de barna som vokser opp med donorhistorien som en del av seg fra starten av bevarer et sunnere forhold til foreldrene og vil ha mindre utfordringer knyttet til identitet senere i livet. 

 

Siden du direkte spør om råd så er mitt råd fra meg (husk, vi er i samme situasjon, jeg synser ikke) til deg: gå ut åpent med donor-behovet til en større sirkel av omgangskretsen enn hva dere i dag har, og stå for valget. Det kan være en tung prosess, kanskje spesielt for mannen, men dere bør tenke på to ting: det er tungt å leve i et skap og sviket barnet kan oppleve når hun tilfeldig får høre at "pappan din er ikke din pappa" i barnehagen eller hos en kusine er nærmest ubøtelig. 

 

Det med å velge å være åpen eller ikke i en slik situasjon er som sagt vanskelig, og det er et personlig valg. Men siden man ikke kan kontrollere andre menneskers følelser eller behov for oppmerksomhet eller sympati bør man enten velge å ikke si noe til noen, noensinne, eller la verden vite. For som dere har erfart, og som vi har fryktet før vi tok vår avgjørelse; det kan få fatale følger om noen få utvalgt blir betrodd en slik "hemmelighet".

 

Jeg håper virkelig dere finner ut av ting, og jeg ønsker dere lykke til med prosjekt babymaking  

 

Legger ved en liten video, om det å leve i skap: http://www.upworthy.com/a-4-year-old-girl-asked-a-lesbian-if-shes-a-boy-she-responded-the-awesomest-way-possible?g=5&c=reccon1 

 

Lykke til. 

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om jeg er helt enig med hun som skrev før her med full åpenhet om donor fra første stund eller ikke, tror vel kanskje sjansen for at et barn blir konfrontert med informasjon i barnehage kan være større viss alle vet enn om kun besteforeldre vet, kommer helt ann på om og når barnet blir informert av dere/er motakelig for info, men det er en annen sak. Spørsmålet ditt var om råd til å takle oppstått situasjon. De du har fortalt det til er jo de menneskene du bør kunne stole mest på, så dette er fryktelig dårlig av din svigermor. Dette må hun jo få beskjed om at ikke er akseptabel oppførsel, kjenner jeg blir irritert på deres vegne. Skjønner godt at du syns det er vanskelig informerer mannen, det er hans mor og skuffelsen over at hun har sveket han vil nok bli stor. Er nok det beste informere han om det du vet og at han eller dere sammen snakker med svigermor. Ikke gå bær på dette alene, informer ham, hun vil jo bare fortsette og fortelle når det passer seg..

 

Anonymous poster hash: e2559...7fc

[PrinsesseHengepupp]

Jeg vet ikke om jeg er helt enig med hun som skrev før her med full åpenhet om donor fra første stund eller ikke, tror vel kanskje sjansen for at et barn blir konfrontert med informasjon i barnehage kan være større viss alle vet enn om kun besteforeldre vet, kommer helt ann på om og når barnet blir informert av dere/er motakelig for info, men det er en annen sak. Spørsmålet ditt var om råd til å takle oppstått situasjon. De du har fortalt det til er jo de menneskene du bør kunne stole mest på, så dette er fryktelig dårlig av din svigermor. Dette må hun jo få beskjed om at ikke er akseptabel oppførsel, kjenner jeg blir irritert på deres vegne. Skjønner godt at du syns det er vanskelig informerer mannen, det er hans mor og skuffelsen over at hun har sveket han vil nok bli stor. Er nok det beste informere han om det du vet og at han eller dere sammen snakker med svigermor. Ikke gå bær på dette alene, informer ham, hun vil jo bare fortsette og fortelle når det passer seg..

 

Anonymous poster hash: e2559...7fc

 

Mulig du misforsto meg; men total åpenhet innebærer selvsagt total åpenhet ovenfor også barnet, selvsagt, fra dag èn. Man kan ikke være åpen ovenfor enkelte eller alle og samtidig holde det skjult for barnet i flere år. Faren for konfrontasjon fra noen i barnehagen eller i familieselskap elimineres når barnet selv med stolthet kan fortelle at "mamma og pappa måtte ha hjelp for å lage meg". Som sagt, dette er det gjort mye forskning på. 

[Optatium]

Jeg og mannen ble enige om at vi enten måtte fortelle alle eller ingen, og det ble for vanskelig å fortelle ingen. Vi bestemte oss derfor for full åpenhet og har ikke angret et sekund på dette.

Vi ville styre informasjonen selv og unngå bygdesladder (den ungen likner ikke på far,min tro om Postmannen har vært der).

 

Kan ikke si hva som er rett for deg, men dette var rett for oss.

Ville forøvrig ha fortalt den kjerringa av ei svigermor at hu har tråkket langt over grensa.

[Anonym bruker]

Takk for tilbakemeldinger.. Valget i fht at vi kun har sagt det til de vi har er fordi vi trudde vi kunne stole på dem, det kan vi på mine foreldre, men altså ikke henne.. Grr... Fint og få litt tanker fra andre som bruker donor i fht åpenhet, må nok modnes litt, spesielt hos min mann, men har aldri vært snakk om å ikke fortelle barnet.. Må på en eller måte få fortalt min mann hva hun går og sier, han er i utgangspunktet en "bløt" mann, så dette kommer til å bli sårt og vondt.. Svigermor må vertfall få beskjed om at dette er skikkelig overtramp og sånn gjør man ikke, kjenner jeg har ikke mye til overs for henne nå!!

 

Anonymous poster hash: e2559...7fc

[Anonym bruker]

Da har jeg snakket med min mann, han ble selvfølgelig skuffet og samtidig forbanna på at hans mor sier slikt.

Han har igjen snakket med henne, og spurte om hun forteller dette rundt, da det har kommet han for øre at han ikke kan få barn.. Hun svarte at hun hadde bare sagt det til "de nærmeste" hvordan det var og at hun ikke trodde det gjorde noe, han var jo ikke mindre mann fordi vi måtte bruke donor.... Min mann presisert at det var vi/han som evt. skulle bestemme om og når slikt evt. skulle sies og han lurte også på hva vitsen med å fortelle dette var??!! Det virket ikke som hun skjønte hva han mente, og virket uforstående til at dette var noe problem..

"Skaden" er skjedd og man får bare tenke seg godt om hva man forteller henne heretter.. Veldig skuffet!!

 

Anonymous poster hash: e2559...7fc