Jeg må gi opp min store kjærlighet

[Anonym bruker]

Han gjør meg elektrisk. Jeg elsker han. Han er mer enn alt for meg '. Jeg er 32 år og jeg har aldri følt lignende. Vi kan snakke om ALT, etter ett år så tenner han meg mer og mer.

 

Han er oppmerksom, kjekk, snill, intellektuell, flink med barn, blid, høflig, sta, skolert. Han er alt. Han er min drømmemann.

 

Når jeg ligger i armene hans så forsvinner alt annet. Jeg elsker han så ubeskrivelig mye.

Men jeg må gi han opp. Vi bor 89 mil fra hverandre. Vi har begge små barn på 4-5-7-4 år. Ingen av oss kan flytte og ta barna fra familie, skole etc etc.

Det er så fryktelig vondt. Hjertet brister i tusen biter. Jeg kaster opp, skjelver. Alt er vondt. Jeg vet ikke om jeg klarer meg uten han.

 

Anonymous poster hash: 92c4d...334

[Anonym bruker]

Føler med deg,har akkurat gjort det samme:(

 

Anonymous poster hash: 80c47...481

[Anonym bruker]

Det er helt grusomt. Er det lenge siden det ble slutt mellom dere?

 

Anonymous poster hash: 92c4d...334

[Anonym bruker]

SÅÅÅÅ grusomt

 

Tusen klemmer

 

Anonymous poster hash: a13d4...7b1

[Anonym bruker]

Du MÅ ikke gi slipp på ham pga avstand? Jeg hadde avstandsforhold Norge-Tyskland i 5 år. Gikk fint det.

 

Anonymous poster hash: 7c98e...0f5

[Anonym bruker]

Det har jeg også gjort. I kveld, men av andre årsaker. Sitter her med knust hjerte, men vet at det var riktig beslutning å ta. Jeg må skjerme barna mine (vårt) og sette dem først. Jeg må finne meg selv igjen. Han har ødelagt meg fullstendig. Kjenner allerede at jeg savner ham. De gode stundene.

 

*legger meg under dyna og gråter meg i søvn - for siste gang i kveld*

 

Anonymous poster hash: 89b27...4e2

[MrsMilla]

Han gjør meg elektrisk. Jeg elsker han. Han er mer enn alt for meg '. Jeg er 32 år og jeg har aldri følt lignende. Vi kan snakke om ALT, etter ett år så tenner han meg mer og mer.

 

Han er oppmerksom, kjekk, snill, intellektuell, flink med barn, blid, høflig, sta, skolert. Han er alt. Han er min drømmemann.

 

Når jeg ligger i armene hans så forsvinner alt annet. Jeg elsker han så ubeskrivelig mye.

Men jeg må gi han opp. Vi bor 89 mil fra hverandre. Vi har begge små barn på 4-5-7-4 år. Ingen av oss kan flytte og ta barna fra familie, skole etc etc.

Det er så fryktelig vondt. Hjertet brister i tusen biter. Jeg kaster opp, skjelver. Alt er vondt. Jeg vet ikke om jeg klarer meg uten han.

 

Anonymous poster hash: 92c4d...334

Kan dere ikke heller prøve et avstandsforhold når dere er så kjempeforelska?

 

Og så kanskje vurdere senere om en av dere klarer flytte?

[overlord]

Hvorfor kan dere ikke ha et avstandsforhold til barna er blitt store da? Dersom dere virkelig elsker hverandre er vel det et bedre alternativ enn å gjøre det slutt? 

[Anonym bruker]

Jeg hadde et avstandsforhold på tvers av Atlanterhavet. USA, 16 timer unna. Så hverandre en gang i året. Og vet du, det gikk veldig fint, og nå kan vi endelig være sammen hver dag  

Anonymous poster hash: 31d85...8ba

[Peggy Sue]

Uff, føler med deg. Kan dere ikke, som de andre har foreslått, prøve avstandsforhold? Hvis du ikke ønsker det kan du kanskje forsøke å tenke på at forholdet ville vært annerledes om dere så hverandre 7 dager i uka, hver uke, år etter år. Kanskje det føles så intenst når dere er sammen nettopp fordi dere ser hverandre så sjeldent. Kanskje det hadde vært litt mindre intenst hvis du måtte ned på kne og grave frem skitne sokker fra under sofaen hver dag?

Jeg forsøker ikke å si at det du føler ikke er ekte, det vet jeg ingenting om. Men det er vel ikke uvanlig at ting kjølner betraktlig når hverdagen innhenter deg. Hvis et avstandsforhold ikke er ønskelig og du blir nødt til å la han gå, kan kanskje en slik tankegang hjelpe deg videre.

[Anne Victoria]

Han gjør meg elektrisk. Jeg elsker han. Han er mer enn alt for meg '. Jeg er 32 år og jeg har aldri følt lignende. Vi kan snakke om ALT, etter ett år så tenner han meg mer og mer.

 

Han er oppmerksom, kjekk, snill, intellektuell, flink med barn, blid, høflig, sta, skolert. Han er alt. Han er min drømmemann.

 

Når jeg ligger i armene hans så forsvinner alt annet. Jeg elsker han så ubeskrivelig mye.

Men jeg må gi han opp. Vi bor 89 mil fra hverandre. Vi har begge små barn på 4-5-7-4 år. Ingen av oss kan flytte og ta barna fra familie, skole etc etc.

Det er så fryktelig vondt. Hjertet brister i tusen biter. Jeg kaster opp, skjelver. Alt er vondt. Jeg vet ikke om jeg klarer meg uten han.

 

Anonymous poster hash: 92c4d...334

Men i alle dager, du trenger ikke gi ham opp! Du behøver slett ikke leve etter et A4- modellen hva forhold angår, selv om mange velger det fordi det er bekvemt og vanlig. Besøk hverandre og bruk Skype mellom hver gang dere kan møtes. Hvorfor må folk bo sammen? Det må de slett ikke! Selv bor kjæresten min og jeg hver for oss og stortrives med det Det kommer vi til å fortsette med en lang stund enda, selv om vi har vært et par lenge. Lykke til og ikke gi opp forholdet ditt selv om det ikke er A4

 

Ps. I min omgangskrets har folk kjærester i London og Stockholm, mens de selv har bopel i Oslo. Det går kjempefint!

[Anonym bruker]

Hvis dere virkelig er ment for hverandre, så er det ikke så vanskelig å ha et avstandsforhold i noen år. 

Anonymous poster hash: c21bc...52e

[Anonym bruker]

Du framstår som et offer. "Stakkars meg som lar barna komme først slik at jeg må gi opp den store kjærligheten".

Du har to barn, og ditt største ønske er vel at de skal ha det best mulig?

Og hvorfor kan dere ikke ha et avstandsforhold? Ikke tenk på alle hindringer, savn osv. Tenk at dere kan gjøre det beste ut av situasjonen. Han er en liten flytur unna, og du får benytte deg av de mulighetene du har til å besøke ham. Han kan jo også besøke deg.

 

 

Anonymous poster hash: 5b882...a21