Sier din mor/far til deg at du er vakker/pen/søt osv.?

[Anonym bruker]

Jeg har tenkt litt etter å ha lest tråden om "er barna dine verdens vakreste?" eller noe i den dur, hvor den fleste mener at barna deres er det. Selv kan jeg ikke huske at hverken min mor eller far har sagt noe slikt til meg noen gang. Det skal nevnes at ingen av dem er store på ros, så det kan sikkert ha en sammenheng. Det kan jo hende at jeg aldri hører det fordi de ikke mener det, men jeg hører det ofte fra andre og synes vel kanskje det er litt merkelig at mine foreldre skulle se meg med helt andre øyne. Det er kanskje ikke vanlig å si slike ting til voksne barn?

Anonymous poster hash: 8ebf0...ad2

[Anonym bruker]

Nei.. kan vel huske min far sa han var gla i meg en gang på fylla. Også sier de begge godt i fra når jeg ikke ser bra ut. Hvis jeg har lagt på meg eller ikke stelt meg..

 

Anonymous poster hash: d0074...57e

[Anonym bruker]

Mamma sa det hele tiden i oppveksten, men aldri etter at jeg har blitt voksen. Jeg husker at jeg selv som barn ble lei av å høre den evinnelige messingen om hvor pen jeg var. Selv er jeg veldig bevisst på å ikke bruke utseende når jeg gir komplimenter til mine barn. Jeg bruker god, snill, morsom, kreativ, dyktig, smart, herlig å være sammen med osv. Jeg kan si at de ser flotte ut når de har pyntet seg eller fått nye klær, men komplimenterer aldri utseende deres isolert sett.

 

Anonymous poster hash: 72e0a...52f

[Anonym bruker]

Nei, mine foreldre er ikke sånn. Dessverre.

 

Anonymous poster hash: 06555...9c0

[Anonym bruker]

Nei aldri hørt moren min gi meg ros for noe egentlig

 

Anonymous poster hash: eb3d1...90d

[Anonym bruker]

Min mor roser for deretter å snakke dritt om meg like etterpå.... Så aldri tatt rosen hennes seriøst...

Anonymous poster hash: 95f33...d42

[Anonym bruker]

Min far sier alltid:" er det min vakre datter?" når jeg ringer hjem :-) og mamma og pappa har alltid sagt at jeg er flott. Jeg er dog ikke en klassisk skjønnhet, og tom lubben, men jeg har alltid følt meg fin pga mine foreldre.

 

Anonymous poster hash: 66227...e3a

[Anonym bruker]

Nei, mine foreldre er av typen som mener at "dere vet at vi er glad i dere, så det trenger vi ikke si", og de har nok samme oppfatning når det kommer til kompliment ellers også. Derfor er jeg helt motsatt! Gjør ungene mine noe bra, så får de høre det, og jeg forteller de daglig at jeg elsker dem og de får høre at de er vakre også. Men alt med måte

 

 

Anonymous poster hash: da159...d80

[Von Hertelhofen]

Nei. Derfor forteller jeg ofte til datteren min hvor søt og vakker hun er

[Anonym bruker]

De sier ofte at jeg er fin, men enda oftere at jeg er omtenksom, engasjert og en kjempeflink mamma Og det varmer mer!

 

Anonymous poster hash: 2f0d6...7c7

[Anonym bruker]

Nei, jeg hadde syntes det hadde vært veldig rart om de skulle si sånt nå når jeg er voksen. Men de sa det ikke da jeg var barn heller. Fikk vel egentlig aldri noe særlig skryt av noe som helst. Mamma kunne si en gang i skuddåret at hun var glad i meg, men det var nok alt.

 

Jeg prøver å skryte av mitt barn, men synes det er vanskelig å vite hva jeg skal si, kanskje fordi jeg ikke har noen egen erfaring med det? Det blir ofte at han er flink når han gjør noe bra, men det har jeg egentlig hørt man ikke skal si for mye. Vet bare ikke hva jeg skal si i stedet. Også sier jeg at han er en sånn god og snill gutt f.eks. Sier også sånt som "Oi, nå var du kjempefin!" når han har pynta seg med dress f.eks, men vet ikke om det er "riktig" å si?

Anonymous poster hash: 67f72...497

[Tired mama]

Jeg fikk stadig vekk høre det gjennom hele oppveksten, også av venner av foreldrene mine. Får fortsatt ros i dag for utseendet.

 

Synes det er koselig, og jeg elsket det hver gang mamma sa det til meg.

 

Derfor sier jeg der også til mine barn, ved siden av å rose dem for personlighetene og ferdighetene deres.

[rytme]

De sier for eksempel "så fin du var" hvis jeg har pyntet meg eller vært hos frisøren liksom. 

Men det er stort sett det. Jeg forteller heller ikke dem om hvor fine de er da.

 

Da jeg var barn fikk jeg ofte skryt for at jeg var flink, snill, morsom eller noe slikt. Og de sa at de var glad i meg så og si hver kveld. Kan ikke huske at jeg fikk høre at jeg var pen særlig ofte, men gjerne når jeg hadde pyntet meg eller slikt da også. 

 

Jeg tror det er ganske vanlig å slutte å gi skryt for hver bidige ting etterhvert som man blir voksen

[Anonym bruker]

Pleier ikke å høre det, men forteller det til mine barn. Mange foreldre er av den generasjonen hvor man ikke sa sånnt.

Anonymous poster hash: 827c1...6c5

[Anonym bruker]

Nei, det har jeg ikke hørt dem har sagt. Men når vi ser på bilder fra jeg var lita så sier dem at jeg var et utrolig vakkert barn. What happened liksom.

Jeg sier ofte til datteren min hvor søt og fin hun er, men prøver å holde litt igjen da. En dag stod hun foran speilet. Hun er 6 år. Og så sier hun " herregud, så søt jeg er". Haha, ja selvtilliten er hvertfall på plass der!

 

Anonymous poster hash: 3bdb5...d9a

[Anonym bruker]

Nei, de sier aldri noe positivt eller støttende. Er vel en grunn til at det er minimal kontakt med den ene, og manglende kontakt med den andre. 

Anonymous poster hash: fdd17...954

[Anonym bruker]

Ja, faren min pleier å si det veldig ofte - at jeg er pen - enda jeg er godt over 40. F.eks: "I dag så du egentlig veldig pen ut". Det er hyggelig det, da :-)

Anonymous poster hash: e9c5f...2f7

[Anonym bruker]

Jeg fikk stadig høre av min mamma hvor uendelig glad hun var i meg (hun er død nå), men av en aller annen grunn sa hun aldri at hun elsket meg. Lurer på om hun så på det som et ord man bruker i romantiske relasjoner. Rart synes jeg, for det er det mest naturlige jeg kan si til min sønn. Elsker ham jo over alt.

 

Husker en gang at min mor fortalte at hennes kollega sa at jeg var ei nydelig jente med vakkert gyllent hår. Husker jeg syntes det var veldig rart, for mine foreldre hadde aldri gitt meg komplimenter for utseendet, og jeg trodde nok ikke jeg var særlig pen. Fikk masse komplimenter for brains og personlighet men aldri utseendet. Synes derfor det er ok å fortelle et barn at det er vakkert!

 

Anonymous poster hash: 23040...d5d

[Anonym bruker]

Det er vel ganske vanlig at foreldrene våre, den generasjonen som nå er over 50 år, ikke ga barna sine komplimenter. Jeg fikk ingen når jeg var liten, bare mye kritikk og rettelser, og jeg har det egentlig helt forferdelig med meg selv og selvtilliten min. Jeg spurte en gang om de ikke i det minste kunne fortelle oss at de var litt stolte av oss når vi gjorde noe bra, men det var så vanskelig at mamma begynte å gråte.

 

Og like før min mormor døde, så var det kjempestort for mamma da mormor klarte å si at hun var glad for at hun hjalp henne, at hun var glad for at hun var der for henne. Tror ikke mamma hadde hørt fagrere ord fra den kanten før. Men jeg tror ikke de klarte å fortelle at de var glade i hverandre, ikke en gang på dødsleie.

Men de er blitt flinkere til å komme med sånn overfladiske komplimenter, om man har vært hos frisøren, eller har på seg en fin genser, eller noe. 

 

Derfor overøser jeg barna mine med komplimenter om både oppførsel, mestring og utseende, og vi klemmer og nusser og forteller hverandre hvor høyt vi elsker hverandre, flere ganger hver dag. De skal slippe å vokse opp med den samme usikkerheten som meg. De skal aldri tvile på at jeg er stolt av dem.

Anonymous poster hash: 2a0ee...b4e

[Anonym bruker]

Pappa er ganske opphengt i hvor lite rynker jeg til å være snart 40, så det får jeg mye skryt for

 

Anonymous poster hash: 2f0d6...7c7

[PrinsesseHengepupp]

Prinsesse Hengepupp er i sin mors øyne fortsatt Vakkerdokka. I sin fars øyne er hun i ferd med å krympe ut av sitt gode skinn, noe han påpeker hver gang de møtes. Det er nok det nærmeste han kommer til å gi den typen komplimenter. 

[Anonym bruker]

Kan ikke huske noen komplimenter på utseende i oppveksten, enda jeg var et veldig pent barn. Mamma sa noen ganger "hva skulle jeg gjort uten deg?!", og det tolket jeg alltid som at hun var glad i meg. Fikk mye skryt for skolearbeid.

 

Anonymous poster hash: f2c11...643

[Julie (:]

Foreldrene mine sier hyggelige ting til meg støtt og stadig, de. Spesielt mamma

[Anonym bruker]

Mamma er litt i vel overkant stolt av søster og meg. Vi har alltid blitt kalt modellsøstrene.

Pappa derimot sier jeg ikke er pen men veeeeeldig sjelden. Haha.

 

Anonymous poster hash: 09df2...c1f

[Gjest meg mamma?]

Jeg kan ikke huske å ha fått noe særlig komplimenter noen gang egentlig, ikke i oppveksten eller som voksen. Har aldri hørt de si at de er glad i meg eller bryr seg om meg heller da. Men de gjør forhåpentligvis det på sin egen rare måte.

Så heldige dere er som har foreldre som viser at de er glade i dere