2,5 år - bråker og trasser......!

[Anonym bruker]

Hun hyler, griner, slår, sparker, spytter..... Ingen får spist for hun kaster mat, tallerkener, bestikk rundt omkring. Storebror på 10 kommer aldri ut av rommet sitt lengre fot det er jo bare bråk. Gudhjelpe meg.... si at det blir bedre!?

 

Anonymous poster hash: ead25...6b6

[Anonym bruker]

Har en jente på 2 år og 8 mnd og hun begynte så smått for over 1 år siden. Og siden har det bare eksalert. Når man tror det ikke kan bli verre, så tar det ikke lang tid før det faktisk blir det. Starter dagen med å sutre og så er det sutring, skriking og raserianfall om hverandre hele dagen. alt er galt, hun er sint på oss, på broren, på seg selv.

 

Skal klare selv, men får allikevel anfall fordi hun ikke får til og hjelper vi når hun ber om det er det også galt. Ikke skal hun skifte klær eller bleie, eller sko/jakke når hun skal ut. Lar vi henne gå ut uten blir hun rasende for at hun ikke har på klær osv osv.

Til og med om natta kan hun få raserianfall(gjerne fordi hun ikke finner smokken fort nok). julen har vært et mareritt, julaften var et eneste langt raserianfall. Alle julegavene hun pakket opp føk vegg imellom etterhvert som hun pakket de opp.

 

Jeg har gitt opp håpet om at det blir bedre. Tar en dag av gangen. I barnehagen er hun en solstråle og så enkel å ha med å gjøre og så tar hun ut alt de få timene fra vi kommer hjem til hun legger seg.

Syns synd på henne også for det må jo koke av frustrasjon i henne. Tenker også på hvor mye kjekkere vi kunne hatt det om hun hadde hatt bedre humør. Hun tar jo gleden fra oss andre også og ikke minst suger det all energi ut av meg så jeg orker jo omtrent ikke å finne på noe med ungene.

 

Storebroren har aldri vært slik, så det er litt uvant.(selv om jeg absolutt vet at det er helt vanlig å ha en slik fase)

Anonymous poster hash: cd830...5a0

[Anonym bruker]

Huff..... Blir lei meg på dine vegne selv om det er godt å se at vi ikke er alene om å ha det sånn.

Det verste er middagene. Det er så trist at storebror alltid ender med å gå før han er mett. Hvordan kan middags situasjonen forandres?

 

Hi

 

Anonymous poster hash: ead25...6b6

[Anonym bruker]

Har en jente på 2 år og 8 mnd og hun begynte så smått for over 1 år siden. Og siden har det bare eksalert. Når man tror det ikke kan bli verre, så tar det ikke lang tid før det faktisk blir det. Starter dagen med å sutre og så er det sutring, skriking og raserianfall om hverandre hele dagen. alt er galt, hun er sint på oss, på broren, på seg selv. Skal klare selv, men får allikevel anfall fordi hun ikke får til og hjelper vi når hun ber om det er det også galt. Ikke skal hun skifte klær eller bleie, eller sko/jakke når hun skal ut. Lar vi henne gå ut uten blir hun rasende for at hun ikke har på klær osv osv.Til og med om natta kan hun få raserianfall(gjerne fordi hun ikke finner smokken fort nok). julen har vært et mareritt, julaften var et eneste langt raserianfall. Alle julegavene hun pakket opp føk vegg imellom etterhvert som hun pakket de opp. Jeg har gitt opp håpet om at det blir bedre. Tar en dag av gangen. I barnehagen er hun en solstråle og så enkel å ha med å gjøre og så tar hun ut alt de få timene fra vi kommer hjem til hun legger seg.Syns synd på henne også for det må jo koke av frustrasjon i henne. Tenker også på hvor mye kjekkere vi kunne hatt det om hun hadde hatt bedre humør. Hun tar jo gleden fra oss andre også og ikke minst suger det all energi ut av meg så jeg orker jo omtrent ikke å finne på noe med ungene. Storebroren har aldri vært slik, så det er litt uvant.(selv om jeg absolutt vet at det er helt vanlig å ha en slik fase) Anonymous poster hash: cd830...5a0

Hvis hun ikke er slik i bhg hvorfor er hun slik hjemme da? Synes dere burde tavtak i det og hjelpe henne. Det kan jo umulig være normalt eller godt for henne.

 

Anonymous poster hash: e1f4b...ec2

[Anonym bruker]

 

Har en jente på 2 år og 8 mnd og hun begynte så smått for over 1 år siden. Og siden har det bare eksalert. Når man tror det ikke kan bli verre, så tar det ikke lang tid før det faktisk blir det. Starter dagen med å sutre og så er det sutring, skriking og raserianfall om hverandre hele dagen. alt er galt, hun er sint på oss, på broren, på seg selv. Skal klare selv, men får allikevel anfall fordi hun ikke får til og hjelper vi når hun ber om det er det også galt. Ikke skal hun skifte klær eller bleie, eller sko/jakke når hun skal ut. Lar vi henne gå ut uten blir hun rasende for at hun ikke har på klær osv osv.Til og med om natta kan hun få raserianfall(gjerne fordi hun ikke finner smokken fort nok). julen har vært et mareritt, julaften var et eneste langt raserianfall. Alle julegavene hun pakket opp føk vegg imellom etterhvert som hun pakket de opp. Jeg har gitt opp håpet om at det blir bedre. Tar en dag av gangen. I barnehagen er hun en solstråle og så enkel å ha med å gjøre og så tar hun ut alt de få timene fra vi kommer hjem til hun legger seg.Syns synd på henne også for det må jo koke av frustrasjon i henne. Tenker også på hvor mye kjekkere vi kunne hatt det om hun hadde hatt bedre humør. Hun tar jo gleden fra oss andre også og ikke minst suger det all energi ut av meg så jeg orker jo omtrent ikke å finne på noe med ungene. Storebroren har aldri vært slik, så det er litt uvant.(selv om jeg absolutt vet at det er helt vanlig å ha en slik fase) Anonymous poster hash: cd830...5a0

Hvis hun ikke er slik i bhg hvorfor er hun slik hjemme da? Synes dere burde tavtak i det og hjelpe henne. Det kan jo umulig være normalt eller godt for henne.

 

Anonymous poster hash: e1f4b...ec2

 

Til å begynne med trodde vi det var en reaksjon på å begynne i bhg. Men hun har visst alle tegn på å trives, så vi gikk bort fra den teorien. Har snakket med både barnehagen og helsesøster om det, men de sier bare at enkelte er mer trassige enn andre og at hun kan hvertfall hvertfall å oppføre seg ute blant folk(akkurat det er det dummeste jeg hører da men).

 

Har forsøkt å gjøre noe med det flere ganger, både på egen hånd og ved hjelp av familievernterapeut(som vi egentlig var i kontakt med fornoe annet), men vi kommer ingen vei. Det er også vanskelig å få hjelp, når de som kan hjelpe aldri får se hvordan hun egentlig er.

 

En teori jeg av og til faller tilbake på er at hun på en måte er sjalu på storebroren, eller rett og slett ikke tåler "trynet på han". For hun kan være grei om vi er alene med henne og snu tvert om så fort broren er tilstede igjen. Der er begge veldig viljesterke og sta, så de er nok sterke konkurrenter.

(kanskje jeg skal kontakte familievernterapeuten igjen for å se om vi kan få noe mer hjelp der.)

 

Anonymous poster hash: cd830...5a0

[Anonym bruker]

 

 

Har en jente på 2 år og 8 mnd og hun begynte så smått for over 1 år siden. Og siden har det bare eksalert. Når man tror det ikke kan bli verre, så tar det ikke lang tid før det faktisk blir det. Starter dagen med å sutre og så er det sutring, skriking og raserianfall om hverandre hele dagen. alt er galt, hun er sint på oss, på broren, på seg selv. Skal klare selv, men får allikevel anfall fordi hun ikke får til og hjelper vi når hun ber om det er det også galt. Ikke skal hun skifte klær eller bleie, eller sko/jakke når hun skal ut. Lar vi henne gå ut uten blir hun rasende for at hun ikke har på klær osv osv.Til og med om natta kan hun få raserianfall(gjerne fordi hun ikke finner smokken fort nok). julen har vært et mareritt, julaften var et eneste langt raserianfall. Alle julegavene hun pakket opp føk vegg imellom etterhvert som hun pakket de opp. Jeg har gitt opp håpet om at det blir bedre. Tar en dag av gangen. I barnehagen er hun en solstråle og så enkel å ha med å gjøre og så tar hun ut alt de få timene fra vi kommer hjem til hun legger seg.Syns synd på henne også for det må jo koke av frustrasjon i henne. Tenker også på hvor mye kjekkere vi kunne hatt det om hun hadde hatt bedre humør. Hun tar jo gleden fra oss andre også og ikke minst suger det all energi ut av meg så jeg orker jo omtrent ikke å finne på noe med ungene. Storebroren har aldri vært slik, så det er litt uvant.(selv om jeg absolutt vet at det er helt vanlig å ha en slik fase) Anonymous poster hash: cd830...5a0

Hvis hun ikke er slik i bhg hvorfor er hun slik hjemme da? Synes dere burde tavtak i det og hjelpe henne. Det kan jo umulig være normalt eller godt for henne.Anonymous poster hash: e1f4b...ec2

Til å begynne med trodde vi det var en reaksjon på å begynne i bhg. Men hun har visst alle tegn på å trives, så vi gikk bort fra den teorien. Har snakket med både barnehagen og helsesøster om det, men de sier bare at enkelte er mer trassige enn andre og at hun kan hvertfall hvertfall å oppføre seg ute blant folk(akkurat det er det dummeste jeg hører da men). Har forsøkt å gjøre noe med det flere ganger, både på egen hånd og ved hjelp av familievernterapeut(som vi egentlig var i kontakt med fornoe annet), men vi kommer ingen vei. Det er også vanskelig å få hjelp, når de som kan hjelpe aldri får se hvordan hun egentlig er. En teori jeg av og til faller tilbake på er at hun på en måte er sjalu på storebroren, eller rett og slett ikke tåler "trynet på han". For hun kan være grei om vi er alene med henne og snu tvert om så fort broren er tilstede igjen. Der er begge veldig viljesterke og sta, så de er nok sterke konkurrenter.(kanskje jeg skal kontakte familievernterapeuten igjen for å se om vi kan få noe mer hjelp der.) Anonymous poster hash: cd830...5a0

Hvor gammel er broren, og hvordan oppfører han seg mot henne? Noen mulighet å "sende ham på ferie" til besteforeldre eller noe og gi henne 100 % en helg feks?

 

Anonymous poster hash: e1f4b...ec2

[Anonym bruker]

Huff..... Blir lei meg på dine vegne selv om det er godt å se at vi ikke er alene om å ha det sånn.

Det verste er middagene. Det er så trist at storebror alltid ender med å gå før han er mett. Hvordan kan middags situasjonen forandres?

 

Hi

 

Anonymous poster hash: ead25...6b6

Vi hadde også mye bråk ved middagene en periode. Og grunnen til det var faktisk barnehagens selvstendighetstrening. Greit nok det, såklart skulle hun få forsyne seg selv, men hun skulle bare ta maten ned på fatet, spise ville hun ikke. Og hver gang en av oss andre forsynte oss med noe så skulle hun også ha, så hun kunne fylle fatet med mat hun hvis hun fikk det som hun ville. Noe hun ikke gjorde og da ble det fullt sirkus. Etterhvert så begynte vi å fjerne henne fra bordet om hun laget bråk, uten at det funket særlig, ikke på en lang stund hvertfall. Men vi ble så lei av at alle middager endte i hyl og skrik. Det gikk nesten så langt at vi var inne på å droppe felles middag. Heller lage noe til ungene som de fikk i hver sin skål, hver for seg, også laget vi voksne oss middag når ungene var i seng.

 

Middagssituasjonene er langt bedre nå, hvertfall uten daglige raseriutbrudd

 

Anonymous poster hash: cd830...5a0

[Anonym bruker]

 

 

 

Har en jente på 2 år og 8 mnd og hun begynte så smått for over 1 år siden. Og siden har det bare eksalert. Når man tror det ikke kan bli verre, så tar det ikke lang tid før det faktisk blir det. Starter dagen med å sutre og så er det sutring, skriking og raserianfall om hverandre hele dagen. alt er galt, hun er sint på oss, på broren, på seg selv. Skal klare selv, men får allikevel anfall fordi hun ikke får til og hjelper vi når hun ber om det er det også galt. Ikke skal hun skifte klær eller bleie, eller sko/jakke når hun skal ut. Lar vi henne gå ut uten blir hun rasende for at hun ikke har på klær osv osv.Til og med om natta kan hun få raserianfall(gjerne fordi hun ikke finner smokken fort nok). julen har vært et mareritt, julaften var et eneste langt raserianfall. Alle julegavene hun pakket opp føk vegg imellom etterhvert som hun pakket de opp. Jeg har gitt opp håpet om at det blir bedre. Tar en dag av gangen. I barnehagen er hun en solstråle og så enkel å ha med å gjøre og så tar hun ut alt de få timene fra vi kommer hjem til hun legger seg.Syns synd på henne også for det må jo koke av frustrasjon i henne. Tenker også på hvor mye kjekkere vi kunne hatt det om hun hadde hatt bedre humør. Hun tar jo gleden fra oss andre også og ikke minst suger det all energi ut av meg så jeg orker jo omtrent ikke å finne på noe med ungene. Storebroren har aldri vært slik, så det er litt uvant.(selv om jeg absolutt vet at det er helt vanlig å ha en slik fase) Anonymous poster hash: cd830...5a0

Hvis hun ikke er slik i bhg hvorfor er hun slik hjemme da? Synes dere burde tavtak i det og hjelpe henne. Det kan jo umulig være normalt eller godt for henne.Anonymous poster hash: e1f4b...ec2

Til å begynne med trodde vi det var en reaksjon på å begynne i bhg. Men hun har visst alle tegn på å trives, så vi gikk bort fra den teorien. Har snakket med både barnehagen og helsesøster om det, men de sier bare at enkelte er mer trassige enn andre og at hun kan hvertfall hvertfall å oppføre seg ute blant folk(akkurat det er det dummeste jeg hører da men). Har forsøkt å gjøre noe med det flere ganger, både på egen hånd og ved hjelp av familievernterapeut(som vi egentlig var i kontakt med fornoe annet), men vi kommer ingen vei. Det er også vanskelig å få hjelp, når de som kan hjelpe aldri får se hvordan hun egentlig er. En teori jeg av og til faller tilbake på er at hun på en måte er sjalu på storebroren, eller rett og slett ikke tåler "trynet på han". For hun kan være grei om vi er alene med henne og snu tvert om så fort broren er tilstede igjen. Der er begge veldig viljesterke og sta, så de er nok sterke konkurrenter.(kanskje jeg skal kontakte familievernterapeuten igjen for å se om vi kan få noe mer hjelp der.) Anonymous poster hash: cd830...5a0

Hvor gammel er broren, og hvordan oppfører han seg mot henne? Noen mulighet å "sende ham på ferie" til besteforeldre eller noe og gi henne 100 % en helg feks?

 

Anonymous poster hash: e1f4b...ec2

 

Broren er 5. Og ja, vi sender han(eller henne) til besteforeldre innimellom, nettopp for at alle skal få en konfliktfri helg.

 

Anonymous poster hash: cd830...5a0

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Har en jente på 2 år og 8 mnd og hun begynte så smått for over 1 år siden. Og siden har det bare eksalert. Når man tror det ikke kan bli verre, så tar det ikke lang tid før det faktisk blir det. Starter dagen med å sutre og så er det sutring, skriking og raserianfall om hverandre hele dagen. alt er galt, hun er sint på oss, på broren, på seg selv. Skal klare selv, men får allikevel anfall fordi hun ikke får til og hjelper vi når hun ber om det er det også galt. Ikke skal hun skifte klær eller bleie, eller sko/jakke når hun skal ut. Lar vi henne gå ut uten blir hun rasende for at hun ikke har på klær osv osv.Til og med om natta kan hun få raserianfall(gjerne fordi hun ikke finner smokken fort nok). julen har vært et mareritt, julaften var et eneste langt raserianfall. Alle julegavene hun pakket opp føk vegg imellom etterhvert som hun pakket de opp. Jeg har gitt opp håpet om at det blir bedre. Tar en dag av gangen. I barnehagen er hun en solstråle og så enkel å ha med å gjøre og så tar hun ut alt de få timene fra vi kommer hjem til hun legger seg.Syns synd på henne også for det må jo koke av frustrasjon i henne. Tenker også på hvor mye kjekkere vi kunne hatt det om hun hadde hatt bedre humør. Hun tar jo gleden fra oss andre også og ikke minst suger det all energi ut av meg så jeg orker jo omtrent ikke å finne på noe med ungene. Storebroren har aldri vært slik, så det er litt uvant.(selv om jeg absolutt vet at det er helt vanlig å ha en slik fase) Anonymous poster hash: cd830...5a0

Hvis hun ikke er slik i bhg hvorfor er hun slik hjemme da? Synes dere burde tavtak i det og hjelpe henne. Det kan jo umulig være normalt eller godt for henne.Anonymous poster hash: e1f4b...ec2

Til å begynne med trodde vi det var en reaksjon på å begynne i bhg. Men hun har visst alle tegn på å trives, så vi gikk bort fra den teorien. Har snakket med både barnehagen og helsesøster om det, men de sier bare at enkelte er mer trassige enn andre og at hun kan hvertfall hvertfall å oppføre seg ute blant folk(akkurat det er det dummeste jeg hører da men). Har forsøkt å gjøre noe med det flere ganger, både på egen hånd og ved hjelp av familievernterapeut(som vi egentlig var i kontakt med fornoe annet), men vi kommer ingen vei. Det er også vanskelig å få hjelp, når de som kan hjelpe aldri får se hvordan hun egentlig er. En teori jeg av og til faller tilbake på er at hun på en måte er sjalu på storebroren, eller rett og slett ikke tåler "trynet på han". For hun kan være grei om vi er alene med henne og snu tvert om så fort broren er tilstede igjen. Der er begge veldig viljesterke og sta, så de er nok sterke konkurrenter.(kanskje jeg skal kontakte familievernterapeuten igjen for å se om vi kan få noe mer hjelp der.) Anonymous poster hash: cd830...5a0

Hvor gammel er broren, og hvordan oppfører han seg mot henne? Noen mulighet å "sende ham på ferie" til besteforeldre eller noe og gi henne 100 % en helg feks?

 

Anonymous poster hash: e1f4b...ec2

 

Broren er 5. Og ja, vi sender han(eller henne) til besteforeldre innimellom, nettopp for at alle skal få en konfliktfri helg.

 

Anonymous poster hash: cd830...5a0

 

Og han er forresten ganske grei mot søsteren(hun er verre mot han), men gir mer og mer uttrykk for at han er lei av den evinnelige skrikingen.

 

Anonymous poster hash: cd830...5a0

[Anonym bruker]

Her er storebror lei av skriking. Hun går ikke i bhage så kan ikke skylde på noe der pga konfliktfylte middager. Hun er ikke interessert i å spise, bare kadter og hyler og skal ha en av oss med bort fra bordet for å leke eller se tv. Blir vi ikke med ender det i kaos og storebror går. Middagene har alltid vært slik.

 

hi

 

Anonymous poster hash: ead25...6b6