Jeg føler meg så "av" :(

[Anonym bruker]

Jeg er 30 år, har to barn på 4 og 10 år. Jeg har jatt en ganske turbulent barndom. Det er mye adhd i familien min. Jeg skal utredes til våren.

 

Jeg sliter så med at jeg føler meg avskrudd uansett hva vi gjør, h or vi er, er det som om jeg lever i en boble. Jeg er der, men samtidig er jeg ikke tils tede. Jeg kan smile og le, men føler ikke noe rundt det. Jeg kan si "å, nå har vi det så koselig", men samtidig så gøler jeg ingenting!

Og jeg får så grusomt dårlig samvittighet hver eneste kveld! Skal hele barndommen til barna mine gå meg forbi uten at jeg føler noe??? Jeg går til psykolog, en gang i uken faktisk.

 

Å, jeg håper så at jeg kna få den hjelpen jeg trenger ...

 

Anonymous poster hash: bc262...162

[Anonym bruker]

Er du i arbeid? Det høres nesten ut som at du mangler sosial trening.

 

Anonymous poster hash: 128ce...450

[Anonym bruker]

Er du i arbeid? Det høres nesten ut som at du mangler sosial trening. Anonymous poster hash: 128ce...450

Jeg jobber 80%. Har mange venner. Det er dager jeg ikke orker å være med venner, men det er nok rett og slett "hverdagssliten" jeg er da.

 

Jeg føler det samme når jeg er med venner. I vennegjengen min er jeg den humoristiske, sprudlende og glade jenta... Inni meg er jeg tom...

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 60f62...acc

[Gjest Trulte med to små]

Kan det være du lever ( i hodet ) for mye i fortiden? At tankene dine ofte er der, istedetfor her og nå?

Jeg tror nok mange mennesker kan føle det slik innimellom, men det må være vondt å ha det slik ofte. Godt du går til noen du kan prate med om dette, det du har opplevd.

Det kunne kanskje hjelpe å trene på å være tilstede her og nå, minne deg selv på det du gjør her og nå, eks kjenne etter når du går på bakken. Kjenne beina mot asfalten, tærne mot sanden osv for det skal visstnok gi god "jording".

Kan det tenkes at du har litt andre interesser en de du omgås, slik at du lett kan føle deg litt utenfor?

Du er nok helt sikker heeelt normal og finner nok ut av dette!

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode råd

 

Jeg har fått "pusteøvelser" av psykologen min. Lukke øynene, kjenne kroppen min, fokusere på pustem. Inn - ut.

 

Men det var lurt det du sier.

Jeg tar meg ofte i å si inni meg "dette er koselig, nå har vi det fint" Men det hjelper ikke så veldig...

Men kjenne solen, vinden, og som du sier - asfalten under beina, det skal jeg prøve på!

 

Mine venner og jeg er ganske så like. Har et par som ikke er så like, og de er jeg ikke så ofte med.

 

Jeg tror det er en "overlevelsesteknikk" jeg lærte da jeg var liten. Når alt det fæle stormet, måtte jeg skru ab meg selv og kun leve på autopilot. Det vas slik jeg kom meg gjennom stormene hjemme. Og når stormene stilnet og alt var "normalt", da ville jeg ikke forkusere på det som hadde vært, for da var detendelog rolig hjemme... Og slik holdt jeg på, fra så langt tilbake som lita jente, og til nå. Fant ut at jeg trengte psykolog da jeg oppdaget at jeg ikke husker noe fra datteren min var en mnd til hun var ca to år...

 

Men jeg tror også noe av det har med en mulig adhd diagnose... Jeg håper på hjelp i allefall. Så jeg kan få LEVE litt mer...

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 60f62...acc

[Gladmor30]

Husk også på :enjoy the small things in life. for one day you'll look back and realize they where the big things.

Den må i hvertfall jeg minne meg selv på støtt og stadig.

[Anonym bruker]

Den er veldig fin, saken er bare: hvordan skal jeg få meg selv "på" igjen. Etter å ha gått på autopilot i 30 år...

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 60f62...acc

[Virginia.]

Kronisk lett til moderat depresjon, ville jeg tenkt ut fra det du beskriver... Men kanskje ikke så kronisk som du selv tror. En del av sykdomsbildet ved en depresjon er nettopp tendensen til å feilaktig huske at "det har alltid vært slik" og deterministisk tenke "det kommer alltid til å forbli slik".

 

Eller det kan være at du rett og slett har oversett og skrudd av egne behov mesteparten av livet, mest sannsynlig som et resultat av at du har hatt foreldre som har vært alvorlig syke og trengt deg? Eller fordi du vokste opp i en familie hvor barn helst ikke skulle ses eller høres?

[Anonym bruker]

Kronisk lett til moderat depresjon, ville jeg tenkt ut fra det du beskriver... Men kanskje ikke så kronisk som du selv tror. En del av sykdomsbildet ved en depresjon er nettopp tendensen til å feilaktig huske at "det har alltid vært slik" og deterministisk tenke "det kommer alltid til å forbli slik".

 

Eller det kan være at du rett og slett har oversett og skrudd av egne behov mesteparten av livet, mest sannsynlig som et resultat av at du har hatt foreldre som har vært alvorlig syke og trengt deg? Eller fordi du vokste opp i en familie hvor barn helst ikke skulle ses eller høres?

Kanskje det...

 

Hos min biologiske far skulle vi ikke sees eller høres. Skulle så vidt være der!

Om mamma hadde kreft og var periodedranker. Så ja, jeg måtte være den voksne noen ganger.

 

Men hvordan endre det??? Hvordan føler at jeg lever, og ikke bare eksisterer? Ikke bare overlever?

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 60f62...acc

[Engeln]

Kjenner meg igjen i det siste der! Ikke tenkt over det før nå, så på tide!