Vedr. ektepar/samboere som ikke har barn.

[Solfaktor]

"Jeg hadde vust im de hadde orøvd og ikke fått det til, veldig nær venninne og vi snakker om svært private ting oss imellom."

 

Fikk ikke til å sitere. Men denne setningen var litt for rar til at jeg forstod den.

[klishe89]

Det er ikke bare bare å fortelle sannheten fordi det er så altfor mange uten sosiale antenner der ute. Det kommer typisk sånne:

Dere kan jo adoptere?

Jeg kjenner noen som plutselig fikk det til når de sto i adopsjonskø

Jeg kjenner noen som plutselig fikk det til etter 10 år

Dere må ikke stresse for da blir du ikke gravid

Dere kan bli fosterforeldre

Det er ikke noe menneskerett å få barn

Osv.

 

Alle over er ting jeg har hørt.

[Anonym bruker]

Det er ikke bare bare å fortelle sannheten fordi det er så altfor mange uten sosiale antenner der ute. Det kommer typisk sånne:

Dere kan jo adoptere?

Jeg kjenner noen som plutselig fikk det til når de sto i adopsjonskø

Jeg kjenner noen som plutselig fikk det til etter 10 år

Dere må ikke stresse for da blir du ikke gravid

Dere kan bli fosterforeldre

Det er ikke noe menneskerett å få barn

Osv.

 

Alle over er ting jeg har hørt.

 

Jepp. Jeg også. Hehehe... Og det er jo for såvidt sant alt sammen, det er ikke det.

 

Jeg er, som prøver i mange år, til og med enig i at det ikke er noen menneskerett å få barn. (Vi hadde til og med en lengre diskusjon om hvorvidt vi ville belaste 'samfunnet' med kostnaden det er å gjennomføre IVF-forsøk.) Jeg synes derimot det ER lov å forsøke å få barn så lenge man vil, og det er definitivt en menneskerett å bli lei seg når man ikke får det til, og det uten å få slike kommentarer slengt i ansiktet av andre.

 

Anonymous poster hash: 686ac...703

[midgard]

Ikke greit å spørre. Jeg fikk spørsmålene fra jeg var rund 30, til og med når jeg var singel... syntes det var helt hinsides. Jeg begynte å lure på om jeg i det hele tatt kunne få barn, fordi jeg ikke hadde gjort så mye for å ikke få... Jeg hadde bedt legen om utredning da jeg ble gravid. Jeg var heldig:) Før jeg fikk barn fylte jeg tiden min med jobb jobb jobb og hund hund hund - hatet å få spørsmål om barn. Fylte tiden min med andre ting for å slippe å forholde meg til det. Kommentarer som "den biologiske klokken tikker..." og "nå må du finne en mann snart..." er til (og var) til å spy av... for det har seg nemelig slik at jeg som alenemamma bør kjappe meg å få meg en mann og et barn til (ifølge diverse folk...) - barn tenger søsken må jeg forstå.... utrolig sjamerende at folk klarer å lire ut av seg slikt - men det er min mening da....

[TanteTroll]

Familieplanlegging er absolutt en privatsak. Jeg spør aldri! Det vil ikke si at jeg aldri lurer på om andre ikke vil ha/kan få barn.

[Anonym bruker]

Jeg mener det er en privatsak, ønsker de selv å snakke om det så er det greit å prate om det. Ikke ellers.

 

Meg og min mann haringen felles barn, vi ønsker heller ikke å få det. Det har vi vært bestemte på begge to. Men folk spør og graver konstant. Gleder meg til vi kan bringe frem nyheten om at vi bli besteforeldre, det er hemmelig enda. Håper de slutter å mase da. Vi hadde begge lyst til ikke å ha små barn når vi ble besteforeldre, vi har ikke store barn men våkennetter, bleieskift og slikt er vi for lengst over. Nå kan de få glede av det lille tantebarnet som kommer og vi har overskudd til å skjemme det bort.

For mange er dette tydelig vanskelig å skjønne at vi ikke må få ett barn for å bevise kjærligheten vår.

 

 

 

Anonymous poster hash: a9dfe...daa

[Anonym bruker]

Vet ikke om noe som er mer privat enn familieplanlegging jeg. De gangene jeg har blitt spurt om jeg skal ha flere barn har jeg svart at det er en sak mellom meg og mannen min. Ferdig snakka.

 

Anonymous poster hash: 544b6...df9

[Anonym bruker]

 

De fleste spør vel fordi de antar at et ektepar eller samboerpar i fertil alder, planlegger barn og dermed er det et tema det kanskje er narurlig å snakke om? Jeg er helt enig med deg, det er egentlig kanskje litt uhøflig, samtidig mener jeg vi må passe oss litt så vi ikke blir så redde for å tråkke folk på tærene at vi ikke tør å spørre om noe som helst. De fleste tema kan jo bli ømtåelige.

 

Om man har bestemt seg for å ikke få barn, eller bare å få ett barn, kan man jo også svare begrunnelsen for dette når noen spør tenker jeg, uten at det trenger å bli så mye dikkedarier rundt det?

 

 

 

Anonymous poster hash: 5cc11...c73

 

Hvorfor er det naturlig å snakke om hvorvidt folk planlegger å få barn eller ikke, eller hvorfor folk ikke har barn? Det kan jeg ikke se i det hele tatt.

 

Skjønner heller ikke hvorfor man på død og liv må rettferdiggjøre og forklare hvorfor man evt frivillig velger å ikke få barn der hvor det er tilfelle? Kan aldri huske at noen må forklare eller rettferdiggjøre hvorfor de velger å få barn?

 

Og, bare sånn for ordens skyld:

Pga Leiden hos meg har vi slitt i noen år med å få barn og har gjennomgått 6 SA og 4 mislykkede IVF-forsøk. Nå er jeg en person som ikke har noe problem med å snakke om det selv, men det er såpass tøft at jeg veldig godt forstår de som ikke ønsker å måtte snakke om dette til enhver tid.

 

Hva er galt med å snakke om hytta, dagsaktuelle saker, sport, musikk eller annen kunst liksom?

 

Anonymous poster hash: 686ac...703

 

 

Det kommer vel an på hvordan man spør....Det kunne ikke falt meg inn å spørre slik flere har beskrevet i tråden. Men for meg er barn en stor del av livet, derfor spør jeg gjerne folk jeg konverserer med hvor jeg mangler en naturlig felles plattform som jobb, interesser ect om de har barn. Hvis de svarer nei, og det faller seg naturlig, kan jeg gjerne sørre om de ønsker barn i fremtiden. Og virkelig, ingen trenger å rettferdiggjøre noen livsvalg overfor andre personer!

 

Skal vi virkelig være så såre at det ikke går an å spørre om slikt? Hvor går grensen da? Skal man slutte å spørre hva folk jobber med i tilfelle noen er uføretrygdet eller arbeidsledig og synes det er ubehagelig også? Man kan spørre uten å være frekk mener nå jeg

 

Anonymous poster hash: 5cc11...c73

[mammadrøm]

Det er fryktelig sårt å bli spurt om dette når man er ufrivillig barnløs. Vi er midt oppi ivf-prosess og det er tøft som bare det. De fleste oppegående mennesker forstår at et par som absolutt er i målgruppen for å få barn kanskje ikke får det av en grunn. Når man da velger å være åpen, så får man så utrolig mange "råd" som de over her skriver... Hvis en til forteller meg at jeg ikke må stresse så blir jeg gravid, så må jeg faktisk snart hyle ut at vi har en diagnose(dårlig sædkvalitet). Det er IKKE stress som gjør at jeg ikke blir gravid. At det bare er å adoptere er også svært sårende å høre. Man kan ikke stå i adopsjonskø samtidig som man holder på med assistert befruktning. Det vil i praksis si at ufrivillig barnløse kanskje først har prøvd på egenhånd i 2 år, deretter ivf i 2-3 år og så er det jo "bare" å stå i adopsjonskø i 3-5 år.... Nei, skulle ønske folk kunne tenke seg litt om før man buser ut med ting først og fremst for å gi næring til egen nysgjerrighet. Å spørre folk hvorfor de bare får ett barn er også et tegn på at "hjelp, noen velger å leve utenfor a-4 boksen"- holdning. Kan man ikke bare la andre få leve sitt liv som de selv ønsker uten å sette et spørsmålstegn bak alt? Det er ikke sikkert at den optimale lykken er to barn, hund og volvo for alle... Dagens lille utblåsning;-) Og nei, jeg er ikke bitter!

Endret 4. januar 2014 av mammadrøm

[MrsMilla]

Lov å grave.vi får hele tida direkte spm om vi skal ha flere, det er heller ikke så artig, eller om det er nok nå som vi venter fjerdemann. Synes det er like frekt.

Man får vel bare finne noen artige svar, eksempelvis " blir fem når nabomannen endelig tar ansvar og er surrogat", " ja, vil du bære fram de fire neste for meg?" Eller " hva skal man med barn når man har fyll, dop og gambling" hahaha.

[Gjest ronja røverdatter]

Å spørre folk man blir kjent med om de har barn, er helt ok, synes jeg.  Om det er relevant for samtalen og forholdet man har / kommer til å få til hverandre.  Men så får man la det være med det om ikke den andre inviterer til mer samtale om det.  Jeg kunne godt leve med at folk spurte meg om jeg ønsket meg barn også, om de bare kunne slutte å følge opp med alt mulig viss vass om som andre er inne på her.  Det hadde vært mye hyggeligere om folk støttet opp med en kommentar om noe sånn som at "Jeg håper dere lykkes, men om det ikke går, så nyt det livet dere kan leve uten barn."  

 

Men folk skal nå alltid mene noe om alt som har med barn å gjøre.  Vi slet i mange år og var i ferd med å innstille oss på å leve uten barn.  Men endelig klarte vi visst å "slappe av" (spyr bare av å høre ordet) og så ble det flere barn noe sent i livet.  Og da skulle jaggu meg folk mene noe om det også.  

 

#33 - hvorfor er det naturlig å spørre om folk ønsker seg barn når de har svart at de ikke har?  

 

Nei, man trenger ikke å slutte å spørre om alt mulig, for noe må man jo snakke om.  Men man kan tenke over hvordan man spør og ikke minst hva man følger opp spørsmålene med.  Jeg spør forresten aldri folk om hva de jobber med, jeg spør gjerne "Er du i jobb eller?"  Da kan de svare ja eller nei og selv velge om de vil følge det opp med noe mer.  

[Anonym bruker]

Det er en privatsak! Jeg spør aldri, og jeg spør heller aldri andre om de er gravide.

Det er også fryktelig mange to eggene tvillinger ute å går, skolen, barnehagen, vennekrets, slekt etc. Jeg spør heller aldri "IVF, eller?" Men tror nok de fleste er det.

Det er faktisk påfallende mange, når man tenker på at eneggede er det mest naturlige fra naturen sin side.

 

Anonymous poster hash: 2a14b...b0d

[Josette]

Det er en privatsak, ikke noe andre bør spørre om.