Jeg vil bli mamma!

[Anonym bruker]

Hva sier kjæresten din da?

 

Jeg fikk barn som 18-åring med min 6 år eldre kjæreste. Vi har klart oss veldig bra og er svært gode foreldre. Så det så

 

Anonymous poster hash: c401e...934

[Anonym bruker]

Hva sier kjæresten din da?

 

Jeg fikk barn som 18-åring med min 6 år eldre kjæreste. Vi har klart oss veldig bra og er svært gode foreldre. Så det så

 

Anonymous poster hash: c401e...934

Han har lyst på barn han også, blir 23 år i juni. Er bare venner av oss som sier vi ødelegger livet om vi får barn nå, men vi føler oss klare.

 

Anonymous poster hash: 6a0fc...673

[Anonym bruker]

 

 

- Har du utdannelse?

- Har du hus / leilighet?

- Har du bufferkonto?

- Har du kapital til å oppdra en unge?

- Har du jobb?

 

ER svaret nei på de fleste her, så lån deg en baby som har kolikk en helg, så snakkes vi på mandag

Ja, har utdannelse som frisør.

Har egen leilighet med kjæresten på 22.

Har bufferkonto.

Har jobb, og både jeg og kjæresten har fast inntekt.

 

Anonymous poster hash: 6a0fc...673

Om du ikke har bikket 18 år ennå, er du ikke frisør. Du er vel i beste fall frisørlærling.

 

 

 

Anonymous poster hash: 285ce...811

[Anonym bruker]

 

 

- Har du utdannelse?

- Har du hus / leilighet?

- Har du bufferkonto?

- Har du kapital til å oppdra en unge?

- Har du jobb?

 

ER svaret nei på de fleste her, så lån deg en baby som har kolikk en helg, så snakkes vi på mandag

Ja, har utdannelse som frisør.

Har egen leilighet med kjæresten på 22.

Har bufferkonto.

Har jobb, og både jeg og kjæresten har fast inntekt.

 

Anonymous poster hash: 6a0fc...673

Om du ikke har bikket 18 år ennå, er du ikke frisør. Du er vel i beste fall frisørlærling.

 

 

 

Anonymous poster hash: 285ce...811

 

Ja, skrev ikke jeg var frisør. Frisør UTDANNING. 

 

Anonymous poster hash: 6a0fc...673

[Gjest ________]

Tenk så heftig du er som kan gå å glede deg til den tiden noen år til trenger ikke alt med en gang, vent til du finner den rette og vent noen år det er verdt å vente på

[Anonym bruker]

Det er rett og slett idioti å planlegge barn i så ung alder. Lev livet, utforsk verden, lær nye ting - ikke bind deg til en ungdomskjæreste som du må forholde deg til resten av livet når det blir slutt mellom dere (ja, når, ikke hvis). Jeg fikk barn som sekstenåring selv og hadde aldri vært der jeg er i livet i dag hvis det ikke hadde vært for at jeg har en familie med penger. Hadde ikke klart meg selv og kunne aldri ha realisert alt jeg har gjort hvis det ikke hadde vært for at jeg er født med gullskje i munnen. Og akkurat den muligheten har de færreste som sitter igjen alene med en unge i en alder av 17 og en ungdomstid som de aldri får igjen.

Anonymous poster hash: f5396...a13

[Anonym bruker]

Det eneste jeg vil anbefale deg er hvertfall å være i jobb og opptjene deg retten til fødselspenger. Engangsstøneden dekker såvidt utstyr til barnet.

 

Anonymous poster hash: c401e...934

[Anonym bruker]

hei!  jeg vil bare si at jeg kjenner meg igjen i følelsene dine hehe, og jeg tror det er HELT normalt å få "babyfever" på den alderen, fordi kroppen biologisk sett er klar for å kunne bli gravid.  Jeg har hatt flere perioder med helt voldsom babyfever, spesielt da jeg som 19-åring fikk kjæreste og han også elsker barn og kan nesten ikke vente. nå er jeg snart 23, og kjæresten (og samboeren) snart 24, men vi har valgt å ikke få noe barn før vi er ferdige med utdannelsene våre.

I perioder er det hardt å vente, men samtidig er jeg glad for det. For det er også perioder da jeg er skikkelig glad i å være ungdom og ha frihet. Dessuten er det fortsatt ting jeg vil gjøre som jeg tenker er lettest å gjøre før barn, som å reise mer.  For ikke å snakke om at jeg ser verdien i å være på samme stadiet i livet som vennene våre, og at det vil bli lettere å få barn på omtrent samme tid som dem (her jeg bor er det ikke vanlig å få barn før sent i 20-åra tidligst). Dessuten så har vi det ikke akkurat fett med penger nå som vi er studenter, og jeg kan egentlig ikke se for meg hvordan vi skulle greid det med flere utgifter. Selv om jeg vet at de som må greier det da.

Poenget mitt er at disse følesene går opp og ned i den alderen du nå er i, og jeg anbefaler å vente noen år. Prøv å ikke dyrk lengselen for mye ved å se på slike forumer og barneustyr på nettet (jeg har vært der selv, hehe), og prøv heller å lev ungdomstiden din og fokusér på det som er gøy med den!

Anonymous poster hash: b5514...7ce

[Gjest]

Ville vel ha ventet noen år om jeg var deg. Reis litt og kos dere, samt nyt hverandre. Hverdagen kommer fort med små barn. Fikk selv som 21 åring og syntes det greit den gangen ( men fremdeles litt bitter at jeg måtte takke nei til å jobbe på et cruiseskip i Karibien fordi jeg var blitt gravid)

 

Men alle er vi forskjellige

[monson]

 

Jeg er ei jente på 17 år, ja jeg vet, ungt. Jeg er så babysyk at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg... Blir 18 nå 12. Februar. Synes dere dette er en ung alder? Når fikk dere barn? Tanker osv rundt dette? 

 

Hvis du har lyst å slenge dritt, så værsåsnill ikke gjør det her :-)

 

Anonymous poster hash: 6a0fc...673

 

Jeg lurer på hvorfor du er så babaysyk nå? har du reflektert noe rundt det? 

 

Når jeg var på din alder så var barn det siste jeg tenkte på, enda jeg har(hadde) to venninner som ble mødre i  16-17, og 17-18 års alderen. 

 

Jeg mistet kontakt med hun ene helt! og hun andre har jeg fremdeles litt kontakt med, men hun har jeg kjent hele livet, og vi har vært igjennom MYE sammen, før og etter.. Men, jeg kan love deg at man merker at disse jentene henger etter sosialt sett!.. Det har tatt mye lengere tid for de og komme til 20årene enn det, det gjorde for oss, som levde uten spedbarn og små barn.. 

 

Men, når det er sagt. Så ble jeg gravid som 18åring og jeg tok abort. (Det var aldri et sekund tvil om at jeg skulle ta abort) Meeen, jeg elsket å gå gravid! ELSKET det.. Og jeg har igrunn vært baby syk helt siden!.. 

 

Men, man må også tenke litt lengere enn som at man ønsker noe veldig sterkt!.. Klarer du å gi det evnt, barnet det den ønsker og fortjener nå, i det stadiet av livet du er i nå? 

 

Svaret er nok desverre; Neppe!.. 

 

Jeg er nå 27år og har vært baby syk siden jeg var 18år! (Shit snart 10år!!) Og jeg har fremdeles ikke noen baby.. Og jeg har hatt mange muligheter til å velge å få en baby eller ikke. Men, jeg har sett at jeg ikke har vært klar, eller at den, og den mannen ikke har vært rett for meg. 

 

Tenk igjennom hva du skulle ønske dine foreldre kunne ha gitt deg.. Og prøv og oppfylle de kravene så godt som mulig!. 

 

-For dine barn, blir individer slik som deg og meg de også!

 

Så prøv og gi di det beste utgangspunktet som mulig!! Og 18år gammel mor og far er ikke et godt utgangspunkt!.. 

[Anonym bruker]

Anbefaler deg å vente.. Jeg ble mamma da jeg var 19. Det har fått bra så klart, men jeg mistet mange venner. Ble misunnelig når de dro på venninneturer til Marokko, Spania, Ungarn osv. Og der smalare jeg med mann og barn.. Jeg ønsket meg barn like strekt som deg. Kunne jeg ventet 10 år og fått nøyaktig samme barn og det var mulig å gjøre det om, så hadde jeg valgt å vente. Det er mye du ikke vet når du er 19 år.

 

Anonymous poster hash: ca022...c99

[Anonym bruker]

Det er vel sjeldent at det er anbefalt å bli gravid når man er 17-18 år, men det ble jeg etter 5 år med samme kjæreste, vi er ennå sammen 13 år etter og har to barn nå. Vi er et spesielt tilfelle da, traff tilfeldigvis på mannen jeg forhåpentligvis skal dele livet mitt med på første forsøk. Med det sagt, det var noen harde år og mange "venninner" orket ikke å være sammen med meg lenger pga veldig forskjellig livsstil. Jeg ammet og skiftet bleier, de dro på fest/kino/cafe/russekro osv. Jeg er evig takknemlig for mitt valg, men husker enda hvordan jeg romantiserte dette med barn. Tenk deg veldig godt om, det et hardt arbeid.

 

Anonymous poster hash: e6a1c...dcc

[Anonym bruker]

Det er vel sjeldent at det er anbefalt å bli gravid når man er 17-18 år, men det ble jeg etter 5 år med samme kjæreste, vi er ennå sammen 13 år etter og har to barn nå. Vi er et spesielt tilfelle da, traff tilfeldigvis på mannen jeg forhåpentligvis skal dele livet mitt med på første forsøk. Med det sagt, det var noen harde år og mange "venninner" orket ikke å være sammen med meg lenger pga veldig forskjellig livsstil. Jeg ammet og skiftet bleier, de dro på fest/kino/cafe/russekro osv. Jeg er evig takknemlig for mitt valg, men husker enda hvordan jeg romantiserte dette med barn. Tenk deg veldig godt om, det et hardt arbeid.

 

Anonymous poster hash: e6a1c...dcc

Bra skrevet og beskrevet :-)

 

Anonymous poster hash: 9cff1...0f6

[Anonym bruker]

 

 

 

 

- Har du utdannelse?

- Har du hus / leilighet?

- Har du bufferkonto?

- Har du kapital til å oppdra en unge?

- Har du jobb?

 

ER svaret nei på de fleste her, så lån deg en baby som har kolikk en helg, så snakkes vi på mandag

Ja, har utdannelse som frisør.

Har egen leilighet med kjæresten på 22.

Har bufferkonto.

Har jobb, og både jeg og kjæresten har fast inntekt.

 

Anonymous poster hash: 6a0fc...673

Om du ikke har bikket 18 år ennå, er du ikke frisør. Du er vel i beste fall frisørlærling.

 

 

 

Anonymous poster hash: 285ce...811

Ja, skrev ikke jeg var frisør. Frisør UTDANNING.

 

Anonymous poster hash: 6a0fc...673

Læretiden er en del av utdanningen, ergo du er ikke ferdig, og har ingen utdannelse. (Foreløpig. Håper du tar til vett og både blir ferdig med utdanning og har solid jobb før du tenker på å bli gravis)

 

Anonymous poster hash: 285ce...811

[Fru.Frøken]

Husk at det veldig dumt å ha hastverk med barn, dere er fortsatt unge om noen år.

Jeg er veldig glad for at vi ikke har hatt hastverk med barn, venter første når jeg er 24 og mannen 26... men vi har vært sammen i 7 år... så vil si vi har tatt det ganske pent.

[Isola&Lille+julegave]

Jeg vil råde deg til å vente. Bli voksen, reis, lev, studer, flørt og vær fri! Jeg er utrolig glad jeg ventet. Er nå 37 år, har 2 jenter på 3 år og 3 uker, har utdannelse, hus, god økonomi osv. Du har god tid!!

[*Miss Marple*]

Det trenger jo ikke være nå eller om 10 år.

 

Vent noen år til du er ferdig med utdannelsen og har fått jobbet noen år. La deg og kjæresten få være bare kjærester og ikke foreldre i tillegg noen år til. Det vil dere som par ha godt av og det kan være en god investering i familielivet.

 

For det er knallhardt for forholdet å bli foreldre, uansett hvor høyt man elsker hverandre, hvor høyt ønsket barnet er og hvor gamle man er. Da er det godt å ha en god ballast med seg hvor man har prøvd de harde dagene før og ikke bare vært kjærester en kort stund og ikke rukket å ha de tyngste takene.

 

Nyt ungdomstiden din, du har så god tid til å bli mamma. Det er ingen hast

[Anonym bruker]

Er helt enig med de andre her om at du bør vente!

De fleste par som får barn som er så unge som deg går fra hverandre.

De fleste så unge mødre gjør aldri ferdig noen utdannelse.

Svært mange så unge mødre vil alltid leve på fattigdomsgrensen.

En 17-åring er ikke moden nok til å få barn.

 

Anonymous poster hash: 6aa85...bad

[Anonym bruker]

"Det har tatt mye lengere tid for de og komme til 20årene enn det, det gjorde for oss, som levde uten spedbarn og små barn.. "

 

Øh, hæ?

Så man blir ikke gamlere av å få barn tidlig? Står tiden stille? ;-)

Det er rart.... Jeg nærmer med da snart 30...

 

Anonymous poster hash: 80205...356

[♥Nemi♥]

Vent ei stund til. Har alltid vært interessert i familie og barn, men var ikke planlagt å bli gravid noen uker før 18års-dagen min. Driver på med utdannelsen nå, men det har vært harde økonomiske år! Hadde opp mot åtte arbeidsplasser et år, for det fantes ikke vikariat her. Det sliter virkelig på familielivet og selvfølelse!

 

Nå har jeg jo en nydelig fireåring, og enda sammen med barnefar. Men hadde barnefar vært mer umoden, tror jeg nok den røffe tiden hadde skremt en mann bort. Jeg lærer mye av å slite økonomisk, og blir nok å sette stor pris på penger når de kommer. Men du trenger ikke å sette deg i en sånn situasjon nå.

[Gjest meg&mini]

Jeg kjenner igjen de følelsene der. Jeg var såååå babysyk som 18 åring og ble uplanlagt gravid som 20-åring. Da vurderte jeg faktisk å ta abort. Tankene mine var på et helt annet sted. I tilegg hadde jeg ingenting i orden, gikk på skole, forholdet til barnefaren hadde begynt å vakle og jeg hadde nettopp begynt å smake på livet. Jeg hadde fått reist litt og fikk endelig oppleve det å ha fullstendig frihet til å gjøre akkurat som jeg ville.

 

Uansett... Vi valgte å beholde, forholdet ble bedre og er i dag trygt og stabilt. Vi fikk også nr to for noen måneder siden. Denne gangen var det planlagt:)

 

Såklart angrer vi ikke på at vi beholdt eldste. Vi var også heldige som fikk en frisk og veldig veldig snill baby. I tilegg har de verdens snilleste besteforeldre som mer en gjerne passer hvis vi spør. Sjeldent vi spør, da de som oftest spør oss i stedet.

Ikke alle er heldige.

 

Som jeg skrev, jeg angrer ikke et sekund på at jeg beholdt, men jeg skulle virkelig ønske at jeg fikk henne noen år senere. Jeg skulle ønske utdannelsen var i boks, selv om det funker veldig bra å ha småbarn mens man studerer også. Det tærer på samvittigheten når man må (heldgvis ikke så ofte) prioritere skole foran barnet. Jeg skulle ønske At jeg hadde det stabilt økonomisk, selvom hun aldri har manglet noe. At vi kanskje hadde hatt et hus, en god bil osv.

 

Mitt råd er som de fleste skriver: Vent litt!

Gi det et år, to, fire, ti.... Du kommer ikke til å angre på at du får barn, men du kommer heller ikke til å angre på at du ventet heller.

Jeg har aldri hørt noen si at de angrer på at de ikke fikk barn som 18-åring.

 

Livet har så mye å by på, det er så mye du ikke har fått sett og opplevd. Og du fortjener virkelig å bare være ung litt til. Du har så godt av det også

Din tid kommer!

[Anonym bruker]

Forstår man kan ønske seg barn og tro man er godt forberedt og at dette blir så fint og flott. Men virkeligheten i å ha barn kan være noe helt annet enn topp! Hva hvis barnet har kolikk? Hva hvis det får store handicap? Er du i stand til å forsørge det? Få deg utdannelse og jobb med et lite barn som krever deg 100% ? Hvis du får barn nå er jeg 95% sikker på at du som alle andre unge mødre blir å si: jeg skulle ventet noen år. Og det bør du absolutt gjøre! Du har hele livet til å få barn. Til opplysning fikk jeg selv barn da jeg var 19. Endte opp helt alene med barnet, hadde ikke god økonomi, og ble totalt slått i bakken når virkeligheten ved å ha barn slo meg. Så jeg har ikke kunnet sagt at jeg er en god mor før i senere år. For jeg var rett å slett for ung selv om jeg følte meg klar da. Vent noen år du, det blir du Ikke å angre på.

 

Anonymous poster hash: 13f20...be0

[Anonym bruker]

Jeg var sytten da jeg ble mamma første gang, og kommer aldri til å anbefale å få barn i så ung alder til noen! Alt har gått strålende med barnet, som nå er seks år og skolegutt. Han er fantastisk, og beriket livet mitt mer enn jeg kan beskrive. Jeg tror du vet hvilke positive sider det er ved å ha barn, så jeg vil ikke ramse opp det. Men det er flere sider enn alt det som er fint og flott. 

Jeg fikk mange stygge blikk og kommentarer bak ryggen min både da jeg gikk gravid og i tiden etterpå. Selvfølgelig visste jeg selv sannheten, og jeg visste også at jeg var en dugende mor. Men bare den følelsen av at folk ser ned på en, den er grusom - uansett hva sannheten er. Jeg opplevde ikke noen veldig fæle ting, men bare det at ble litt ekstra opphengt i alderen min, mens de tittet på enten gravidmagen eller den lille gutten min, det er ingen god følelse - og slike ting skjedde flere ganger om dagen. 

Jeg følte meg også en smule hjelpesløs. Jeg bodde hjemme hos mine foreldre, som ofret mye av deres liv for å hjelpe meg og sønnen min. Jeg hadde selvfølgelig hele ansvaret, men de gangen både jeg og barnefaren leste til eksamen, måtte mamma og svigermor trå til. Ikke fordi vi absolutt trengte den hjelpen, men de følte nok at de måtte hjelpe til litt mer, siden vi var så unge. (barnefaren var 18 da han ble pappa)
Vi kunne ikke være borte fra skolen de dagene det var heldagsprøve, så da måtte enten mine eller hans foreldre også stille opp. Ikke hadde vi særlig med penger heller, selv om vi begge hadde jobb. Man tjener ikke så veldig mye på en deltidsstilling, der man ikke kan ta noen ekstravakter fordi skolen tar opp for mye tid. Jeg følte meg ydmyket da våre foreldre tilbydde oss å kjøpe både vogn og bilsete, pluss mye annet et lite barn trenger. (Obs, kjempepraktisk å ha lappen når man har små barn!!) 
Det var selvfølgelig gaver, men tenk hvor mye bedre det hadde vært å kunne kjøpe alt dette selv? Stå litt på egne bein? Men det klarte jeg ikke som 17-åring. 

Pappaen og jeg var sammen til jeg var 21 år, før vi fant ut at vi egentlig passet bedre som venner. Hvor mye vet man når man er 17? Ikke mye. Tiden fra jeg gikk på videregående til jeg nå går på universitetet forandrer mye. Ikke fordi jeg fikk barn, men tankegangen min, målene mine for livet og hele livssituasjonen min er totalt forandret. Hadde jeg ikke hatt barn på disse årene hadde livet mitt gått litt mer knirkefritt. Jeg hadde ikke trengt så mye studielån, fordi jeg da kunne ha jobbet mer ved siden av skolen. Jeg kunne spart penger på å bo i kollektiv fremfor å leie en relativt dyr toromsleilighet. Jeg kunne reist og opplevd mer, fremfor å bruke en formue på å ta sertifikat. Etter at alle regninger, mat og ting til babyen gikk alt overskuddet vårt til å betale to sertifikat. Økonomien var rimelig trang en periode, for det koster å ha barn. 

Sønnen vår ble også syk, og måtte opereres. Det var midt i eksamensperioden, noe som selvfølgelig passer veldig dårlig. Mamma måtte igjen trå til - for barn kan bli syke, og det kan ikke planlegges. Det hadde vært så mye enklere med en fast jobb, der arbeidsplassen hadde mulighet til å gi meg fri noen uker (evt. tatt ut ferie) 

Jeg var så heldig at jeg ikke mistet noen venner underveis. Jeg har også fått mange nye venner, som fint aksepterer at jeg har barn. De har hele tiden kommet på besøk, invitert med meg på ting og ikke latt meg føle meg alene. Likevel er det sårt å måtte takke nei til invitasjoner. For vennene mine på min alder gjorde ting når jeg måtte være hjemme og våke over et sovende barn. Jeg hadde ingen venner som hadde barn, og derfor gjorde de heller ikke noe som var tilpasset en typisk barnefamilie. Søndag formiddag er ikke den ideelle tiden for en 20-åring å finne på noe med en venninne og hennes sønn. 

Sønnen min er selvfølgelig det beste som har hendt meg, men om jeg kunne fått han og alt han har gitt meg noen år senere, så hadde hele livet mitt vært så mye enklere. Jeg hadde vært mye bedre rustet til å bli forelder i dag, enn som 17-åring - både mentalt og praktisk. 

Jeg vil derfor absolutt råde deg til å vente. Du er faktisk fruktbar i mange år fremover, og har god tid til å planlegge et barn lenger frem i tid Nyt livet litt i mellomtiden. Du er såvidt ferdig med å være barn og ungdom selv, og jeg tror det er sunt å føle litt på det å kun være voksen en periode. Ikke barn, ikke ungdom og ikke mamma. Kun være DEG en periode, gjøre hva du vil, når du vil. Friheten over deg selv har du nå, og det er nå du kan være akkurat den du vil. Husk også på at med første tegn til en graviditet, vil bekymringer du ikke engang har tenkt på før vare livet ut! (Ja, for bekymret over hver minste lille ting blir du, det tror jeg de fleste foreldre kan skrive under på) 

Håper du venter litt. Det er hvert fall mitt beste råd. 
(Oi, så lang dette ble. Medalje til den som gidder å lese alt )

Anonymous poster hash: 4ba0a...c4a

[Anonym bruker]

Du trenger ikke å spørre andre om slike ting.. gjør hva du vil, du skal ikke tenke på økonomi eller det rundt deg. tenk på deg! det fikk jeg beskjed om når jeg fikk vite at jeg var gravid. 

 

Anonymous poster hash: b1afc...682

[monson]

"Det har tatt mye lengere tid for de og komme til 20årene enn det, det gjorde for oss, som levde uten spedbarn og små barn.. "

 

Øh, hæ?

Så man blir ikke gamlere av å få barn tidlig? Står tiden stille? ;-)

Det er rart.... Jeg nærmer med da snart 30...

 

Anonymous poster hash: 80205...356

Ja, man kan nesten si at tiden står litt stille.. De, må jo trossalt være med barna sine, og ikke dra ut hver helg, reise, eller ha "mange" forhold, feste ha det gøy, og det som hører med i sent tennårene/tidlig 20årene.. 

 

Både jeg og de fleste av mine venner, har reist, de har bodd i utlandet i flere år og bodd i andre deler av Norge. De/vi har opplevd mye på de årene, de andre vennene mine var hjemme med barna sine.. 

 

Klart man henger etter sosialt, når man ikke får vært med på å utvikle seg selv helt.. Det er MYE de har gått glipp av, når det gjelder livserfaring..