Så mye klokere man blir...

[Anonym bruker]

Da jeg ble mamma for første gang for snart 12 år siden hadde jeg mine ganske bestemte meninger og tanker om barn og barneoppdragelse. Tiden, og ytterlige tre barn, har moderert meg ganske kraftig. I går overhørte jeg to mammaer med babyer i vogn, åpenbart deres førstefødte, som snakket nedsettende om en annen de nettopp hadde sett. Denne de snakket om hadde angivelig hatt et barn på rundt 4 år i vogn, og barnet hadde hatt smokk. Det var ikke måte på hvor horribelt de synes dette var og hvor bestemte de var på at slik skulle de aldri gjøre! Og jeg hadde vært helt enig med dem den gangen da jeg var fersk mamma, men da slo deg meg også hvor utrolig mye klokere man blir med årene og erfaringen...For:

 

*Jeg har hatt et barn på 3,5 år i vogn, med smokk, og barnet så eldre ut enn sine 3,5 år. Det ingen andre visste var at trilleturen gjennom senteret var for å komme oss til bilen. Barnet var nyoperert (polypper) på en privat klinikk og ikke i stand til å gå skikkelig selv og fikk ha "nattesmokken" sin for trøst akkurat da. Jeg vil tro mange her inne ville tenkt sitt om de så oss.

 

*Jeg melder meg aldri frivillig til verv, dugnader, kakebaking, men stiller opp på alt som foreldre skal stille opp på. Mange synes det er latskap og viser at man er uengasjert. Det ingen vet er at ene barnet vårt har en diagnose som gjør at han krever ti ganger så mye som andre barn på oppfølging hjemme, jeg makter bare ikke mer enn det vi alt har. Ute klarer han å beherske seg og opptre normalt, hjemme slippes alt løs. Noen ganger verker jeg etter å fortelle dette når jeg får blikk fordi jeg alltid trekker meg unna ekstra plikter, men jeg har lovet barnet å ikke si noe.

 

*De yngste barna mine har fått snop, kaker osv fra de var 1-åringer. Det viser seg fort at det er noe ganske annet å unngå slike ting når man har eldre barn fra før.

 

Og dette er bare noen veldig, veldig få ting, nesten ingenting, av alt jeg har fått et endret syn på. Noen som vil fortsette listen?

Anonymous poster hash: 439de...730

[Love my kidz]

Før barnet mitt kom hadde jeg mange tanker om oppdragelse når jeg så hvordan nevøen min fikk regjere. Jeg skulle jaggu ha kustus på min...

 

...men det er ikke så enkelt som jeg trodde Tar meg stadig i å forhandle med ham og noen ganger gir jeg etter. Svake meg

[Anonym bruker]

Vel vel, skulle du treffe på meg - en sliten og blasert trebarnsmor med brutte drømmer - så skal du vite at jeg ikke tenker en damn shit om deg, for jeg har også lært litt om ydmykhet og teori/praksis ift barn. Vi er flere i vår kategori enn i ferskingkategorien, så jeg regner med de andre kommer etter..

 

Anonymous poster hash: 3f3b3...bab

[Anonym bruker]

Husker jeg reagerte på naboen som bodde over oss, hvor det var mye kjefting fra mor når de skulle avgårde i barnehagen om morgenen. Jeg gikk selv rundt i min koselige permisjonsboble, og tenkte at sånn skulle det i alle fall ikke bli. Nå har vi en fireåring og en femåring som somler noe ekstremt om morgenen, og jeg må innrømme at det har vært endel kjefting og stress fra min side når vi er sent ute....

 

Satt på jobb her en dag og snakket med noen yngre jenter uten barn. Hun ene la ut i det vide og brede om hvordan hun taklet sin nevø under et trassanfall, og hvor mye bedre og riktigere hennes reaksjonsmåter var fremfor foreldrenes. Hun kommer til å måtte svelge endel kameler hvis hun får barn altså...

 

Anonymous poster hash: ee6ba...84e

[kiki1980]

jeg må henge meg på her. når jeg tenker på meg selv før barna kom så ser jeg en helt tom hode med alt for mye tid og krefter. jeg tenker på hvor mange ganger har jeg fortalt min bror (som da hadde ei datter) min mening om oppdragelse. oi oi...etter to tette som nå er nesten 4 og nesten 3 har jeg ikke tid og krefter til å se på andre folk en gang. gikk over på "whatever works" tankegangen og når det gjelder andre barn så vil jeg absolutt ikke vite hvem, hva, eller hvorfor. det eneste jeg ser på er om barnet blir behandlet godt, om den ikke blir slått og sånt. alt annet er ok.

[Himmel og hav]

Det er stoooor forskjell på å være førstegangsforeldre og å være flerbarnsforeldre med noen års erfaring. Svigerinna mi sa det glimrende da de fikk 3. mann: Med det første barnet dro vi hjem fra selskap for at babyen skulle få sovne i sin egen seng, og vi skulle ha faste, kjente rutiner. Med nummer to drasset vi med oss reiseseng så vi skulle slippe å reise tidlig hjem fra selskapene for å legge henne. Tredjemann får sove der vi er. Om det er på noens fang, i hjørnet av en sofa eller i vogna i et hjørne av idrettshallen - er han trøtt nok, så sovner han! Får vi en fjerde, så kan den sikkert klare seg hjemme alene fra vi kommer hjem fra barsel!