JEG ER ENSOM, MEN IKKE ALENE...

[Anonym bruker]

Har to vidunderlige barn, som selvsagt betyr alt for meg, og som underholder meg hele dagen. Men når kveldene kommer, og barna er i seng, da er jeg veldig ensom. Gubben min og jeg er dessverre vokst fra hverandre og sitter igjen med lite kjærlighet for hverandre.. Vi har det supert som familie, men som par er vi katastrofe. Med en gang barna har lagt seg så kommer stillheten. Ingen sier noe. Vi sitter i hver vår krok. Han legger seg alltid lenge før meg. Jeg pleier å sitte opp (alt for ) lenge, og kjenner på ensomheten. Skulle så inderlig ønske jeg hadde noen som var glad i meg, som pratet med meg, og som ønsket meg vel. Drømmer om at noen gir meg en klem, at noen "finner" meg en dag, redder meg fra dette forholdet. Jeg vil aldri tørre å bryte ut av det, fordi barna har det så fint, og han er en super pappa. Men han er ikke glad i meg lenger, og det kjennes. Langt inni hjertrota. Jeg er kun lei meg når jeg er alene. Sorgen er så stor at den kjennes ut som kjærlighetssorg. Selv om jeg altså har samboer. Er det noen som forstår hvordan jeg har det, og kan fortelle litt om deres tanker?

Anonymous poster hash: 96db4...541

[Anonym bruker]

Jeg har ikke erfart det du erfarer. Jeg er både ensom og alene.

 

Men jeg tenker at både du og mannen din holder sammen fordi dere fungerer som familie. Da tenker jeg at dere har en god felles plattform å jobbe ut fra.

 

En eller annen gang så var dere forelskede og likte hverandres selskap, kunne prate sammen og støtte hverandre. Nå har dere en plattform som virker ganske solid. Kan dere ikke søke parterapi og se om dere kan jobbe dere sammen igjen?

Jeg vet om par som har gjort det og funnet tilbake til de gode følelsene

Anonymous poster hash: 8f0ed...1e0

[Anonym bruker]

Vi har prøvd... Det hjelp ikke noe. Fordi han er to forskjellige personer. En meget sosial og utadvendt person i det offentlige, og en veldig innesluttet og "ego" person på privaten. Det ble helt merkelig da han satt og skravlet i vei som en foss hos terapeuten nådet ikke korresponderer med den han er hjemme. Han sier rett ut at han ikke er glad i meg på den måten han burde være, og at han f eks har sex med meg fordi sexen i seg selv er god, men ellers har han ikke lyst på MEG. Sex er det eneste som har holdt oss sammen, foruten barna. Men nå klarer jeg ikke mer. Blir bare trist av tanken, på at han har sex med meg men egentilg ikke tiltrekkes av meg. Han jobber mye og jeg vet ikke hva han driver med "på si"...jeg klarer heller ikke bry meg om det. Jeg har alltid vært tiltrukket av ham fysisk. Til nå. Og er fremdeles glad i han. Men kjenner også at jeg misliker han, på en rar måte.

Anonymous poster hash: 96db4...541

[Anonym bruker]

Spør han om hvordan han tror han ville følt det om du gikk fra han og om hvordan han ville reagert når du da etterhvert ville funnet en annen. En annen som også ville være en bonuspappa for hans barn.

 

Anonymous poster hash: 79f0c...e2d