Er du deg selv lik?

[Anonym bruker]

Jeg tenker litt på dette med personlighet.. Kjenner du igjen deg selv som barn? Var du et bekymringsløst barn, og er du det fortsatt som voksen? Var du nøyaktig og ryddig? Ennå?

 

Jeg er usikker på hvor mye av personligheten vi er født med, og hvor mye vi klarer å forme den underveis. Livets opplevelser - gode og dårlige, milde eller traumatiske - vil nok forme en personlighet, men noe må da være en grunnstamme, som for eksempel temperament.

 

Det jeg lurer litt på er hvor mye av barna mine nå forblir det samme som voksne..

 

Anonymous poster hash: b81f0...422

[magica fra tryll]

Ja, det vil jeg si. Jeg er faktisk meg selv mer lik nå som jeg har fått plukket av meg litt for mye begrensninger og litt for mye oppdragelse hjemmefra;)

[Anonym bruker]

Ja på veldig mange områder. Jeg var veldig entusiastisk som barn og det har jeg måttet moderere litt da. Men jeg kjenner fortsatt den samme entusiasmen i magen.

 

Anonymous poster hash: 5f84f...7d2

[Jallow B]

Ja, på både godt og vondt.

[det er berre mordi]

Ja, men då var eg meir positiv og mindre hissig. Ellers er det likt.

[Anonym bruker]

Jeg vil si at jeg har endret meg mye fra da jeg var barn.  Var et meget sjenert og stille barn, som var redd for mye rart, særlig i sosiale sammenhenger. Nå er jeg alldeles ikke redd for å snakke i offentlige fora, og er ganske trygg på meg selv og mine evner. 

Anonymous poster hash: 8c347...ffc

[Anonym bruker]

Jeg føler meg mye mer trygg, både sosialt og på andre måter. Som barn var jeg forsiktig og innadvendt, selv om jeg hadde en god selvfølelse og seilte gjennom skolegangen rent faglig. Moren min var psykisk syk og jeg ble nok litt preget av hennes syn på menneskene, omgivelsene og verden. 

 

Nå er jeg mer utadvendt, åpen og mindre følsom, selv om jeg fremdeles ikke er den som behøver å være midtpunktet på festen og skravle hull i hodet på enhver.

Anonymous poster hash: beb08...7c6

[Anonym bruker]

Ja absolutt. Var en fryktelig rotete, sjenert og smart lesehest. Er det fortsatt.

 

Anonymous poster hash: bcaf2...686

[Anonym bruker]

Temperament er ikke bare genetisk.

Jeg var hissig, sint, slem som barn.. Men det var pga andre årsaker som overgrep.

Jeg ble sett på som ett trist og surt barn.

Jeg var lite redd som barn for hva kunne være verre enn overgrep av nær familie. Selv om jeg ikke skjønte det som barn.

Men som voksen er jeg utadvent, lever med en fasade, i utgangspunktet trygg på meg selv. Men mye bekymringer, frykt og redd.

Pliktoppfyllende vært hele tiden. God i idrett. Mye følelser men jobber i mot både nå og da.

 

 

Anonymous poster hash: 06ace...3cb

[Anonym bruker]

Både og. Jeg var ekstremt sta gjennom hele oppveksten, - det har jeg jobbet kraftig med, og er nå mye mindre sta. 

Jeg er et mye bedre menneske nå, enn det jeg var før. Jeg er meg selv lik, men på en måte er jeg mye mer meg selv nå  

Anonymous poster hash: 3c5e4...1fb

[Anonym bruker]

Ja absolutt. Var en fryktelig rotete, sjenert og smart lesehest. Er det fortsatt.Anonymous poster hash: bcaf2...686

Er du meg?! Var sånn som barn, er sånn i dag :-)

 

Anonymous poster hash: d18d3...1de

[Anonym bruker]

Jeg er meg, ja.

Anonymous poster hash: 91c78...3f8