Jeg føler meg konstant angrepet

[Anonym bruker]

Jeg føler meg konstant angrepet. Bare noen snakker litt kritisk til meg eller stiller spørsmål hvor jeg føler at de insinuerer noe, så føles det ut som at jeg blir angrepet og jeg går rett i forsvarsposisjon. Da svarer jeg veldig krast tilbake og angriper gjerne tilbake.

 

Kritikken føles så urettferdig, for jeg gjør alltid så godt jeg kan og jeg er god og snill. Likevel freser jeg og hopper i taket om noen ex sier at det er noe jeg ikke har gjort.

 

Jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg er slik og hva jeg kan gjøre for å bryte ut av det mønsteret. Noen ideer?

 

Anonymous poster hash: adbfd...8a3

[Himmel og hav]

Kanskje du skal prøve å tenke at andre mennesker ikke vil deg vondt hele tiden? Hvorfor skulle de ville det? Du er neppe så interessant at kolleger, slekt, venner og naboer bare går rundt og leter etter muligheter til å "ta deg". De ha annet å tenke på. I tillegg så må du innse to ting: 

1. du er ikke perfekt

2. det er forskjell på hva du er og hva du gjør

 

Selv de mest perfekte mennesker gjør feil, glemmer ting, slurver, er uheldige og misforstår. Om noen kommer og sier "Anne, du har glemt å fylle ut nederste del av arket" så er det ikke et angrep på deg, og før du biter vedkommende, så ta noen sekunder, tell til ti - eller noe annet som hjelper, og tenk etter om vedkommende har rett. Har du ikke fylt ut arket så er det jo viktig at vedkommende sier fra, og isteden for å hogge så kan du si ting som "Uff da, det glemte jeg". Det meste av kritikk man møter i livet, tror jeg, handler om hva man gjør, og om du klarer å skille handlingene dine fra deg som person, skille mann og ball, om du vil, så oppleves det kanskje ikke så personlig om noen skulle si til deg at du har gjort noe feil. Selv verdensmestere tryner på ski. Det betyr ikke at de er ubrukelige skiløpere.

 

Om kritikken går på deg, din personlighet, dine følelser og reaksjonsmåter, f. eks at du er dårlig til å ta kritikk. Så gjelder i grunnen det samme. Tenk et par sekunder over om det vedkommende sier er riktig. Om du synes det er vanskelig å bare stå og tenke, så sleng ut en "Hmmm, sier du det...." mens hjernen surrer. Ender du på at kritikken ikke er riktig, at dette bare er sprøyt, så er det fullt mulig å si "Det kjenner jeg meg ikke igjen i", isteden for å si "Og, du da! Du er ikke noen solskinnsdag du heller!!" Kanskje du rett og slett skal øve deg hjemme på andre reaksjonsmåter og svar?

Om du tolker all kritikk, også innbilt, som angrep på deg som person, så skaper du antagelig også masse vanskeligheter for deg selv. Det er veldig slitsomt for andre å omgås et menneske som ikke tåler det minste av tilbakemeldinger. Mannen min var litt sånn i starten av forholdet, og det var nummeret før det ødela for oss. Han hadde, som deg, ett reaksjonsmønster i møte med kritikk. Bang! Angrep! Han måtte rett og slett øve seg på å reflektere noe sekunder over hva som ble sagt, om det som ble sagt var riktig og om hensikten til den som sa det var vond eller ei, for å avlære den ryggmargsrefleksen han hadde. Det tok litt tid, og mye tålmodighet fra min side, men det var egentlig ikke vanskelig, og han trives med et mye lavere konfliktnivå i livet sitt.

 

Det handler i bunn og grunn om å ha en tiltro til at de fleste mennesker vil deg godt, og at du ikke blir noen dårligere person av at du bommer på mål i blant. 

 

Kanskje det ville være lurt å oppsøke fagfolk i forhold til dette også? Det kan være veldig nyttig å få hjelp til å reflektere over hvorfor man gjør som man gjør og er som man er. 

 

Lykke til!

[Kliko]

Slutt å vær så utrolig hårsår og prøv å ta imot "kritikk" ved å faktisk høre på hva som blir sagt! :-)

[Anonym bruker]

Kanskje du skal prøve å tenke at andre mennesker ikke vil deg vondt hele tiden? Hvorfor skulle de ville det? Du er neppe så interessant at kolleger, slekt, venner og naboer bare går rundt og leter etter muligheter til å "ta deg". De ha annet å tenke på. I tillegg så må du innse to ting:

1. du er ikke perfekt

2. det er forskjell på hva du er og hva du gjør

 

Selv de mest perfekte mennesker gjør feil, glemmer ting, slurver, er uheldige og misforstår. Om noen kommer og sier "Anne, du har glemt å fylle ut nederste del av arket" så er det ikke et angrep på deg, og før du biter vedkommende, så ta noen sekunder, tell til ti - eller noe annet som hjelper, og tenk etter om vedkommende har rett. Har du ikke fylt ut arket så er det jo viktig at vedkommende sier fra, og isteden for å hogge så kan du si ting som "Uff da, det glemte jeg". Det meste av kritikk man møter i livet, tror jeg, handler om hva man gjør, og om du klarer å skille handlingene dine fra deg som person, skille mann og ball, om du vil, så oppleves det kanskje ikke så personlig om noen skulle si til deg at du har gjort noe feil. Selv verdensmestere tryner på ski. Det betyr ikke at de er ubrukelige skiløpere.

 

Om kritikken går på deg, din personlighet, dine følelser og reaksjonsmåter, f. eks at du er dårlig til å ta kritikk. Så gjelder i grunnen det samme. Tenk et par sekunder over om det vedkommende sier er riktig. Om du synes det er vanskelig å bare stå og tenke, så sleng ut en "Hmmm, sier du det...." mens hjernen surrer. Ender du på at kritikken ikke er riktig, at dette bare er sprøyt, så er det fullt mulig å si "Det kjenner jeg meg ikke igjen i", isteden for å si "Og, du da! Du er ikke noen solskinnsdag du heller!!" Kanskje du rett og slett skal øve deg hjemme på andre reaksjonsmåter og svar?

Om du tolker all kritikk, også innbilt, som angrep på deg som person, så skaper du antagelig også masse vanskeligheter for deg selv. Det er veldig slitsomt for andre å omgås et menneske som ikke tåler det minste av tilbakemeldinger. Mannen min var litt sånn i starten av forholdet, og det var nummeret før det ødela for oss. Han hadde, som deg, ett reaksjonsmønster i møte med kritikk. Bang! Angrep! Han måtte rett og slett øve seg på å reflektere noe sekunder over hva som ble sagt, om det som ble sagt var riktig og om hensikten til den som sa det var vond eller ei, for å avlære den ryggmargsrefleksen han hadde. Det tok litt tid, og mye tålmodighet fra min side, men det var egentlig ikke vanskelig, og han trives med et mye lavere konfliktnivå i livet sitt.

 

Det handler i bunn og grunn om å ha en tiltro til at de fleste mennesker vil deg godt, og at du ikke blir noen dårligere person av at du bommer på mål i blant.

 

Kanskje det ville være lurt å oppsøke fagfolk i forhold til dette også? Det kan være veldig nyttig å få hjelp til å reflektere over hvorfor man gjør som man gjør og er som man er.

 

Lykke til!

For et flott innlegg du har skrevet til meg. Det skal jeg lese mange ganger som inspirasjon til å endre ryggmargsrefleksen.

 

Jeg går ikke rundt og tror at jeg er så interessant for andre da, men jeg tror de aller fleste er ute etter å utnytte meg. Føler meg mye brukt av andre, mye fordi jeg har latt meg bruke tidligere. Nå setter jeg grenser, men føler at jeg hele tiden må sette grenser for å skåne meg selv.

 

Jeg likte veldig godt det du skriver om at det er forskjell på hvem du er og hva du gjør. Enig, bare jeg får tenkt meg om. Føler nemlig at hele meg blir kritisert når det egentlig er det jeg har gjort eller ikke gjort som blir kritisert. Skal legge meg det på minne neste gang jeg føler for å verbalt kastrere noen etterpå.

 

Jeg går ikke rundt og tror jeg er feilfri heller altså, og jeg ber masse om unnskyldning om jeg syntes jeg gjør noe galt. Det er bare det at følelsen kommer om at jeg aldri strekker til selv om jeg alltid gjør mitt beste. Jeg hadde nok taklet kritikken bedre om det kom noe positivt først. Hvis 95% er bra, vil jeg høre det først før jeg får høre at 5% er dårlig.

 

Mulig jeg burde få profesjonell hjelp. Typen min syntes jeg er overskeptisk til andre.

 

Jeg lover å bli bedre til å lytte og telle til 10. Nyttige råd du kommer med. Skal skjerpe meg. Tusen takk for at du tok deg tid til å svare så godt.

 

Anonymous poster hash: adbfd...8a3