Kan noen fortelle meg om hvordan samlivsbruddet gikk?

[Anonym bruker]

Her går det mot samlivsbrudd. I utgangspunktet er det jeg som ønsker det, og det pga. manglende kjærlighet, nærhet og gjensidig forståelse. Jeg ønsker sterkt å flytte og begynne på nytt for meg selv, men det som skremmer meg er det praktiske. Hus må selges, ting må fordeles, samværsordninger må avtales. Tenker med gru på hvordan den følsomme lille gutten min (som straks er 4) vil reagere. Hvordan familien til samboeren vil reagere (min familie er det ikke så nøye med). 

 

Jeg lurer kort sagt på ALT rundt det her. Hvordan er det å være alene med barn over tid? Hva slags avtaler har dere lagd i forbindelse med fordeling av samvær? Hvordan gikk det følelsesmessig? Er det mulig med et brudd uten for store konflikter? Hvordan har barna taklet det?

 

Tankene spinner rundt det her døgnet rundt, så jeg blir veldig takknemlig for å høre noen erfaringer.

Anonymous poster hash: 268fd...411

[Anonym bruker]

Jeg gikk fra min tidligere samboer da vår felles datter var 9mnd, mens han hadde et barn fra før på 4,5år.

Det var jeg som bestemte meg for å avslutte forholdet. Jeg flyttet til en annen by for å studere, samværet ble vi enige om annenhver helg.

Det var tøft å ta valget, men det var rett. Jeg har aldri angret.

 

I dag er vår datter 7år og han har fortsatt samvær annenhver helg.

Anonymous poster hash: 09c43...1d7

[Anonym bruker]

Jeg og mannen gikk fra hverandre da vårt barn var 5 år. Vi eide ikke sammen, så slapp unna det problemet. Jeg flyttet ut sammen med barnet, men flyttet innad i samme skolekrets (vi gikk fra hverandre sommeren før skolestart). Mitt barn er også et følsomt barn, og synes ikke dette var lett. Du må forberede deg på at det vanskeligste ikke er familien osv, men barnets reaksjon.....Jeg er usikker på om det faktisk var verdt det altså

 

Vi begynte med 60-40, hadde en periode 50-50 (men da 2+2 uker) og nå er det 80-20. Far har vært MEGET vanskelig når det gjelder å endre samværet (samværsavtalen er uendret siden mekling og der står 50-50) men følger så absolutt ikke opp barnet sitt, hverken tidsmessig eller økonomisk, desverre. Barnets far vil heller ikke høre på hva barnet vil (det er nå 13 år) og prøver å tvinge gjennom sine ønsker, noe som skaper enda dårligere relasjon. Jeg føler jeg har brukt mye tid og tårer på å få far til å forstå hvor lei seg barnet er over den dårlige kontakten med far.

 

Hos oss var det manglende følelser over MANGE år, samt mangel på respekt for hverandre. Jeg tror nok at om vi hadde forblitt gift ville vi endt opp med å krangle mye og hate hverandre, eller jeg ville hatet min eks. Det aller vanskeligste var da barnets far fant seg ny kjæreste, som flyttet inne etter 3 uker (!). De fikk ett barn sammen ikke så lenge etterpå, og jeg tror nok at farens nye familiekonstellasjon har ødelagt mye for far-barn forholdet. Mitt barn vil i utgangspunktet ikke reise til far nå i det hele tatt

 

Håper det går bedre for din del....I det minste er far og jeg relativt sett gode venner og på god fot med hverandre. Mitt råd til andre i tilsvarende situasjoner, svelg lassevis med kameler for å opprettholde en god relasjon til far....det er det aller beste man kan gjøre når man utsetter barnet sitt for samlivsbrudd!

Anonymous poster hash: 2fbba...22a

[Anonym bruker]

Takker for svar!

 

Ikke oppløftende lesning. Men takk likevel for ærligheten. Det er virkelig ikke lett å veie for og imot her. Man kan vel ikke bare leve i et kjærlighetsløst forhold? Føler jeg ender opp deprimert og bitter, og det er ikke sikkert det er noe bedre for barnet mitt.

 

HI

Anonymous poster hash: 268fd...411

[Anonym bruker]

 

Takker for svar!

 

Ikke oppløftende lesning. Men takk likevel for ærligheten. Det er virkelig ikke lett å veie for og imot her. Man kan vel ikke bare leve i et kjærlighetsløst forhold? Føler jeg ender opp deprimert og bitter, og det er ikke sikkert det er noe bedre for barnet mitt.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 268fd...411

 

Tenkte slik som deg...var i slutten av 20-åra da det ble slutt (vi hadde vært gift i 7 år). Jeg angrer nok ikke på at jeg gikk, men jeg tror likevel at barnet hadde hatt en god/annen relasjon til far om vi hadde vært gifte.

 

Husk på å la barnet ditt snakke om og sørge over det kjipe i å ha skilte foreldre, ikke unngå de samtalene, eller prøv å glatte over det. Ikke snakk stygt om far til barnet, eller krangle med far foran barnet (sistnevnte har jeg gjort btw, men prøver så hardt jeg kan å unngå det). og sett barnet først, for guds skyld! Nye partere MÅ komme i annen rekke. 

 

Ønsker deg masser av lykke til. Man må av og til følge hjertet, og noen ganger VET man at det ikke fungerer....desverre...stor klem, vet hvor kjipt og vanskelig dette er :klem:Det hadde nesten vært lettere om han hadde vært utro eller noe, for da hadde man hatt "gyldig" grunn 

 

Anonymous poster hash: 2fbba...22a

[Anonym bruker]

 

 

Takker for svar!

 

Ikke oppløftende lesning. Men takk likevel for ærligheten. Det er virkelig ikke lett å veie for og imot her. Man kan vel ikke bare leve i et kjærlighetsløst forhold? Føler jeg ender opp deprimert og bitter, og det er ikke sikkert det er noe bedre for barnet mitt.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 268fd...411

 

Tenkte slik som deg...var i slutten av 20-åra da det ble slutt (vi hadde vært gift i 7 år). Jeg angrer nok ikke på at jeg gikk, men jeg tror likevel at barnet hadde hatt en god/annen relasjon til far om vi hadde vært gifte.

 

Husk på å la barnet ditt snakke om og sørge over det kjipe i å ha skilte foreldre, ikke unngå de samtalene, eller prøv å glatte over det. Ikke snakk stygt om far til barnet, eller krangle med far foran barnet (sistnevnte har jeg gjort btw, men prøver så hardt jeg kan å unngå det). og sett barnet først, for guds skyld! Nye partere MÅ komme i annen rekke. 

 

Ønsker deg masser av lykke til. Man må av og til følge hjertet, og noen ganger VET man at det ikke fungerer....desverre...stor klem, vet hvor kjipt og vanskelig dette er :klem:Det hadde nesten vært lettere om han hadde vært utro eller noe, for da hadde man hatt "gyldig" grunn 

 

Anonymous poster hash: 2fbba...22a

 

 

Ja, det hadde nesten vært lettere om han var utro eller slo meg (mener ikke å bagatellisere vold her altså, jeg ØNSKER ikke å bli slått). Samboeren min er en fin fyr, vi har bare ikke de rette følelsene. Han lever greit med det, mens jeg lengter ut. Vi har ikke dype samtaler, ikke krangler, ikke sex, ingenting. Vi fungerer greit og han er en super far, men jeg ønsker mer ut av livet. Føler jeg kaster bort tiden min på å leve sånn her. Samtidig er jeg så i tvil om jeg kan få lov til å følge hjertet når jeg vet at det går utover sønnen min. Det kan jo komme gode ting ut av det for han også - på sikt - men det tar uansett tid og vil sikkert alltid være sårt for han. 

 

Føles tungt å ta et så stort valg som går ut over andre. Jeg er ikke vant til å lytte til meg selv, men jeg har egentlig bestemt meg for å ikke leve på akkord med meg selv. 

 

Takk for kloke og trøstende ord. Jeg bare øser alt ut her ser jeg.... 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 268fd...411

[Anonym bruker]

Min mening er at så lenge det er barn inni bildet så er det at "følelsene tok slutt" og alt i den kategorien, ikke gode nok grunner for å bryte opp familien. Selv om jeg skjønner at det er forderdelig tungt å ikke føle at en er på rett plass, får det en trenger. jeg tror at dersom en slutter å se på brudd som en løsning, vil det bli lettere å gjøre de grepene som skal til for å gå det betre og "godt nok". Dett er selvsagt om det ikke har gått for langt, når en fremdeles behandler hverandre ok, kan samarbeide og ser på den andre som en god forelder. har hørt flere si at det ikke var verd bruddet, når det er barn i bildet.

Anonymous poster hash: c4831...6c7

[Anonym bruker]

 

Min mening er at så lenge det er barn inni bildet så er det at "følelsene tok slutt" og alt i den kategorien, ikke gode nok grunner for å bryte opp familien. Selv om jeg skjønner at det er forderdelig tungt å ikke føle at en er på rett plass, får det en trenger. jeg tror at dersom en slutter å se på brudd som en løsning, vil det bli lettere å gjøre de grepene som skal til for å gå det betre og "godt nok". Dett er selvsagt om det ikke har gått for langt, når en fremdeles behandler hverandre ok, kan samarbeide og ser på den andre som en god forelder. har hørt flere si at det ikke var verd bruddet, når det er barn i bildet.

 

Anonymous poster hash: c4831...6c7

 

 

 

Jeg ser absolutt hva du mener her. Likevel føler jeg at jeg vil angre dypt resten av livet om jeg ikke bryter ut. At jeg gir slipp på muligheten til å elske og bli elska tilbake av noen andre. Det spørs jo også om barnet har det bedre i ett hjem uten kjærlighet mellom foreldrene, der mamma ikke er lykkelig, eller om det kan være bedre å bo i to hjem der foreldrene samarbeider og kanskje finner kjærligheten og er oppriktig lykkelige med noen andre? Legger man ikke over litt av ansvaret for ens eget liv over på et lite barn også? Hvis man er eneste grunn til at mamma holder ut, legger jeg ansvaret for min lykke på han? 

 

Det er jo en risk å ta - det kan jo være jeg angrer på et brudd også. Men magefølelsen sier meg at ting vil gå seg til og at livet blir rikere, for meg, mannen og sønnen min, dersom jeg bryter ut. 

 

Det at følelsene tar slutt er også selvfølgelig bare en forenklet versjon av det hele. Det er ikke i nærheten av å dekke hva jeg går rundt og føler på daglig. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 268fd...411

[Anonym bruker]

Er litt i samme situasjon, vet hvilken veg deg går. Og vi har prøvd lenge, også prøvd rådgivning. Er ik lett da det ik går og man er ulykkelig, ensom og savner noe altid.

Er tøft å bryte ut, men tror det er verdt det.

Og du som mente at det ik er verdt det når det er barn i bildet, tar feil i mine øyne. Ingen barn har godt av å bo med 2 som ik har det bra. Vi foreldre er rollemodeller og bør lære barna at det er kjærlighet og ik kun samarbeid i beste fall.

 

Men lykke til med framtiden:-)

 

Anonymous poster hash: 39085...df6

[Anonym bruker]

Er litt i samme situasjon, vet hvilken veg deg går. Og vi har prøvd lenge, også prøvd rådgivning. Er ik lett da det ik går og man er ulykkelig, ensom og savner noe altid.

Er tøft å bryte ut, men tror det er verdt det.

Og du som mente at det ik er verdt det når det er barn i bildet, tar feil i mine øyne. Ingen barn har godt av å bo med 2 som ik har det bra. Vi foreldre er rollemodeller og bør lære barna at det er kjærlighet og ik kun samarbeid i beste fall.

 

Men lykke til med framtiden:-)

 

Anonymous poster hash: 39085...df6

 

Takk for lykkeønskinger! Lykke til til deg også  

 

HI

 

Anonymous poster hash: 268fd...411

[Anonym bruker]

Dytt!

Anonymous poster hash: 268fd...411

[Anonym bruker]

Dytt

Anonymous poster hash: 268fd...411

[Anonym bruker]

Jeg har ikke gjennomgått samlivsbrudd, men mannen min har et barn fra et tidligere forhold.

Det er lett å si på forhånd at fars nye partner må komme i annen rekke, og det er lett å gjennomføre så lenge far og ny partner ikke får barn sammen.

 

Jeg ble sammen med min mann da hans sønn var to år gammel. Hans eks tok dette veldig tungt og prøvde å styre samværet veldig slik at jeg ikke skulle være i nærheten av sønnen. Vi tok det veldig rolig i starten og jeg har absolutt ikke prøvd å være en mor for sønnen hans. Gutten har allerede en flott mor. Det tok tre-fire år før moren til gutten, aksepterte at jeg var en del av sønnens liv. Dette må du også ta med i betraktningen, at mest sannsynlig vil det komme inn en ny dame som er en stor del av ditt barns liv.

 

Nå har jeg og mannen to barn sammen, og hans sønn bor hos oss annenhver uke. Det fungerer sånn tålelig greit, men det er ikke lett for gutten å ha to hjem med forskjellige regler og døgnrytme. Vi står opp tidlig og alle er ute av døra 7.15, for jeg og mannen har vanlig kontorarbeidstid. Når gutten er hos moren kan han sove mye lenger, for mor begynner ikke på jobb før ni.  Vi har et annet syn på barneoppdragelse enn guttens mor, så det er ulike tv-regler, hvordan vi snakker til hverandre, bidrag hjemme, aktiviteter osv. Vi må ha like regler for de barna som bor i vårt hjem, småsøsknene her er blitt så store at de skjønner det veldig godt hvis storebror slipper å være med på husarbeid og rydding, mens de må.

 

Hvis jeg hadde vært deg, så hadde jeg virkelig, virkelig prøvd å få forholdet til å fungere. Det koster mye for barnet å ha to hjem, er iallefall min erfaring. Jeg har prøvd å foreslå at mannens sønn bør ha et fast hjem, og heller samvær annehver helg, men verken mor eller far er villig til å gi fra seg 50 %- samværet (Vi har foreslått at gutten bor hos oss, mor vil ikke ha mer enn 50 % samvær).

 

Hvis det ikke går, så går det ikke. Men husk da iallefall å sette barnet foran deres egne ønsker og krav!

 

(Til de som hater alle oss stemødre: Jeg har et godt forhold til mannens sønn altså, jeg er ingen mor for gutten, men en voksen i huset vårt. Gutten kommer like gjerne til meg som til far dersom det er noe spesielt, og i perioder mannen er bortreist, så endrer vi ikke samvær av den grunn, for at det ikke skal bli enda mer hit og dit for gutten)

 

Anonymous poster hash: e25c6...37a

[Anonym bruker]

Jeg gikk for 6 måneder siden, da sønnen vår var 9 måneder. Hos oss var det mye høylytt krangling, og endel personlige problemer hos barnefar som gjorde at vi ikke hadde noen god hverdag hverken for oss eller barnet. Han har laget et rent helvete for meg angående det praktiske og økonomiske - engasjert advokat, forsøkt å hindre meg i å få stønader til NAV, nekter å signere folkeregisterendring for barnet eller selge huset/kjøpe meg ut (nå har jeg måttet begjære tvangssalg siden jeg ikke har råd til å sitte med renteutgiftene i tillegg til husleia på det nye stedet å bo), nekter å snakke sammen på megling (som jeg måtte begjære mot hans vilje) eller lage noen samværsavtale. Om noe later det i alle fall til at han ikke har tenkt å kreve omsorgen for sønnen vår, og han har heldigvis vært hos meg hele tiden... Likevel må jeg få si at jeg ikke har angret et sekund. Du vet den følelsen når du har hatt omgangssyke, og du blir ufattelig takknemlig for å være frisk igjen? Den følelsen har jeg nå. Jeg har fått livet mitt tilbake. Sønnen min og jeg har en god hverdag med god stemning i hjemmet, koselige aktiviteter sammen, trygghet... Han har også blomstret opp. Jeg leser at dere egentlig har en "grei" hverdag, i alle fall for barnet? Da ville jeg tenkt meg grundig om før jeg dro... kanskje investert i litt "kjærestetid", en reise bare dere to? Se om dere kan finne tilbake til hverandre? Parterapi? Om ikke... så har dere vel bedre forutsetninger enn vi hadde for et clean break og et godt samarbeid om barnet framover. Lykke til i alle fall!

Anonymous poster hash: ff7b3...2da

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar!

 

Valget om å gå virker kanskje egoistisk siden jeg samtidig sier at hverdagen er grei. Men dette er bare på et nivå der vi ikke krangler eller har store konflikter, og vi samarbeider greit om det som skal gjøres. Jeg føler at livet er for kort til å leve uten kjærlighet, og den finner vi altså ikke hos hverandre. 

 

Virkelig ikke lett dette. 

 

Fordelen med at det ikke er noen konflikter mellom oss, er jo at vi vil klare å samarbeide etter bruddet. Vi er begge innforstått med at det er sønnens ve og vel vi må tenke på ved fordeling og avtaler om samvær. Det tror jeg ikke vil bli noe problem for oss, det er bare det å finne ut hva som faktisk er best for barnet. Man har jo selvfølgelig egoistiske interesser oppi dette også. Man vil helst se barnet sitt mest mulig. 
 

Tar gjerne imot flere erfaringer!

 

HI

Anonymous poster hash: 268fd...411

[Anonym bruker]

Tanken om en stemor til barnet gjør meg ikke helt fortvila faktisk. Jeg håper egentlig at samboeren min finner kjærligheten. Gjør han det, så er det ei som er god mot barnet også, det er jeg overbevist om. Jeg har vokst opp med veldig få voksenpersoner rundt meg, og ser absolutt verdien av å ha mange. Finnes ikke sjalu ved tanken på at han får seg noen andre... Det er kanskje tegn til at det ikke er noe mer å hente i forholdet?

 

HI

Anonymous poster hash: 268fd...411

[Anonym bruker]

Hei HI,

Det du skriver er som å lese mine tanker og følelser for et par år siden!

Jeg valgte å gå. De første ca 9 mnd var det fantastisk å få puste igjen, tid til å kjenne etter, og til å bryte ut av den lille boksen jeg hadde følt meg fanget i så lenge. Jeg var virkelig ulykkelig og følte meg veldig ensom i forholdet.

Så begynte ting å endre seg i meg, og plutselig merket jeg en masse følelser for ham som jeg slett ikke hadde følt på, på lenge. Det var veldig forvirrende, og frustrerende.

Jeg gikk og kjente på de følelsene et par mnd, for å finne ut av hva de egentlig handlet om. Og hva ville jeg?

SLAM! Så fikk han ny dame.

Og plutselig ramlet verden sammen.

Jeg skal forholde meg til at jeg har mistet ham. At jeg har mistet min familie (vi har tre barn). At han planlegger ny familie med henne nå. At det ikke er så lett å stå helt alene, når man virkelig er alene og det er endegyldig slutt!

 

Jeg har møtt en annen mann, og han er både fantastisk og rett for meg på mange måter. Han representerer veldig mye av det jeg savnet i mitt tidligere forhold. Problemet er bare at jeg overhodet ikke makter å slippe ham inn, fordi sorgen over det tapte er alt, alt for stort.

Det hadde jeg ALDRIG kunne forutse.

Hadde jeg visst det jeg vet nå, ville jeg tatt meg sammen og fått oss avgårde til terapi, skiferie, malekurs what ever som kunne ha gjort at vi begynte å se hverandre/høre hva den andre sa/møte hverandre som par. Jeg ville kjempe som en løve, simpelthen fordi å miste sin familie, er det mest skrekkelige jeg har opplevd. Men jeg trodde ikke det betød så mye der og da. Og teorier rundt hvordan man håndterer andre menn/kvinner, og nye familiekontellasjoner føles veldig anderledes i praksis!

 

Så tenk deg godt om. Du vet godt at gresset sjeldent er grønnere osv. Men du KAN bli overrasket over hvor lite grønt det er på den andre siden....selv om du er så heldig å ha møte den perfekte mann du drømmer om (det har jeg som sagt, og det betyr ingenting) og du får kanskje aldri tilbake det du har.

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 3efee...f2f