Blir dere skuffa for guttebabyer?

[LME1001]

Jeg var nettopp i din situasjon - ventet barn nr 2 og visste ikke om det ble samme kjønn (gutt) eller motsatt kjønn. Jeg hadde ingen "formening" om hva jeg ønsket meg denne gangen, fordi to tette gutter kunne blitt perfekt eller to av motsatt kjønn. Nå blir det to av motsatt kjønn, og det det hadde uansett vært helt greit samme hva nr 2 ble, men jeg tror nok at hvis jeg aldri skulle fått en jente så ville jeg nok opplevd det som litt sårt. Selvfølgelig ikke noe problem i det store bildet, men jeg hadde nok alltid ville hatt ei jente også.

Endret 2. januar 2014 av LME1001

[Fru vims]

Nei så absolutt ikke. Trodde faktisk at nr. 2 også var en gutt, og det hadde vært helt greit.  Var en jente da

[DaTuMa]

Jeg har en av hver. Ville ikke vite kjønn noen av gangene. Er glad så lenge barnet er friskt. Kjønn spiller da virkelig ingen rolle

[Anonym bruker]

Blir overhodet ikke skuffa, har to gutter og er kjempefornøyd! Mange spør når vi skal prøve å få jenta men her er det slutt på babylaging - vi ønsker ikke flere barn og i tillegg er jeg elendig til å gå gravid... Jeg visste med meg selv at det var gutt i magen med både nummer 1 og 2 og jeg fikk rett - guttene mine er gode venner selv om det er 3 år imellom og jeg kunne overhodet ikke tenkt meg å bytte en av dem i en jente! 

Anonymous poster hash: 22115...d8b

[DesLykke08<3SepLykke12]

absolutt ikke.. JEg ble livredd da jeg fikk vite at 2.mann var en jente. Men det gikk seg til med en gang. Kjønnet har vel egentlig lite å si spør du meg =)

[Anonym bruker]

Har to herlige gutter. Skulle vel gjerne hatt ei lita jente også, men ville aldri ha byttet bort en av de jeg allerede har.. Så da får det bare være sånn  Men må innrømme at det er deilig å slippe å ha ei jente som må vokse opp med forbilder som fotballfrue, med baksnakking og backstabbing (jenter kan virkelig være fæle med hverandre) og som slipper å gå gjennom graviditeter, fødsler og barseltid og bruke mesteparten av fritiden på å rydde opp etter ektemannen og barna...

Anonymous poster hash: d437a...773

[Anonym bruker]

Jeg venter gutt nummer to og er minst like skuffa denne gangen som første gang.  Har grått etter begge ultralydene, og syns det er sårt og vondt å fortelle det til folk at vi ikke 'klarer' å lage jenter. Føler at jeg får medlidende blikk når jeg sier det kommer en gutt til. Vet jo at jeg kommer til å bli glad i ham, men hadde vært så utrolig mye lettere å forestille seg å bli mamma igjen om det var ei jente. Nå må vi liksom bli kjent først. Kommer nok til å prøve igjen, og har selvfølgelig dårlig samvittighet for at jeg da definerer babyen i magen nå som noe mindre verdt, liksom, at vi bare venter på en ny sjanse. Det er jo ikke sånn det er, jeg vet jeg kommer til å bry meg om ham og være glad for at han kom. Men jeg har så utrolig lyst på ei jente i familien også. Orker ikke bli sånn guttemamma som alltid er stygg i klærne og på håret og med et hus fullt av rot, kaos, promp og slåssing.. Jada, jeg har masse fordommer og stereotypier, og om vi en gang får ei jente kommer hun sikkert til å være skikkelig guttete og minst like voldsom som guttene, men inntil det er fakta så fortsetter jeg å drømme om ei lita søt, snill og god ei som bryr seg om fine ting og som liker kos og viser omsorg mot andre og alt sånt som jeg syns er viktig. Syns forresten det er en tilleggsbelastning at man ikke får lov til å snakke om disse følelsene - at man er en dårlig mamma og bare skal være glad for at barnet er friskt. Syns det er mye bedre å være ærlig med meg selv, og så gjøre det beste ut av situasjonen. Vet jo at jeg kommer til å bli glad i gutten når han endelig er her. Det er jo ikke ham det er noe galt med - det er bare at jeg liksom mangler ei jente.. 

Anonymous poster hash: d09a7...a45

[Anonym bruker]

Gud nei, jeg ønsket meg intenst gutt begge gangene. Fikk jente første gang og var selvfølgelig utrolig glad for å få akkurat henne, men jeg må innrømme at den dagen jeg fikk vite at nummer to var gutt var en av de lykkeligste dagene i mitt liv. 

Anonymous poster hash: 80a79...9f2

[Anonym bruker]

Har to tette gutter. Visste instinktivt begge to ganger at det skal være gutter, før ultralyd. Vet ikke, skulle ønske ei jente men elsker mine gutter og mine gutter elsker meg! Jeg føler meg som deres første og eneste kjærlighet og det er herlig!

Anonymous poster hash: 334b5...8b8

[Mineto]

Vi har en gutt og venter et barn til. Vi vet ikke kjønnet. "Alle" sier de håper for vår del at vi får en jente også.Og det snakkes om at særlig mødre blir skuffa om de aldri får ei jente.Hæææ?Jeg blir like glad enten jeg får en gutt eller jente. Har ikke lagt meg opp en eneste mening.  Anonymous poster hash: d9ca4...f11

Jeg skjønner ikke at mennesker faktisk mener og tror at en mamma "trenger" minst en DATTER. Jo, nå som jeg har døtrene mine trenger jeg dem i aller høyeste grad! Men den gang jeg bare hadde ett barn, en gutt, og var gravid igjen, ønsket jeg meg aldri et bestemt kjønn. Jeg gikk ikke rundt i all hemmelighet og ønsket meg en jente. Jeg ønsket meg svært høyt et barn. Og det fikk jeg!! Heldiggrisen :)

 

Jeg innser at noen har spesifikke ønsker angående kjønn, og det er vel bare sånn det er! Vi er alle ulike som mennesker. Men det er altså ikke slik at ALLE ønsker seg en jente... Selv om livets største under kan være akkurat det - en jente <3

[Anonym bruker]

 

Jeg venter gutt nummer to og er minst like skuffa denne gangen som første gang.  Har grått etter begge ultralydene, og syns det er sårt og vondt å fortelle det til folk at vi ikke 'klarer' å lage jenter. Føler at jeg får medlidende blikk når jeg sier det kommer en gutt til. Vet jo at jeg kommer til å bli glad i ham, men hadde vært så utrolig mye lettere å forestille seg å bli mamma igjen om det var ei jente. Nå må vi liksom bli kjent først. Kommer nok til å prøve igjen, og har selvfølgelig dårlig samvittighet for at jeg da definerer babyen i magen nå som noe mindre verdt, liksom, at vi bare venter på en ny sjanse. Det er jo ikke sånn det er, jeg vet jeg kommer til å bry meg om ham og være glad for at han kom. Men jeg har så utrolig lyst på ei jente i familien også. Orker ikke bli sånn guttemamma som alltid er stygg i klærne og på håret og med et hus fullt av rot, kaos, promp og slåssing.. Jada, jeg har masse fordommer og stereotypier, og om vi en gang får ei jente kommer hun sikkert til å være skikkelig guttete og minst like voldsom som guttene, men inntil det er fakta så fortsetter jeg å drømme om ei lita søt, snill og god ei som bryr seg om fine ting og som liker kos og viser omsorg mot andre og alt sånt som jeg syns er viktig. Syns forresten det er en tilleggsbelastning at man ikke får lov til å snakke om disse følelsene - at man er en dårlig mamma og bare skal være glad for at barnet er friskt. Syns det er mye bedre å være ærlig med meg selv, og så gjøre det beste ut av situasjonen. Vet jo at jeg kommer til å bli glad i gutten når han endelig er her. Det er jo ikke ham det er noe galt med - det er bare at jeg liksom mangler ei jente.. 

 

Anonymous poster hash: d09a7...a45

 

 

Uff, det høres helt forferdelig ut Sikker på at du ikke "bare" har en svangerskapsdepresjon nå? Syns litt synd på guttebarna dine jeg, om du føler det slik.. Og gutter kan fint oppdras til å bli empatiske og omsorgsfulle mennesker. Jeg har selv to gutter, og ingen har brydd seg en døyt om gravemaskiner eller traktorer. Og eldstemann er flink og setter skoene på plass i gangen, og han er svært nøye med at ingen har beina på bordet! Unger blir som du oppdrar dem

 

Anonymous poster hash: d437a...773

[Anonym bruker]

Jeg skjønner virkelig ikke at det går an å bli skuffet over kjønn... Det jeg og mannen min forberedte oss på før ultralyden var hva vi skulle gjøre dersom det viste seg at barnet hadde alvorlige "mangler"... Kjønnet falt meg ikke inn...

Anonymous poster hash: 195ab...4b7

[Frøken Ubesluttsom]

Nei. Nå har jeg vært prøver så lenge at hvis jeg først blir gravid og får barn er kjønnet det som er minst viktig. Da blir jeg glad for det uansett. Det viktigste er vel at barnet er friskt?

 

Eller er man faktisk så overfladiske i denne alt for materielle verden????

[Anonym bruker]

 

Jeg venter gutt nummer to og er minst like skuffa denne gangen som første gang.  Har grått etter begge ultralydene, og syns det er sårt og vondt å fortelle det til folk at vi ikke 'klarer' å lage jenter. Føler at jeg får medlidende blikk når jeg sier det kommer en gutt til. Vet jo at jeg kommer til å bli glad i ham, men hadde vært så utrolig mye lettere å forestille seg å bli mamma igjen om det var ei jente. Nå må vi liksom bli kjent først. Kommer nok til å prøve igjen, og har selvfølgelig dårlig samvittighet for at jeg da definerer babyen i magen nå som noe mindre verdt, liksom, at vi bare venter på en ny sjanse. Det er jo ikke sånn det er, jeg vet jeg kommer til å bry meg om ham og være glad for at han kom. Men jeg har så utrolig lyst på ei jente i familien også. Orker ikke bli sånn guttemamma som alltid er stygg i klærne og på håret og med et hus fullt av rot, kaos, promp og slåssing.. Jada, jeg har masse fordommer og stereotypier, og om vi en gang får ei jente kommer hun sikkert til å være skikkelig guttete og minst like voldsom som guttene, men inntil det er fakta så fortsetter jeg å drømme om ei lita søt, snill og god ei som bryr seg om fine ting og som liker kos og viser omsorg mot andre og alt sånt som jeg syns er viktig. Syns forresten det er en tilleggsbelastning at man ikke får lov til å snakke om disse følelsene - at man er en dårlig mamma og bare skal være glad for at barnet er friskt. Syns det er mye bedre å være ærlig med meg selv, og så gjøre det beste ut av situasjonen. Vet jo at jeg kommer til å bli glad i gutten når han endelig er her. Det er jo ikke ham det er noe galt med - det er bare at jeg liksom mangler ei jente.. 

 

Anonymous poster hash: d09a7...a45

 

Haha, teit tulleinnlegg!

 

Anonymous poster hash: d9ca4...f11

[hol(L)y COW]

Nei, men ville blitt skuffa om jeg fikk en katt.

 

Jeg liker ikke katter! 

[Anonym bruker]

 

Jeg venter gutt nummer to og er minst like skuffa denne gangen som første gang. Har grått etter begge ultralydene, og syns det er sårt og vondt å fortelle det til folk at vi ikke 'klarer' å lage jenter. Føler at jeg får medlidende blikk når jeg sier det kommer en gutt til. Vet jo at jeg kommer til å bli glad i ham, men hadde vært så utrolig mye lettere å forestille seg å bli mamma igjen om det var ei jente. Nå må vi liksom bli kjent først. Kommer nok til å prøve igjen, og har selvfølgelig dårlig samvittighet for at jeg da definerer babyen i magen nå som noe mindre verdt, liksom, at vi bare venter på en ny sjanse. Det er jo ikke sånn det er, jeg vet jeg kommer til å bry meg om ham og være glad for at han kom. Men jeg har så utrolig lyst på ei jente i familien også. Orker ikke bli sånn guttemamma som alltid er stygg i klærne og på håret og med et hus fullt av rot, kaos, promp og slåssing.. Jada, jeg har masse fordommer og stereotypier, og om vi en gang får ei jente kommer hun sikkert til å være skikkelig guttete og minst like voldsom som guttene, men inntil det er fakta så fortsetter jeg å drømme om ei lita søt, snill og god ei som bryr seg om fine ting og som liker kos og viser omsorg mot andre og alt sånt som jeg syns er viktig. Syns forresten det er en tilleggsbelastning at man ikke får lov til å snakke om disse følelsene - at man er en dårlig mamma og bare skal være glad for at barnet er friskt. Syns det er mye bedre å være ærlig med meg selv, og så gjøre det beste ut av situasjonen. Vet jo at jeg kommer til å bli glad i gutten når han endelig er her. Det er jo ikke ham det er noe galt med - det er bare at jeg liksom mangler ei jente..

 

Anonymous poster hash: d09a7...a45

Hahaha! Guttemamma som alltid er stygg i klærne og på håret og har huset fullt av rot?! Kjenner meg dårlig igjen i den.

 

Jeg har tre gutter. Første kom som en overraskelse og det var stor stas at han var gutt, for i min familie hadde det frem til da bare vært jenter.

 

Jeg er en av tre (søstre) selv og har alltid ønsket meg tre barn. Da jeg ble gravid med nr to håpet jeg det ble en jente fordi jeg hadde lyst på både gutter og jenter.

 

Da det viste seg å være en gutt, tenkte jeg jaja, vi kan da alltids få en jente neste gang.

 

Tredje graviditet ønsket jeg meg en jente. Jeg ville innrømme det overfor noen, men jeg ble litt skuffet etter ultralyden. Det tok noen uker å komme over det. Jeg var ikke lei meg for på en gutt til, men for å ikke få en jente. Det handlet ikke om prinsesser og kjoler, men mest om en skuffelse over å ikke få direkte erfaring med å oppdra jenter. Jeg opplever at jentemammaer tror de vet alt om hvordan det er å ha gutter, samtidig som de gjerne understreker at jeg ikke har uttalelsesrett når det gjelder jenter.

 

Uansett. Tredje gutten kom og jeg har ikke vært skuffet et eneste sekund. Familien min er komplett og helt perfekt. Kunne ikke tenke meg noe annet.

 

Forresten så trener jeg og holder meg i god form, jeg går til frisør hver 6-8 uke, sminker meg og er opptatt av klær...

 

Anonymous poster hash: b84fa...af3

[Anonym bruker]

Absolutt ikke! Vi får snart vår fjerde gutt.

 

Anonymous poster hash: 2b678...64f

[FrkKværner]

Skuffet? Nei overhodet ikke. Min største frykt er å ikke få barn med mannen grunnet dårlige svømmere. Om det evt blir gutt eller jente kunne ikke brydd meg mindre.

[Benevy]

Lurer litt på hvilken omgangskrets dere som skriver om ulike negative kommentarer fra venner og familie har? 
Jeg har tre barn, 1 gutt og 2 jenter, og jeg har aldri opplevd at noen bryr seg, eller kommenterer hvilket kjønn jeg venter, eller at de bryr seg for den del. Det har heller ingen av mine venninner. Det er da ikke normalt at alle andre legger seg borti hvilket kjønn man får?

Og jeg må legge til at i min vennekrets og familie, er det en selvfølge at man blir glad uansett kjønn, så lenge barn og mor har det bra!  

Er det på østlandet at kjønn er av ekstra stor betydning?

Prøver ikke å provosere, men blir litt sjokkert, så jeg lurer oppriktig på disse tingene. De som legger seg så veldig opp i hvilket kjønn du/dere venter, burde få møte barn med store fysiske eller psykiske utfordringer i hverdagen...da forstår de kanskje hvor stort mirakel hvert enkelt barn er, samme hvilket kjønn og ulike utfordringer som kan følge med... Selv ikke i 2014, er det en selvfølge å få friske barn.

Endret 3. januar 2014 av Benevy

[Anonym bruker]

Lurer litt på hvilken omgangskrets dere som skriver om ulike negative kommentarer fra venner og familie har? 

Jeg har tre barn, 1 gutt og 2 jenter, og jeg har aldri opplevd at noen bryr seg, eller kommenterer hvilket kjønn jeg venter, eller at de bryr seg for den del. Det har heller ingen av mine venninner. Det er da ikke normalt at alle andre legger seg borti hvilket kjønn man får?

 

Og jeg må legge til at i min vennekrets og familie, er det en selvfølge at man blir glad uansett kjønn, så lenge barn og mor har det bra!  

 

Er det på østlandet at kjønn er av ekstra stor betydning?

 

Prøver ikke å provosere, men blir litt sjokkert, så jeg lurer oppriktig på disse tingene. De som legger seg så veldig opp i hvilket kjønn du/dere venter, burde få møte barn med store fysiske eller psykiske utfordringer i hverdagen...da forstår de kanskje hvor stort mirakel hvert enkelt barn er, samme hvilket kjønn...

 

Ja, det kan du spørre om. Begynner å lure selv, når ALLE bryr seg om kjønn. Men faktisk så er de ganske normale folk på alle andre områder, høyt utdannede og siviliserte folk alle mann. Ja, det er Oslo jeg er fra, men tviler på at geografi har noe med dette å gjøre?! Har du litt fordommer her, kanskje?

Jeg personlig har aldri brydd meg om kjønn til alle andres barn, men tydeligvis er det veldig stort tema for alle andre rundt meg, og det plager meg faktisk enormt. Veldig skuffet over det.

 

 

 

Anonymous poster hash: 07fcf...250

[Benevy]

 

Lurer litt på hvilken omgangskrets dere som skriver om ulike negative kommentarer fra venner og familie har? 

Jeg har tre barn, 1 gutt og 2 jenter, og jeg har aldri opplevd at noen bryr seg, eller kommenterer hvilket kjønn jeg venter, eller at de bryr seg for den del. Det har heller ingen av mine venninner. Det er da ikke normalt at alle andre legger seg borti hvilket kjønn man får?

 

Og jeg må legge til at i min vennekrets og familie, er det en selvfølge at man blir glad uansett kjønn, så lenge barn og mor har det bra!  

 

Er det på østlandet at kjønn er av ekstra stor betydning?

 

Prøver ikke å provosere, men blir litt sjokkert, så jeg lurer oppriktig på disse tingene. De som legger seg så veldig opp i hvilket kjønn du/dere venter, burde få møte barn med store fysiske eller psykiske utfordringer i hverdagen...da forstår de kanskje hvor stort mirakel hvert enkelt barn er, samme hvilket kjønn...

 

Ja, det kan du spørre om. Begynner å lure selv, når ALLE bryr seg om kjønn. Men faktisk så er de ganske normale folk på alle andre områder, høyt utdannede og siviliserte folk alle mann. Ja, det er Oslo jeg er fra, men tviler på at geografi har noe med dette å gjøre?! Har du litt fordommer her, kanskje?

Jeg personlig har aldri brydd meg om kjønn til alle andres barn, men tydeligvis er det veldig stort tema for alle andre rundt meg, og det plager meg faktisk enormt. Veldig skuffet over det.

 

 

 

Anonymous poster hash: 07fcf...250

 

Jeg skjønner at du blir skuffet over det, det er ikke av betydning når man er gravid og venter et nydelig lite barn. 

 

Jeg har ingen fordommer jeg, men begge søstrene mine bor i Oslo, og de opplever mye av det som blir skrevet her, så da tenkte jeg å spørre.. Er vel egentlig bare det at det er flere mennesker der, og derfor lettere å møte slike meninger, de finnes nok her i oljebyen også

[MammantilNurket]

Jeg kan ikke fatte og begripe at dette er tema en gang. Gå inn på tråden med hun som trenger hjelp til å finne tekst på bårebuketten til babyen sin. Hva tror dere hun tenker i sakens anledning? Få litt perspektiv på saker og ting!

Det er INGEN selvfølge å få barn. Det er heller ingen selvfølge å få et friskt barn.

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke fatte og begripe at dette er tema en gang. Gå inn på tråden med hun som trenger hjelp til å finne tekst på bårebuketten til babyen sin. Hva tror dere hun tenker i sakens anledning? Få litt perspektiv på saker og ting!

Det er INGEN selvfølge å få barn. Det er heller ingen selvfølge å få et friskt barn.

Men det er det som er poenget, det ER tydeligvis et tema i folks hverdag. Dessverre!

Man må vel få lov til å få ut sin frustrasjon over litt "mindre betydelige" temaer også.

 

Anonymous poster hash: 07fcf...250

[Anonym bruker]

 

Jeg kan ikke fatte og begripe at dette er tema en gang. Gå inn på tråden med hun som trenger hjelp til å finne tekst på bårebuketten til babyen sin. Hva tror dere hun tenker i sakens anledning? Få litt perspektiv på saker og ting!

Det er INGEN selvfølge å få barn. Det er heller ingen selvfølge å få et friskt barn.

Men det er det som er poenget, det ER tydeligvis et tema i folks hverdag. Dessverre!

Man må vel få lov til å få ut sin frustrasjon over litt "mindre betydelige" temaer også.

 

Anonymous poster hash: 07fcf...250

 

Klart man må få lov til å slippe ut litt frustrasjon, men det er ikke til å stikke under en stol at folk må få blikket opp og ut fra sin egen navle...

 

Det er jo egentlig ikke noe å bli frustrert over..kontra det å ikke kunne få barn, eller det å få et sykt barn. Viktig å reflektere og få litt perspektiv på ting, for så å tenke seg litt om, før man blir frustrert over filleting.. We live and we learn..eller?

 

Anonymous poster hash: 944ef...d56

[Anonym bruker]

 

 

Jeg kan ikke fatte og begripe at dette er tema en gang. Gå inn på tråden med hun som trenger hjelp til å finne tekst på bårebuketten til babyen sin. Hva tror dere hun tenker i sakens anledning? Få litt perspektiv på saker og ting!

Det er INGEN selvfølge å få barn. Det er heller ingen selvfølge å få et friskt barn.

Men det er det som er poenget, det ER tydeligvis et tema i folks hverdag. Dessverre!

Man må vel få lov til å få ut sin frustrasjon over litt "mindre betydelige" temaer også.

 

Anonymous poster hash: 07fcf...250

 

Klart man må få lov til å slippe ut litt frustrasjon, men det er ikke til å stikke under en stol at folk må få blikket opp og ut fra sin egen navle...

 

Det er jo egentlig ikke noe å bli frustrert over..kontra det å ikke kunne få barn, eller det å få et sykt barn. Viktig å reflektere og få litt perspektiv på ting, for så å tenke seg litt om, før man blir frustrert over filleting.. We live and we learn..eller?

 

Anonymous poster hash: 944ef...d56

 

 

Du kan sikkert si og tro at det er en filleting, men da har du ikke opplevd dette selv.

 

Jeg syns det i hvert fall er veldig sårende, kanskje mest på det ufødte barnets vegne, når man forteller til at min neste også er gutt og det du får i retur er et lite sukk og kommentarer som "må lage en til nå da, for å få jente?!". Man tenker tanker som: Er han mindre verdt enn jente for folk da eller?! Syns folk synd på oss? 

Og det er så forbanna irriterende når man må forsvare sin situasjon og at vi er fornøyd med det vi har og får. Man skal ikke trenge å måtte gjøre det!

Man blir bare forfjamset over at det finns som mange idioter der ute, og at mange av de er faktisk ens egen slekt og venner... Arggghhh....

 

 

Anonymous poster hash: 07fcf...250