Ensom etter bruddet

[Anonym bruker]

Jeg har små barn. yngste under 1 år. Etter et dramatisk brudd, itillegg til at jeg ville fortsatt ha prøvd for familielivets skyld og barna, er jeg utrolig ensom.

Jeg har barna 90% ca og kommer meg ikke ut så mye. Selvtillitten har jo fått seg en skikkelig knekk(ikke at jeg hadde så høy før bruddet heller)

Savner virkelig noen og dele hverdagen med. Dele kodak moments av barna, hva de sier eller gjør. Noen og sitte i armkroken til, se film sammen med, legge seg sammen med. Generelt alt man gjør med sin kjære-samboer-ektefelle.

 

Ikke veldig lenge siden bruddet, men jeg vet ikke om jeg vil ha han tilbake eller om det bare er savnet av en og dele hverdagen med. Kanskje begge deler.

Skulle ønske jeg var med BF, pga familielivet. Jeg vet selv hvordan det er og vokse opp uten å ha foreldrene sammen. Det er ikke lett. Jeg hadde strukket meg langt for at mine barn skulle få sluppet det, men jeg hadde ingenting jeg skulle sagt om den saken.

 

Hva skal man gjøre? Blir ikke det samme med en venninne eller familien.

Føler meg mer ensom nå eller for noen mnd siden. Tror ikke det er pga jula, for julaften gikk bedre enn forventet.

Anonymous poster hash: 585bb...3fc

[Anonym bruker]

Jeg har ingen erfaring med dette. Men vil sende deg en klem. Håper og tror at det blir bedre etter en stund for deg

 

Anonymous poster hash: 8dac5...230

[Anonym bruker]

Brudd med barn i bildet er kjempetøft, vet at du har det vanskelig nå.

Jeg har vært gjennom det samme og ville også at det skulle funke. Men nå er jeg veldig glad det gikk som det gikk, har verdens beste barn, ny mann som er veldig snill og omtenksom, og det går rett og slett veldig bra.

Hadde noen sagt dette for 4 år siden ville jeg aldri trodd det.

 

Anbefaler å snakke med familievernkontoret, de hjalp ihvertfall meg.

 

Anonymous poster hash: 6fdbe...32a

[Kliko]

Nå er det ekstra leit i jula har jeg erfart. Barna er noen ganger hos pappa og selv om man har familie, må man alikevel hjem på kvelden. Og sitte alene på kvelden lillejulaften eller julaften når en vet mange andre har en komplett familie i hus, er leit og gjør at man føler seg ekstra ensom.

 

Har du familie rundt deg hl? Eller gode venner? Jeg syns alt ble veldig mye bedre etter at jeg fortalte at jeg var veldig ensom i jula (og noen ganger ellers). Min beste venninne inviterer oss alle alltid lille julaften, mamma og pappa inviterer oss på frokost på julaften og folk er ellers blitt supre på å sende mld / ringe i jula. Da ble det brått ikke så ensomt alikevel, fordi jeg vet at folk tenker på oss også :-)

 

Nå har jeg vært alene (og singel ) i snart fire år. Jeg får av og til et behov for å være kjempe sosial, men kun for å bevise for meg selv at jeg har folk rundt meg om du skjønner. Tror du blir vant til det etterhvert du også :-) jeg tror faktisk jeg trives så godt nå, at det vil bli utfordrende for en mann og bli kjæresten min

 

Håper det går greit med deg hl. Det er ensomt alene i jula, og om du har muligheten eller i året, er det sikkert ikke dumt å få litt avlastning fra barna, så du kan være litt sosial du også :-)

[Anonym bruker]

Nå er det ekstra leit i jula har jeg erfart. Barna er noen ganger hos pappa og selv om man har familie, må man alikevel hjem på kvelden. Og sitte alene på kvelden lillejulaften eller julaften når en vet mange andre har en komplett familie i hus, er leit og gjør at man føler seg ekstra ensom.

 

Har du familie rundt deg hl? Eller gode venner? Jeg syns alt ble veldig mye bedre etter at jeg fortalte at jeg var veldig ensom i jula (og noen ganger ellers). Min beste venninne inviterer oss alle alltid lille julaften, mamma og pappa inviterer oss på frokost på julaften og folk er ellers blitt supre på å sende mld / ringe i jula. Da ble det brått ikke så ensomt alikevel, fordi jeg vet at folk tenker på oss også :-)

 

Nå har jeg vært alene (og singel ) i snart fire år. Jeg får av og til et behov for å være kjempe sosial, men kun for å bevise for meg selv at jeg har folk rundt meg om du skjønner. Tror du blir vant til det etterhvert du også :-) jeg tror faktisk jeg trives så godt nå, at det vil bli utfordrende for en mann og bli kjæresten min

 

Håper det går greit med deg hl. Det er ensomt alene i jula, og om du har muligheten eller i året, er det sikkert ikke dumt å få litt avlastning fra barna, så du kan være litt sosial du også :-)

Yngste min er under 1 år, Derfor er det ikke så lett og få barnepass enda.

Det var ikke sånn her det skulle bli.

Dusten av en mann bor et stykke unna også, så han kan ikke ha eldste noe særlig.

Har utrolig dårlig samvittighet ovenfor eldste. Hun er MYE borte. Enten hos pappen eller besteforeldrene. Hun er i trass alder så jeg føler jeg ikke gjør annet enn og kjefte og smelle på henne. Og er sliten pga 2 små alene.

 

Vil ha en og dele hverdagen med. En som kan løfte meg litt opp.

En og sitte i armkroken til og kose. En og føle seg trygg med.

 

Anonymous poster hash: 585bb...3fc

[Anonym bruker]

 

 

Nå er det ekstra leit i jula har jeg erfart. Barna er noen ganger hos pappa og selv om man har familie, må man alikevel hjem på kvelden. Og sitte alene på kvelden lillejulaften eller julaften når en vet mange andre har en komplett familie i hus, er leit og gjør at man føler seg ekstra ensom.

 

Har du familie rundt deg hl? Eller gode venner? Jeg syns alt ble veldig mye bedre etter at jeg fortalte at jeg var veldig ensom i jula (og noen ganger ellers). Min beste venninne inviterer oss alle alltid lille julaften, mamma og pappa inviterer oss på frokost på julaften og folk er ellers blitt supre på å sende mld / ringe i jula. Da ble det brått ikke så ensomt alikevel, fordi jeg vet at folk tenker på oss også :-)

 

Nå har jeg vært alene (og singel ) i snart fire år. Jeg får av og til et behov for å være kjempe sosial, men kun for å bevise for meg selv at jeg har folk rundt meg om du skjønner. Tror du blir vant til det etterhvert du også :-) jeg tror faktisk jeg trives så godt nå, at det vil bli utfordrende for en mann og bli kjæresten min

 

Håper det går greit med deg hl. Det er ensomt alene i jula, og om du har muligheten eller i året, er det sikkert ikke dumt å få litt avlastning fra barna, så du kan være litt sosial du også :-)

Yngste min er under 1 år, Derfor er det ikke så lett og få barnepass enda.

Det var ikke sånn her det skulle bli.

Dusten av en mann bor et stykke unna også, så han kan ikke ha eldste noe særlig.

Har utrolig dårlig samvittighet ovenfor eldste. Hun er MYE borte. Enten hos pappen eller besteforeldrene. Hun er i trass alder så jeg føler jeg ikke gjør annet enn og kjefte og smelle på henne. Og er sliten pga 2 små alene.

 

Vil ha en og dele hverdagen med. En som kan løfte meg litt opp.

En og sitte i armkroken til og kose. En og føle seg trygg med.

 

Anonymous poster hash: 585bb...3fc

Jeg har det mye likt deg. Første jul siden bruddet og det var på en måte ikke min feil at det skulle bli slutt heller (vold, og mannen begynte ikke i terapi før han skjønte han måtte pga at jeg mente alvor). Jeg syns det er vanskelig; savner noen å sitte i armkroken til og glede seg over små hverdagslige ting sammen med. Han var jo ikke bare slem og det er det som gjør det så vanskelig. Jeg drømmer om et trygt familieliv, men tror ikke at jeg kan få det med han. Jeg tenker at vi må være tålmodige og sosiale på andre måter. For min del hjelper det å skrive ned hvordan jeg har det, prøver å kose meg med bøker og tv, lage te osv.. Og så vil det dukke opp en mann en dag som er snill med meg og som ikke må gå på kurs for å lære seg hvordan han skal være for å være en god mann mot kjæresten sin...

 

Jeg skal begynne å trene i leiligheten siden jeg aldri kommer meg ut (pga barnet)

 

Det er viktig å bare innfinne seg med situasjonen og tenke hva kan jeg gjøre nå for å få det bedre.

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: a6c69...8f7