Ei venninne av meg lyver

[Anonym bruker]

Jeg "vet" hun smålyver om mye, men får ikke lagt fram tydelige beviser. Dette gjelder som oftest situasjoner som blir forklart av henne, og som da ofte er veldig dramatiske. Innimellom glemmer hun at jeg også har vært i denne situasjonen og jeg sier da at "Men sånn husker ikke jeg at det var" . Da virker det som om hun blir litt forfjamset og kan si f. eks "åja, jeg blander det sikkert med noe annet".

Og så.. Hun lyver om hva hun jobber med. Hun jobber som vaskedame, men når vi møter på ukjente sier hun at hun er lege, fysioterapeut, ingeniør eller andre statusyrker. Jeg sier ingenting på det, siden hun lett kan hisse seg opp.

Det er mye annet rart med henne også, men jeg har aldri hatt mot til å ta det opp med henne. Hun kan bli skikkelig forbanna :/

Når hun drikker blir personligheten hennes enda "sterkere". Hun blir provosert av den minste ting og lager dramatikk av ingenting.

Noen tanker rundt dette? Bør jeg snakke med henne om det, eller vil jeg da ødelegge vennskapet. Hun er ellers en god venninne og vi har det mye morsomt sammen, det er bare lyvingen og dramatikken som ødelegger 😕

 

Anonymous poster hash: d0d78...44d

[Anonym bruker]

Har en sånn jeg også.. Har vært modell, eier en butikk som går sabla bra, men har aldri penger.. Sier at samboeren slår henne, at sønnen til samboeren slår henne osv.. Jeg bare overser det og tar det med en klype salt.. Klarer ikke forholde meg til henne mer etter at hun la ut om livet mitt med løgner på en fest.. Har ingen tips annet enn å ta det hun sier lite alvorlig og ligg unna så langt du kan. Og for all del, ikke fortell henne noe privat eller i fortrolighet..

 

Anonymous poster hash: dbea7...e34

[♥Madam Mim♥]

Lystløgner?

 

Har vært borti slike før, veldig slitsomt når man vet de lyver om helt unødvendige ting. Prøvde å bare overse det jeg siden dette var en person i familien. Kunne finne på å gråte og legge ut om ting i en time som jeg visste bare var oppspinn. Er nok vanskeligere for deg når det gjelder en venninne :-)

[Anonym bruker]

Jeg har også en slik venninne. Har lyvd om at hun hadde kreft og måtte fjerne begge eggstokkene. 3 år etter var hun plutselig gravid. Hun hadde visst husket feil for de fjernet først ingen av de, men så husket folk at hun hadde sagt at hun hadde blitt operert så da mente hun at hun hadde fjernet den ene.

 

Hun lyver også om jobben hun har. Hun har ingen jobb men sier hun er ingeniør. Lyver til hele nabolaget om at faren til ungen er død og at de var gift i mange år. Sannheten var at barnet ble til med en fjott av en narkisfyr hun styra med.

 

Dessverre så kjenner jeg mange av naboene da vi bor i samme nabolag og mange av de spør meg om dette. Dvs de sier : åhh stakkars ##### som har mistet mannen sin. Så tragisk og vondt. Hvordan skjedde det? " Jeg har måttet ro meg unna der mange ganger og bare sagt at jeg ikke vet. Pluss masse annent drit som jeg ikke gidder å skrive pga gjennkjenning.

 

Tipper dette er lystløgnere. De lyver så de tror det selv.

 

Anonymous poster hash: dc336...683

[Anonym bruker]

Har dessverre heller ingen tips å komme med.

 

Men jeg og har en lik "venninne"

Tok litt tid før jeg oppdaget hvor mye hun løy om, til å begynne med jeg hun bare surra litt og kanskje overdreiv litt når hun skulle fortelle historier, men gikk sakte men sikkert opp for meg at dama lyver så det renner av henne.

Er nesten litt fascinerende å høre på henne nå som jeg vet om det, hun kan fortelle samme historie flere ganger uten st man overhodet kjenner den igjen...

 

Men jeg synes det er veldig skremmende, for hun forteller mye dritt om andre også. Hun forteller om ting folk har gjort og sagt - uten at personen har trengt å vært tilstede overhodet...

Eks, hun ga meg referat fra et møte jeg ikke fikk vært med på.

Hun flettet inn masse dritt om en annen deltaker på dette møtet, ting hun gjorde og sa og hvordan de andre reagerte på dette.

Det hele var ganske ille oppførsel fra denne jenta.

Jeg tenkte jeg fikk trekke fra 50% med tanke på hvem som var kilden min

Det gikk ca 1 uke uten at jeg hørte noe mer, så jeg spurte en annen som var der om dette. Og det viste seg at jenta var ikke engang tilstede på møte!

Ingen hadde oppført seg i nærheten av det min "venninne" hadde beskrevet og hele hennes referat var bare løgn fra ende til annen...

 

Er mange flere episoder, jeg kuttet henne ut. Orker ikke forholde meg til henne. Blir alt for slitsomt å aldri vite hva som er sant og ikke..

 

 

Anonymous poster hash: 99c18...e8a

[Anonym bruker]

Jeg skulle ønske noen andre kunne "vekke" henne. Prøver jeg å ta opp dette med henne, er jeg nærmest sikker på at hun vrir det over til at jeg tar feil, og at den lyvingen jeg har tatt henne for, vil hun bagatellisere. Problemene blir verre og verre for hvert år, og det gjør også drikkingen hennes. I tillegg har hun visst fått det for seg at hun må ta opp mine negative sider hver gang vi møtes. Hun vil ha det til at pga mine negative egenskaper, så er det vanskelig å forholde seg til meg. Dette tar hun opp hver gang hun drikker, allikevel vil hun møte meg og kaller meg sin beste venninne 😳 Jeg skjønner heller ikke hvordan hun oppfatter meg. Jeg har tatt opp dette med samboeren min, og han skjønner heller ikke dette 😕 Jeg er ikke en vanskelig person å være rundt, om det er noe som kan tas på meg så er det at jeg er sjenert og innesluttet, mens hun mener at jeg ikke er det 😳

Skjønner at jeg egentlig burde ta avstand fra henne, men samtidig har vi det veldig morsomt sammen innimellom..

 

HI

 

Anonymous poster hash: d0d78...44d

[Anonym bruker]

Kjenner veldig godt til dette, hadde ei venninne som var slik jeg også.

I enhver setting ble ting fremstilt i det beste lys, samtidig som hun rakket ned på andre (les: Meg).

Det var veldig slitsomt og etter et par år fikk jeg nok, begeret mitt rant over. Vi hadde en vennegjeng som vi alltid var sammen med og hun var det eneste jeg hadde kjent siden jeg var lita, så jeg kjente henne godt med andre ord. ingen av de i gjengen viste hvem hun egentlig var og kom med løgner på løgner som vokste seg større og større. Det værste var jo at ho løy så ho trodde det selv, kunne krangle skikkelig med meg hvor hun fant opp ting om meg som ho prøvde å presse igjennom til å bli sant osv. helst da foran andre.

En kveld sammen med gjengen, under en middag med god mat og vin, fikk jeg nok. Hadde kanskje tatt et vinglass for mye men det er ingen unnskyldning. Alt bare rant ut av meg, alle løgnene hennes, hvordan ho manipulerte og ødla for folk rundt seg. For meg var det veldig godt å få alt ut og jeg var fornøyd med at jeg hadde fortalt alt og tatt bort "sløret" hennes. Men ho taklet ikke dette psykisk og ingen hørte noe fra henne på nesten fem uker, da ringte ho ei felles venninne  mens ho strigråt og hang seg selv fra trappa i huset sitt.

Grunnen til at jeg forteller dette er at  det kan ligge så mye mer under overflaten enn hva man tror. Jeg sleit i flere år med at det var jeg som hadde tatt livet av henne, helt til hennes mor kom på døra mi og fortalte at hun hadde ventet på at dette skulle skje, og at det var ingenting noen av oss kunne gjort for å forhindre det. Det var hennes måte å takle livet på. jeg følte meg som en elendig venninne som ikke hadde sett dette, men måten ho var på tilsa ingenting om at ho var suicidal.

I slike settinger er det viktig å trå veldig varsomt.

Anonymous poster hash: d9508...08c

[Anonym bruker]

 

Kjenner veldig godt til dette, hadde ei venninne som var slik jeg også.

I enhver setting ble ting fremstilt i det beste lys, samtidig som hun rakket ned på andre (les: Meg).

Det var veldig slitsomt og etter et par år fikk jeg nok, begeret mitt rant over. Vi hadde en vennegjeng som vi alltid var sammen med og hun var det eneste jeg hadde kjent siden jeg var lita, så jeg kjente henne godt med andre ord. ingen av de i gjengen viste hvem hun egentlig var og kom med løgner på løgner som vokste seg større og større. Det værste var jo at ho løy så ho trodde det selv, kunne krangle skikkelig med meg hvor hun fant opp ting om meg som ho prøvde å presse igjennom til å bli sant osv. helst da foran andre.

En kveld sammen med gjengen, under en middag med god mat og vin, fikk jeg nok. Hadde kanskje tatt et vinglass for mye men det er ingen unnskyldning. Alt bare rant ut av meg, alle løgnene hennes, hvordan ho manipulerte og ødla for folk rundt seg. For meg var det veldig godt å få alt ut og jeg var fornøyd med at jeg hadde fortalt alt og tatt bort "sløret" hennes. Men ho taklet ikke dette psykisk og ingen hørte noe fra henne på nesten fem uker, da ringte ho ei felles venninne mens ho strigråt og hang seg selv fra trappa i huset sitt.

Grunnen til at jeg forteller dette er at det kan ligge så mye mer under overflaten enn hva man tror. Jeg sleit i flere år med at det var jeg som hadde tatt livet av henne, helt til hennes mor kom på døra mi og fortalte at hun hadde ventet på at dette skulle skje, og at det var ingenting noen av oss kunne gjort for å forhindre det. Det var hennes måte å takle livet på. jeg følte meg som en elendig venninne som ikke hadde sett dette, men måten ho var på tilsa ingenting om at ho var suicidal.

I slike settinger er det viktig å trå veldig varsomt.

 

Anonymous poster hash: d9508...08c

Å, herregud, så fælt 😟

Fikk du noen gang svar på hva hun slet med?

 

Anonymous poster hash: d0d78...44d

[Anonym bruker]

Min søster er litt sånn. Men ikke så ille som dere beskriver deres venniner her. 

Hun jobber ikke, bor hjemme hos mor og far og "alt" hun gjør i livet går galt. Hun er skikkelig uheldig og tar mange feil valg som gir dårlig økonomi. Hun sliter psykisk og har gjort i mange år. Hun er ordentlig dramatisk. Hvis noen uheldigvis kommer borte i henne på gata så kan hun rope "AU!" så høyt hun kan og bli sint. Det er flaut! Når vi er ute å spiser så må hun alltid lage noe oppstyr. Min mann vil aldri reise til mine foreldre når hun er hjemme for han orker ikke henne. Hun pynter på sannheten til alle hun møter. Fremstiller livet som så fantastisk. Hun bor der og der, har den og den bilen, jobber med det og det osv... Jeg står ved siden av henne og tør ikke si noe. Hun reiser mye, og det er sant. Men den ordentlig sannheten er at hun bruker pengene sine på reising og lar pappa stå igjen med alle hennes fasteutgifter. Lån i banken uten en eneste verdigjenstand, billån, telefonregning, forsikringer osv, pappa betaler bare hun gråter nok og sier hun ikke orker å leve mer.

 

Jeg er glad i søsteren min, kunne ikke kuttet kontakten med henne på grunn av alt dette. Men jeg orker ikke være sammen med henne så ofte. Heldigvis bor jeg litt unna og har to barn som skal følges opp. Men jeg tror at alt dette er hennes forsvarsmekanisme. Det er sånn hun kommer seg gjennom dagen i livet, for andre tror jo at hun lever det glade liv med reising, ny bil og stadig nye aktiviteter som hun poster i hytt og pine på facebook.

Anonymous poster hash: 464e7...317

[Anonym bruker]

 

Kjenner veldig godt til dette, hadde ei venninne som var slik jeg også.

I enhver setting ble ting fremstilt i det beste lys, samtidig som hun rakket ned på andre (les: Meg).

Det var veldig slitsomt og etter et par år fikk jeg nok, begeret mitt rant over. Vi hadde en vennegjeng som vi alltid var sammen med og hun var det eneste jeg hadde kjent siden jeg var lita, så jeg kjente henne godt med andre ord. ingen av de i gjengen viste hvem hun egentlig var og kom med løgner på løgner som vokste seg større og større. Det værste var jo at ho løy så ho trodde det selv, kunne krangle skikkelig med meg hvor hun fant opp ting om meg som ho prøvde å presse igjennom til å bli sant osv. helst da foran andre.

En kveld sammen med gjengen, under en middag med god mat og vin, fikk jeg nok. Hadde kanskje tatt et vinglass for mye men det er ingen unnskyldning. Alt bare rant ut av meg, alle løgnene hennes, hvordan ho manipulerte og ødla for folk rundt seg. For meg var det veldig godt å få alt ut og jeg var fornøyd med at jeg hadde fortalt alt og tatt bort "sløret" hennes. Men ho taklet ikke dette psykisk og ingen hørte noe fra henne på nesten fem uker, da ringte ho ei felles venninne mens ho strigråt og hang seg selv fra trappa i huset sitt.

Grunnen til at jeg forteller dette er at det kan ligge så mye mer under overflaten enn hva man tror. Jeg sleit i flere år med at det var jeg som hadde tatt livet av henne, helt til hennes mor kom på døra mi og fortalte at hun hadde ventet på at dette skulle skje, og at det var ingenting noen av oss kunne gjort for å forhindre det. Det var hennes måte å takle livet på. jeg følte meg som en elendig venninne som ikke hadde sett dette, men måten ho var på tilsa ingenting om at ho var suicidal.

I slike settinger er det viktig å trå veldig varsomt.

 

Anonymous poster hash: d9508...08c

Å, herregud, så fælt

Fikk du noen gang svar på hva hun slet med?

 

Anonymous poster hash: d0d78...44d

 

 

Nei, ikke i klartekst. Men hennes mor og jeg har hatt mye kontakt i ettertid og jeg har fått vite at ho slet mye med selvaksept, selvtillit, spiseforstyrrelser osv. Ho hadde flere ganger prøvd å ta sitt eget liv. Det værste for meg var at jeg ikke visste noe av dette, ho sa aldri noen ting personlig om selg selv som jeg kunne stole på at var sant. Selvfølgelig hadde ho snakket om masse slike ting, om hvor mye ho hadde vært innlagt og hvor lite ho spiste osv men det var i skrytemodus, om du skjønner hva jeg mener. Da blir det til at folk bare avfeier det og tenker; jaja, hun om det. og så var man videre på et annet samtale emne.

 

Jeg hadde mange ganger veldig intime samtaler med hun (ho var en av mine beste venner i lang tid), men hver gang vi pratet så var det så overfladisk fra hennes side, og alt ble liksom overdrevet, løyet om osv. Hun kunne overdrevent legge ut om mitt liv til andre et par dager senere og fremstille seg selv som det dydsmønsteret osv. og da ble det til at jeg ikke lengre delte slike ting med henne og vi ble litt avskilt.

 

Når et menneske lyver om alt som er, har man vanskelig for å sile ut hva som faktisk er sant når man hele tiden tar de i løgn og de dekker over det med enda en løgn.

 

Det er den vanskeligste situasjonen jeg noen gang har vært i og preger meg fortsatt den dag i dag.

Jeg har veldig vanskeligheter med å stole på andre damer, og jeg bruker lang tid på å la andre bli kjent med meg. det blir en slags forsvarsmekanisme som man gjør ubevist for å skjerme seg selv.

 

Anonymous poster hash: d9508...08c

[Anonym bruker]

 

 

 

Kjenner veldig godt til dette, hadde ei venninne som var slik jeg også.

I enhver setting ble ting fremstilt i det beste lys, samtidig som hun rakket ned på andre (les: Meg).

Det var veldig slitsomt og etter et par år fikk jeg nok, begeret mitt rant over. Vi hadde en vennegjeng som vi alltid var sammen med og hun var det eneste jeg hadde kjent siden jeg var lita, så jeg kjente henne godt med andre ord. ingen av de i gjengen viste hvem hun egentlig var og kom med løgner på løgner som vokste seg større og større. Det værste var jo at ho løy så ho trodde det selv, kunne krangle skikkelig med meg hvor hun fant opp ting om meg som ho prøvde å presse igjennom til å bli sant osv. helst da foran andre.

En kveld sammen med gjengen, under en middag med god mat og vin, fikk jeg nok. Hadde kanskje tatt et vinglass for mye men det er ingen unnskyldning. Alt bare rant ut av meg, alle løgnene hennes, hvordan ho manipulerte og ødla for folk rundt seg. For meg var det veldig godt å få alt ut og jeg var fornøyd med at jeg hadde fortalt alt og tatt bort "sløret" hennes. Men ho taklet ikke dette psykisk og ingen hørte noe fra henne på nesten fem uker, da ringte ho ei felles venninne mens ho strigråt og hang seg selv fra trappa i huset sitt.

Grunnen til at jeg forteller dette er at det kan ligge så mye mer under overflaten enn hva man tror. Jeg sleit i flere år med at det var jeg som hadde tatt livet av henne, helt til hennes mor kom på døra mi og fortalte at hun hadde ventet på at dette skulle skje, og at det var ingenting noen av oss kunne gjort for å forhindre det. Det var hennes måte å takle livet på. jeg følte meg som en elendig venninne som ikke hadde sett dette, men måten ho var på tilsa ingenting om at ho var suicidal.

I slike settinger er det viktig å trå veldig varsomt.

 

Anonymous poster hash: d9508...08c

Å, herregud, så fælt

Fikk du noen gang svar på hva hun slet med?

 

Anonymous poster hash: d0d78...44d

Nei, ikke i klartekst. Men hennes mor og jeg har hatt mye kontakt i ettertid og jeg har fått vite at ho slet mye med selvaksept, selvtillit, spiseforstyrrelser osv. Ho hadde flere ganger prøvd å ta sitt eget liv. Det værste for meg var at jeg ikke visste noe av dette, ho sa aldri noen ting personlig om selg selv som jeg kunne stole på at var sant. Selvfølgelig hadde ho snakket om masse slike ting, om hvor mye ho hadde vært innlagt og hvor lite ho spiste osv men det var i skrytemodus, om du skjønner hva jeg mener. Da blir det til at folk bare avfeier det og tenker; jaja, hun om det. og så var man videre på et annet samtale emne.

 

Jeg hadde mange ganger veldig intime samtaler med hun (ho var en av mine beste venner i lang tid), men hver gang vi pratet så var det så overfladisk fra hennes side, og alt ble liksom overdrevet, løyet om osv. Hun kunne overdrevent legge ut om mitt liv til andre et par dager senere og fremstille seg selv som det dydsmønsteret osv. og da ble det til at jeg ikke lengre delte slike ting med henne og vi ble litt avskilt.

 

Når et menneske lyver om alt som er, har man vanskelig for å sile ut hva som faktisk er sant når man hele tiden tar de i løgn og de dekker over det med enda en løgn.

 

Det er den vanskeligste situasjonen jeg noen gang har vært i og preger meg fortsatt den dag i dag.

Jeg har veldig vanskeligheter med å stole på andre damer, og jeg bruker lang tid på å la andre bli kjent med meg. det blir en slags forsvarsmekanisme som man gjør ubevist for å skjerme seg selv.

 

Anonymous poster hash: d9508...08c

Huff stakkars deg. Det høres helt forferdelig ut men tror det er viktig at du ikke føler skyld oppi dette. Det hadde nok skjedd før eller siden uansett. Virket som om hun var en tikkende bombe.

 

Anonymous poster hash: dc336...683

[Anonym bruker]

Det du beskriver er heldigvis relativt uvanlig atferd HI. Men jeg forstår godt at dette må være uhyre slitsomt å forholde seg til.

 

Det beste i en slik situasjon er å konfrontere henne med løgnene, dersom du ikke er i tvil om at de er løgner.

Men da snakker jeg om konfrontasjon på tomannshånd, ikke foran andre.

Anonymous poster hash: ad172...777

[Anonym bruker]

 

Det du beskriver er heldigvis relativt uvanlig atferd HI. Men jeg forstår godt at dette må være uhyre slitsomt å forholde seg til.

 

Det beste i en slik situasjon er å konfrontere henne med løgnene, dersom du ikke er i tvil om at de er løgner.

Men da snakker jeg om konfrontasjon på tomannshånd, ikke foran andre.

 

Anonymous poster hash: ad172...777

Jeg ville aldri ha utlevert henne foran andre. Det må være en grunn til lyvingen og dramatikken, tror jeg, og da er det ikke passende med publikum. Dessverre er jeg ganske konfliktsky og er redd jeg lar dette ligge, og at det sakte men sikkert vil ødelegge vennskapet.

Om jeg skal ta det opp, så aner jeg ikke hvordan jeg skal skal begynne. Jeg har prøvd å forsiktig ta opp lyving når det er helt åpenlyst, og jeg har prøvd å roe henne når dramaet hennes tar overhånd. Men det ender med at hun gjør meg til slemmingen som ikke forstår noe, og jeg står der som et spørsmålstegn 😕

Æsj, vanskelig dette! Ser jo her i denne tråden at det finnes flere som min venninne.. Skjønner ikke hvorfor noen er sånn 😐

 

Anonymous poster hash: d0d78...44d

[Anonym bruker]

 

Det du beskriver er heldigvis relativt uvanlig atferd HI. Men jeg forstår godt at dette må være uhyre slitsomt å forholde seg til.

 

Det beste i en slik situasjon er å konfrontere henne med løgnene, dersom du ikke er i tvil om at de er løgner.

Men da snakker jeg om konfrontasjon på tomannshånd, ikke foran andre.

 

Anonymous poster hash: ad172...777

Jeg ville aldri ha utlevert henne foran andre. Det må være en grunn til lyvingen og dramatikken, tror jeg, og da er det ikke passende med publikum. Dessverre er jeg ganske konfliktsky og er redd jeg lar dette ligge, og at det sakte men sikkert vil ødelegge vennskapet.

Om jeg skal ta det opp, så aner jeg ikke hvordan jeg skal skal begynne. Jeg har prøvd å forsiktig ta opp lyving når det er helt åpenlyst, og jeg har prøvd å roe henne når dramaet hennes tar overhånd. Men det ender med at hun gjør meg til slemmingen som ikke forstår noe, og jeg står der som et spørsmålstegn

Æsj, vanskelig dette! Ser jo her i denne tråden at det finnes flere som min venninne.. Skjønner ikke hvorfor noen er sånn

 

Anonymous poster hash: d0d78...44d

 

 

Tror nok det beste kan være å fortelle henne svært alvorlig, men uten anklagelser, at både du og andre forstår at det hun sier nå ikke er helt sant. Og fortell henne så hvordan det oppleves å for dere som lyves for.

 

Anonymous poster hash: ad172...777

[Mandala]

Jeg har en venninne som er bittelitt sånn, men absolutt ikke i den skalaen du skriver om. Vi har automatisk glidd fra hverandre. Hun åpner seg aldri noe mer for meg enn for hvem som helst andre og ser ikke tingen med at man kan ha saker man bare snakker med nære venner om. Resultatet et at hun gjerne forteller ting videre eller syns at jeg "er så hemmelighetsfull".

 

Jeg har også vært i nærheten av å bli venner med direkte lystløgnere som du skriver om. Men det ender med at jeg ikke orker mer. Alle rundt dem skjønner at de juger konstant og når man selv ikke vet hva som er sant og ikke så ser jeg ingen grunn til å være venner med dem.

 

Hun venninnen din hi, hadde jeg glidd lenger og lenger unna. Hun er direkte ufin mot deg, har muligens makt over deg og det viker som du kan bruke endel negativ energi på denne "vennen". Jeg tror det er mer eller mindre umulig å komme inn på slike mennesker, hvertfall hvis de omtrent selv tror på det de sier.

[Anonym bruker]

Jeg måtte bare kutte løgneren i min krets. Noen forsøkte å konfrontere men det ble ENDA MER drama.

Jeg synes slike løgnere er skumle føler de må ha en personlighetsforatyrrelse. Hun juger så mye at hun ikke lenger klarer skille mellom sannhet og løgn.

Hun burde faktisk gå til legen.

Det er irriterende og trist.

 

Anonymous poster hash: d815b...63c

[mammantil 2]

Jeg hadde en venninne som var sånn. Men ikke når det gjaldt å skryte om seg selv. Heller en sånn som snakket om alt å alle å fortalte historier om andre som hun bare fant opp eller la litt "ekstra" på. Det toppet seg for meg da jeg hadde en stund der jeg sleit veldig mye å hadde kontakt med psykriatritjenesten som kom på ukentlige samtaler en periode. En dag jeg hadde samtale så kom hun og jeg ba henne vente 10 min til vi var ferdige. Etterpå gikk hun å fortalte at jeg hadde barnevernet hos meg osv osv. Da var det takk og farvel til det forholdet for hu viste utrolig god hva disse samtalene gjaldt og hvorfor jeg hadde det. Det er desverre mange "lystløynere" der ute...

[Anonym bruker]

Jeg har og ei venninne som lyver mye. Ikke om hva hun jobber med, men hun "tar" veldig mye av andres opplevelser. Feks opplevde min datter noe fælt på skolen, og etter et par uker hadde hennes datter opplevd akkurat det samme, i samme ordlag. Det var så detaljert at det ikke er mulig at det samme skjedde med hennes barn.

Og hvis noen har noen plager, har hun akkurat det samme.

Vi var gravide samtidig.. og hun ble sykemeldt pga bekkenet, sa hun. Etter at jeg konfronterte henne med at hun var veldig aktiv til å ha problemer med bekkenet (syklet hver dag, gikk 2 mil osv) så sa hun at hun var sykemeldt pga psyken, fordi hun trodde hun hadde hatt en svangerskapdepresjon med det forrige barnet. Så gikk hun rundt å sa at hun aldri hadde hatt det bedre og alt var bare fryd og gammen. Vanskelig Å forholde seg til hva som er sannhet og ikke, og uansett hva jeg sa vrei hun på det og forsøkte å vri seg unna.

Hun lyver og om sykdommer barna har, og forteller når vi er med andre at ungen har vært kjempesyk dagen i forveien, men da har hun glemt at barnet har vært hos meg hele dagen. .... og lista er lang!

Hun er en god venn, og hun skader jo ingen ved å holde på sånn, jeg bare overser det og later som ingenting. Prøver å rette på henne innimellom, men det går bare der og da.

Tilogmed mannen hennes sa en gang "du vet jo hvordan hun er..."

 

Anonymous poster hash: 3e527...eab

[Anonym bruker]

Hadde også en sånn venninne. Hun pleide å si nei, men det var ikke sånn det var...husker du ikke det a? EH, nei...det gjør jeg faktisk ikke.

Droppet hele dama, orker ikke å ha sånne folk i livet mitt selvom vi var barndomsvenner.

Anonymous poster hash: e71a5...655

[Heihånåerdetjuligjen]

Jeg "vet" hun smålyver om mye, men får ikke lagt fram tydelige beviser. Dette gjelder som oftest situasjoner som blir forklart av henne, og som da ofte er veldig dramatiske. Innimellom glemmer hun at jeg også har vært i denne situasjonen og jeg sier da at "Men sånn husker ikke jeg at det var" . Da virker det som om hun blir litt forfjamset og kan si f. eks "åja, jeg blander det sikkert med noe annet".

Og så.. Hun lyver om hva hun jobber med. Hun jobber som vaskedame, men når vi møter på ukjente sier hun at hun er lege, fysioterapeut, ingeniør eller andre statusyrker. Jeg sier ingenting på det, siden hun lett kan hisse seg opp.

Det er mye annet rart med henne også, men jeg har aldri hatt mot til å ta det opp med henne. Hun kan bli skikkelig forbanna :/

Når hun drikker blir personligheten hennes enda "sterkere". Hun blir provosert av den minste ting og lager dramatikk av ingenting.

Noen tanker rundt dette? Bør jeg snakke med henne om det, eller vil jeg da ødelegge vennskapet. Hun er ellers en god venninne og vi har det mye morsomt sammen, det er bare lyvingen og dramatikken som ødelegger

 

Anonymous poster hash: d0d78...44d

Ja, jeg hadde iallefall tatt dette opp med min venninne. Det er utrolig sært å lyve om yrket sitt, når hun vet at du vet det er løgn! Spør om hvorfor hun egentlig gjør det. Hun kan da umulig være uforberedt på et slikt spørsmål når det kommer fra en god venninne som kjenner henne godt.

[Anonym bruker]

Jeg har en mann som er slik. En vaskeekte lystløgner. Har tatt ham i veldig alvorlige løgner. Han har også hatt et behov for mer bekreftelse enn bare en kvinne kan gi han og et behov for å leve dobbeltliv. Et sted der han kunne utgi seg for å være en annen. Dette resulterte i barn med hun ene han var med. Han får nå hjelp. Man kan si at jeg ikke har hatt det enkelt med denne mannen, men jeg elsker han og han elsker meg. Han gjør det han kan for å bli bedre. Nå går han i terapi.

Jeg er stolt av at han har innsett selv at han behøver hjelp. Smellen kom da jeg fant ut om løgnene hans og barna som skulle komme. Da forsøkte han å ta livet sitt etter jeg forlot ham.

Jeg kom tilbake.

Jeg har bestemt meg for å stå ved hans side så lenge han går i terapi og får den hjelpen han behøver. Nå har vi det harmonisk og deilig sammen. Vi har bestemt oss for å gjøre noe spesielt sammen på nyttår for å markere en ny start sammen <3

 

Det er ALLTID en årsak til at noen lyver så mye i den grad at det skader løgneren (og andre han/hun er glad i)

 

Anonymous poster hash: 29e55...791