Barn nr 2 når mor ikke er sikker? (Lang)

[Anonym bruker]

Vil starte med å si at innlegget henvender seg ikke først og fremst til dere mødre som har mange barn og trives med det. Jeg beundrer dere og skulle gjerne vært som dere, men uansett hva dere skriver vil det ikke endre meg som person. En hel haug av dere vil fordømme meg fordi jeg ikke er en A-4 mor, geit nok, men det vil ikke endre på situasjonen.

 

Jeg tror nok det hele er resultat av både arv og miljø, jeg er veldig egenrådig og har stort behov for frihet, og har nok også høy testosteronnivå selv om jeg definitivt er kvinne og hetero (før noen spør).

 

Vi har en sønn som snart blir 5 år. Vi prøvde i 4 år før jeg ble gravid, dvs. vi brukte ikke prevensjon i 4 år, men jeg gjorde heller ikke noe særlig for at ting skulle klaffe. Mannen hadde ganske lyst på barn, jeg har alltid vært veldig tvilende siden jeg er veldig egenrådig og trenger MYE frihet for å være lykkelig. Allikevel, var jeg glad når jeg ble gravid, selv om jeg også var veldig redd for hvordan dette ville gå.

 

Jeg trivdes ikke noe særlig under graviditeten, og slet veldig i barselperioden; jeg følte meg fanget, fikk klaus, og brukte mye energi på å forsøke å komme meg unna babyen. Ikke mange nybakte mødre som har vært så opptatt av husàrbeid, nei. Amming var bl.a. fæle greier, med lite melk og skikkelig klaus pga følelsen av å ha noen som var 100% avhengig av meg. Heldigvis var faren flink til å ta seg av babyen når han ikke var på jobb, han er helt konge. Hjalp sikkert ikke at jeg hadde en dårlig fødselsopplevelse, med barn som satt fast og endte opp på intensiven. Det er lite med morsrollen som kommer naturlig for meg, jeg gjør det som skal gjøres, men opplever ikke den store gleden ved det heller.

 

For å korte ned på historien, tok det omtrent 2 år før jeg følte skikkelig tilknytning til gutten. Før det følte jeg kjærlighet, men også stor sorg, og trodde lenge at jeg aldri mer ville være lykkelig som individ. Nå er gutten snart 5 år, og vi storkoser oss sammen. Han er bare skikkelig kul, og jeg gleder meg til å se hvordan han blir etter hvert som han blir eldre. Tiden etter babytiden er mye lettere for meg, det går meg på intellekt enn på følelser og bunnløst behov for omsorg.

 

Men om en uke er jeg nærmere 40 enn 35 år gammel og utløpsdatoen for å få flere barn barn er like ved. Mannen vil gjerne ha et barn til, men jeg holder veldig tilbake. Jeg er rett og slett ikke sikker på at jeg klarer et barn til uten å bli veldig ulykkelig, samtidig har jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke unner min sønn å ha søsken (er enebarn selv og savner ikke søsken, men det er visst veldig viktig). Damned if you do, damed if you don't.

 

Føler meg som verdens dårligste mor fordi jeg har fått et barn uten å ha planer om å gi det søsken. Rent praktisk, får vi et barn til må vi fikse alt selv, vi bor for tiden i utlandet, min mor har kreft og vil trolig ikke være med oss om 5 år, svigermor er 78 år gammel og litt tussete. Det sies at "it takes a village to raise a child", her er det bare mannen og meg, og jeg er ikke mye til mor. Må sies at mannen er ikke at den handlekraftige typen, jeg fikser det meste i huset selv og har tatt "klare selv" til motto.

 

Har noen av dere opplevd det samme? De som gikk for nr 2, hvordan gikk det, og hvordan fikset dere det rent praktisk? De som valgt å ikke ha flere, hvordan går det nå?

 

I helgen er mannen og sønnen på reise sammen, og det slo meg at dersom vi fikk et barn til, vil jeg ikke få alenetid på mange mange år. For noen som trenger en helg fri fra mann og sønn med jevne mellomrom, var det en ganske skremmende tanke. Tenke tenke...

 

Anonymous poster hash: b2210...26a

[Appelsinpiken]

Først vil jeg bare si at det at det tar laaang tid før morskjærligheten kommer, er faktisk helt normalt. Spesielt når fødselen ikke går helt etter planen.

 

Når eldstemann er blitt så stor så er det skremmende å begynne på nytt, men det er veldig då (om noen) som angrer på de barna de faktisk får, og hvem vet? Kanskje får du en bedre fødselsopplevelse denne gangen.

 

Og at du ikke får alenetid på flere år, trenger ikke å være tilfelle. Det høres ut som mannen sin er veldig glad i barn, og det er vel ingenting i veien for at han kan være hjemme med begge to ei helg i ny og ne, mens du tar en skikkelig husmorferie. Jeg tenker at når minsten er fra rundt 1 år gammel er ikke dette noe problem.

 

Men hva som er rett for deg og din familie, er nok bare du som vet. Lykke til

[Anonym bruker]

Forklar han om risikoen for flerlinger og down syndrom i din alder.

 

Anonymous poster hash: 038b9...843

[Anonym bruker]

Forklar han om risikoen for flerlinger og down syndrom i din alder.

 

Anonymous poster hash: 038b9...843

Hæ?? Hvordan vil det hjelpe HI at du skriver det der?

 

Hun lurer jo på om hun ønsker flere...

 

Anonymous poster hash: 55bb4...777

[Anonym bruker]

Noen opplever å bli en del av statistikken som mister et barn i en ulykke. Tanken på å ha kun ett barn ville gitt meg helt hetta. Hva hvis mitt barn skulle bli utsatt for en ulykke og dø ifra meg? Helt grusomt, men dobbelt eller trippelt grusomt hvis jeg hadde bare dette ene barnet..  

 

Jeg stemmer for søsken til gutten din

Anonymous poster hash: 55bb4...777

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg hadde det mye likt, og jeg bestemte meg for å la det stå til. Graviditeten var KJIP. Fødselen og barseltiden gikk mye bedre denne gangen, selv om jeg har kjent mye på klausen. Og mannen min har virkelig fått stått på. Jeg trives bare IKKE godt som babymamma! Nr to er nå 1 år, og det går slett ikke så værst. Føler jeg er en bedre mor denne gangen, og forholdet til største har gått fra kjempebra til helt fantastisk. Angrer ikke.

Anonymous poster hash: 70adc...53c

[Anonym bruker]

Takk til dere to. Mannen pusher ikke veldig hardt, jeg tror han klarer å leve med bare ett barn. Vi er også veldig klare over risiko for downs og flerlinger; vi bor imildertid i utlandet der oppfølging og testing er noe mer omfattende enn i Norge. Han er 40, jeg blir 38, vi er begge 2 friske, velutdannet og med god inntekt.

 

Han vet at det var vanskelig nok for meg å få det ene vi har, mentalt sett, og vil dermed aldri insistere. Men jeg føler meg fremdeles veldig utilstrekkelig som får angst ved tanken på å ha en baby til i hus. Det var helt utenkelig å få flere barn frem til nylig pga litt vanskelig barn. Han var tidlig ute, sov lite på dagtid og vi hadde en trassalder man kan skrive bøker om. Jeg fantaserte stadig vekk om å stikke av, eller i det minste skille meg så vi kunne hatt delt omsorg (og jeg kunne fått 1 uke alene annenhver uke).

 

Nå har det gått seg til og det kunne gått med et barn til, bortsett fra at vi har null barnepass, null hjelp, bare oss 2 og en sønn som er hypersensitiv og trolig litt for smart for sitt eget gode. Jeg sier ofte som en vits at jeg glatt kunne tatt en 3-åring til, så lenge jeg slipper babyfasen, det er faktisk delvis sant, så dårlig er jeg med babyer.

 

Hilsen fra HI, ikke verdens beste mor (men helt ok iflg arvingen)

 

Anonymous poster hash: b2210...26a

[Anonym bruker]

De sier at "man angrer ikke på de man har fått,men de man ikke fikk"...

 

MEN for noen av oss så stemmer nok ikke dette. Dvs, vi angrer ikke på selve barnet, men vi kan angre på at vi gav opp friheten vår.

 

Jeg tror du vil angre om du får et barn til.

Hva om neste barn blir sykt, trenger pleie resten a livet? Er du villig til å ta den tjangsen? For DA er du bundet til hender og føtter da.

 

Jeg har det på akkurat samme måte som deg, og har nå endelig(!) slått meg til ro med at jeg, ja jeg er en ettbarnsmamma.

Da gir jeg "alt" til det ene barnet jeg faktisk har og som jeg forguder, men jeg vet med meg selv at skulle jeg hatt to som krevde av meg og at jeg aldri kunne få et avbrekk i hverdagen fra ungemas hadde det tiltet for meg.

 

Men tingen er at du må bestemme deg selv.

Slå deg til ro med ett barnsvalget ditt , eller få deg en til.

Alenebarn er det ikke synd i, de har det fint de. To foreldre som gir all sin oppmerksomhet til de, ingen søsken å konkurere med, ingen søsken de trenger å krangle med HVER dag , det er jo et fåtall søsken som lever sammen i harmoni hele barndommen.

 

Riktignok blir de alene når dere som foreldre dør,men de er jo ikke vant til noe annet heller. Og har mest sannsynlig stiftet sin egen familie innen da.

Anonymous poster hash: 76e45...7df

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i detvdu skriver. Selv om jeg har andre opplevelser i forhold til graviditet, fødsel og babytiden. Jeg har et barn på 8 år.

 

Men jeg har en mann som ønsker seg egne barn (barnet mitt er fra et tidligere forhold). Jeg føler hele verden rakler om jeg får et barn til. Samtidig gøler jeg at jeg skylder mannen egne barn.

 

Men jeg prøver å tenke at siden jeg aldri har angret på det barnet jeg har så kommer jeg nok aldri til å angre på barn nr 2 heller.

 

Vi har vært sammen i 6 år men nå begynner mannen å bli utålmodig. Så vi får se hva fremtiden bringer.

 

Anonymous poster hash: fd962...e9a

[Anonym bruker]

Oups, ser det kom flere innlegg mens jeg skrev. Tanken på å leve uten barn klarer jeg faktisk, på samme måte som jeg ville klart å leve uten mannen om han falte fra. Forstår meg rett, jeg elsker mannen og sønnen over alt annet, og ville aldri hatt lyst til å "erstatte" de. Men livet alene klarer jeg også. Viktig å merke seg at jeg aldri har følt behovet for å ha barn i første omgang, er nok en av de få som er blottet for morsinnstikt og aldri lekt mor og baby med dukker som barn. Var mer inn på Indiana Jones og Star Wars...

 

Godt å lese at noen andre har hatt ambivalent forhold til babyer. Hvordan taklet du å måtte være "stuck" med babyen når eldste hadde så mye spennede å drive med? Jeg er litt redd for at mannen får all moroen med eldste, men jeg sitter nok en gang fanget i melkurollen... Er veldig misunnelig på mødre som blir helt betatt av babyen sin, jeg!

 

HI, på tide å legge seg.

 

 

Anonymous poster hash: b2210...26a

[Anonym bruker]

De sier at "man angrer ikke på de man har fått,men de man ikke fikk"... MEN for noen av oss så stemmer nok ikke dette. Dvs, vi angrer ikke på selve barnet, men vi kan angre på at vi gav opp friheten vår. Jeg tror du vil angre om du får et barn til.Hva om neste barn blir sykt, trenger pleie resten a livet? Er du villig til å ta den tjangsen? For DA er du bundet til hender og føtter da. Jeg har det på akkurat samme måte som deg, og har nå endelig(!) slått meg til ro med at jeg, ja jeg er en ettbarnsmamma.Da gir jeg "alt" til det ene barnet jeg faktisk har og som jeg forguder, men jeg vet med meg selv at skulle jeg hatt to som krevde av meg og at jeg aldri kunne få et avbrekk i hverdagen fra ungemas hadde det tiltet for meg. Men tingen er at du må bestemme deg selv.Slå deg til ro med ett barnsvalget ditt , eller få deg en til.Alenebarn er det ikke synd i, de har det fint de. To foreldre som gir all sin oppmerksomhet til de, ingen søsken å konkurere med, ingen søsken de trenger å krangle med HVER dag , det er jo et fåtall søsken som lever sammen i harmoni hele barndommen.  Riktignok blir de alene når dere som foreldre dør,men de er jo ikke vant til noe annet heller. Og har mest sannsynlig stiftet sin egen familie innen da. Anonymous poster hash: 76e45...7df

Jeg er enebarn, så jeg burde vite selv. Jeg har aldri savnet søsken når jeg var barn, savner det litt nå men ikke så mye som man kunne trodd. Men på en måte var det annerledes, mine foreldre fikk bare ett barn fordi de ikke kunne ha flere, mens jeg ville valgt å ikke ha flere barn. Det føles litt feil, på en måte. Samtidig fikk de et kjempe fint liv som voksen, med masse hjelp av sine foreldre og søsken og mye tid til seg selv og hverandre, i motsetning til oss.

 

Føler meg veldig teit som bretter ut sine dilemmaer på et forum, men jeg ble litt melankolsk med bursdagen min som kommer.

 

Anonymous poster hash: b2210...26a

[Anonym bruker]

Tenk på at du ikke mister mye mer enn du alt har mistet bare ved å få én til. Du har jo allerede ett barn, og fem-seks år til i enden av skalaen er ikke mye å snakke om. Jeg kan aldri i verden tenke meg at du angrer på et barn til, når du har fått summet deg, riktignok. Kanskje red et slit og lite givende i barselstiden, men det er en utrolig liten brøkdel i det store og det hele.

 

Er det verdt å kjenne litt på fortvilelsen det første året? Unner du barnet ditt søsken? Kommer ting til å endres eg dramatisk hvis du har to barn i stedet for ett? Jeg tror ikke det.

 

Du har muligheten nå. Grip den! De to-fire årene det føles kjipt er så små og korte i forhold til et helt livsløp!

 

Anonymous poster hash: b9af5...835

[Anonym bruker]

Beklager endel skrivefeil. Ipad er vrang på ordrettingen, og jeg er for sløv til å legge merke til det

 

AB12

 

Anonymous poster hash: b9af5...835

[Anonym bruker]

Kunne det vært en mulighet om far tok ut permisjonen, og at dere gave mme istedenfor amme? Jeg kjenner kvinner som ikke har villet amme og selv får jeg det ikke til, men det har nå blitt folk ut av barna våre au. 

Anonymous poster hash: eec04...817

[Anonym bruker]

Hva med adopsjon? Du sier selv du ønsker å hoppe til 3 års alder og det kan du med adopsjon.

 

Eller la far ta hele permisjonen, eller ansette aupair.

 

Anonymous poster hash: 1e227...bb4

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i noe av det du skriver. Jeg har to veldig tette barn som jeg selvfølgelig elsker over alt i hele verden. Problemet er at jeg også har et stort frihetsbehov som jeg på ingen måte får dekket slik livet er nå.

 

Bor også i utlandet med lite hjelp og full jobb. Livet er ekstremt hektisk til tider og iblant føler jeg at jeg mister meg selv litt.

 

Var jeg deg, ville jeg nok seriøst vurdert å stoppe med ett barn. Er enebarn selv pg har aldri hatt noen issues med det.

 

Anonymous poster hash: d4689...321

[Anonym bruker]

Mannen min er helt fantastisk med barn. Mye flinkere enn meg.. Jeg sier hele tiden at han burde ha jobbet i barnehage.. Anyways.. Hvis vi får barn nr 2, skal han ha mesteparten av permisjonen og vi skal gi MME. Amming fungerte ikke helt for meg, så jeg sluttet når nr 1 var 1 år..

 

Jeg vil gjerne ha et barn til da. Men blir  mer som en typisk (?) pappa, enn mamma.. Må være lov det vel?

Anonymous poster hash: 5d403...cae

[Anonym bruker]

Sluttet å amme når hun var 4 mnd skal d stå

Anonymous poster hash: 5d403...cae

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg også veldig i gjen i det du skriver. 


Jeg hadde en fin fødsel og et fint svangerskap, men emosjonelt, så har det forandret meg til det verre, både graviditeten og barseltiden. Derfor er jeg verre enn deg...jeg har ingen fysiske årsaker eller opplevelser som forklarer denne evige følelsen av tomhet, frykt og utilstrekkelighet...

Jeg fikk rett og slett skikkelig bakoversveis av hvor mye jeg gikk glipp av, hvor mye mer avansert og vanskelig alt ble med barn, hvor vanskelig det var å få tid til å gå på do i det hele tatt, rekke å spise mer enn 1 gang daglig, hvor mye en kolikkunge faktisk gråt, hvor mange dager man kunne måtte gå med bare 3-5 timer usammenhengende søvn i døgnet. 

Jeg var forelsket og følte sterk tilknytning fra det sekundet jeg så ham, men hadde konstant dårlig samvittighet fordi jeg ønsket meg bort flere ganger daglig. 

Gutten er nå 2 år, og jeg ble gravid i gjen på prevensjon,når han var 13 mnd, denne gangen med tvillinger. Et stort nederlag for meg som individ, og hver gang noen gratulerte meg som gravid eller etter fødsel, hver gang noen sier; "Å, dobbel lykke, du er heldig!", så stikker det i meg og jeg føler ikke at det er meg de prater til og føler ikke at jeg er så veldig heldig. Jeg vet jeg er det, men klarer ikke å føle det.

Jeg takler ikke å være gravid, fødsler gjør meg ingenting, men barseltiden og permisjon er hårreisende. Det var det med første barnet, og det er det denne gangen med 2 kjempesnille og enkle babyer på 5mnd+ en 2åring. 

Jeg elsker alle 3 barna mine, men jeg er nok en fraværende type mor. Og det var min egen mor også, så jeg tenker ofte at jeg absolutt ikke skulle fått barn, samtidig som jeg elsker dem over alt på jord og gledelig ville ofret hva som helst for deres lykke. 

Jeg tror det at jeg ikke er ferdig utdannet og det at de kom for tett har gjort meg følelsesmessig avstumpet og bitter. Jeg er ikke glad lenger, jeg er aldri uthvilt og jeg føler meg konstant utilstrekkelig. Synes daglig synd i barna mine som har en så "ødelagt" og negativ mamma, skjermer dem fra det og tar på en maske, men det er ikke like lett alltid. Å få barn er overveldende stort ansvar for mange. 

Du har jo hjertet på rett plass HI, og tenker godt i gjennom alle aspekter ved å få et barn til, og det er nesten du selv som må kjenne på om du orker å få flere, men du klarer det dersom det er det du vil

Vet at jeg egentlig ikke hjalp så mye med dette, men du skal vite at du ikke er alene. Klem 

Anonymous poster hash: a958e...fe1

[Anonym bruker]

Ut fra det du skriver så kan det høres ut som dere gjør det rette med å ikke få flere barn. Ikke fordi jeg synes du er en dårlig mor eller noe sånt, men når du føler slik du har gjort så synes jeg ikke du bør utsette deg selv for det igjen.

 

Anonymous poster hash: f3f73...768

[KarolineGjørSittBeste]

Nyt livet med gutten din, og se frem mot enda bedre tider med et større barn. Jeg ville ikke fått et barn til i din situasjon.

[rasekatten]

Vi hadde det sånn også. Var ikke planlagt med første, gikk på pilla, for vi skulle ikke ha barn pga jobbene vi hadde, begge jobbet ca 14 timer om dagen. Ble glad når jeg testet positivt for det, og når det nærmet seg slutten, ble vi enige om en til, så tenkte at er jo greit med søsken, vi har det jo begge selv.

 

Men etter babyen kom ble alt annerledes, fikk feil baby på sykehuset, og etter 5 uker sluttet hun og puste hele tiden, så var mye på sykehuset, vi viste vi kom til og miste henne, men heldigvis tok vi skammelig feil.... Hun er en fin snart 3 åring.

Men pga av det som skjedde ble vi enige om og bare ha henne, helt til det på utøya skjedde, for han som jeg jobbet med, hadde begge sine døtre der som ble skutt.

 

Så da ble vi enige om en til, og nå er jeg gravid med nr to som kommer i slutten av mars, men jeg har mye tanker, og er mye redd. Tenker også at nå som førstemann er blitt så selvstendig, også begynne på nytt.

 

Det er som hun over sier, at det er verre og miste vist det er den eneste du har(ikke at man skal miste noe uansett om man har 1 eller 10)

 

Veit ikke om det her er noe nyttig for deg, men lykke til med valget ditt, du tar nok det som er rett for dere

[Anonym bruker]

Jeg er ganske lik deg, HI. Tror jeg mangler morsgen. Har aldri vært interessert i barn, men plutselig når jeg var 38, så var jeg plutselig gravid for første gang, og alle rundt meg var såååå glade. Selv følte jeg bare frykt. Livredd for å miste meg selv, og friheten. Heldigvis har mannen min vært en engel, og tatt seg av dattera vår fra hun ble født. Han ønsket seg veldig barn i alle år, og var overlykkelig da det klaffet. Jeg er litt sånn som deg, ville bare gjøre husarbeid, handle, og holde avstand.

Jeg elsker datteren min, men følte ikke den morsgleden alle snakker om, før hun var nærmere to år. Jeg savner henne enormt når hun sover hos besteforeldrene en skjelden gang. Jeg tror mye av gleden ved barn, ble borte i all nattvåkingen, og hylingen og skrikingen. Vi sov ikke en hel natt før hun var nesten to og et halvt år. Jeg holdt å bli å klikke. Med krevende jobber, og tidlig opp, er det grusomt å aldri få sove mer enn to timer i strekk, før en ny skrikerunde. Det tok endelig slutt i høst, og endelig kan vi sove. Men jeg skal ALDRI ha flere barn. Jeg ser hvor sliten og gammel jeg ser ut nå, og et barn til for å gi datteren min søsken, ville ført til at jeg ble en dårlig mor til to, istenfor en halvgod mor til en. Nå er toget gått for min del, aldersmessig, og dattera vår forblir enebarn. Hun er straks tre år, og nå har trassalderen begynt.

Glad jeg har såpass selvinnsikt at jeg ikke utsetter meg for dette en gang til. Det ville ikke ført noe godt med seg. Og siden det ikke er returmulighet på ungene, så er det mange som ikke skjønner at de har tatt seg vann over hodet, før det er forsent.

 

Anonymous poster hash: 6d848...df1

[Anonym bruker]

Hei!

 

Takker så masse for innsiktsfulle og reflekterte innlegg. Det er lett å tro at man er alene med tvilen sin, men jeg er tydeligvis ikke alene. Jeg skal tenke nøye over saken og diskutere med mannen over Jul. Om det blir et barn til, må vi ha en plan for hvordan babytiden skal takles.

 

Fordi vi er i utlandet nå har vi bl.a. ikke mulighet til at mannen skal ta lang permisjon, da må han være klar til å ta seg av babyen på fritiden så jeg får litt luft. Jeg er for tiden hjemmeværende, noe motvillig men etter 6 tøffe mndr har det gått seg til; jeg studerer så jeg slipper å måtte forholde meg til "housewife" identiteten. Jeg vet jeg virker veldig kald og opptatt av det praktiske, men jeg er nå slik og akkurat derfor er jeg så lite flink med babyer. Jeg vet at jeg kommer til å miste 2-3 år av livet mitt igjen, jeg må ha litt kontroll på forholdene ila denne perioden.

 

Noen her foreslo adopsjon. Jeg har alltid trodd at vi skulle adoptere nr 2, men mannen vil ikke lenger. Skuffet over han, men ikke overrasket når jeg ser hvor bunnløs forelsket han er i sønnen vår. Å være fosterfamilie ville ikke vært aktuelt siden vi flytter så ofte, jeg er tydeligvis også blottet for genen som gjør en stedbundet. Det er nesten synd, for jeg syntes trassalderen var mye mer interessant og intellektuelt utfordrende enn babytiden.

 

Godt mulig vi lander på enebarn-planen. Gutten er snart 5 og viser tegn til å være prikk lik sin mor. Vi har funnet en balanse på hjemmebanen som fungerer godt. Jeg tilbringer mye tid alene med gutten pga mannens jobb, men han gjør masse med gutten når han er hjemme, ulempen er at vi sjeldent gjør noe bare oss voksne.

 

Takker igjen, og ønsker dere en god Jul og et godt nyttår.

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: b2210...26a

[Anonym bruker]

Når jeg leser det du skriver, Hi, så vil jeg tro at du får det best ved å anse deg selv som ettbarnsmor. Det er forferdelig slitsomt å få nr 2, særlig om du ikke har familie i nærheten. Jeg savner tiden jeg hadde alene med min eldste, men jeg valgte altså til slutt å få et søsken, og jeg synes det er forferdelig slitsomt. Jeg tenker at jeg må bite tenna sammen nå, så får jeg nok tilbake deler av "friheten" min senere, men akkurat nå er det mest stress og mas, mye å holde styr på. Og dette er i tillegg til at det var mannen min som tok hele permisjonen i spebarnstiden.

 

Jeg kjenner mange som har valgt å få ett barn, av ulike grunner, og jeg vet at de har det veldig bra slik. De har slått fra seg ideen om at det er så innmari positivt med søsken, de har innsett at de nyter tiden som mødre bedre ved å kunne fordele all tiden sin kun på den ene. Og det er blitt flotte barn, de er ikke ensomme, og det er heller ikke foreldrene.

 

Men i mitt tilfelle så tror jeg det var naturen som kalte, og jeg måtte adlyde. Hehe. Lykke til med avgjørelsen. God jul til deg også!

Anonymous poster hash: c2934...7b3