Klarer ikke slå meg til ro uten en datter!!:(

[Anonym bruker]

Tror der å ha en liten prinsesse er en drøm mange. Kjæresten min ønsker seg veldig en liten gutt han har to jenter fra før en med meg å en fra et tidligere forhold. Om ett år eller to prøver vi nok med en til. Hadde vært koselig med en gutt men blir det en jente til gjør ikke det noe heller. Det virker som min kjære får alle jentene og på brorens side er det bare gutter. Kona hans ønsker seg også veldig en liten jente. Det kanskje noe med det å kle opp , sette små muse fletter og jente ting man savner.

 

Slike følelser kan du ikke kontrollere selv. Jeg ser ikke på det som noe fælt å ville ønske seg ei jente. Men saken her er jo at du har to gutter og at mannen ikke vil ha flere barn, så jeg tenker at du må jobbe litt med deg selv for å komme over den følelsen.

 

Jeg har forresten to gutter og ei jente. Eldste gutten er så rolig og snill, og har aldri laget mye til hodebry for oss foreldre. Neste gutt er baby, så vet ikke hvordan han blir, men jenta vår... Å herre! Tror det er større sjanse å få på gutten en kjole! Og hun er så bestemt og blir så fort sint. Gleder meg til hun kommer i tenårene *ironi*

 

Anonymous poster hash: 8678c...357

Ja, må jobbe med tankene. Er bare så redd at jeg sitter der når jeg er 50 år, med to fæle svigerdøtre og at jeg savner en datter, men da er det for sent.. huff, at man skal tenke sånn hele tiden... :-( 

 

Anonymous poster hash: 9dfa2...07f

[Anonym bruker]

Synes godt du kan forsøke og overtale mannen din til en til, men vær klar over at det gjerne blir gutt nr tre.

Dessuten tenker jeg som en annen sier at en eventuell datter godt kan vise seg å være guttejente, ikke få egne barn og tilogmed bosette seg langt avsted.

De forventningene du har til en datter kan godt vise seg å ikke bli innfridd...

 

Har en god venninne som har to barn. Hos de er det svigerforeldrene som har vært mest med barna, kanskje fordi dette er deres eneste barnebarn. Tror dette blir litt hva du gjør det til

Anonymous poster hash: f23d4...5cb

[Anonym bruker]

 

 

hva er det du savner med å ha en datter da?

kanskje du kan få tilfredsstilt det behovet et annet sted.

 

Anonymous poster hash: c8c72...eac

jeg kommer ikke til å bli mormor. Jeg vet at man kan bli en minst like bra farmor en gang, min svigermor er helt super, men likevel er det min mor som jeg henvender meg mest til og bruker mest. Jeg vil ha en liten jente jeg kan bruke mine egne livserfaringer til å gi råd og tips til. Jeg vil kunne kle opp i skjørt og ordne håret deres, kunne dra på jente-shoppetur.. Det er så mye..

 

Anonymous poster hash: 9dfa2...07f

Jeg gjør ingenting av dette med min mor...

 

Anonymous poster hash: 5a3f8...377

 

Ikke jeg heller.

 

Jeg er heller ikke noe flink til å følge opp de gamle, jeg synes fort ting blir kleint og å følge til lege, tannlege, osv faller veldig unaturlig for meg.

Men broren min derimot er helt fantastisk, har stilt opp 100 % for besteforeldrene våre bl.a, følger til legen, kjører til sykehuset, bidrar på sykehjemmet osv osv osv.

 

Jeg tror kjønn har veldig lite å si egentlig, personlighet er det viktigste. Jeg har veldig lite til felles med min mor og hun er veldig lite opptatt av barnebarna, jeg snakker mye oftere med svigermor og hun har et mye mye tettere og nærere forhold til barnebarna enn min mamma har.

 

Anonymous poster hash: 5bd8f...ef9

[Anonym bruker]

Hei! Bare for å dele en trøstende tanken, det er ikke fordi du ikke får bli mormor at du ikke får et like bra forhold med dine barnebarn. Jeg var MYE nærmere min farmor enn min mormor, og ser at svigermor er mye mer involvert og nær svogerens barn enn hans svigermor (barnas mormor). Hvordan ditt forhold til en eventuell datter ville vært vet du heller ingenting om, ikke alle er like nær sin mor, og man kan like godt finne ut at man er nærmere sin sønn enn sin datter.

 

Hilsen fra en som er nær moren sin, men aldri har drevet med noe særlig jenteting med henne.

 

Anonymous poster hash: 08dfe...747

[Anonym bruker]

Vi har alltid hatt lyst på tre barn,og fikk to gutter på 3 år. Jeg ble bittelitt skuffa på ul da det var enda en gutt,men denne følelsen gikk selvsagt over og gutten ble en baby,MIN baby som jeg elsker over alt på jord,sammen med broren hans.

 

Da vi skulle prøve på nr tre,så ville vi ikke vite kjønnet.Jeg ville ikke vite det fordi jeg var livredd for å bli ordentlig skuffa om det var "bare" en gutt til,jeg ville bli kjent med babyen uten å vite hva det hadde mellom føttene,sånn at kjønnet ikke ble viktig. (og alle rundt meg gikk rundt og håpet og trodde på jente,de hadde blitt skuffa om det ble en gutt til tror jeg.Stakkars meg liksom...)

 

Så kom det ei jente ut, og vi ble fryktelig glade,for nå var familien komplett synes vi. Jeg tenker at mens guttene liker lego og spilling,noe som pappan også elsker å holde på meg,kan kanskje jeg og jenta finne på jenteting sammen;jeg kan lære henne å lage smykker /strikke etc,sånn at det ikke blir bare en macho familie,men også litt mer feminint.

 

Men det kan jo absolutt være at jenta mi blir en guttejente,som hater kjoler, perling og som vil heller race rundt med brødrene sine,som, når hun er fjortis,hater mamman sin og synes jeg er teit, som ikke vil snakke med meg fordi jeg skjønner henne ikke,som blir lesbisk og ikke vil ha barn,som flytter til Langtvekkistan og aldri komme tilbake fordi hun elsker å bo i en leirhytte og sitte på esler...

 

Hva vet jeg? det er akkurat det man ikke vet.man vet ingenting,det er ingen garantier for noe her i livet. Min mann har en kjempefint forhold til sin mamam og jeg elsker svigermor (og svigerfar også)

Mange kvinner jeg kjenner har et anstrengt forhold til mamman sin, og mange synes det er bedre å snakke med svigermor enn sin egen mor.

 

Så enten må du og mannen din få et barn til (og ikke et kjønn) ellers så lar du det være med dine to herlige sønner og slipper disse tankene du har.

Anonymous poster hash: dc4b2...f52

[Anonym bruker]

Har hatt det som deg HI!

 

Jeg har vel innfunnet meg i at det ikke blir flere barn, så ingen jente..

 

MEN jeg har derimot begynt å være mer jentete selv! Kjoler, skjørt, sminke, rosa stæsj osv..

Kanskje det bare er like greit uten jente egentlig, blir mer "meg"tid

Anonymous poster hash: b5947...533

[Anonym bruker]

Følelser er ikke feil, du har lov til å føle som du gjør. Sikkert andre som føler liknende men aldri tørr å innrømme det. Du savner tanken om hvordan det hadde vært å ha en jente, men tenk over følgende: du aner ikke om du hadde fått en jente i utgangspunktet, hadde du fått en jente er det ikke sikkert hun hadde vært slik du drømmer om, jenter kan være slitsomme de altså, tenk tenåringer med pms;-), så får du heller håpe på at gutta dine finner seg noen søte kvinnfolk etterhvert, og kanskje du en dag får et jente barnebarn? Og en annen ting, jeg var mye nærmere min farmor en mormor!! Og mamma og farmor var nære som en mor og datter:-)) tenk, føl, savn, også innfinner du deg med situasjonen og gir slipp!

 

Anonymous poster hash: bf6e5...9bc

[Anonym bruker]

Jeg forstår godt hva du føler, og det bør være lov. Jeg synes det er synd at så mange snakker nedsettende om når noen har ønske om enten gutt eller jente, eller et savn om noe man ikke har. Det må være lov å føle slik. Det betyr ikke at man ikke elsker de barna man allerede har.

 

Jeg hadde også et ønske om en jente. Ikke fordi jeg ville ha en prinsesse, men fordi jeg ønsket å være jentemamma også. Vi fikk ei jente, så jeg er veldig heldig slik. Og vi har fått en prinsesse til tusen. Hun elsker glitter og stas, handleturer, sminke og tyll. Hvor hun har fått det fra, vet ikke jeg, for jeg er en guttejente selv...

 

Når vi skulle få en til, håpte jeg på jente, fordi jeg ønsket at hun skulle få en søster. (Jeg har alltid vært så glad for å ha en søster, og tror alle har godt av en søster.) Men der kom en gutt til. Og jeg ble kjempeskuffa. Ikke fordi det kom en gutt, men fordi det ikke kom en jente. (Om du forstår hva jeg mener) Gutten er veldig velkommen, og han er familiens lille midtpunkt. Men savnet etter en  jente til, er der likevel. Men dette er ikke neo jeg sier til noen. Og det er jo egentlgi helt tullete, for vi har jo faktisk en av hver. Men likevel er det et savn. 

 

Så jeg skjønner veldig godt at du har det savnet etter en jente. Om det går over etterhvert, vet jeg ikke. DEt er kanskje bare slik at man må snu tankegangen sin som flere her sier, glede seg over det man faktisk har (og det gjør jeg jo  absolutt), og ikke tenke på det man ikke har. Men jeg har kun en søster, og i oppveksten  ønsket jeg alltid at jeg hadde en bror også. Og det har vært et savn fra så lenge jeg kan huske. Så i noen tilfeller tror jeg dessverre slike savn bare blir værende. Men man lærer seg å leve med det

 

Men det kan jo være du får mannen med på en til om en stund, selv om det da selvsagt er en viss sannsynlighet for at det blir gutt nr tre

Anonymous poster hash: 923be...54a

[Anonym bruker]

Har det akkurat som deg hi. Det er ikke noe vi kan styre. Tenker på det hver dag, selv om jeg koser meg med gutta mine. Håper det vil forsvinne en dag, men hver gang noen føder jenter stikker det voldsomt. Da begynner det på ny...

 

Anonymous poster hash: cdc7b...8ec

[Anonym bruker]

Jøss ! Kjenner jeg fikk lyst å kaste opp av deg Hi !

 

Vær glad for det du har !

 

Anonymous poster hash: 78736...14c

[Anonym bruker]

Hvordan kan du savne noe du aldri har hatt? Uansett om mannen skulle gått med på å få et barn til så er det ingen garanti for at du får en datter. Prosentvis er det litt større sannsynlighet for at det blir gutt ettersom du har to fra før.

 

Anonymous poster hash: 2220f...758

Klart man kan savne noe man ikke har hatt. F eks ; En som ikke kan få barn kan vel savne å ikke ha barn ?

 

Anonymous poster hash: 82c7f...2ca

[Anonym bruker]

 

 

hva er det du savner med å ha en datter da?

kanskje du kan få tilfredsstilt det behovet et annet sted.

 

Anonymous poster hash: c8c72...eac

jeg kommer ikke til å bli mormor. Jeg vet at man kan bli en minst like bra farmor en gang, min svigermor er helt super, men likevel er det min mor som jeg henvender meg mest til og bruker mest. Jeg vil ha en liten jente jeg kan bruke mine egne livserfaringer til å gi råd og tips til. Jeg vil kunne kle opp i skjørt og ordne håret deres, kunne dra på jente-shoppetur.. Det er så mye..

 

Anonymous poster hash: 9dfa2...07f

Jeg gjør ingenting av dette med min mor...

 

Anonymous poster hash: 5a3f8...377

 

Ikke jeg heller. Da jeg var liten elsket jeg blått og hatet rosa. Jeg ville ikke ha nye klær, men insisterte på å gå med favorittklærne og skoene til de var filler. Jeg var i skogen og lekte og bygde hytter. Lekte med noen barbiedukker innimellom, men noen prinsesse var jeg absolutt ikke. Gjør fremdeles ikke "jenteting" som shopping, spa o.l med moren min. Det gjør jeg med venninner. Jeg har alikevel et fantastisk forhold til min mor, bare så det er sagt.  

 

Anonymous poster hash: 9c60a...3e4

[Anonym bruker]

jeg skal bare ha ett barn og innrømmer jeg er ekstra glad at det da ble en jente. Men barn skal ikke bli født inn i en'jobb', type ' jeg må få ei jente slik at vi kan pynte oss sammen,reise på jenteturer, vi skal ha såååå godt forhold', for det er ikke sikkert det skjer. Jeg har ikke et slik forhold til min mor,noe som hun har klaget på hele livet mitt. Ikke så kjekt å vite hele livet at ved å være seg selv så har en ikke levd opp til mors forventninger...Det er aldri en garanti med barn,du får heller finne en slik type forhold med venninner.

 

Anonymous poster hash: 8a420...7e1

[Anonym bruker]

 

hva er det du savner med å ha en datter da?

kanskje du kan få tilfredsstilt det behovet et annet sted.

 

Anonymous poster hash: c8c72...eac

jeg kommer ikke til å bli mormor. Jeg vet at man kan bli en minst like bra farmor en gang, min svigermor er helt super, men likevel er det min mor som jeg henvender meg mest til og bruker mest. Jeg vil ha en liten jente jeg kan bruke mine egne livserfaringer til å gi råd og tips til. Jeg vil kunne kle opp i skjørt og ordne håret deres, kunne dra på jente-shoppetur.. Det er så mye..

 

Anonymous poster hash: 9dfa2...07f

 

 

Du må huske at det er ikke gitt at forholdet til din datter ville blitt sånn som du ser det for deg og drømmer om. Dvs at hun er en liten prinsesse du duller med når hun er liten, at dere drar på shoppingturer og skravler sammen om alt mellom himmel og jord når hun er eldre etc... Det er like stor sannsynlighet at dere ikke blir verdens beste venner, det er mange mødre og døtre som ikke kommer overens i det hele tatt på grun av diverse grunner (det være pga forskjellige personligheter, "hormonbaserte konflikter" i tenårene etc..)

 

 

Anonymous poster hash: 32a0b...a72

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg veldig godt. Men som noen sier, det er ikke liv å ha slike tanker, men mange har dem likevel. Er det ikke bare helt naturlig at vi jenter ønsker oss en datter? En liten mini me? Akkurat som de fleste menn sikkert innerst inne ønsker seg en gutt? Det handler ikke om at du ikke elsker gutta dine i det hele tatt, jeg tror det handler om identiitet, det å kunne kjenne seg igjen i noen.

 

Selv har jeg ei jente og en liten babygutt. Jeg var så utrolig lykkelig over å få en datter, at da jeg var gravid med nr to, og det viste seg at det var en gutt, ble jeg skikkelig skuffet. Jeg følte at jeg ikke ville klare å være guttemamma, og at jeg ikke forsto gutter, på en måte. Gledet meg ikke på samme måte som da jeg ventet datteren min. Ganske ille, vet det.

 

Men så kom han da... Og da så jeg med en gang at "det er jo deg!" Han var barnet mitt! Spilte ingen rolle om det var gutt eller jente, skjønte jeg plutselig. Og i dag ville jeg ikke bytte min perfekte, deilige skrikebabygutt med den vakreste sovedukke av en jente. Aldri!

 

Men poenget mitt er, jeg kan godt forstå deg, og jeg kan særlig forstå at du ønsker en jente nå, som du har gutter fra før. For det er helt fantastisk å ha begge deler!!

 

Anonymous poster hash: 27880...400

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt ønsket ditt om å ha en datter, men synes det virker som du legger ganske store forventninger på barna dine og hva de skal være for deg. Guttene skal fikse ting i huset for deg, mens jentene skal gå på shopping og være opptatt av utseende og stæsj. Jeg tror de forventningene er mer egnet til å gjøre deg skuffet enn hva slags kjønn et eventuelt tredje barn har. 

 

Jeg har en gutt, og jeg skal love deg at det har vært mye kjoler og stæsj her i huset også (mindre nå som han er blitt stor ). Han er snill og omsorgsfull og (nesten) ikke opptatt av fotball, men liker å bake og gå på teater, og er rett og slett ganske feminin. Vi har et veldig nært forhold og snakker masse om følelser, og jeg ser for meg at slik kommer det til å være også når han blir voksen og eventuelt får egne barn. Da jeg var gravid med ham ønsket jeg meg forresten en datter, og så fikk jeg gutt. Etter det ønsket jeg meg en gutt til, men er nå gravid med en jente, og ser frem til å bli kjent med den personen hun er. Har uansett skjønt at hvilket kjønn barnet har ikke har så stor betydning for hvilket menneske det er og hva slags forhold vi kommer til å få i fremtiden. 

Anonymous poster hash: 0de5d...183

[lioness*]

Jeg har en gutt og tvillinger på vei. Skal gjerne innrømme at jeg håper at en av dem er ei jente! Ikke fordi jeg ikke ville blitt overlykkelig over to fine gutter til, men fordi det høres hyggelig ut å være mamma til en datter også.

 

Skulle det bli meg og fire gutter i familien får jeg heller tenke at jeg får være helt alene om å innta prinsesserollen

[Anonym bruker]

Personlig så syns jeg det er utrolig kult å kunne være den eneste damen i flokken!

Sist vi var i syden så vi en familie ved bassengkanten, mor og fem mannfolk (dvs 4 sønner og mann), så utrolig kult tenkte jeg, tenk å være et midtpunkt.

Jeg venter min gutt nr to, så jeg er på vei dit selv... Har personlig aldri hatt noe stort jenteønske, heller vært "redd" for å få jente nemlig pga at jeg er redd for at vi ville fått et konfliktfylt forhold. Gutter er lettere å ha med å gjøre, blir ikke å mye intriger og drama. Slitsomt!

Anonymous poster hash: 32a0b...a72

[Anonym bruker]

Ved hvilken alder på far ca øker sjansen for jente da?

 

Anonymous poster hash: 50181...c3f

[Anonym bruker]

Jeg har to gutter og ønsker selvfølgelig å prøve på jente nr 3. ...men vet ikke om jeg tør... Det blir iallfall om 4-6 år og da skal jeg om vi for for en/ei til prøve alle kjerringråd i boka, pluss at til eldre mannen blir til større sjangse for jente

 

-men uansett, så synes jeg det høres utrolig kjedelig ut p ha "en av hver" for gutter og jenter er forskjellige, har ulike interesser og får ikke like nært forhold som søsken av samme kjønn. I går kveld så jeg på "northug" og bare å se hvor gøy han og broren hadde det i voksen alder, fikk meg til å plutselig innse at to/tre gutter er jo igrunn toppen

 

Men merker samtidig når jeg er på besøk med venninner med jenter at jeg gjerne skulle hatt ei selv, får se hva livet bringer

 

At søsken av ulikt kjønn ikke kan få et like nært forhold som dem av samme kjønn er noe stort tull! Jeg har fire barn i to puljer. To av samme kjønn, og to av hvert sitt, i begge puljene er det ca 2 år mellom barna. Det er ikke noe forskjell her på hvor tett de er, men de med ulikt kjønn krangler mye mindre enn de to av samme kjønn og leker generelt mye bedre sammen. Mammaen min har også et veldig nært forhold til ene broren sin. Mye nærere enn til søsteren sin.

 

Anonymous poster hash: 85f3b...251

[Anonym bruker]

Enig. Min erfaring er at det går mer på personlighet og kjemi enn kjønn.

 

Jeg har forresten tre gutter og det er utrolig kult! Jeg har etterhvert blitt vant med at nye folk jeg møter stønner og bærer seg og syns veldig synd på meg. Men jeg er stolt jeg:-)

 

Anonymous poster hash: be772...67c

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg veldig godt. Men her inne er det ikke lov å ønske seg en jente. Her er det gutter som er best.

 

 

 

Anonymous poster hash: 34f9e...34b

[Gulltopp&Lillebjørn]

 

Vi har alltid hatt lyst på tre barn,og fikk to gutter på 3 år. Jeg ble bittelitt skuffa på ul da det var enda en gutt,men denne følelsen gikk selvsagt over og gutten ble en baby,MIN baby som jeg elsker over alt på jord,sammen med broren hans.

 

Da vi skulle prøve på nr tre,så ville vi ikke vite kjønnet.Jeg ville ikke vite det fordi jeg var livredd for å bli ordentlig skuffa om det var "bare" en gutt til,jeg ville bli kjent med babyen uten å vite hva det hadde mellom føttene,sånn at kjønnet ikke ble viktig. (og alle rundt meg gikk rundt og håpet og trodde på jente,de hadde blitt skuffa om det ble en gutt til tror jeg.Stakkars meg liksom...)

 

Så kom det ei jente ut, og vi ble fryktelig glade,for nå var familien komplett synes vi. Jeg tenker at mens guttene liker lego og spilling,noe som pappan også elsker å holde på meg,kan kanskje jeg og jenta finne på jenteting sammen;jeg kan lære henne å lage smykker /strikke etc,sånn at det ikke blir bare en macho familie,men også litt mer feminint.

 

Men det kan jo absolutt være at jenta mi blir en guttejente,som hater kjoler, perling og som vil heller race rundt med brødrene sine,som, når hun er fjortis,hater mamman sin og synes jeg er teit, som ikke vil snakke med meg fordi jeg skjønner henne ikke,som blir lesbisk og ikke vil ha barn,som flytter til Langtvekkistan og aldri komme tilbake fordi hun elsker å bo i en leirhytte og sitte på esler...

 

Hva vet jeg? det er akkurat det man ikke vet.man vet ingenting,det er ingen garantier for noe her i livet. Min mann har en kjempefint forhold til sin mamam og jeg elsker svigermor (og svigerfar også)

Mange kvinner jeg kjenner har et anstrengt forhold til mamman sin, og mange synes det er bedre å snakke med svigermor enn sin egen mor.

 

Så enten må du og mannen din få et barn til (og ikke et kjønn) ellers så lar du det være med dine to herlige sønner og slipper disse tankene du har.

 

Anonymous poster hash: dc4b2...f52

 

 

 

Haha! "Bo i leirhytte og sitte på esler " :P 

Tommel opp!

[Gulltopp&Lillebjørn]

Kjære HI!

 

Det er helt normalt, og ikke noe galt i, å ha slike følelser

Husk at du ikke sørger over sønnene du har fått, men jenta du ikke får.

Jeg har ikke et snev av tvil i kroppen om at du elsker guttene dine, selvfølgelig gjør du det

Du har likevel fullstendig lov til å savne en datter. Kjenn på følelsene, anerkjenn at de er der. Ikke hat deg selv, ikke tro at du er helt tussete som "våger" å tenke slik.

Følelsene er der, og den eneste måten å takle dem på, er å anerkjenne dem  

 

Pust rolig, se deg selv i øynene i speilet og si " Jeg får ikke en datter, men mitt liv er og forblir fantastisk likevel!" Minn deg selv på hvor heldig du er

 

Jeg kjenner flere gutter og menn som fortsatt ringer moren sin flere ganger i uken

Båndet mellom mor og barn er noe helt helt spesielt, uavhengig av kjønn

 

God klem til deg fra en annen guttemamma <3

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg også godt, selv om det var omvendt med meg. Jeg har alltid ønsket meg gutter, gjerne tre-fire, aldri ønsket meg jente. Jeg gikk gjennom hele den første graviditeten og håpet, håpet, håpet det var en gutt, men da jenta kom var det jo bare henne jeg skulle ha, selvfølgelig

 

Da jeg ble gravid med nummer to visste jeg at dette blir det siste barnet, og ønsket derfor enda mer intenst at det var en gutt. Latterlig, jeg vet det, når jeg nå hadde verdens skjønneste jente og bare burde være overlykkelig over å skulle ha en til som henne! Men den dagen de fortalte meg på ultralyden at det var en gutt i magen, var en av de lykkeligste i mitt liv. Jeg følte meg plutselig hel, som om noe alltid hadde manglet frem til da og endelig var på plass. Derfor forstår jeg deg godt - vi kan ikke forklare disse følelsene, bare godta at de er der og leve med dem så godt vi kan. Enkelt for meg å si, selvfølgelig, som har en av hver, men jeg ville bare si at jeg forstår deg godt allikevel. 

Anonymous poster hash: 2a6cb...e8b