Barn nr 2 når mor ikke er sikker? (Lang)

[Anonym bruker]

Vil starte med å si at innlegget henvender seg ikke først og fremst til dere mødre som har mange barn og trives med det. Jeg beundrer dere og skulle gjerne vært som dere, men uansett hva dere skriver vil det ikke endre meg som person. En hel haug av dere vil fordømme meg fordi jeg ikke er en A-4 mor, geit nok, men det vil ikke endre på situasjonen.

 

Jeg tror nok det hele er resultat av både arv og miljø, jeg er veldig egenrådig og har stort behov for frihet, og har nok også høy testosteronnivå selv om jeg definitivt er kvinne og hetero (før noen spør).

 

Vi har en sønn som snart blir 5 år. Vi prøvde i 4 år før jeg ble gravid, dvs. vi brukte ikke prevensjon i 4 år, men jeg gjorde heller ikke noe særlig for at ting skulle klaffe. Mannen hadde ganske lyst på barn, jeg har alltid vært veldig tvilende siden jeg er veldig egenrådig og trenger MYE frihet for å være lykkelig. Allikevel, var jeg glad når jeg ble gravid, selv om jeg også var veldig redd for hvordan dette ville gå.

 

Jeg trivdes ikke noe særlig under graviditeten, og slet veldig i barselperioden; jeg følte meg fanget, fikk klaus, og brukte mye energi på å forsøke å komme meg unna babyen. Ikke mange nybakte mødre som har vært så opptatt av husàrbeid, nei. Amming var bl.a. fæle greier, med lite melk og skikkelig klaus pga følelsen av å ha noen som var 100% avhengig av meg. Heldigvis var faren flink til å ta seg av babyen når han ikke var på jobb, han er helt konge. Hjalp sikkert ikke at jeg hadde en dårlig fødselsopplevelse, med barn som satt fast og endte opp på intensiven. Det er lite med morsrollen som kommer naturlig for meg, jeg gjør det som skal gjøres, men opplever ikke den store gleden ved det heller.

 

For å korte ned på historien, tok det omtrent 2 år før jeg følte skikkelig tilknytning til gutten. Før det følte jeg kjærlighet, men også stor sorg, og trodde lenge at jeg aldri mer ville være lykkelig som individ. Nå er gutten snart 5 år, og vi storkoser oss sammen. Han er bare skikkelig kul, og jeg gleder meg til å se hvordan han blir etter hvert som han blir eldre. Tiden etter babytiden er mye lettere for meg, det går meg på intellekt enn på følelser og bunnløst behov for omsorg.

 

Men om en uke er jeg nærmere 40 enn 35 år gammel og utløpsdatoen for å få flere barn barn er like ved. Mannen vil gjerne ha et barn til, men jeg holder veldig tilbake. Jeg er rett og slett ikke sikker på at jeg klarer et barn til uten å bli veldig ulykkelig, samtidig har jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke unner min sønn å ha søsken (er enebarn selv og savner ikke søsken, men det er visst veldig viktig). Damned if you do, damed if you don't.

 

Føler meg som verdens dårligste mor fordi jeg har fått et barn uten å ha planer om å gi det søsken. Rent praktisk, får vi et barn til må vi fikse alt selv, vi bor for tiden i utlandet, min mor har kreft og vil trolig ikke være med oss om 5 år, svigermor er 78 år gammel og litt tussete. Det sies at "it takes a village to raise a child", her er det bare mannen og meg, og jeg er ikke mye til mor. Må sies at mannen er ikke at den handlekraftige typen, jeg fikser det meste i huset selv og har tatt "klare selv" til motto.

 

Har noen av dere opplevd det samme? De som gikk for nr 2, hvordan gikk det, og hvordan fikset dere det rent praktisk? De som valgt å ikke ha flere, hvordan går det nå?

 

I helgen er mannen og sønnen på reise sammen, og det slo meg at dersom vi fikk et barn til, vil jeg ikke få alenetid på 

 

Tenk på at du ikke mister mye mer enn du alt har mistet bare ved å få én til. Du har jo allerede ett barn, og fem-seks år til i enden av skalaen er ikke mye å snakke om. Jeg kan aldri i verden tenke meg at du angrer på et barn til, når du har fått summet deg, riktignok. Kanskje red et slit og lite givende i barselstiden, men det er en utrolig liten brøkdel i det store og det hele.

 

Er det verdt å kjenne litt på fortvilelsen det første året? Unner du barnet ditt søsken? Kommer ting til å endres eg dramatisk hvis du har to barn i stedet for ett? Jeg tror ikke det.

 

Du har muligheten nå. Grip den! De to-fire årene det føles kjipt er så små og korte i forhold til et helt livsløp!

 

Anonymous poster hash: b9af5...835

 

Dette er jeg helt uenig i Hvorfor skal man få flere barn om man ikke ønsker det? Kun fordi at barnet ditt skal få søsken? I min familie er det flere enebarn, og de har det helt storveis. Har aldri hørt snakk om at de savner søsken. Folk er forskjellige, og det er ikke alle som ønsker seg flere barn

 

Anonymous poster hash: 88c8b...34e

[Anne Victoria]

Den var min by the way, mente ikke å skru på anonymknappen

[Anonym bruker]

 

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg hadde det mye likt, og jeg bestemte meg for å la det stå til. Graviditeten var KJIP. Fødselen og barseltiden gikk mye bedre denne gangen, selv om jeg har kjent mye på klausen. Og mannen min har virkelig fått stått på. Jeg trives bare IKKE godt som babymamma! Nr to er nå 1 år, og det går slett ikke så værst. Føler jeg er en bedre mor denne gangen, og forholdet til største har gått fra kjempebra til helt fantastisk. Angrer ikke.

 

Anonymous poster hash: 70adc...53c

 

Føler for å skrive litt mer. Syns det er befriende å lese denne tråden! Trodde nesten det var bare jeg som hadde disse følelsene. Alle sier "kos deg" og "nyt babytiden", mens jeg føler trang til å gi dem en ørefik! Jeg har aldri kost meg med amming, gulping og nattevåk. Jeg føler meg fanget, og savner alt det jeg ikke får gjort. Jeg har så mange drømmer, men tiden bare fyker forbi. Nå er jeg 37 år, og når barna er store er jeg jo gammel! Jeg elsker barna mine, men samtidig trives jeg veldig dårlig med å sette store deler av meg selv på vent. Jeg storkoser meg sammen med største barnet mitt, elsker å finne på ting og dra på turer. Gleder meg intenst til minste blir større, og vi kan gjøre det samme. Jeg vet jo at det blir lettere etterhvert. Men innimellom syns jeg det er tungt, ja...

Det er mulig mye henger sammen med første fødselen. Det gikk nesten helt galt, og jeg hadde en utrolig fæl opplevelse av det hele. Mye sykehusstyr, og absolutt ingen hjelp eller særlig støtte fra familie. Bodde lang unna, og det var bare jeg og mannen. Den tiden var det tyngste jeg har opplevd, og mye henger igjen.

 

Vi skal abolutt ikke ha flere barn, jeg er sterilisert. Barna blir større, og jeg får stadig flere pusterom. Ting går seg til. Heldigvis.

 

Anonymous poster hash: 70adc...53c

[Anonym bruker]

Jeg har det på akkurat samme måte, og har pga dette følt meg som et utskudd, dårlig menneske og mislykket som kvinne. For en lettelse å se at vi er så mange!

 

Her blir det ikke flere. Jeg orker rett og slett ikke. Jeg klarer ikke, som noen skriver, å tenke at de første årene er så kort tid i den store sammenhengen osv. Jeg er rett og slett ikke sånn skrudd sammen at jeg klarer å se så langt frem. Det første året var riktignok bare ett år, men det føltes som en evighet. Jeg synes det er en så stor lettelse at barnet mitt endelig har blitt større og jeg har mer frihet igjen, og jeg vil ikke gi slipp på det.

 

Jeg kan heller ikke få et barn til i tilfelle jeg skulle miste det jeg har. Om det skulle skje, så ville jeg ikke være en god mor for det andre barnet uansett. Jeg tror jeg ville blitt så livredd for at det skulle skje igjen, at jeg hadde passet på det andre barnet hele tiden, overvåket og overbeskyttet på alle mulige måter. Og jeg ville nok blitt ganske ødelagt, jeg er ikke så sterk psykisk. Like greit å ikke ha noen andre som er avhengig av meg da, ikke for min skyld, men for barnets.

Anonymous poster hash: 935f3...b1b

[Venter endelig nr2 😍]

Jeg har lest at mange av damene her inne er faktisk villig til å forlate mannen sin fordi mannen ikke vil ha barn/ha flere barn. Er du ikke redd for at mannen din kan komme til å gjøre det samme? Han er jo bare 40 år og kan produsere avkom i mange år til.

 

En kvinne kan jo "lure" seg til en unge til ved å slutte på prevensjon, det kan ikke mannen gjøre.

 

To barn blir ikke så mye mer arbeid. Sønnen din begynner å bli stor og selvstendig nå, kan hjelpe til med småting i huset.

Jeg tror det er tyngre med barn nr 1 fordi man er vant til å være alene og bare ha seg selv å tenke på. Gjøre hva man vil, stå opp når man vil ol. Men med nr 2 så vil nok ikke overgangen være like stor, tror jeg ikke da

 

Lykke til med valget.

[Anonym bruker]

Jeg er i samme situasjon som deg ift barnevakt, og synes det er tungt med to barn uten noen form for avlastning. Nå er jeg en veldig "mamma person", og trenger ikke frihet i like stor grad. Det er bare mannen min og jeg, og nettverket vårt som består utelukkende av venner, ingen familie. Det er veldig tungt å ikke kunne ringe noen hvis det trengs. Når vår yngste havnet på sykehus kunne ikke vi foreldrene være der samtidig fordi en måtte være hjemme med eldste. Sånt er tungt. I din situasjon hadde jeg ikke fått et barn til. Kos deg med gutten du har! Det er absolutt fullverdig å ha et barn. Du er en god mamma selv om du føler deg annerledes. Ikke noe feil i det!

 

Vi hadde fem år aldersforskjell på barna, og overgangen var enorm. Vi hadde akkurat fått tilbake litt av friheten, og så var det på igjen, med full pakke. Kjedelig å sitte hjemme med en hylende baby mens mannen var på båttur med eldste. Vi må dele oss litt, fordi interessene hos barna ikke alltid klaffer. Nå er vi fornøyd, men det har tatt litt tid å komme dit.

 

Anonymous poster hash: ace0a...891

[Anonym bruker]

 

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg hadde det mye likt, og jeg bestemte meg for å la det stå til. Graviditeten var KJIP. Fødselen og barseltiden gikk mye bedre denne gangen, selv om jeg har kjent mye på klausen. Og mannen min har virkelig fått stått på. Jeg trives bare IKKE godt som babymamma! Nr to er nå 1 år, og det går slett ikke så værst. Føler jeg er en bedre mor denne gangen, og forholdet til største har gått fra kjempebra til helt fantastisk. Angrer ikke.Anonymous poster hash: 70adc...53c

 

Føler for å skrive litt mer. Syns det er befriende å lese denne tråden! Trodde nesten det var bare jeg som hadde disse følelsene. Alle sier "kos deg" og "nyt babytiden", mens jeg føler trang til å gi dem en ørefik! Jeg har aldri kost meg med amming, gulping og nattevåk. Jeg føler meg fanget, og savner alt det jeg ikke får gjort. Jeg har så mange drømmer, men tiden bare fyker forbi. Nå er jeg 37 år, og når barna er store er jeg jo gammel! Jeg elsker barna mine, men samtidig trives jeg veldig dårlig med å sette store deler av meg selv på vent. Jeg storkoser meg sammen med største barnet mitt, elsker å finne på ting og dra på turer. Gleder meg intenst til minste blir større, og vi kan gjøre det samme. Jeg vet jo at det blir lettere etterhvert. Men innimellom syns jeg det er tungt, ja...Det er mulig mye henger sammen med første fødselen. Det gikk nesten helt galt, og jeg hadde en utrolig fæl opplevelse av det hele. Mye sykehusstyr, og absolutt ingen hjelp eller særlig støtte fra familie. Bodde lang unna, og det var bare jeg og mannen. Den tiden var det tyngste jeg har opplevd, og mye henger igjen. Vi skal abolutt ikke ha flere barn, jeg er sterilisert. Barna blir større, og jeg får stadig flere pusterom. Ting går seg til. Heldigvis. Anonymous poster hash: 70adc...53c

Jeg pleier å si at jeg elsker barnet mitt, men liker ikke morsrollen. Jeg er en god mor som gjør alle de riktige tingene riktig (er perfeksjonist av meg), men fikk ingen glede av det i babytiden, og synes fremdeles jeg går imot min natur i mange tilfeller. Jeg VIL det beste for min sønn, men er redd for å utslette meg selv helt om jeg går for nr 2.

 

Godt å lese at jeg ikke er alene, det er ikke inntrykket man får når man henger på det forumet til daglig.

 

HI

 

Anonymous poster hash: b2210...26a

[Anonym bruker]

Jeg har lest at mange av damene her inne er faktisk villig til å forlate mannen sin fordi mannen ikke vil ha barn/ha flere barn. Er du ikke redd for at mannen din kan komme til å gjøre det samme? Han er jo bare 40 år og kan produsere avkom i mange år til.

 

En kvinne kan jo "lure" seg til en unge til ved å slutte på prevensjon, det kan ikke mannen gjøre.

 

To barn blir ikke så mye mer arbeid. Sønnen din begynner å bli stor og selvstendig nå, kan hjelpe til med småting i huset.

Jeg tror det er tyngre med barn nr 1 fordi man er vant til å være alene og bare ha seg selv å tenke på. Gjøre hva man vil, stå opp når man vil ol. Men med nr 2 så vil nok ikke overgangen være like stor, tror jeg ikke da

 

Lykke til med valget.

Om han vil ha et barn til så mye at han ønsker å gå fra oss, er det ingenting jeg kan gjøre imot det. Og jeg vil heller ikke gjort det, det er hans rett. Vi har vært sammen i 20 år, vi er sammen fordi vi ønsker det og ikke fordi vi må.

 

Det er ikke merarbeidet som skremmer, men komplett bortfall av frihet. Vi har ingen hjelp, ingen barnepass, får vi et barn til vil jeg virkelig bli fanget i eget liv. Blir jeg den bitre kjerringen jeg nesten ble når vi fikk nr 1, vil uansett ikke ekteskapet overleve.

 

HI

 

Anonymous poster hash: b2210...26a

[Anonym bruker]

Takk for et fint og ærlig innlegg HI. Tror du satte ord på det mange av oss føler. Jeg fikk også sjokk da jeg satt med en nyfødt i armene. Amming hele dagen og ingen søvn om natta omtrent. Min første tanke var: "Hva har jeg gjort nå"?. Synes det er vanskelig å gi opp friheten, og ha en som krever meg 24/7. Er i tvil om jeg vil ha mer enn ett barn. Siden du er såpass gammel også får du jo ikke barnefri før nærmere 50-60 år, da ungene flytter ut:) 

Anonymous poster hash: 19e83...aa0