jeg innser at vi mest sannsynlig aldri blir lykkelige sammen....

[Anonym bruker]

Hatt en dårlig periode på over ett år... har hatt dårlige perioder av og på hele forholdet (ble sammen unge). Nå etter ni år innser jeg hvor forskjellige vi er, og hvor "dum" jeg gar vert som har holdt sammen med han i alle år... det er så vondt, jeg ønsker at vi skal ha det bra... men det går bare ikke. Forskjellene øker og øker. Og her sitter vi nå med ett barn. Det er så trist.... måtte bare få det ut...

 

Anonymous poster hash: a1e2e...a55

[Anonym bruker]

Jeg vet hva du mener.. Er veldig i tenkeboksen selv for tiden, men tviler på at jeg kommer til å gjøre noe.. Tre barn og maaaange år sammen..

 

Anonymous poster hash: df5f1...a38

[Anonym bruker]

Det er tungt, jeg gir deg en stor klem. Har ikke så mye fornuftig å si, men tror ikke det er uvanlig å føle som deg. Har en light-versjon av det samme, men som hun over tviler jeg også på at jeg kommer til å bryte ut. Når jeg får disse tankene så tenker jeg på de barna jeg hadde gått glipp av hvis jeg ikke hadde møtt han, og det er jo en utenkelig versjon av livet Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke kan gå nå, men så tenker jeg også at det fort kan skje at jeg fort havner i et nytt forhold der jeg etterhvert vil "gå lei" og da kommer jeg til å tenke at jeg like godt kunne vært der jeg var og holdt familien samlet. Det er min form for selv-trøst/selv-overtalelse Men det aller viktigste er vel at jeg ikke orker tanken på å ikke skulle se barna mine hver dag (altså ved delt omsorg)… Også er jeg selvsagt glad i mannen også.

Anonymous poster hash: 0f025...0e8

[Anonym bruker]

Det er det jeg også sliter med mest.. delt omsorg:(

 

Anonymous poster hash: a1e2e...a55

[N.N]

Delt omsorg går fint, og ein blir fort vant til det, er i alle fall min erfaring! :-)

[Anonym bruker]

Hatt en dårlig periode på over ett år... har hatt dårlige perioder av og på hele forholdet (ble sammen unge). Nå etter ni år innser jeg hvor forskjellige vi er, og hvor "dum" jeg gar vert som har holdt sammen med han i alle år... det er så vondt, jeg ønsker at vi skal ha det bra... men det går bare ikke. Forskjellene øker og øker. Og her sitter vi nå med ett barn. Det er så trist.... måtte bare få det ut...

 

Anonymous poster hash: a1e2e...a55

Jeg har vært der, med forskjell på at vi har to barn sammen. 

 

Jeg prøvde mye forskjellig for at forholdet skulle bli bedre men det gikk ikke.

 

Det var veldig tøft i den perioden hvor jeg følte jeg hadde nådd bunn. Dette var ikke livet mitt. Ulykkelig til de grader, med mange vennskap som var gått tapt, og jeg hadde klart å støte fra meg familien på et eller annet punkt også. 

 

Så jeg nådde et punkt hvor jeg måtte se på mine barn, og se på meg selv i speilet og innse fakta; Jeg kan ikke gjøre dette lenger. Et falskt smil, late som om man elsker noen for å holde på fasaden som "Lykkelig A4- familie". Jeg spurte meg selv om dette skulle være sånn resten av livet, og svaret var enkelt og greit; NEI.

 

Jeg gjorde det slutt, og vennskapet mellom meg og eksen er fortsatt greit. Vi samarbeider forsåvidt greit, men håper han snart kan puste ut og se at han kan dette hvis han vil. Jeg og ungene flyttet, og alt har egentlig gått veldig veldig bra.

Jeg har ny kjæreste som virkelig er alt jeg ikke har hatt før, og jeg har det så utrolig bra! 

 

Jeg jobber med å få tilbake vennene jeg hadde, og jobber med å få et bra forhold til min familie igjen. 

 

 

Poenget er; 

Livet er for kort til å ikke tørre å gjøre noe. Ikke tvihold på noe du vet aldri kommer til å bli.

 

 

 

Anonymous poster hash: c3721...cef