Har nå startet prosjekt "sov lille venn" ;)

[Anonym bruker]

Hun er 9 mnd, nekter å legge seg på kveldene uten at hun sovner i fanget, eller vi sitter å holder henne, våkner av at vi legger henne, eller går. Våkner flere ganger pr natt, og havner da som regel i vår seng.

Planen min nå er, la henne gråte så lenge det ikke er hysterisk, gå inn gi henne smokke å legge henne, å gå igjen. Til hun sovner. Hun blir nok litt rasende.

Hun flyttet til nytt rom i dag, ett rom hun ikke har sovet i, men lekt mye i før. Dumt å gjøre det på den harde måten nå da?

 

Gi meg styrke!

Eller tips?!

 

Anonymous poster hash: b6476...c96

[Anonym bruker]

Løfte opp- roe ned, og legge ned igjen med en gang. Er litt mer barnevennlig måte å gjøre det på.

 

Anonymous poster hash: 34f6d...349

[Anonym bruker]

Jeg er helt i mot å la barn gråte alene, hysterisk eller ikke. Når de er så små er det helt naturlig at de ønsker og trenger nærhet. Jeg forstår ikke hvorfor så mange insisterer på at ungene må sovne på egenhånd.

 

Anonymous poster hash: 962a7...546

[sologsommer]

Vi er akkurat ferdige :) :)

 

Får en flaske på sengekanten, leger ham ned, koser ham litt på panna og godsnakker litt. Siger natta og går ut av døren, så startede helvete!! Opp og stå, hyl og skrik!!

 

Det jeg gjorde var og sette meg på en stol i gangen, han kunne se meg igjennem sprækken i døren. Nå han hadde gråt 2-3 min. (Ta med klokke) gik jeg inn til ham Igjen, la ham ned og godsnakket, koste osv. Til han var helt blid Igjen. Ut på stolen, inn og kose, ut på stolen inn og kose.

 

Tok under en uke.

 

Vi har det ganske kalt på soverommet, så jeg har begyndt og lægge en varmeflaske/pute der hvor koppen hans er.

Nå, får han flasken, jeg fjerne varmeputen og han lægger seg ned og nyter varmen.

 

Det er så Deiligt og ikke grue seg til læggingen mere

 

Han er 11 månder

[Anonym bruker]

Like godt å lære henne at på dette rommet skal det soves og ikke "tulles" med en gang tenker jeg.

Anonymous poster hash: 34c00...b08

[jentemamma]

Skrev dette om mine erfaringer tidligere i dag:)

 

Dette er ikke meningen å være starten på en voldsom diskusjon om "skrike-kurer", men jeg ville bare dele dere min erfaring:)

 

Jeg har tre barn, og den yngste er 10 mnd. Alle tre har vidt forskjellige personligheter, men nr 1 og 3 er likevel ganske like ift temperament. De hadde begge kolikk og har var litt "urolige" og "krevende" babyer hele veien. De har vært litt vanskelige å roe og har generelt krevd mye arbeid. Puppomaner har de også vært, natt som dag! Alt dette er jo egentlig helt normalt for babyer, men likevel ganske slitsomt når det står på Nr 2 var rolig og lite "krevende" både ift mat og søvn, og har egentlig ikke krevd noe "arbeid". Vi foreldre er av typen som leser mye og var opptatt av å gjøre alt "riktig". Med nr 1 strevde vi en del med søvn og vi samsov og ammet (MYE) om natta leeeeeeenge. Leste at "skrikekurer" ikke var bra, og var jo enige da det føltes grusomt å høre barnet gråte. Vi la vekt på trygghet og kroppskontakt, og prøvde noen "mellomting" som å sitte inne og holde i hånden, "opp ned" etc. men vår lille tuppa ble helt krakilsk. Så som regel brukte jeg 1-2 timer på å puppe henne i søvn og så lirke henne ned i senga. Som regel våknet hun etter nøyaktig 30 min og sånn holdt det på gjennom natta.... Men så skal man jo ut i jobb etter hvert, og i hvert fall jeg greier ikke å fungere på jobb som en zombie. Så når hun var 11 mnd tok vi en avgjørelse: vi prøver "Ferber" og gir det 3 dager. Vi leste at man skulle la barnet gråte 3 min-5 min og 7 min, men vi satte en grense for oss på 5 min. Første dagen tok det nøyaktig 12 min før det ble stilt, og hun sov i strekk fra 19:45-07:40! Jeg lå våken halve natta og tasset inn og ut for å sjekke at hun pustet... Andre dagen trengte jeg ikke å gå inn, hun sovnet i før 3 min hadde gått, og sov hele natta ca 12 timer. Og dette fortsatte uten søvnvansker siden.

 

Nå var vi nettopp i samme situasjon med nr 3. Debatten om "skrike-kurer" raser som aldri før, og i teorien er vi fortsatt imot. Å gråte seg i søvn kan vel ikke være bra... Men vi prøvde igjen, og resultatet var nøyaktig det samme! Minsten har dessuten vært ganske trøblete på dagtid også, vil kun sove i vogna når den triller. I dag hadde vi sykt søsken, og jeg tenkte at vi får bare prøve på innesoving men hadde liten tro på at det gikk. Gikk inn på rommet med våken baby, sang sangen vi alltid synger og la henne i senga. Hun så på meg med søvnige øyne, tok en dyp sukk og sovnet:) Helt uten gråt!

 

Våre barn har altså grått mindre når vi har gjennomført disse kurene, enn de normalt gjorde når vi puppet, bysset og styrte. Er du på randen av sammenbrudd på grunn av søvnmangel så gi det en sjanse og prøv! Jeg tror du merker raskt om det virker på ditt barn eller ikke. Alle er forskjellige, og du kjenner ditt barn best:)

Når det er sagt ville jeg ikke gjort det på en liten baby, men når de nærmer seg året kan jeg ikke se at det skulle være skadelig.

[Anonym bruker]

Jeg er helt i mot å la barn gråte alene, hysterisk eller ikke. Når de er så små er det helt naturlig at de ønsker og trenger nærhet. Jeg forstår ikke hvorfor så mange insisterer på at ungene må sovne på egenhånd.

 

Anonymous poster hash: 962a7...546

Helt enig. Våre har aldri trengt å gråte ved legging. Samsov med de til ca halvannet-to år. Flyttet knirkefritt på eget rom etter det. Det skjærer meg i hjertet at barn må gråte ved legging. Det er naturlig å sove og være i "flokken" når man er liten og hjelpeløs.

 

Anonymous poster hash: 559b4...ffc

[Siamese Hellhound]

Jeg hadde nok ikke greid å være så brutal. En på 9 mnd er på god vei inn i den der separasjonsangst-perioden, og så skal du bare gå ut, attpåtil fra et rom hun ikke har sovet på før? Hun vet jo ikke at du kommer tilbake?

 

Kanskje hun sover for mye på dagen? Eller for seint?

 

Nei, du får nok ikke så mye støtte eller styrke fra meg. Eller kanskje styrke til å holde ut sove-surret litt til...

 

Vår på 8 mnd våkner alltid etter en halvtimes soving, da må vi vugge eller jeg må amme, og så sover han videre. Våkner om natta også. Kjedelig for meg å aldri få sove skikkelig, men jeg tenker at dette er tross alt en liten periode av livet, dette overlever jeg fint. Vil heller at ungen min skal føle seg trygg på at jeg alltid er der når jeg trenger ham.

 

Andre metoder fungerer sikkert for andre, jeg vet jo f.eks at foreldrene mine aldri gadd å dille så mye med soving som vi har gjort, uten at jeg føler meg følelsesmessig ødelagt av den grunn. Men når jeg har muligheten til å gi babyen min den tryggheten, så gjør jeg det, kanskje like mye for min egen samvittighets skyld. :-)

[LillaGorilla♥♥]

Jeg hadde aldri, aldri aldri greid å la ungen ligge å gråte uten å respondere. Punktum. 

 

Jeg er av den oppriktige og bastante mening at små barn skal få sine behov dekket- enten det nå er mat, pupp, kos eller bare mammas nærvær. Selv om det ikke alltid passer oss foreldre. 

[Anonym bruker]

Takk for alle svar.

Er enig i dette med skriking, synes ingenting om at barnet ligger å gråter alene.

Jeg har ingenting imot å ha henne sammen med meg om natta, men det jeg ser er jo at hun ikke får optimal søvn, og at hun sover mye mer urolig med oss enn i egen seng, hun må bare lære seg å sovne selv.

Storebroren tok vi ikke "skrikekur" på, og han sovnet ikke selv før han var 5-6 år, og våknet på natta til han var 4 år.

 

Må tilføye at jenta sovnet etter 10 min, sutret bittelitt, men ikke så mye som jeg fryktet. Hun våknet av ei dør som small igjen, var inne å ga smokken, og hun sovnet igjen uten gråt.

 

Anonymous poster hash: 63e40...318