Er så forelsket!!! :(

[Anonym bruker]

Problemet er at min store kjærlighet bor 120 mil unna!

Men av hensyn til barna og barnefar så har jeg ikke hjerte til å ta barna med meg og flytte.... Det vil jo gjøre samværet med far ganske vanskelig. Og ikke så ofte som både han og jeg ønsker. Vi har et flott samarbeid med barna og jeg ønsker virkelig ikke at jeg skal være årsaken til at de får mindre kontakt..

Noen som har opplevd noe lignende? Eller som evt kan banke litt vett inn i hodet mitt?? En forelskelse går jo alltids over.... Men det kjennes helt grusomt ut nå å bare gi opp kjærligheten pga barna..

Anonymous poster hash: 7cb7d...ce7

[Anonym bruker]

Kan denne kjærligheten flytte nærmere deg?

Anonymous poster hash: 48cd3...4ff

[Anonym bruker]

Likedan her men jeg velger å flytte om det varer. Bruk barnebidraget til å reise hjem en gang i mnd (eller at far kommer på besøk eventuelt) slik at de kan ha samvær og la far få mesteparten av feriene. Tror det skal gå bra jeg

 

Anonymous poster hash: 6248c...331

[Anonym bruker]

Nei han kan nok ikke flytte noe nærmere. Pga jobben hans og barna sine.

Vi har to barn, største er 7 år, men minste er bare 2. Så når barna skal reise på samvær må jeg være med. Men det er kanskje ikke noe stort problem.

Det jeg synes er verst er nok at barnefar og ungene ikke får se hverandre så ofte. Er jo greit å reise med fly, men siden største går på skolen blir det jo veldig korte helger. Har barn med foreldre som bor langt unna hverandre krav på noen "fridager"? Altså at de kan ta langhelger innimellom?

HI

Anonymous poster hash: 7cb7d...ce7

[Anonym bruker]

Flere som har noen erfaringer ang dette?

 

Anonymous poster hash: 7cb7d...ce7

[Anonym bruker]

Likedan her men jeg velger å flytte om det varer. Bruk barnebidraget til å reise hjem en gang i mnd (eller at far kommer på besøk eventuelt) slik at de kan ha samvær og la far få mesteparten av feriene. Tror det skal gå bra jeg

 

Anonymous poster hash: 6248c...331

 

Så vanvittig egoistisk.

 

Anonymous poster hash: 3dc69...76c

[Anonym bruker]

 

Likedan her men jeg velger å flytte om det varer. Bruk barnebidraget til å reise hjem en gang i mnd (eller at far kommer på besøk eventuelt) slik at de kan ha samvær og la far få mesteparten av feriene. Tror det skal gå bra jeg

 

Anonymous poster hash: 6248c...331

 

Så vanvittig egoistisk.

 

Anonymous poster hash: 3dc69...76c

 

Ja det er dette jeg sliter med..... Ønsker overhodet ikke å være den som bare tenker på meg selv og min egen lykke når det vil gå ut over barna. OM jeg flytter så vil barna mine være mye nærmere familien min (tanter, onkel, besteforeldre osv), men det er samvittigheten min ovenfor barnefar som gnager...

 

Anonymous poster hash: 7cb7d...ce7

[Sint naken biltyv]

 

 

Likedan her men jeg velger å flytte om det varer. Bruk barnebidraget til å reise hjem en gang i mnd (eller at far kommer på besøk eventuelt) slik at de kan ha samvær og la far få mesteparten av feriene. Tror det skal gå bra jeg

 

Anonymous poster hash: 6248c...331

Så vanvittig egoistisk.

 

Anonymous poster hash: 3dc69...76c

Veldig, veldig enig!

[Iiiiik]

Jeg har tenkt at det er en mulighet jeg ikke har - å flytte med særkullsbarnet mitt sånn at hun får mindre kontakt med faren sin. Min mann ønsker egentlig å flytte nærmere sin familie, men det kan vi ikke. Nå vil jeg nok kanskje ikke uansett, men jeg tenker at det er umulig. Jeg vil ikke være den som tar valget om å kutte kontakt mellom far og barn. Å velge at barn skal være sammen med faren i feriene er jo også et signal til barnet om at feriene vil jeg ha uten deg. Dette er vel en av omkostningene ved et samlivsbrudd, det blir enda vanskeligere å flytte. Har et par vennepar som har blitt skilt delvis fordi ingen av dem finner seg til rette der den andre kommer fra. Og så ender den ene opp med å ikke kunne komme seg "hjem" hvis h*n samtidig vil være sammen med barna på regelmessig basis. Nokså paradoksalt...

 

Da jeg jobbet i PPT ble jeg engang bedt om å skrive en sakkyndig vurdering av om et barn kunne ha to skoleplasser, på hver sin kant av landet, en uke på Sørlandet og en uke i Trøndelag liksom (var ikke akkurat der hvis noen lurer på om jeg glipper på taushetsplikten min). Kanskje ikke overraskende - det ble ikke anbefalt og ikke innvilget. Er lenge siden, så dette barnet ble i stedet innvilget langhelger hver tredje uke. Det er nok vanskeligere nå som det er så strengt ndg å være borte fra skolen.

[Anonym bruker]

Det er vel ikke et godt valg å prioritere seg selv foran ungene?

 

Anonymous poster hash: 880a9...5d2

[ærlig talt]

Barnet vil ikke få hverdagen med faren sin. Samværet vil bli komprimert og sjeldent, og når barnet etter hvert bikker tenårene, kan det oppstå problemer ifbm at barnet ikke ønsker å reise så langt..

Dette er IKKE gunstig for barn eller far, av den grunn blir valg om å flytte så langt unna veldig egoistisk! 

Jeg vet hvordan det er å være barn av slike valg, og vil på det sterkeste anbefale deg å IKKE flytte så langt unna!

[Anonym bruker]

 

 

Likedan her men jeg velger å flytte om det varer. Bruk barnebidraget til å reise hjem en gang i mnd (eller at far kommer på besøk eventuelt) slik at de kan ha samvær og la far få mesteparten av feriene. Tror det skal gå bra jeg

 

Anonymous poster hash: 6248c...331

Så vanvittig egoistisk.

 

Anonymous poster hash: 3dc69...76c

Veldig, veldig enig!

 

 

Man skal ikke gi opp livet sitt/sette livet på vent bare fordi mann har barn. Det må jo gå an at både barn og voksne er lykkelige.

 

Tjener barna på å ha en trist mamma? Jeg synes løsningen øverst høres fin ut. Dere andre er trangsynte.

 

Anonymous poster hash: 14b73...ac4

[Anonym bruker]

Den av foreldrene som har barna mest bør få bestemme mest. Den andre part har gitt frivillig fra seg mye av foreldreansvaret, derfor har han/hun ikke så mye å si om den som har barna mest vil flytte. Hadde den andre parten brydd seg om barnet ville han/hun hatt mest foreldreansvar eller delt likt.

 

Synes det er alt for mange fedre som rømmer fra ansvaret og bare har ungene annenhver helg. Det bør være 50/50. Har man fått barn sammen så har man begge ansvar.

 

Dere som sier trådstarter er egoistisk vet ikke hva dere snakker om.

Anonymous poster hash: 14b73...ac4

[ærlig talt]

Vel, dere kan jo selv se for dere at barnefar tar med seg barnet deres til en annen kant av landet. Han har funnet kjærligheten og han fortjener jo selvsagt å være lykkelig..

Barn har ingenting de skulle ha sagt, de må bare henge seg på det mor/far bestemmer. Prisgitt er de barna som har foreldre som tenker på barnas beste og ikke kun sin egen lykke!

[Anonym bruker]

Vel, dere kan jo selv se for dere at barnefar tar med seg barnet deres til en annen kant av landet. Han har funnet kjærligheten og han fortjener jo selvsagt å være lykkelig..

Barn har ingenting de skulle ha sagt, de må bare henge seg på det mor/far bestemmer. Prisgitt er de barna som har foreldre som tenker på barnas beste og ikke kun sin egen lykke!

Hvilken mann har barna fulltid? Og om så, da har moren valgt å ikke ha barna fullt, så ja, han kan få lov å flytte. Ser ingenting galt i det.

 

Anonymous poster hash: 14b73...ac4

[fiolregn]

 

 

 

 

Likedan her men jeg velger å flytte om det varer. Bruk barnebidraget til å reise hjem en gang i mnd (eller at far kommer på besøk eventuelt) slik at de kan ha samvær og la far få mesteparten av feriene. Tror det skal gå bra jeg

 

Anonymous poster hash: 6248c...331

Så vanvittig egoistisk.

 

Anonymous poster hash: 3dc69...76c

Veldig, veldig enig!

Man skal ikke gi opp livet sitt/sette livet på vent bare fordi mann har barn. Det må jo gå an at både barn og voksne er lykkelige.

 

Tjener barna på å ha en trist mamma? Jeg synes løsningen øverst høres fin ut. Dere andre er trangsynte.

 

Anonymous poster hash: 14b73...ac4

Kjære vene. Ikke rart at flere og flere barn sliter psykisk. Fortjener barna å bli flyttet vekk fra sin egen far og bli flyttet land og strand rundt for at mor skal få oppnå selvrealisering? For barnas skyld, HI, ikke gjør det. Virkelig. Du har råd til å vente til barna er gamle nok. Det vil si, når barna er godt opp i tenårene og har mulighet til å velge selv..

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Likedan her men jeg velger å flytte om det varer. Bruk barnebidraget til å reise hjem en gang i mnd (eller at far kommer på besøk eventuelt) slik at de kan ha samvær og la far få mesteparten av feriene. Tror det skal gå bra jeg

 

Anonymous poster hash: 6248c...331

Så vanvittig egoistisk.

 

Anonymous poster hash: 3dc69...76c

Veldig, veldig enig!

Man skal ikke gi opp livet sitt/sette livet på vent bare fordi mann har barn. Det må jo gå an at både barn og voksne er lykkelige.

 

Tjener barna på å ha en trist mamma? Jeg synes løsningen øverst høres fin ut. Dere andre er trangsynte.

 

Anonymous poster hash: 14b73...ac4

Kjære vene. Ikke rart at flere og flere barn sliter psykisk. Fortjener barna å bli flyttet vekk fra sin egen far og bli flyttet land og strand rundt for at mor skal få oppnå selvrealisering? For barnas skyld, HI, ikke gjør det. Virkelig. Du har råd til å vente til barna er gamle nok. Det vil si, når barna er godt opp i tenårene og har mulighet til å velge selv..

Ja er nok dette det ender opp med. Jeg har selv valgt å få 2 barn med en som bor i en by jeg vantrives i. Men det skulle jeg tenkt på før. Nå får jeg heller ta konsekvensen av idiotien og forsøke å trives her så lenge ungene er små

Takk for svar alle sammen!

HI

 

Anonymous poster hash: 7cb7d...ce7

[Anonym bruker]

 

 

Vel, dere kan jo selv se for dere at barnefar tar med seg barnet deres til en annen kant av landet. Han har funnet kjærligheten og han fortjener jo selvsagt å være lykkelig..

Barn har ingenting de skulle ha sagt, de må bare henge seg på det mor/far bestemmer. Prisgitt er de barna som har foreldre som tenker på barnas beste og ikke kun sin egen lykke!

Hvilken mann har barna fulltid? Og om så, da har moren valgt å ikke ha barna fullt, så ja, han kan få lov å flytte. Ser ingenting galt i det.

 

Anonymous poster hash: 14b73...ac4

Ja, det er jo bare å bestemme at man skal ha barnet/barna sine fulltid. Det ønsker selvfølgelig både jeg og mannen. Dersom det skulle bli slutt mellom oss, hva mener du vi skulle gjort da? Kappet ungen i to? Det er faktisk sånn at en av foreldrene MÅ ha ungen mer enn den andre dersom man ikke ønsker å la ungen vokse opp annenhver uke i forskjellig hjem. (Som også er en svært egoistisk løsning)

Jeg vil si at det er du som er trangsynt her.

 

Anonymous poster hash: 3dc69...76c

[Anonym bruker]

Hvorfor er det egoistisk å flytte? Jeg sjønner det om barna er i skolealder da det er tøft å skifte skole, men så lenge barna er så små ser jeg ingen grunn til at det skal være noe negativt i å bygge seg opp en familie og nettverk i en annen by. Så klart er det utfordringer mtp samvær, men det kan køses så lenge man samarbeider godt med barnefaren. Barn ER tilpasningsdyktige så det er ikke noe problem sånn sett. Selvfølgelig er det ikke en situasjon man ønsker å finne seg i, få ønsker vel å flytte fra hjembyen hvor familien bor, men å la kjærligheten dø pga barna er faktisk ikke nødvendig. Glade mødre er bedre mødre. Så lenge barna og den nye kjæresten kjenner hverandre godt innen du flytter ser jeg ikke hvorfor du ikke skal.

 

Anonymous poster hash: 6248c...331

[Anonym bruker]

Selvfølgelig flytter du ikke med barna langt bort fra far. Har forresten ikke fedre rettigheter når det gjelder dette ?

 

Anonymous poster hash: 94ade...e7f

[N.N]

Var mange svar som var rett og slett skremmande lesnad her, synest eg...

[Anonym bruker]

Var mange svar som var rett og slett skremmande lesnad her, synest eg...

Hvilke svar da..?

 

Anonymous poster hash: 7cb7d...ce7

[overlord]

Har man satt barn til verden setter man dem først. Å flytte til en annen kant av landet slik at barna mister den regelmessige kontakten med far ville iallefall ha vært et valg jeg aldri ville ha tatt- forelsket eller ei.

[Anonym bruker]

Hvorfor er det egoistisk å flytte? Jeg sjønner det om barna er i skolealder da det er tøft å skifte skole, men så lenge barna er så små ser jeg ingen grunn til at det skal være noe negativt i å bygge seg opp en familie og nettverk i en annen by. Så klart er det utfordringer mtp samvær, men det kan køses så lenge man samarbeider godt med barnefaren. Barn ER tilpasningsdyktige så det er ikke noe problem sånn sett. Selvfølgelig er det ikke en situasjon man ønsker å finne seg i, få ønsker vel å flytte fra hjembyen hvor familien bor, men å la kjærligheten dø pga barna er faktisk ikke nødvendig. Glade mødre er bedre mødre. Så lenge barna og den nye kjæresten kjenner hverandre godt innen du flytter ser jeg ikke hvorfor du ikke skal.

 

Anonymous poster hash: 6248c...331

Nei, hva skal man vel med en mor og en far som bor i nærheten av hverandre? Hva skal man egentlig med en far i det hele tatt?

Guri malla....jeg trodde ikke det fantes så tette folk altså!

Du hadde vel smilt og vært glad du hvis pappaen til ditt barn hadde tatt med seg ungen og flyttet til den andre kanten av landet for å være sammen med elskerinna si? Det beste er jo at foreldrene har det bra.

 

Anonymous poster hash: 3dc69...76c

[N.N]

 

Var mange svar som var rett og slett skremmande lesnad her, synest eg...

Hvilke svar da..?Anonymous poster hash: 7cb7d...ce7

Siktar til dei svara der den som svarar meiner at det er heilt greit å flytte langt vekk frå eksen, og berre stikke av med ungane liksom. Vel og merke dersom eksen er ein normal og oppegåande person då.

 

Og dersom ein attpåtil har hovudomsorga så er det i alle fall greit? For då har den andre ikkje noko den skal ha sagt liksom? For då har han jo valt det sjølv liksom? Wtf? Det er takken for at han har sett hensynet til barna framfor seg sjølv liksom, og gått med på å ha borna mindre. Ja, for det finst nemleg dei fedrene som faktisk vil ha ungane sine like mykje som mødrene, faktisk.

 

Og uansett er det ingen grunn som retferdiggjer det å frarøve borna samvær med faren, dersom faren er normal og oppegåande da sjølvsagt.

 

Eg synest alle som vurderar slikt, burde sette seg ned å tenke kva dei hadde synest og følt, dersom situasjonen var motsatt; dvs at eksen tok med seg borna og flytta til den andre kanten av landet.