Det føles så vondt å elske mest

[Anonym bruker]

Jeg er så utrolig glad i forloveden min. Vi har vært sammen i noen år nå og har fått to barn på kort tid. Har det veldig bra fysisk med hverandre, men mentalt føler jeg vi er på ulike planeter innimellom. Og i det siste stadig oftere.. Jeg tror kanskje det er forelskelsesperioden som nærmer seg slutten, at vi hittil har svevd litt på skyene i forelskelsesrus, og at vi er i ferd med å lande. Jeg kjenner fremdeles på forelskelsen, og i den grad jeg har landet, er det på et sted med mye kjærlighet og et intenst ønske om å bli elsket tilbake. Mannen min sine følelser er jeg mer usikker på. Jeg er temmelig sikker på at han ikke tenker på å forlate meg, at han er glad i meg som mor til barna hans og tenner på meg fysisk. Men samtidig gir han tegn til at han er lei meg og mine problemer. Han bryr seg ikke dersom jeg gråter lengre. Jeg synes iblant at han virker å forakte meg, har ikke noen bedre beskrivelse. Kanskje oppfører han seg på en slik måte som jeg gjenkjenner at jeg selv har gjort mot ekskjærester når følelsene har kjølnet.

Jeg er så redd, for på en måte er jeg der jeg aller helst vil være i verden, og er så redd for å miste denne lykken. Samtidig er jeg et sted der gråten ikke er langt unna mens trøsten er totalt fraværende. Jeg er så redd han egentlig ikke elsker meg.

Måtte bare få det ut, Setter pris på det hvis noen har erfaringer. Hender det at vi kvinner overtolker slike signaler? Hører slike følelser med i småbarnstiden?

 

Anonymous poster hash: bf9b9...712

[Anonym bruker]

Jeg føler det helt likt som deg i forhold til min samboer. Føler jeg er den som elsker høyest, og det gjør så vondt..

 

Anonymous poster hash: 599fe...74f

[Nullstress;)]

Hr du snakket med han om det? Kanksje du burde gjøre det, så ser du at du helt sikkert ikke har noe å bekymre deg for

[Magehus]

Har det på akkurat samme måten jeg også :-( Vondt!

[Anonym bruker]

Hvorfor gråter du?

 

Kanskje du skulle tatt bladet fra munnen og snakket med fyren? Kanskje du kan få noen svar. Menn er ikke kvinner, han er ikke deg. Selv om du har vært på samme måte når du har gått trøtt av andre kjærester så er det ikke sikkert han er på det sporet? Kanskje han strever med noe helt annet?

 

Har tro på å snakke sammen jeg. Det kan også være godt å ha samtalen på Familievernkontoret, de kan være en fin start til å få hull på en byll..

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: 7a0a9...6f7

[Anonym bruker]

Så lenge han får mat på bordet og snøret i bånn, sånn regelmessig så har du intet å frykte! Erfart ikke sånn man forenkler mannfolkene?

 

Tror nok ikke manne livet er så enkelt, men jeg tror det er litt sant i det også, er jo det for oss kvinner, eller hva?

 

Anonymous poster hash: 11659...733

[Anonym bruker]

 

Hvorfor gråter du?

 

Kanskje du skulle tatt bladet fra munnen og snakket med fyren? Kanskje du kan få noen svar. Menn er ikke kvinner, han er ikke deg. Selv om du har vært på samme måte når du har gått trøtt av andre kjærester så er det ikke sikkert han er på det sporet? Kanskje han strever med noe helt annet?

 

Har tro på å snakke sammen jeg. Det kan også være godt å ha samtalen på Familievernkontoret, de kan være en fin start til å få hull på en byll..

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 7a0a9...6f7

Jeg gråter ofte pga jobben min, og iblant over at min kjære er skarp mot meg og kan bli sint over ulike ting jeg ikke gjør tilstrekkelig i hjemmet...det siste er vel det verste, for jeg føler meg da utilstrekkelig som "kvinne" (tåpelig, ja jeg vet), og han snakker da til meg som til et barn. Veldig sårende. Jobben er krevende og til å gråte av iblant, slik er det i en periode nå, men kun for et begrenset tidsrom.

Jeg føler vi har snakket mye sammen og at han er lei av å snakke, av at jeg gråter, og at jeg ikke kan sette ord på det jeg føler, for hvis jeg først uttaler at jeg tror han elsker meg mest, så er på et vis noe tabu uttalt som aldri kan trekkes tilbake og det vil bli en vedtatt sannhet:-/

 

Anonymous poster hash: bf9b9...712