Jeg trenger hjelp....Bare gråter....(langt)

[Anonym bruker]

Vi har en baby på 9 mnd.Vi er gift,vært sammen i mange år.Vi har alltid vært det "klissete forelska paret".Opplevd mye sammen,reiser,latter og masse tull å le av..Etter at baby kom...så har ting endret seg.Vi har aldri krangla,snakka stygt til hverandre,skreket til hverandre som dette.Faktisk knapt diskutert..Bare hatt det bra!

Jeg begynte på cerazette-ble mannevond.Ble motsatt av meg selv-kald,følelsesløs,aggressiv(ikke voldelig),jeg brydde meg ikke om han ble såret av ting jeg sa osv....Kastet pillene..Så var det greit en stund.Befriende når man vet at det er pillene.Begynte på conludag noen måneder senere og føltemeg veldig annerledes.Det var godt!Nå er jeg på 3 måneden..Og jeg lurer på om det kan være disse og bare i en mye mildere grad?Jeg aner ikke...Han irriterer meg sykt mye..og det er bare med han jeg blir sint og er lettantennelig.Er han borte så har jeg det fint.Så fort han er tilbake er det skriking og krangling...

Jeg skjønner ikke hva som er galt! Jeg bryr meg,samtidig som jeg ikke bryr meg.Jeg vil ikke mer samtidig som jeg for alltid vil være med han.Jeg elsker han,samtidig ikke.Jeg er forelska,samtidig ikke.Jeg vil aldri være alene,samtidig som jeg vil det.Jeg klarer ikke å si at jeg elsker han..det føles feil å si det...

Jeg har det vondt,samtidig som jeg ikke bryr meg.Jeg vil flykte,være alene,bare ta bilen å reise,tenke,men føler det blir helt feil ift baby... Jeg drar jo ifra babyen min

Han er verdens fineste,snilleste,hyggeligste,mest omtenksomme,mest tålmodige person.Jeg er så heldig!Jeg vil jo ikke miste han..Jeg skjønner ikke hva det er som skjer....Jeg er helt ifra meg.Godt jeg ikke har planer i morra..Blir innmari hovent øynene når jeg gråter..

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med det her...eller jo...Råd?Tips?

Jeg er langt nede Det hjelper ikke at jeg skal snart begynne i en jobb jeg ikke trives i..Dårlig sjef++Tror det lar meg pirke på ekstra...(for deg som MÅ...jeg har selvfølgelig søkt nye jobber..venter på svar..)

Jeg vet ikke hva som skjer..eller hvorfor.Jeg har det vondt og føler meg utmagret her jeg ligger....

 

Anonymous poster hash: f941c...45a

[Anonym bruker]

Sånn var jeg på hormoner. ingenting hjalp. Anbefaler deg å slutte med en gang.

 

Anonymous poster hash: 96481...4f5

[Anonym bruker]

Kast conludag tablettene. Se om det blir bedre

 

Klem og lykke til

 

Anonymous poster hash: b3fc2...c20

[Anonym bruker]

Det kan godt være hormonprevensjonen som tuller med deg. Jeg har hatt samme problemer på alt jeg har prøvd, og har endt opp med kobberspiral til slutt

Anonymous poster hash: 4eed2...62d

[Anonym bruker]

kast hormonene og se hva som skjer.hormoner er noe faenskap for noen kvinner,desverre...

bruk kondom og se hvordan det går!

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: 92dbe...6bf

[Anonym bruker]

Kutt ut p-pillene og prøv hormonfri prevensjon, feks kondomer eller kobberspiral. En annen ting er at det er tøft for et forhold å få barn i mange tilfeller. Forsøk å få lutt alenetid noen timer sammen. Feks få besteforeldre, et vennepar eller andre til å passe babyen et par timer å dra på kino, eller ut å spise. God invistering i forholdet.

 

 

 

Anonymous poster hash: 75bf9...33b

[Anonym bruker]

Enig med de andre - kast hormonpillene.

 

De gjorde i hvert fall meg helt rar. På en sånn udefinerbar måte. Merket det ikke før jeg sluttet på dem - det var som å få tilbake meg selv!

 

Som nr 6 sier så prøv å få litt alenetid med mannen din. På en måte så har du forelsket deg i en annen - babyen din. Påvirket av hormoner i tillegg så kan det får deg til å ta mer avstand fra mannen, selv om det kan høres ulogisk ut.

 

Så kutt først ut pillene og gi det noen uker. Kroppen din har vært på en hormonell berg og dalbane siste halvannet året - ikke gravid, gravid, fødsel, amming, en type hormoner, ingen hormoner, ny type hormoner.... det er ikke rart det tar på deg!

 

Så kutt pillene og ta det derfra, bruk litt mer tid med mannen din.

 

Dere har jo det aller beste utgangspunkt som har vært så lykkelige sammen tidligere. Jobb slik at dere får dette tilbake, eller en annen like god variant nå som dere er foreldre.

Anonymous poster hash: fccc0...f1d

[Anonym bruker]

Slutt på hormoner , se om du kanskje kan få en kobber stav eller lignende.

Det virker som du ikke kjenner deg selv igjen. Det må være en vond følelse

 

Anonymous poster hash: de254...40a

[Anonym bruker]

Takk for mange fine svar!Ser dere alle er enige om hormonene..Men det begynte jo å falle meg inn selv...Så jeg får bare hive disse også..Som siste skrev, jeg kjenner meg ikke igjen og det er ikke moro.Det er vondt....
Jeg har sovet godt i natt.Har veldig hovne øyne og har grått litt etter at jeg stod opp.Han stod opp med baby og sa jeg bare kunne sove mer.Han leker med baby i kjelleren mens jeg slapper av meg frokost, får tid til å gå på badet etc..
Mannen prøver!Jeg skal logge meg på pc`n min i dag og da har han lagt til en bakgrunn med hjerter og "jeg elsker deg" på..Han vil jo, like mye som(egentlig) at dette skal fungere.Han har sagt han kan sage av seg armen mot at vi skal bli som før...Og der gråter jeg igjen...
Han har skrevet en ønskeliste på pc`n min(snart bursdag)..og der står det..."Få tilbake kona mi <3"
Og det gråter jeg bare mer.........  
Det er bare så vondt...Og at hormoner kan gjøre en sånn?Det er absolutt ikke bra!
OM det er hormonene da og at det ikke er jeg som bare er blitt sånn...Kjeftesmelle,kald og følelsesløs.....
Jeg skal prøve og summe meg litt og freshe meg opp litt.Så skal vi være en familie idag og reise ut en tur og gjøre litt ting sammen.Tidligere i uka så sa han at han ville ut å spise, bare oss to...og det tenker jeg at vi bare MÅ gjøre...
Jeg tror kanskje jeg trenger denne tråden litt fremover kanskje?Når jeg kjenner at jeg er på vei ned igjen?!Det er godt å snakke med noen.Ja, jeg har venninner..men det er litt fært egentlig at de skal vite at vi ikke har det så bra, vi som alltid har vært så klissete.Men, noen ganger er det godt å ha noen utenforstående også...
 

Anonymous poster hash: f941c...45a

[Anonym bruker]

Fortell ham at du har søkt støtte her så han forstår at du virkelig vil tilbake selv også.

 

 

Anonymous poster hash: 5733a...698

[Anonym bruker]

Ja, kast hormonene og gi det litt tid. Husk at det også sitter hormoner i kroppen etter graviditet og amming.

Anonymous poster hash: 5e168...be5

[Anonym bruker]

Du kan lage en bakgrunn tilbake på pcen hans?" Unnskyld for at jeg en en bitch, glad i deg, hilsen hormontrollet ditt"? Eller noe mer ordentlig

 

Enig med de over her. Hormonell karusell, barn, lite søvn... Og når dere hadde et "klissete" utgangspunkt (og ikke er vant til å "slite"/krangle) virker kanskje alt sånt veldig stort og vanskelig?  Høres ut som at dere har et kjempefint utgangspunkt, lykke til! 

Du kan jo ta en prat med helsesøster eller fastlegen? 

Anonymous poster hash: 4eed2...62d

[Anonym bruker]

Jeg ble sånn av å få baby i hus uten å bruke annen prevensjon enn kondom. Selv om jeg ikke alltid følte meg sliten så var jeg nok det likevel. Det er et menneske som tar mye av tiden og oppmerksomheten. mindre søvn, mer stress, mindre egentid osv.

 

Hormonell prevensjon holder jeg meg langt unna. Tør ikke prøve fordi jeg er redd for at jeg skal bli enda verre

 

Anonymous poster hash: 07cca...993

[♥ Notie♥]

Hormoner var problemet her også, fikk meg en skikkelig ekkel aha-opplevelse da jeg innså at noen små piller var grunnen til at jeg plutselig var en irritabel bitch..:/ Aldri mer! Her ble det innkjøp av en Ladycomp og når vi nå snart får sistemann blir det nok sterilisering av mannen etterpå. Men som andre her skriver, omveltningen ved å få barn er stor i seg selv og kan også påvirke humøret.. Vil tro det går seg til etterhvert, men lykke til uansett!

[Anonym bruker]

Vi hadde det også omtrent slik, uten hormoner. det var en omveltning å få barn. fantastisk ja, men slitsomt også! men vet du hva, det går over! og det blir bedre!

uten søvn og i permisjon, pluss litt ekstra med barnet - det er en dårlig kombinasjon.

 

Anonymous poster hash: 5fd0b...ce2

[Anonym bruker]

Takk for flere svar! Dere er gode!

Jeg har ennå bittelitt melk..Men det kan og være amminga som har gjort det.Men, det er så lite nå, så jeg tror jeg stopper med det også.Kanskje det hjelper på!?
Han har ingen pc han bruker ofte, men hender han tar min, eller så finner jeg på en annen måte! I snøen kanskje?Hmmm!

Vi har verdens snilleste,blideste baby!Han skriker veldig sjelden!Han er så lettvinn og det har han vært fra starten så vi er superheldige der.Han har sovet hele natta fra han var 4 uker.Han sover 12 timer, har stort sett sovnet lett ++Men han er tidlig ute..Tror det er like før han går.Han har tatt sine første skritt allerede..Kanskje det og er en faktor?Han blir for fort stor?Merker det er mer å passe på i forhold til de andre på barselgruppa.

Vi har pratet litt og han vet at jeg og vil fikse det her.Han sa at han syntes ikke noe om at jeg hadde det vondt.Han liker ikke se meg sånn..Jeg tørker tårer, trimmer dagens økt! (STOLT, fordi jeg er motivert til å trene og spise sunt!Snudde brått på fjøla! Det hjelper på energi og litt humør innimellom!Er på dag 13 av 30 days shred!) og skal ha det kos med den lille familien min og middag alene med mannen idag!!!!

Og lenge har jeg følt et behov for alenetid og min-sin tid..Helt alene, uten mann og barn også.Om det bare er å drive med hobby, ligge rett ut på sofaen, kjøre en tur, handle på butikken alene,ta et bad etc..Jeg kjenner jeg trenger det..Baby er jo ikke krevende sånn sett, men det...ja dere skjønner
 

Anonymous poster hash: f941c...45a

[Siamese Hellhound]

Det er sikkert veldig lurt å ta seg litt egentid. Det kan være et skikkelig sjokk å få baby, noen ganger føler man seg helt fanget fordi man aldri får mulighet til å være bare seg selv (altså uten å være mamma samtidig).