Er så drittlei av å være dørmatte...

[Anonym bruker]

Jeg har alltid hatt få venner og kun to av dem har vært gode venner. Men da utdannelse trakk oss til forskjellige steder i landet og i utlandet mistet vi mye kontakt.

På skolen i senere utdannelse har jeg vært noen år eldre enn de andre og de fleste har vokst opp med hverandre osv. I tilleg har jeg kommet fra andre kanten av landet og har ikke blitt akseptert. Så ingen venner å få der.

 

På jobb er den "annen steds fra" greia også noe som blir praktisert i tilleg til at jeg "truet" jobbmengden til de andre. Ingen hadde full stilling og alle ville ha ekstravakter. Så jeg har blitt fryst ut og mobbet på jobb stoppar at jeg har sluttet.

 

Sånn har det alltid vært på jobb og skole.

 

Om jeg til formodning faktisk skulle blit kjent med noen så skal jeg aldri få ha en hyggelig samtale der faktisk jeg også kommer til orde. Jeg skal bare lytte til alle problemene de har og kanskje også komme med noen råd.

Hvis de faktisk er hyggelige mot meg og lurer på hvordan JEG har det kan du banne på at de vil ha noe.

Jeg er flink til flere ting og blir ofte brukt til det ene og det andre (håndverk, barnepass, rydding, baking, matlaging). På dette sparer de mye penger, spesielt om det er noe innenfor det jeg er utdannet som og selv om de sparer MYE er det aldri snakk om betaling (symbolsk sum) eller faktisk så mye som ett takk.

Og om jeg trenger hjelp med noe kan du drømme om at de i det heletatt gidder å bry seg.

 

Dette gjelder både familie og "venner".

 

Jeg er så lei, så utslitt og deprimert av det hele. Jeg skulle så gjerne hatt én venn. Én.

Ett vennskap som går begge veier.

 

For etter at jeg sluttet å la meg bruke ville ingen lenger være venn med meg. Selv familie kontakter meg ikke lenger, kun om de vil prøve seg på å be om hjelp til noe.

 

Jeg vil jo gjerne hjelpe og lytte, men jeg sliter meg ut på det og er det for mye å forvente ett takk?

 

Hva er galt med meg??

 

Anonymous poster hash: 40522...64c

[Anonym bruker]

Det er slett ikke noe i veien med deg, tvert imot. Hvis du har latt deg bruke i mange år er det naturlig at de som har brukt deg forsvinner når du sier stopp. Skjønner at det er fortvilende for deg, men det er bare for en periode, så vil det dukke opp mennesker i livet ditt som vil gi deg den balansen du nå etterspør.

Bare vent og se:)

 

Anonymous poster hash: 93306...ca2

[Anonym bruker]

Det er ikke noe galt med deg. Trist å høre om mobbingen og utfrysingen, men jeg setter det ikke i sammenheng til resten av situasjonen din da det er saker jeg ikke kan uttale meg om. I forhold til det å føle at man bestandig blir "brukt" og at venner og familie er utakknemlig er du slett i aleine om.
Har det på helt samme måte, jeg har til og med sagt klart og tydelig i fra om at NÅ trenger jeg hjelp og støtte, det har fungert til en viss grad, men ikke over en lengre periode. Jeg har egentlig bare funnet meg i at det er sånn det er, men er kritisk til hva jeg stiller opp med, og at ikke det skal gå nevneverdig utover meg, hvis du skjønner? Har jeg tid og overskudd hjelper jeg gjerne til. Er jeg travel og sliten sier jeg nei ....

Anonymous poster hash: 4eeea...73c

[Anonym bruker]

Det er bare det at det er 4 år siden jeg satte foten ned og alle jeg møter siden er av samme slaget.

Tror det er et neonskilt i panna mi der det står dørmatte.

 

Ei jeg ble kjent med i mai er hyggelig og jeg liker henne, men etter 3-4 møter har hun begynt å bruke meg som gratis terapeut og at jeg skal hjelpe henne med alt. Første gangen gjorde jeg det for å være høflig, men nå trenger hun hjelp hele fuckings tiden og jeg får aldri takk. Og hun blir sur om jeg sier at jeg ikke kan eller har mulighet. Hadde det ikke vært for at det er dama til kompisen til sambo så hadde jeg trekt meg unna.... Off

 

Anonymous poster hash: 40522...64c

[Anonym bruker]

Det med utfrysningen og mobbingen gjør det svært vanskelig å bli kjent med folk.

 

Anonymous poster hash: 40522...64c