Andre som føler at de ikke helt strekker til?

[Anonym bruker]

Vi er en familie på fire. Begge voksne jobber, den ene fullt den andre 80%. Vi har to barn på 9 og 13 år. Har en i nærmeste familie som vi besøker jevnlig, grunnet sykdom hos denne.

 

Ellers har mannen en bror og jeg en søster, som bor like i nærheten av oss. Disse treffer vi innimellom. Foreldrene våre er det en stund mellom hver gang vi treffer, sånn ca. annen eller tredjehver uke kanskje. Venner blir litt sporadisk, gjerne gjennom foreninger og arrangementer.

 

Men så er det søsknene våre da. De har mindre barn enn oss, og jeg kjenner at vi kanskje burde være mer på tilbudsfronten. Ta dem med på ting og sånn. Men så er det litt aldersforskjell på ungene våre, så det begrenser jo også litt på hva vi finner på. Søsteren min har fått en liten datter som nå er 6 måneder, så hun er jo ennå litt liten. Men jeg får liksom en følelse av at hun synes vi ikke bryr oss så mye, noe vi selvsagt gjør. Men en vanlig uke går jo unna i en røyk! Det er så mye som skjer, at det ikke blir særlig tid til å følge opp andre enn egne barn innimellom. Vi har alltid stilt opp som barnevakter, hvis vi har blitt spurt og har alltid vært på tilbudsfronten sånn sett.

 

Nå skal det sies at våre søsken heller aldri har stilt opp noe utover det vanlige for oss. Mannens bror har vært barnevakt hvis vi har spurt, men søsteren min har vært litt mer reservert for det. Hun har nølt litt, og rett og slett ikke vist noe særlig interesse.

 

Jeg skulle gjerne gjort mer, men jeg strekker ikke til. Er det en vanlig følelese å ha? Kjenner liksom at jeg stadig går med en nagende dårlig samvittighet av et slag.

Anonymous poster hash: 9969a...2df

[Anonym bruker]

dytt

Anonymous poster hash: 9969a...2df

[Anonym bruker]

Du har en følelse av at hun ikke føler dere stiller nok opp?? er ikke sikkert hun tenker det i det hele tatt.

Du skal ha fokuset på din familie og ikke ha dårlig samvittighet fordi du ikke ivaretar andres barn.

 

Jeg kan føle seg meg utilstrekkelig ovenfor mine barn, men andres barn er ikke mitt ansvar. Dette med å ta med tanteunger på ting kommer nok mer ab seg selv når de blir større.

 

jeg driter i hva andre mener, så hvis noen mener jeg bør finne på ting med andres barn eller tantebarn så driter jeg i det. Vi besøker dem og leker med dem da, men det er nok etter min mening.

 

Gjør det som passer deg, ikke bry deg så hardt om hva andre tenker og mener.

 

Anonymous poster hash: f7afc...b6b

[Heihånåerdetjuligjen]

Du må gi slipp på den dårlige følelsen. Som hun over her, så sier jeg meg veldig enig i at andres barn ikke er ditt ansvar. Du har egen familie, og det er de som prioriteres først.

 

Deres søsken kan da ikke mene at dere som tante og onkel skal yte mer enn dere allerede gjør? Som du skriver, de gjør det jo ikke selv. Ikke sikkert de tenker sånn i det hele tatt.

[Anonym bruker]

Her har vi 3 barn (tvillinger på 2 år og ei jente på 4 år), og meg og sambo da. Jeg er enda hjemme med tvillingene mens 4-åringen går i barnehage 3-4 dager i uken.
Jeg føler også at dagene flyr avgårde til barn og husarbeid, og er ikke så flink som jeg burde til å besøke venner og familie. Er heldigvis litt flink til å dra på besøk til foreldre og besteforeldre (ca. 1 gang i uken) men dette har jeg mulighet til siden jeg går hjemme og somregel tar det i sovetiden til tvillingene siden det er gangavstand og jeg pleier å trille dem i søvn. Mamma jobber turnus mens besteforeldrene mine er pensjonert, så dem er ofte hjemme på dagtid. 
Til høsten begynner jeg i 100% jobb igjen, og da tviler jeg på at jeg blir til å strekke til. Jeg grues!
Er ikke så flink til å ha kontakt med søskene mine, men mest fordi dem ikke er så flink å ta kontakt tilbake. Er så redd for å mase, og etter vi fikk barn er jeg litt usikker på hvor jeg har dem om du forstår. Vil ikke mase, og er redd for å be dem på besøk eller dra på besøk i tilfelle det kanskje skulle være eneste "fridagen" dem har den uken. 

Dagene går opp, jeg får møtt venner og familie innimellom, men skulle gjerne ønske jeg var mye flinkere. Men hverdagen er blitt slik at man nesten bare har tid til seg selv og sitt. Det er treninger, sene dager med jobb, aktiviteter og andre småting som skjer. 
Men vet med sikkerhet at jeg sånnsett har det utrolig fint nå, for når barna vokser til og jeg begynner i full jobb blir det mye mer som skjer. Da blir det faste aktiviteter regner jeg med, lekser, jeg i turnus jobb ol. 
Så jeg har det fint og strekker til, men det er nok ikke lenge før jeg selv ligger utslitt og har dårlig samvittighet for at jeg såvidt kommer gjennom hverdagen. 

Anonymous poster hash: 9dd4e...f2d