Noen med store barn som ikke har så mange venner?

[mamman t go`gutta]

Er det noen her som har store barn, 10-14 år, der barna ikke har så mange venner?

Hvordan tar barna deres det, gir de utrykk for at de savner flere venner eller er de fornøyde med de få de har?

 

Er de mye alene?

 

Her i huset har vi en 12 åring som ikke har så mange venner. Han har to som han er noe sammen med, og noe få ellers som han finne på å dra til en sjelden gang.

 

Han er mye hjemme, men det virker ikke som om han savner å ha venner på besøk heller. Han sier ikke så mye, så jeg er litt redd for at han føler seg ensom.

 

Noen med erfaringer?

[Anonym bruker]

Jeg har fire barn som er veldig forskjellig når det kommer til dette med venner, og jeg har kommet frem til at det er bare sånn det er...

 

Eldste er 12 år og han er en bestevenn som han har vært sammen med daglig siden han begynte i barnehagen som 2-åring, han har også to andre kompiser som han er mye sammen med. Han knytter seg altså til få og er sammen med de samme guttene dag ut og dag inn.

 

Lillebror er 10 år og en helt annen type, mye mer sosial enn storebror, men har ingen bestevenn. Han knytter seg ikke til en venn på samme måte og har tydeligvis ikke det samme behovet for en bestevenn. Problemet blir jo at når han kjeder seg vet han ikke helt hvem han skal ringe til, for han flyter mellom guttene i klassen og har ingen som er nærmere venn enn de andre. Han har derfor sjelden gjort noen avtaler og kommer hjem uten noen ide om hva han skal bruke ettermiddagen til eller med hvem. Jeg synes dette er rart, men han er populær og sosial, så han har valgt dette selv. Jeg har bare måttet akseptere at han er en sånn type mennesker som ikke har behov for å knytte seg veldig til et annet menneske...

Men han er sjelden hjemme alene og kjeder seg da, han setter seg på sykkelen eller drar avgårde med sparkesykkel eller skateboard, tar kontakt med de han finner og leker med folk i skolegården, bmx-banen, ballbingen eller der han måtte finne noen å snakke med. Han er blid, åpen og sosial, kjenner liksom alle og alle kjenner han.

 

Lillesøster på 6 år er ganske lik, ingen spesiell bestevenn hun heller. Men tilbakemeldingene fra skolen er at hun er veldig populær, alltid har noen å leke med og er veldig blid og sosial, så jeg regner med at hun også trives med å ha det sånn. Når jeg henter henne på sfo leker hun med forskjellige jenter fra dag til dag, hadde hun hatt et behov for en veldig nær venn hadde hun vel knyttet seg mer til en av disse jentene?

 

Minste på snart 5 år er som eldste, hun har en bestevenn og de har vært sammen daglig siden de begynte i barnehagen som 1-åringer. De leker alltid sammen, er med hverandre hjem fra barnehagen, går hånd i hånd på samme fritidsaktivitet osv.

 

Så jeg tenker at det er forskjell på barna, og de må nesten finne ut av disse tingene selv. Jeg tilrettelegger det jeg kan, her er venner alltid velkommen. De to eldste på 10 og 12 får ha overnattingsgjester når de ønsker, vi har en kjellerstue hvor de kan se filmer, spise popcorn og ha det greit med kompiser og det har de også. Det er venner på overnatting her flere helger i måneden. Vi lar de også ha med en venn på ting vi gjør, er ikke uvanlig at vi er på skøytebanen e.l. med våre 4 og 2-3 venner i tillegg. Mer enn det får vi liksom ikke gjort, de må danne vennskapene på egenhånd.

Anonymous poster hash: 294a9...659

[Mandala]

Mine to barn er totalt ulike. Yngste er übersosial og vil være sammen med noen hele tiden. Eldste har egentlig ikke noen konkrete venner. Han har venner på skolen, men veldig få han er sammen med på fritiden. Men han er veldig klar på at han liker å være hjemme og omgås familien. Han blir veldig fort sliten. Jeg var lik han da jeg var liten. Hadde en god venn, noen få jeg lekte med iblant. Og syns det var helt perfekt. Var veldig glad i tid alene.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke så store barn ennå, men jeg kan sammenligne det med da jeg var liten. Jeg hadde nemlig få venner. Dvs jeg hadde gjerne en eller to veldig gode venner som jeg tilbrakte mesteparten av skole- og fri-tiden med. Jeg kan ikke si at jeg led under det,jeg tenkte faktisk aldri over det.  

Anonymous poster hash: 0fc09...2cd