Må jeg be mitt barns mobber i bursdagen hans?

[Anonym bruker]

Må bare si at jeg synes dette var en veldig nyttig diskusjon. Jeg har skiftet mening frem og tilbake etter å ha hørt alle sine gode argumenter fordi jeg synes begge sider har veldig gode poenger. Nå vet jeg mer om hvordan jeg vil håndtere en eventuell lignende situasjon når min sønn kommer i skolealder. 

Anonymous poster hash: 7791d...9d7

[Anonym bruker]

Jeg hadde bedt alle utenom mobberen ja. Hallo!? Er det bursdagen til sønnen din eller bursdagen til mobberen?

 

Det er jo han som mobber sin skyld at han ikke blir bedt. Da kan han kanskje lære til neste gang, mobber man får man heller ikke bli med i bursdager/annet gøy.

Anonymous poster hash: 1dbe7...4e2

[*Miss Marple*]

 

 

Nå er jeg ikke den eneste som har reagert på at hun ikke følger i bursdager. Og hvorfor jeg er så interessert i akkurat dette? Jo, fordi det er akkurat slik mobbere får lov fortsette. De skal på død og liv inkluderes i alt, men veldig ofte står foreldrene på sidelinja og krever at alle andre ordner opp. Jeg vet ike ha foreldrene i klassen tenker men jeg kan tenke meg til at det kanskje ikke e like enkelt for alle. Legg merke til ordene "tenke" og " kanskje". At hun sender barnet alene i bursdager til noen som prater slik om barnet hennes forstår jeg ikke, og er heller ikke redd for å si det. Hun burde jo skjerme eget barn også.

Noe forbilde har jeg ikke etterstrebet å være her inne så det går her fint du. At du blir lei deg kan ikke jeg ta hensyn til. Hva annet er ikke lov å skrive om her inne i tilfelle du skulle bli såret av andre ting?Anonymous poster hash: a2d53...c4f

Du er nå søt når du prøver å bruke hersketeknikk. Bare slapp helt av, på egne vegne tåler jeg enormt mye.

Men jeg kan prøve å forklare det jeg mener sånn at du skjønner det. Jeg ble lei meg på vegne av den mamma'n du angriper skånseløs med ubegrunnede påstander og anklager. Jeg kan bare tenke meg hvor såret jeg selv hadde blitt om et vilt fremmed menneske angrep meg der jeg var aller mest sårbar - nemlig i mitt forsøk på å gjøre det beste for et barn som har fått flere og tyngre utfordringer enn de fleste.

Du griper tak i en uttalelse og blåser den opp, påstår og kverulerer. Det er ingen tegn på at denne gutten du har hengt deg opp i har plaget andre. Han har en diagnose som gjør at han trenger litt mer enn mange andre, og måten mor takler dette på er bla å være åpen på foreldremøter og være i dialog med de andre foreldrene. At du antar at de andre er så tafatte at de ikke våger å stå opp for egne barn og bare dilter etter kan ikke være annet enn dårlig personlig erfaring. Kanskje du selv sliter med å være klar å hva du forventer av de som omgås barna dine? De aller fleste klarer å sette egne hemninger til side når det gjelder barna sine.

Men nå syns jeg at vi har kuppet hi's tråd nok, og om du vil diskutere mer foreslår jeg at du enten starter en egen tråd eller tar det på pm.

Så det er greit for deg å synse om hva som ligger bak meningene mine, men ikke greit for meg å mene noe? Igjen: når jeg gir meg er ikke opp til noen her.

Og når det gjelder evnen til å forstå noe er den ganske så bra, så du trenger ikke anstrenge deg så kraftig. Anonymous poster hash: a2d53...c4f

Jeg synser ikke, jeg spør. Du skjønner nok forskjellen?

 

Jeg prøver bare å forstå hvorfor du blir så provosert og ikke minst hvordan du kan syns det er ok å oppføre deg på denne måten.

 

Og selvsagt kan du fortsette så lenge du vil, jeg tviler ikke på at du evner å kverulere enhver i senk. Diskuter videre du, men jeg gir meg her.

[<3 mine søte små<3]

Hvis det er slik at du ber resten av klassen, men utestenger en person så tenk deg om.

Da er du like ille som mobberen , bare du er voksen.

Setter ikke akkurat et godt eksempel.

[mamma til adhd gutt<3]

Ok la oss prøve en annen strategi...

Er det noen konkrete spm du har til meg?

Svarer deg gjerne...

 

Ellers får du ha en fortreffelig kveld:-)

[Anonym bruker]

Må spørre. Hvordan er foreldrene til mobberen?

Tar de dette alvorlig eller føler dere at de bare overser dette og mobberen ikke får konsekvenser?

Anonymous poster hash: 127d7...b29

[Anonym bruker]

Hvis det er slik at du ber resten av klassen, men utestenger en person så tenk deg om.

Da er du like ille som mobberen , bare du er voksen.

Setter ikke akkurat et godt eksempel.

Det er jo ikke HUN som utestenger. Det er sønnen sitt ønske. Og det er sønnen som blir mobbet og har det vanskelig på skolen pga denne ene gutten. Er det da riktig at denne ene gutten som ikke oppfører seg snillt mot sønnen hennes å skulle grue seg til sin egen bursdag? Nei det er ikke det. Så om det da bare blir en gutt som ikke blir invitert, og foreldrene hans forklarer hvorfor, så ser jeg ingen problem i det. Dette handler ikke om mobberen, men om bursdagsbarnet som fortjener en fin bursdagsfeiring!

 

Anonymous poster hash: 3f448...ca3

[Anonym bruker]

I løpet av dagen idag har jeg snakket med mobberens foreldre. Vi har hatt en god dialog hele veien, i samarbeid med læreren. Vi har blitt enige om at når vi leverer invitasjoner til de andre barna i klassen, skal hans foreldre forklare han hvorfor han ikke er invitert, pga det han gjør mot gutten min. Han skal stå over denne bursdagen, rett og slett som straff for det han gjør, så ser vi an situasjonen til neste år. Foreldrene ser på dette som en mulighet for han til å se konsekvensene av å være slem mot andre. Læreren hans har også blitt informert om dette idag, og er enig i avgjørelsen. 

 

Sånn blir det, og i den situasjonen vi er i nå, så ser vi alle på dette som det eneste riktige. Det er kanskje ikke pedagogisk riktig, men min gutt skal IKKE grue seg til sin egen bursdag pga dette barnet. Han vil ikke ha han der, enten vi er i rommet til en hver tid eller ikke. Han ble kjempeglad da vi fortalte han idag at han ikke er invitert, og har endelig begynt å glede seg til bursdagen sin. Vi fortalte at mobberen, etter dette, kanskje forstår at han har vært slem, og vil be om unnskyldning. Da skal han godta dette, og forhåpentligvis vil de ble kamerater etterhvert. 

 

HI

Anonymous poster hash: a083d...460

[Anonym bruker]

Det er aldri og vil aldri i min bok bli greit å snakke nedsettende om barn på den måten...uansett....

 

 

Derfor jeg tok opp dette med bursdager på foreldremøtet.

Mye jeg blir med på og holder meg i bakgrunnen for hans trygghet,men nå er vi da enige om denne ordningen i vår klasse:-)

 

Helt enig! Utrolig stygt av de voksne det gjaldt! Håper virkelig ikke de snakker sånn hvis det er mulighet for at sønnen din eller noen av klassekameratene hører. Enkelte folk er så korttenkte (i beste fall, muligens også lite empatiske). Godt du har fått snakket med alle foreldrene og har en åpen tone!

 

Anonymous poster hash: 80ad4...8bd

[mamma til adhd gutt<3]

Ja jeg måtte virkelig tameg sammen for ikke å si noe jeg ville angre på da jeg hørte det...

[Anonym bruker]

 

I løpet av dagen idag har jeg snakket med mobberens foreldre. Vi har hatt en god dialog hele veien, i samarbeid med læreren. Vi har blitt enige om at når vi leverer invitasjoner til de andre barna i klassen, skal hans foreldre forklare han hvorfor han ikke er invitert, pga det han gjør mot gutten min. Han skal stå over denne bursdagen, rett og slett som straff for det han gjør, så ser vi an situasjonen til neste år. Foreldrene ser på dette som en mulighet for han til å se konsekvensene av å være slem mot andre. Læreren hans har også blitt informert om dette idag, og er enig i avgjørelsen. 

 

Sånn blir det, og i den situasjonen vi er i nå, så ser vi alle på dette som det eneste riktige. Det er kanskje ikke pedagogisk riktig, men min gutt skal IKKE grue seg til sin egen bursdag pga dette barnet. Han vil ikke ha han der, enten vi er i rommet til en hver tid eller ikke. Han ble kjempeglad da vi fortalte han idag at han ikke er invitert, og har endelig begynt å glede seg til bursdagen sin. Vi fortalte at mobberen, etter dette, kanskje forstår at han har vært slem, og vil be om unnskyldning. Da skal han godta dette, og forhåpentligvis vil de ble kamerater etterhvert. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: a083d...460

 

 

Så lenge alle parter er informer og alle er enige, og at foreldrene hans forklarer han grundig hvorfor. Så ser jeg ingen problemer med dette. En god konsekvens.

 

Anonymous poster hash: 127d7...b29

[Soleie m/3 gull :)]

Lurer litt på hva du mener med mobbing?

Hva er det denne gutten gjør mot din gutt?

[Anonym bruker]

 

 

 

Nå er jeg ikke den eneste som har reagert på at hun ikke følger i bursdager. Og hvorfor jeg er så interessert i akkurat dette? Jo, fordi det er akkurat slik mobbere får lov fortsette. De skal på død og liv inkluderes i alt, men veldig ofte står foreldrene på sidelinja og krever at alle andre ordner opp. Jeg vet ike ha foreldrene i klassen tenker men jeg kan tenke meg til at det kanskje ikke e like enkelt for alle. Legg merke til ordene "tenke" og " kanskje". At hun sender barnet alene i bursdager til noen som prater slik om barnet hennes forstår jeg ikke, og er heller ikke redd for å si det. Hun burde jo skjerme eget barn også.

Noe forbilde har jeg ikke etterstrebet å være her inne så det går her fint du. At du blir lei deg kan ikke jeg ta hensyn til. Hva annet er ikke lov å skrive om her inne i tilfelle du skulle bli såret av andre ting?Anonymous poster hash: a2d53...c4f

Du er nå søt når du prøver å bruke hersketeknikk. Bare slapp helt av, på egne vegne tåler jeg enormt mye.

Men jeg kan prøve å forklare det jeg mener sånn at du skjønner det. Jeg ble lei meg på vegne av den mamma'n du angriper skånseløs med ubegrunnede påstander og anklager. Jeg kan bare tenke meg hvor såret jeg selv hadde blitt om et vilt fremmed menneske angrep meg der jeg var aller mest sårbar - nemlig i mitt forsøk på å gjøre det beste for et barn som har fått flere og tyngre utfordringer enn de fleste.

Du griper tak i en uttalelse og blåser den opp, påstår og kverulerer. Det er ingen tegn på at denne gutten du har hengt deg opp i har plaget andre. Han har en diagnose som gjør at han trenger litt mer enn mange andre, og måten mor takler dette på er bla å være åpen på foreldremøter og være i dialog med de andre foreldrene. At du antar at de andre er så tafatte at de ikke våger å stå opp for egne barn og bare dilter etter kan ikke være annet enn dårlig personlig erfaring. Kanskje du selv sliter med å være klar å hva du forventer av de som omgås barna dine? De aller fleste klarer å sette egne hemninger til side når det gjelder barna sine.

Men nå syns jeg at vi har kuppet hi's tråd nok, og om du vil diskutere mer foreslår jeg at du enten starter en egen tråd eller tar det på pm.

Så det er greit for deg å synse om hva som ligger bak meningene mine, men ikke greit for meg å mene noe? Igjen: når jeg gir meg er ikke opp til noen her.

Og når det gjelder evnen til å forstå noe er den ganske så bra, så du trenger ikke anstrenge deg så kraftig. Anonymous poster hash: a2d53...c4f

Jeg synser ikke, jeg spør. Du skjønner nok forskjellen?

 

Jeg prøver bare å forstå hvorfor du blir så provosert og ikke minst hvordan du kan syns det er ok å oppføre deg på denne måten.

 

Og selvsagt kan du fortsette så lenge du vil, jeg tviler ikke på at du evner å kverulere enhver i senk. Diskuter videre du, men jeg gir meg her.

 

"At du antar at de andre er så tafatte at de ikke våger å stå opp for egne barn og bare dilter etter kan ikke være annet enn dårlig personlig erfaring" Så dette er et spørsmål?

 

Anonymous poster hash: a2d53...c4f

[skjotta]

 

I løpet av dagen idag har jeg snakket med mobberens foreldre. Vi har hatt en god dialog hele veien, i samarbeid med læreren. Vi har blitt enige om at når vi leverer invitasjoner til de andre barna i klassen, skal hans foreldre forklare han hvorfor han ikke er invitert, pga det han gjør mot gutten min. Han skal stå over denne bursdagen, rett og slett som straff for det han gjør, så ser vi an situasjonen til neste år. Foreldrene ser på dette som en mulighet for han til å se konsekvensene av å være slem mot andre. Læreren hans har også blitt informert om dette idag, og er enig i avgjørelsen.

 

Sånn blir det, og i den situasjonen vi er i nå, så ser vi alle på dette som det eneste riktige. Det er kanskje ikke pedagogisk riktig, men min gutt skal IKKE grue seg til sin egen bursdag pga dette barnet. Han vil ikke ha han der, enten vi er i rommet til en hver tid eller ikke. Han ble kjempeglad da vi fortalte han idag at han ikke er invitert, og har endelig begynt å glede seg til bursdagen sin. Vi fortalte at mobberen, etter dette, kanskje forstår at han har vært slem, og vil be om unnskyldning. Da skal han godta dette, og forhåpentligvis vil de ble kamerater etterhvert.

 

HI

 

Anonymous poster hash: a083d...460

 

Anonymous poster hash: a083d...460

synd denne tråden har blitt kuppet.

 

synes avgjørelsen deres er veldig pedagogisk riktig jeg, og jeg er pedagog. Ja, vi skal inkludere og være venner, men mobbing er faktisk en unntakstilstand.

 

Mobberen må blokkeres fra å oppnå målet sitt med mobbingen. En 6 åring er kanskje ikke engang klar over det selv, men primitive deler av hjernen hans har blitt stimulert fordi han har oppnådd ett mål ved en spesifikk atferd og vil da fortsette å benytte seg av denne atferden for å oppnå målet videre.

 

Målet med mobbing er somregel alltid makt, sosial status og/eller mobberens egen usikkerhet. Å ikke invitere i samråd med foreldre som bakker dere er en utmerket måte å blokkere målet på.

 

For å være enda mer pedagogisk korrekt ville jeg muligens inkludert resten av foreldregruppa for å motvirke at andre misforstår og dermed begynner å holde egne barn hjemme fra bursdagen osv. Barn snakker hjemme og legger gjerne sin egen tolkning og forståelse oppå...

[Anonym bruker]

Da synes jeg læreren virker helt vanvittig, Kan nesten ikke tro det og tviler egentlig på at en skole kan stå bak et slikt valg. Foreldrene tør vel ikke å si noe annet da de helt sikkert synes at dette er helt forferdelig.

 

Det er grusomt for sønnen hennes, det er jeg enig i og enhver foreldrer ønsker å beskytte barna sine fra slikt. Men dette gjør alt bare verre for begge barna. 

 

En 6-åring er tross alt bare 6 år. 

 

 

6 år eller ikke, jeg inviterte mine mobbere (hadde ingen venner i klassen) i min bursdag som 9-åring. Gledet meg, pyntet meg i det lille jeg hadde (vi var veldig fattige), min mor har bakt god kake og jeg trodde jeg skulle få en god dag. Alle kom og ga gave. Dagen etterpå har man til de "vanlige" mobbegrunnene som kviser, mine gamle stygge klær, det at jeg var sjenert, plusset på samtaler om hvor stygt hus jeg hadde, hvor motbydelig bursdagskaken smakte, hvor teit jeg oppførte meg og så ut i pynteklærne og så videre. Det gjorde at jeg nektet å feire bursdag helt til jeg ble voksen og flyttet hjemmefra. Da jeg skulle fylle 30 så skjedde det igjen noe forferdelig - jeg ble mobbet grovt i nær omgangskrets, og på min egen 30-års dag satt jeg der alene og hadde absolutt ingen å be, siden alle som jeg ønsket å invitere dolket meg i ryggen. Kommer aldri til å feire min bursdag noen gang igjen, og jeg som var SÅ glad i bursdagsselskaper før

 

Så jeg forstår godt HI og barnet hennes. Dere som ikke har vært/hatt barn som har vært i situasjonen selv har ikke peiling.

 

Anonymous poster hash: b255d...b75

[Anonym bruker]

 

 

Da synes jeg læreren virker helt vanvittig, Kan nesten ikke tro det og tviler egentlig på at en skole kan stå bak et slikt valg. Foreldrene tør vel ikke å si noe annet da de helt sikkert synes at dette er helt forferdelig.

 

Det er grusomt for sønnen hennes, det er jeg enig i og enhver foreldrer ønsker å beskytte barna sine fra slikt. Men dette gjør alt bare verre for begge barna.

 

En 6-åring er tross alt bare 6 år.

 

6 år eller ikke, jeg inviterte mine mobbere (hadde ingen venner i klassen) i min bursdag som 9-åring. Gledet meg, pyntet meg i det lille jeg hadde (vi var veldig fattige), min mor har bakt god kake og jeg trodde jeg skulle få en god dag. Alle kom og ga gave. Dagen etterpå har man til de "vanlige" mobbegrunnene som kviser, mine gamle stygge klær, det at jeg var sjenert, plusset på samtaler om hvor stygt hus jeg hadde, hvor motbydelig bursdagskaken smakte, hvor teit jeg oppførte meg og så ut i pynteklærne og så videre. Det gjorde at jeg nektet å feire bursdag helt til jeg ble voksen og flyttet hjemmefra. Da jeg skulle fylle 30 så skjedde det igjen noe forferdelig - jeg ble mobbet grovt i nær omgangskrets, og på min egen 30-års dag satt jeg der alene og hadde absolutt ingen å be, siden alle som jeg ønsket å invitere dolket meg i ryggen. Kommer aldri til å feire min bursdag noen gang igjen, og jeg som var SÅ glad i bursdagsselskaper før

 

Så jeg forstår godt HI og barnet hennes. Dere som ikke har vært/hatt barn som har vært i situasjonen selv har ikke peiling.

 

Anonymous poster hash: b255d...b75

For en trist historie. Har du ingen familie rundt deg heller?

Jeg er selv med i røde kors og det fins flere måter å hjelpe på, her har vi blant annet en gruppe som drar på besøk til ensomme som sitter rundt omkring. I denne gruppen fins det faktisk flere som har meldt seg frivillig både på den måten, og også på andre arenaer fordi de savner egen omgangskrets. Vet ikke om det er noe for deg, men tenk på det. Å hjelpe andre kan hjelpe deg også

 

Håper du en dag får feiret med gode venner rundt deg- det er viktig for både barn og voksne.

 

For et barn som mobbes må det være grufult å bli invadert i eget hjem, det som skal være den trygge basen. Når det i tillegg brukes for å finne nye ting å mobbe for må en føle seg sviktet på flere plan .

 

Anonymous poster hash: a2d53...c4f

[Skylander]

Jeg hadde invitert mobber i 1 klasse, men samtidig tatt en prat med foreldrene hans om situasjonen. Gjort en avtale med de!

 

Så ville jeg gjort som dere skal, oppholde meg i samme rom.

 

Hva med å invitere mobber og foreldrene hans hjem til dere i forkant av situasjonen?

 

Tror ikke mobbingen blir noe bedre ved kun å fryse han ut. Han er tross alt et lite barn og trenger veiledning og hjelp

Helt enig! Det er sikkert et barn som sliter litt det er snakk om her, en som kanskje er litt usikker både på seg selv og i samspill med andre. Viktig å fange opp disse tidlig å gi dem litt "starthjelp"

[Anonym bruker]

I alle mine barnebursdager endte jeg opp med å gjemme meg bort alene og gråte. Ingen merket at jeg ble borte engang.

 

Jeg hatet å ha bursdag, det var en like stor nedtur hver gang, og siden et år er lenge når man er liten, så glemte jeg det fra gang til gang og gledet meg til å endelig få EN fin dag der de andre var snille mot meg. Men jeg kom jo på det igjen hver gang det ble like jævlig som sist.

 

Jeg sluttet å feire bursdagen min da jeg var 9, og den dag i dag er dette en dag jeg forbigår i stillhet med en stor klump i halsen og tårer i øynene.

 

HI, jeg synes du gjør helt rett i å ikke ødelegge dagen til sønnen din!

Anonymous poster hash: 87638...3d1

[Anonym bruker]

Jeg syns mange undervurderer en 6-årings evne til å forstå mobbing. Skal de liksom ikke holdes ansvarlig for så alvorlig oppførsel fordi dere mener decer for små til å forstå at de oppfører seg dårlig?

 

Jeg er sterkt uenig og mener som sagt at dere undervurderer 6-åringer kraftig. Om de ikke allerede vet hva mobbing er og hvor slemt det er å systematisk plage andre så er det på høy tid å lære det.

 

 

Anonymous poster hash: dc7d7...b45

[Gulltopp&Lillebjørn]

 

Nå er jeg ikke den eneste som har reagert på at hun ikke følger i bursdager. Og hvorfor jeg er så interessert i akkurat dette? Jo, fordi det er akkurat slik mobbere får lov fortsette. De skal på død og liv inkluderes i alt, men veldig ofte står foreldrene på sidelinja og krever at alle andre ordner opp. Jeg vet ike ha foreldrene i klassen tenker men jeg kan tenke meg til at det kanskje ikke e like enkelt for alle. Legg merke til ordene "tenke" og " kanskje". At hun sender barnet alene i bursdager til noen som prater slik om barnet hennes forstår jeg ikke, og er heller ikke redd for å si det. Hun burde jo skjerme eget barn også.

Noe forbilde har jeg ikke etterstrebet å være her inne så det går her fint du. At du blir lei deg kan ikke jeg ta hensyn til. Hva annet er ikke lov å skrive om her inne i tilfelle du skulle bli såret av andre ting?Anonymous poster hash: a2d53...c4f

Du er nå søt når du prøver å bruke hersketeknikk. Bare slapp helt av, på egne vegne tåler jeg enormt mye.

 

Men jeg kan prøve å forklare det jeg mener sånn at du skjønner det. Jeg ble lei meg på vegne av den mamma'n du angriper skånseløs med ubegrunnede påstander og anklager. Jeg kan bare tenke meg hvor såret jeg selv hadde blitt om et vilt fremmed menneske angrep meg der jeg var aller mest sårbar - nemlig i mitt forsøk på å gjøre det beste for et barn som har fått flere og tyngre utfordringer enn de fleste.

 

Du griper tak i en uttalelse og blåser den opp, påstår og kverulerer. Det er ingen tegn på at denne gutten du har hengt deg opp i har plaget andre. Han har en diagnose som gjør at han trenger litt mer enn mange andre, og måten mor takler dette på er bla å være åpen på foreldremøter og være i dialog med de andre foreldrene. At du antar at de andre er så tafatte at de ikke våger å stå opp for egne barn og bare dilter etter kan ikke være annet enn dårlig personlig erfaring. Kanskje du selv sliter med å være klar å hva du forventer av de som omgås barna dine? De aller fleste klarer å sette egne hemninger til side når det gjelder barna sine.

 

Men nå syns jeg at vi har kuppet hi's tråd nok, og om du vil diskutere mer foreslår jeg at du enten starter en egen tråd eller tar det på pm.

 

 

 

Signerer alt du sa her! Godt skrevet!

[mamma til adhd gutt<3]

Håper uansett at sønnen din får en fin dag hi:-)

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke invitert med mobberen. Det gjorde foreldrene til venninnen min i hennes bursdag og det endte med at hun ble så mobbet og tråkket på at hun gråt resten av bursdagen og aldri ville feire igjen. Jeg var der i mange timer etter at alle hadde blitt sendt hjem og hun hadde det helt jævlig. ALDRI hadde jeg utsatt mine barn for det der.

 

Jeg ble også mobbet og mine foreldre var veldig klare på at jeg inviterte kun dem jeg ville ha med. Det skulle ikke noen mobbere med i min bursdag.

Anonymous poster hash: 36631...28f

[Anonym bruker]

Hvis det er et så alvorlig problem har dere sansynligvis mye kontakt med foreldrene. Hva sier de om saken? Kunne det vært en mulughet at dere enten inviterte ham sammen med foreldrene slik at de kunne passe på eller at de gjorde noe spessielt den dagen slik at han ikke kunne komme. Det skjer jo rett som det er at noen ikke kan.

 

Å droppe å invitere ham vil fort bli negativt for den totale situasjonenn.

 

Anonymous poster hash: feb1f...5f2

[Anonym bruker]

Kunne det vært en mulughet at dere enten inviterte ham sammen med foreldrene slik at de kunne passe på eller at de gjorde noe spessielt den dagen slik at han ikke kunne komme. Det skjer jo rett som det er at noen ikke kan.

 

 

Anonymous poster hash: feb1f...5f2

 

Synes dette høres ut som en konstruktiv ide? Hvis foreldrene til ungen er med på det, kan sønnen til HI få en bursdag han gleder seg til, uten at den andre 6-åringen blir stigmatisert. Skjønner at han må lære konsekvensene av handlingene sine, men utestengelse kan vel fort slå begge veier, og tenk hvis alle de andre barna også får vite at han ikke fikk lov til å være med i bursdagen? Det kan jo bli veldig vanskelig for denne gutten, og hvis han har sosiale problemer kan jeg ikke skjønne at det vil hjelpe han å bli satt utenfor. Ved at han ikke "kan" kan man skåne begge barna og ta tak i problemene på en annen måte? (Og ja, synes vi må huske på at begge er relativt SMÅ barn.)

 

Også kan man jo prøve de andre tingene i ettertid, som å invitere den andre gutten med foreldre, eller kanskje finne på noe sammen på "nøytral" grunn? Jeg har hørt om et par tilfeller der man han greid på ordne opp i mobbing blant så små barn rett og slett ved å legge opp til privat kontakt med voksne tilstede.

 

Anonymous poster hash: 80ad4...8bd

[Anonym bruker]

 

Kunne det vært en mulughet at dere enten inviterte ham sammen med foreldrene slik at de kunne passe på eller at de gjorde noe spessielt den dagen slik at han ikke kunne komme. Det skjer jo rett som det er at noen ikke kan.

 

 

Anonymous poster hash: feb1f...5f2

 

Synes dette høres ut som en konstruktiv ide? Hvis foreldrene til ungen er med på det, kan sønnen til HI få en bursdag han gleder seg til, uten at den andre 6-åringen blir stigmatisert. Skjønner at han må lære konsekvensene av handlingene sine, men utestengelse kan vel fort slå begge veier, og tenk hvis alle de andre barna også får vite at han ikke fikk lov til å være med i bursdagen? Det kan jo bli veldig vanskelig for denne gutten, og hvis han har sosiale problemer kan jeg ikke skjønne at det vil hjelpe han å bli satt utenfor. Ved at han ikke "kan" kan man skåne begge barna og ta tak i problemene på en annen måte? (Og ja, synes vi må huske på at begge er relativt SMÅ barn.)

 

Også kan man jo prøve de andre tingene i ettertid, som å invitere den andre gutten med foreldre, eller kanskje finne på noe sammen på "nøytral" grunn? Jeg har hørt om et par tilfeller der man han greid på ordne opp i mobbing blant så små barn rett og slett ved å legge opp til privat kontakt med voksne tilstede.

 

Anonymous poster hash: 80ad4...8bd

 

 

Det jeg syntes var en god ide var altså at foreldrene til det andre barnet finner på en "unnskylding" for at sønnen ikke kan komme.

 

Anonymous poster hash: 80ad4...8bd